Psykiske problemer og arbeid

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Vi som sliter litt psykisk, hvordan skal vi greie å komme inn i arbeid igjen. Er det kun gjennom praksisplasser hvor vi må kjempe oss opp og frem som andre og hvor vi kanskje ikke vil bli ansatt engang? Synes aetat har et dårlig tilbud til oss. Jeg må skaffe meg arbeid på samme måte som vanlige arbeidsledige. Det eneste jeg kan friste med er lønnstilskudd. Synes dette er et dårlig tilbud fra aetat. De ser på meg som en latsabb.

[Gjest kaffedama]

Heisann.

Jeg måtte også finne praksisplassen selv, skrive cv og sånn. Det gikk greit å få "jobb", fordi de fleste er åpen for å ta inn folk, så lenge du virker som en ok person. Jeg gikk fra dør til dør i barnehagene jeg hadde sett meg ut. Fordelen er jo at man selv kan velge den plassen man liker best!

Jeg trives godt der og blir behandlet som en vanlig ansatt. Men bøygen for å gå rundt var stor. Når jeg først kom i gang, gikk det helt fint!

Lykke til.

[Gjest Lysglimt]

Her jeg bor er aetat veldig fleksible og strekker seg langt,det gjorde de for meg,noe jeg er veldig takknemlig for.

De møter folk der de er,og setter i gang tiltak som passer hver enkelt,er det noen jeg vil skryte av så er det dem,har du ikke fått tilbud om arbeidstrening?

[PieLill]

Jeg tror det er en stor fordel at du selv tar hovedansvaret for å skaffe deg jobb. Det bygger deg opp som person, øker din valgfrihet og styrker dine sjanser i arbeidsmarkedet.

Om jeg var arbeidsgiver å skulle ansette folk. Hvem ville jeg velge av to personer med langt fravær / liten erfaring fra arbeidslivet? En som lot aetat snakke for seg eller en som tar seg fram selv?

En person som som "holder aetat i hånden" vil jeg fort anse som lite selvstendig og i for liten grad ferdig med det som satte vedkommende ut av arbeid til å begynne med.

En som presanterer seg selv og selv tar ansvar for situasjonen, vil jeg se mye mer monn i som arbeidstaker. På en vanlig arbeidsplass ansetter man alltid noen for å få en jobb gjort. Og man ansetter den man tror behersker jobben best.

Om du ser det som umulig å begynne på en vanlig arbeidsplass, bør du vel se deg om etter noe på en vernet bedrift.

Om nødvendig be om hjelp til å lære deg å skrive søknader, CV, vise deg fra din beste side i jobbintervjuer og lignende. Du kommer mye lengre med hjelp til selvhjelp enn at noen holder deg i hånden hele tiden.

Lønnstilskudd er faktisk ganske mye å vifte med.

Om de første jobbene kun blir midlertidige er det likevel en god start.

Kanskje en idé å satse på en deltidsjobb til å begynne med. Så får du litt tid til å hente deg inn etter slagene.

mvh

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Heisann.

Jeg måtte også finne praksisplassen selv, skrive cv og sånn. Det gikk greit å få "jobb", fordi de fleste er åpen for å ta inn folk, så lenge du virker som en ok person. Jeg gikk fra dør til dør i barnehagene jeg hadde sett meg ut. Fordelen er jo at man selv kan velge den plassen man liker best!

Jeg trives godt der og blir behandlet som en vanlig ansatt. Men bøygen for å gå rundt var stor. Når jeg først kom i gang, gikk det helt fint!

Lykke til.

Hei!

Modig du! Det tør ikke jeg ennå. Problemet med meg var at jeg har følt meg dårlig på alle praksisplassene. Jeg har skrevet et innlegg her tidligere om urettmessig behandling på arbeidsplassen. Jeg tror jeg har fått meg en skikkelig støkk. Nå må jeg søke på vanlige jobber. Jeg søker på deltidsjobber, og håper jeg ikke vil bli syk igjen.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Her jeg bor er aetat veldig fleksible og strekker seg langt,det gjorde de for meg,noe jeg er veldig takknemlig for.

De møter folk der de er,og setter i gang tiltak som passer hver enkelt,er det noen jeg vil skryte av så er det dem,har du ikke fått tilbud om arbeidstrening?

Jo, men jeg ble dårlig på alle de fire praksisplassene jeg var på. Jeg følte meg ikke inkludert der. Det var ikke noe opplegg. Ble overlatt til meg selv og måtte spørre hele tiden om det var noe jeg skulle gjøre.

[Gjest Lysglimt]

Jo, men jeg ble dårlig på alle de fire praksisplassene jeg var på. Jeg følte meg ikke inkludert der. Det var ikke noe opplegg. Ble overlatt til meg selv og måtte spørre hele tiden om det var noe jeg skulle gjøre.

