Jeg føler ikke noe lenger...

[Gjest TracyB]

Hvordan visste du at du ikke elsket ham lenger?

Jeg har vært sammen med samme mann i over fire år, det har vært veldig bra og jeg pleide å være overbevist om at dette var mannen jeg kom til å leve livet ut sammen med, få barn med, etc... Jeg kunne ikke tenke meg at det kan finnes en mann der ute som innehar flere av de egenskapene jeg ønsker meg i en mann, enn ham (og jeg tviler fremdeles på det).

Men det siste året har vært veldig turbulent, han har såret meg grovt noen ganger, løyet for meg, jeg har funnet ut ting om ham jeg ikke ante, etc...

Vi har jobbet veldig med forholdet, prata mye sammen, kompromisset, han får til og med hjelp for usikkerheten han har på seg selv, som fikk ham til å gjøre de dumme tingene i første omgang... Og det respekterer jeg.

Jeg er ikke såret lenger, ikke sint, jeg respekterer hans engasjement for at dette skal gå bra, han gjør alt mulig for meg, jeg bærer ingen nag og alt skulle egentlig ligge til rette for at vi kan få forholdet på skinner igjen.

Men... Jeg føler liksom ikke noe. Jeg finner ikke igjen de følelsene i meg som får meg til å oppføre meg som kjæresten hans. Jeg vet ikke om det er fordi følelsene er borte, eller om de er blokkerte fordi jeg er redd for å bli såret igjen...

Uansett går jeg rundt her og føler meg som et romvesen i min egen leilighet, og han stuller og steller og er blid og snill og gjør så godt han kan.

Snakket faktisk med ham om dette i går, men jeg vet jo at han er antagelig den eneste i hele verden som ikke får gitt meg noen gode råd ang dette.

Så det jeg lurer på er vel; hvordan vet man at man ikke elsker noen lenger?

Jeg er jo glad i ham, respekterer ham, liker ham og alt sånt... Men lurer på om "det lille ekstra" har dødd. Eller kan det bare være en fase? Har ikke vært i et så langvarig forhold før (tar vi med date- perioden er det snart fem år, og jeg er 24, han er 31.).

Det er ingen annen med i bildet heller, jeg har masse kompiser men ingen jeg overhodet kunne vurdert som partner. om jeg går fra ham nå, så er det for å være alene. Og det er jo ikke så veldig fristende det heller.

Ble visst langt dette, men det er veldig vanskelig. Han gjør alt mulig for å få dette til å funke, mens jeg er blitt helt apatisk og greier ikke finne igjen følelsene mine.

Hvordan visste DU at du ikke elsket ham/henne lenger?

[sarah bernard]

Kanskje vil du finnet ut av det dersom du føler du holder på å miste ham, på hans intiativ?

[Gjest pittpottnøtt]

Hos meg var det så ille at jeg riktig HATET min egen mann!

Jeg rett og slett drepte han i tankene mine.

Han hadde gjort meg så mye vondt som har vært utrolig vanskelig å glemme og tilgi.

Hadde ikke mannen min gjort hva han kunne for å vise meg at han var på "bedringens vei",- så hadde jeg dradd min vei!

Men jeg har tatt tiden til hjelp...og også sett etter framgang hos han som nesten sendte meg i grava for det han gjorde.

Og jeg kjenner hver dag at den yrende kjærligheten er der,-og den kommer sterkere og sterkere tilbake!

Ønsker deg lykke til!

[Gjest TracyB]

Hos meg var det så ille at jeg riktig HATET min egen mann!

Jeg rett og slett drepte han i tankene mine.

Han hadde gjort meg så mye vondt som har vært utrolig vanskelig å glemme og tilgi.

Hadde ikke mannen min gjort hva han kunne for å vise meg at han var på "bedringens vei",- så hadde jeg dradd min vei!

Men jeg har tatt tiden til hjelp...og også sett etter framgang hos han som nesten sendte meg i grava for det han gjorde.

Og jeg kjenner hver dag at den yrende kjærligheten er der,-og den kommer sterkere og sterkere tilbake!

Ønsker deg lykke til!

Ja, det er nesten enklere når ting akkurat har skjedd, når man er fly forbanna og kaster ting og skriker og er såret... Da føler man ihvertfall noe.

Men jeg har kommet over det og tilgitt ham. Så nå skulle jeg liksom finne tilbake til den gode følelsen... Men den er ikke der.

[Gjest kan du føle sjalusi?]

Blir du ikke sjalu en gang hvis en fin dame flørter litt med ham?

Hvis du føler det berømmelig stikket i hjerterota, da vil jeg si at du fortsatt har følelser for ham.

Hvis ikke så ville det vært deg fullstendig likegyldig om alle verdens damer ville ha ham.

[Gjest TracyB]

Kanskje vil du finnet ut av det dersom du føler du holder på å miste ham, på hans intiativ?

Kanskje... Men så lite følelser som jeg har nå så hadde jeg nok bare latt ham gå. Hadde nesten vært enklere, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at han prøver så hardt, mens jeg føler meg helt kald.

Han har foreslått flere ganger at han godt kan holde seg borte litt så jeg kan få tenkt. Men det er jo mest hans leilighet så det føles galt det også.

Er jeg som bør flytte hvis noen skal gjøre det. Men jeg vil jo ikke. Jeg VIL jo føle noe for ham, for han er en så bra mann. Skjønner bare ikke hvordan jeg skal finne følelsene mine igjen.

[Gjest TracyB]

Blir du ikke sjalu en gang hvis en fin dame flørter litt med ham?

Hvis du føler det berømmelig stikket i hjerterota, da vil jeg si at du fortsatt har følelser for ham.

Hvis ikke så ville det vært deg fullstendig likegyldig om alle verdens damer ville ha ham.

Det er det som er så skummelt... Jeg pleide å være ganske så sjalu, ikke på en dårlig måte altså, men var veldig klar på at han var "min".

Men hvis jeg tenker på ham med en annen dame nå... Så tenker jeg nesten at det hadde han fortjent. Noen som viser ham kjærlighet tilbake, noe jeg ikke greier om dagen.

[sarah bernard]

Kanskje... Men så lite følelser som jeg har nå så hadde jeg nok bare latt ham gå. Hadde nesten vært enklere, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for at han prøver så hardt, mens jeg føler meg helt kald.

Han har foreslått flere ganger at han godt kan holde seg borte litt så jeg kan få tenkt. Men det er jo mest hans leilighet så det føles galt det også.

Er jeg som bør flytte hvis noen skal gjøre det. Men jeg vil jo ikke. Jeg VIL jo føle noe for ham, for han er en så bra mann. Skjønner bare ikke hvordan jeg skal finne følelsene mine igjen.

Da kan jeg bare klippe og lime fra et svar som er gitt her tidligere, som jeg tok vare på. Det er det beste rådet jeg har sett.

"Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser. Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv". "La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt. Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par? Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi. Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv. Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende. Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år. Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende. Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden. Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett! Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap. Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Svar til trissie:

Det er nok mange som kan hjelpes av det du skriver. Og du skriver mye bra.

Vi har forsøkt alle de tingene. Vi har ikke glemt hverandre, vi har dyrket parforholdet, i tillegg til å ha egne interesser og respektere hverandre for det.

Vi har overrasket hverandre, og tatt på sexy klær eller undertøy osv.

Setter pris på det den andre gjør, og AS familien går kjempefint. Alt går rundt, vi er gode til å samarbeide.

Bare at det er noe som ikke er der. Som burde være der.

Det å leve sammen som veldig gode venner er ikke noe jeg ønsker gjennom et helt liv, når det fins muligheter for å oppleve å elske noen igjen. Å være glad i er bra, men ikke det samme som å bli forelsket, og så å elske den andre, lidenskapelig.

Når dette er borte i et ekteskap - og det på tross av alt en gjør for å få det tilbake ikke kommer tilbake, så kan en ikke late som lenger. Det er ikke riktig overfor partneren, og ikke overfor evt. barn.

Da er det på tide å være ærlig mot seg selv og den andre.

En kan ikke tvinge følelser. Det er det jeg vil fram til.

Trissie:

Forstår deg godt jeg :-)

Og det er ikke alltid en skal tvinge seg selv.

Men jeg er helt uenig i å blande begrepene.

Ingen kan bestemme hva du eller jeg skal føle, men det har med vilje og beslutning å gjøre.

Og da vil du sikkert protestere, men jeg vil gjerne forklare meg :-)

Følelser kan aldri bestemmes over av andre, men meg selv. Ikke sant?

Ekte kjærlighetsliv skal ikke alltid være lykkelig.

Livet ville bli platt hvis kjærlighetsforholdet skulle måles ut fra at en bestandig burde være lykkelig og lidenskapelig. Da vil vi bli så avslipte og så uspennende at det ikke var noen form for håp om vekst til stede.

Det er ikke verdens undergang om ikke all ting alltid er så bra.

Men det finnes lykkelige stunder, lykkelige minutter, lykkelige timer, kanskje lykkelige dager og uker - og det gjelder å finne så mange som mulig av dem.

Hva er lidenskap?

Er ikke det de små øyeblikkene av nytelse som jeg er med på å skape? Sex? God mat? Et uventet godt ord?

Hvorfor skal vi være så overfladiske at vi forveksler det med spenningen vi føler over noe nytt og spennende?

Er det ikke den lidenskapen som du henviser til?

Hvis vi ønsker å leve stabilt og trivielt og tar hverandre som en selvfølge, da vil det jo gå lengre og lengre tid mellom lykkestundene. Lykke finnes ikke hos et annet menneske, men ligger som en mulighet i oss selv.

Manglende lidenskap kan ha mange flere forklaringer enn det at jeg ikke tenner på partneren. Eller at han ikke tenner lidenskapen i meg, eller?