Det var trist!

Har du yrkesrettet attføring?

Da er jo valmulighetene større.

Hvis ikke du har det,kan du jo søke på det.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Jeg tror det er en stor fordel at du selv tar hovedansvaret for å skaffe deg jobb. Det bygger deg opp som person, øker din valgfrihet og styrker dine sjanser i arbeidsmarkedet.

Om jeg var arbeidsgiver å skulle ansette folk. Hvem ville jeg velge av to personer med langt fravær / liten erfaring fra arbeidslivet? En som lot aetat snakke for seg eller en som tar seg fram selv?

En person som som "holder aetat i hånden" vil jeg fort anse som lite selvstendig og i for liten grad ferdig med det som satte vedkommende ut av arbeid til å begynne med.

En som presanterer seg selv og selv tar ansvar for situasjonen, vil jeg se mye mer monn i som arbeidstaker. På en vanlig arbeidsplass ansetter man alltid noen for å få en jobb gjort. Og man ansetter den man tror behersker jobben best.

Om du ser det som umulig å begynne på en vanlig arbeidsplass, bør du vel se deg om etter noe på en vernet bedrift.

Om nødvendig be om hjelp til å lære deg å skrive søknader, CV, vise deg fra din beste side i jobbintervjuer og lignende. Du kommer mye lengre med hjelp til selvhjelp enn at noen holder deg i hånden hele tiden.

Lønnstilskudd er faktisk ganske mye å vifte med.

Om de første jobbene kun blir midlertidige er det likevel en god start.

Kanskje en idé å satse på en deltidsjobb til å begynne med. Så får du litt tid til å hente deg inn etter slagene.

mvh

Takk for godt svar. Jeg gjør som du sier. Men sist jeg gikk på attføring formidlet aetat en jobb til meg. Der ble jeg i nesten 2 år og bygde opp selvtilliten min. Da jeg søkte jobb på egen hånd, fikk jeg en knekk. Tydelig at jeg ikke var klar over hvor tøft det er der ute. Men det kan også være at det ikke var riktig jobb for meg. Ja, man har lett for å bli uselvstendig når man sliter. Er enig at det er best å gjøre ting på egen hånd. Det er det jeg gjør nå. Får jo mer selvtillit av det også.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Det var trist!

Har du yrkesrettet attføring?

Da er jo valmulighetene større.

Hvis ikke du har det,kan du jo søke på det.

Ja, jeg går på yrkesrettet attføring. Men får ikke mer hjelp enn om jeg hadde vært en vanlig jobbsøker.

[Gjest Lysglimt]

Ja, jeg går på yrkesrettet attføring. Men får ikke mer hjelp enn om jeg hadde vært en vanlig jobbsøker.

Det var dårlige greier,aetat skal jo hjelpe og tilrettelegge.

Det er ikke noe god følelse når man så gjerne vil klare,men ikke for det til.

Tror ikke det har noe med å være lite selvstendig å gjøre,av og til er det sånn at man faktisk ikke klarer.

Da føler man seg enda mere utilstrekkelig,og det er stadig press om "å gjøre noe"

Jeg slapper mere av i forhold til det nå,fikk tidsbegrenset uføretrygd,nå får jeg lov til å konsentrere meg om å bli bra,og bare det...

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Det var dårlige greier,aetat skal jo hjelpe og tilrettelegge.

Det er ikke noe god følelse når man så gjerne vil klare,men ikke for det til.

Tror ikke det har noe med å være lite selvstendig å gjøre,av og til er det sånn at man faktisk ikke klarer.

Da føler man seg enda mere utilstrekkelig,og det er stadig press om "å gjøre noe"

Jeg slapper mere av i forhold til det nå,fikk tidsbegrenset uføretrygd,nå får jeg lov til å konsentrere meg om å bli bra,og bare det...

Sist jeg gikk på attføring gikk det greit. Nå møter jeg frekke kommentarer fra folk som skal hjelpe meg av typen: skal vi bure deg inn på et kontor (når jeg forteller at jeg har sosial angst og depresjon) og av typen "trives med å ligge i sofaen". Mine problemer blir brukt mot meg.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Det var dårlige greier,aetat skal jo hjelpe og tilrettelegge.

Det er ikke noe god følelse når man så gjerne vil klare,men ikke for det til.

Tror ikke det har noe med å være lite selvstendig å gjøre,av og til er det sånn at man faktisk ikke klarer.

Da føler man seg enda mere utilstrekkelig,og det er stadig press om "å gjøre noe"

Jeg slapper mere av i forhold til det nå,fikk tidsbegrenset uføretrygd,nå får jeg lov til å konsentrere meg om å bli bra,og bare det...

Sist jeg gikk på attføring gikk det greit. Nå møter jeg frekke kommentarer fra folk som skal hjelpe meg av typen: skal vi bure deg inn på et kontor (når jeg forteller at jeg har sosial angst og depresjon) og av typen "trives med å ligge i sofaen". Mine problemer blir brukt mot meg.

[PieLill]

Takk for godt svar. Jeg gjør som du sier. Men sist jeg gikk på attføring formidlet aetat en jobb til meg. Der ble jeg i nesten 2 år og bygde opp selvtilliten min. Da jeg søkte jobb på egen hånd, fikk jeg en knekk. Tydelig at jeg ikke var klar over hvor tøft det er der ute. Men det kan også være at det ikke var riktig jobb for meg. Ja, man har lett for å bli uselvstendig når man sliter. Er enig at det er best å gjøre ting på egen hånd. Det er det jeg gjør nå. Får jo mer selvtillit av det også.

Jeg synes ganske ofte at både sos., Aetat og Trygdeetaten heller undergraver folks selvstendighet og selvtillit framfor å bygge den opp.

Er man i en jobb man ikke fungerer i, arbeidsmessig og/eller sosialt, er det en skikkelig dreper for selvtilliten.

Men har man tidligere også fungert i en jobb, kommer selvtilliten ganske fort tilbake når man finner en ny jobb man trives i og fungerer med.

Når du skriver søknad og skal i intervjuer, dør-til-dør-aksjoner eller lignende, presanter deg selv som den du er i den jobben du fungerte aller best i. Sett strek over alt det andre.

Ta deg sammen i noen timer og produser en selvtillit du egentlig kanskje ikke har. Ikke vær en tigger, men en som tilbyr god arbeidskraft.

Det kan være en tøff verden der ute, men også en tilfredstillende og inntektsbringende en.

Har man psykiske plager, kan det lønne seg å øve på å legge problemene hjemme og opptre frisk på jobben. Så får man heller hyle og rope og hvile når man kommer hjem.

;-)

Lykke til!

[PieLill]

Sist jeg gikk på attføring gikk det greit. Nå møter jeg frekke kommentarer fra folk som skal hjelpe meg av typen: skal vi bure deg inn på et kontor (når jeg forteller at jeg har sosial angst og depresjon) og av typen "trives med å ligge i sofaen". Mine problemer blir brukt mot meg.

For noen tåpelige kommentarer. Sier mest om dem som kommer med dem.

Desto større er grunnen til å ta skjeen i egen hånd og lage vei i vellinga.

mvh

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Det var dårlige greier,aetat skal jo hjelpe og tilrettelegge.

Det er ikke noe god følelse når man så gjerne vil klare,men ikke for det til.

Tror ikke det har noe med å være lite selvstendig å gjøre,av og til er det sånn at man faktisk ikke klarer.

Da føler man seg enda mere utilstrekkelig,og det er stadig press om "å gjøre noe"

Jeg slapper mere av i forhold til det nå,fikk tidsbegrenset uføretrygd,nå får jeg lov til å konsentrere meg om å bli bra,og bare det...

Jeg har også tenkt på om jeg vil søke på tidsbegrenset uføretrygd, men er redd for at jeg får mindre økonomisk støtte enn jeg får nå. Ifølge det jeg har hørt blir det beregnet på samme måte som rehabiliteringspenger. Men dette vet sikkert du mer om. Gikk du ned i støtte? Har hørt at når man går på tidsbegrenset uføretrygd kan man jobbe inntil 80 %.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Jeg synes ganske ofte at både sos., Aetat og Trygdeetaten heller undergraver folks selvstendighet og selvtillit framfor å bygge den opp.

Er man i en jobb man ikke fungerer i, arbeidsmessig og/eller sosialt, er det en skikkelig dreper for selvtilliten.

Men har man tidligere også fungert i en jobb, kommer selvtilliten ganske fort tilbake når man finner en ny jobb man trives i og fungerer med.

Når du skriver søknad og skal i intervjuer, dør-til-dør-aksjoner eller lignende, presanter deg selv som den du er i den jobben du fungerte aller best i. Sett strek over alt det andre.

Ta deg sammen i noen timer og produser en selvtillit du egentlig kanskje ikke har. Ikke vær en tigger, men en som tilbyr god arbeidskraft.

Det kan være en tøff verden der ute, men også en tilfredstillende og inntektsbringende en.

Har man psykiske plager, kan det lønne seg å øve på å legge problemene hjemme og opptre frisk på jobben. Så får man heller hyle og rope og hvile når man kommer hjem.

;-)

Lykke til!

Skjønner at du ikke har opplevd å ha psykiske problemer selv, men takk for støtten likevel. Jeg kan få blackout, dvs. at jeg ikke greier å ta inn så mye informasjon på en gang (prestasjonsangst), jeg føler også at jeg ikke tåler så mye stress. Dette kan jeg selvsagt ikke si på et intervju, men ordlegger meg annerledes. Jeg er ikke så redd for å møte ny motgang nå som før. Men angsten lever sitt eget liv. Ofte er angst en fortrengning av følelser. Mennesker som har angst, er ofte mennesker som har levd på akkord med sine egne føleser for å strekke til. Men folk skjønner ikke det og kommer med lettvindte kommentarer som ta deg sammen og legg følelsene igjen hjemme. Det er jo fint hvis det bare var så enkelt, men kroppen lever sitt eget liv. På den ene praksisplassen fikk jeg et panikkanfall mens det var andre til stede. Dette var et sjokk for meg. Å miste ansikt på den måten og skjønne selv at jeg virkelig sliter.

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

For noen tåpelige kommentarer. Sier mest om dem som kommer med dem.

Desto større er grunnen til å ta skjeen i egen hånd og lage vei i vellinga.

mvh

Ja, enig i det. Det er det jeg gjør nå. Søker på deltidsjobber og selger meg selv mest mulig positivt.

[Gjest Lysglimt]

Jeg har også tenkt på om jeg vil søke på tidsbegrenset uføretrygd, men er redd for at jeg får mindre økonomisk støtte enn jeg får nå. Ifølge det jeg har hørt blir det beregnet på samme måte som rehabiliteringspenger. Men dette vet sikkert du mer om. Gikk du ned i støtte? Har hørt at når man går på tidsbegrenset uføretrygd kan man jobbe inntil 80 %.

Uff,dette må du ikke finne deg i,slike kommentarer kan de holde for seg selv.

Forstår godt at du blir frustrert da ja...

Det får jo folk til å føle seg enda "mindre"

Du får mer i stønad når du får TU,det får jeg iallefall,det går under ung ufør.

Er ikke sikkert på hvor mye man kan jobbe da.

[PieLill]

Skjønner at du ikke har opplevd å ha psykiske problemer selv, men takk for støtten likevel. Jeg kan få blackout, dvs. at jeg ikke greier å ta inn så mye informasjon på en gang (prestasjonsangst), jeg føler også at jeg ikke tåler så mye stress. Dette kan jeg selvsagt ikke si på et intervju, men ordlegger meg annerledes. Jeg er ikke så redd for å møte ny motgang nå som før. Men angsten lever sitt eget liv. Ofte er angst en fortrengning av følelser. Mennesker som har angst, er ofte mennesker som har levd på akkord med sine egne føleser for å strekke til. Men folk skjønner ikke det og kommer med lettvindte kommentarer som ta deg sammen og legg følelsene igjen hjemme. Det er jo fint hvis det bare var så enkelt, men kroppen lever sitt eget liv. På den ene praksisplassen fikk jeg et panikkanfall mens det var andre til stede. Dette var et sjokk for meg. Å miste ansikt på den måten og skjønne selv at jeg virkelig sliter.

Du vet vel egentlig ikke hva jeg har opplevd i livet.

;-)

Det finnes selvsagt perioder da man ikke klarer å gå på jobb. Å få blackout på jobb må være helt forferdelig.

Men det går også an å _trene_ seg i å sette problemer til side, for en stund, og fokusere kun på den jobben man skal gjøre. I starten går det kanskje bare i for en time eller to av gangen.

Noe av poenget er å fokusere _litt_ mer på det man mestrer og _litt_ mindre på det som ikke går så bra. Å bli _litt_ mer herre over psykdom og _litt_ mindre styrt av den.

Om du ønsker å komme deg ut i vanlig jobb er det begrenset hvor mye hensyn arbeidsgiver og kolleger kan ta til din psykdom.

Om du mener vanlig jobb er urealistisk, er kanskje vernet bedrift en bedre løsning i hvert fall for en periode.

mvh

[Gjest vil ut i jobb, men er redd]

Du vet vel egentlig ikke hva jeg har opplevd i livet.

;-)

Det finnes selvsagt perioder da man ikke klarer å gå på jobb. Å få blackout på jobb må være helt forferdelig.

Men det går også an å _trene_ seg i å sette problemer til side, for en stund, og fokusere kun på den jobben man skal gjøre. I starten går det kanskje bare i for en time eller to av gangen.

Noe av poenget er å fokusere _litt_ mer på det man mestrer og _litt_ mindre på det som ikke går så bra. Å bli _litt_ mer herre over psykdom og _litt_ mindre styrt av den.

Om du ønsker å komme deg ut i vanlig jobb er det begrenset hvor mye hensyn arbeidsgiver og kolleger kan ta til din psykdom.

Om du mener vanlig jobb er urealistisk, er kanskje vernet bedrift en bedre løsning i hvert fall for en periode.

mvh

Er enig i det du sier. Håper jeg slipper vernet bedrift. Da søker jeg heller på deltidsjobber. Takk for alle gode råd og innspill!