For å kunne være noe for et annet menneske, må vi også ha tro på oss selv. Har vi lite av indre ro selv, løper vi fort til andre for å få den - og så får vi ikke alltid det vi trenger.

Og har vi løpt slik at vi kan ses på som utro, blir det enda verre for framtiden. Eller kanskje jeg bare drømmer om en annen lidenskap?

Resultatet kommer i form av tristhet, redsel, utilfredshet og misnøye.

Men misnøye med hvem, og med savnet av hva? :-) Skjønner du hva jeg mener?

Nedvurdering av mannens lidenskapelige betydning for meg selv kommer gjerne i perioder når jeg selv føler meg nedtrykt.

Fordi jeg ikke har lyktes med en ting, fordi jeg føler meg lite verdsatt, fordi jeg er stresset, fordi jeg har gjort en tabbe som jeg bærer preg av, fordi jeg er misfornøyd med meg selv - eller fordi jeg føler meg nedvurdert av samlivspartneren kanskje?

Dette er normale følelser, som vil komme med jevne mellomrom.

Det gjelder bare å unngå at disse forholdene blir en bebreidelse mot partneren, og at jeg planter min manglende lidenskap i hans bed. Ikke sant?

Og så har jeg opplevd at taushet rundt disse savnene og lidenskapen ødelegger meg og samlivet.

Noe av det mest ødeleggende i et samliv kan være tausheten og følelsen av å bli oversett.

Det å sjelden høre noe særlig positivt kan være like vondt som å høre negative ord.

Likegyldighet er noe av det verste en kan bli møtt med av negative reaksjoner. Den reduserer selvfølelsen betraktelig.

Selv om vi tenker forskjellig, er som regel våre følelser de samme. Det er fire hovedfølelser som kroppen har kontakt med: Sinne, tristhet, redsel og glede.

Det som skjer når vi samler opp følelsesmessige reaksjoner, er vel at vi bearbeider eller neglisjerer det som er der? Hvordan kan vi si at vi ikke kan vekke eller bearbeide følelser da?

Jeg er faktisk ikke enig med deg :-)

Alle mine følelser velger jeg selv, i en eller annen grad. Følelsen er et produkt av noe jeg gjør eller tenker. Og ikke noe en annen skaper hos meg.

Et annet svar til trissie:

Du har lange og gode innlegg trissie! Mange gode råd og innspill. Men, du må kunne godta at andre kommer til andre konklusjoner enn du har gjort etter et kjærlighetsløst og vanskelig samliv. Det er ikke alltid at man for enhver pris bør fortsette et ekteskap. I noen forhold har man latt det gå over flere år og mener at man har prøvd alt, men fremdeles har man ikke funnet tilbake til hverandre og til den tapte lidenskap. Skal man da bare fortsette ekteskapet fordi noen synsere mener at du/dere ikke har prøvd nok enda ! Selvfølgelig vil man gjerne ha støtte og sympati fra venner og familie for sine valg, og det trenger man også i en sånn fase. Muligens er valgene allerede tatt, og man bare ønsker å få en bekreftelse på de, men kanskje det gjør at man får et puff til å komme seg ut av et vanskelig ekteskap og begynne på nytt. Det er kjempefint at du og flere i din vennekrets har funnet tilbake til hverandre, men jeg tror ikke din oppskrift nødvendigvis er fasiten for alle av oss som sliter. Det er faktisk riktig for noen å gå hver til sitt også! Forelskelsen forsvinner, men det er alllikvel viktig for oss som mennesker å føle oss elsket og respektert. Hvis man ikke føler samhold og glede sammen med sin ektefelle er det noe vesentlig som mangler. Hvis man ikke finner tilbake til det man mener er viktig for ens egen livsglede så bør man gjøre noe med det. Ikke nødvenigvis finne seg en ny kvinne/mann, men få leve et godt liv alene !

Noen ganger er det skremmende hvor lite vi snakker sammen, og hvor lite vi klarer å kommunisere om slike praktiske, men viktige saker.

Og så går du hit, og spør oss i stedet for han?

Jeg tror kanskje det er akkurat det han mener med sexliv, manglende kommunikasjon rundt det intime?

Min egen erfaring er at mannen min ofte fikk kritikk for å være for dårlig til å snakke med meg om mine behov.

Og når han ville ta opp noe, oppfattet jeg det som kritikk.

Det ble vanskelig for han å sortere hva han kunne snakke med meg om, uten at jeg ble fornærmet.

Og da blir det ingen dialog.

Men det går det an å gjøre noe med. I stedet for å være hemmet av å være usikker på hva han mener, om han mener du ikke er seksuell eller sensuell nok mot han, redd du ikke er avansert nok osv., kan du heller tenke etter hvordan du gjør ting?

Kanskje du kommer på noe å spørre han om, om det er det eller det han mener?

Da får du han kanskje på glid med en konstruktiv samtale.

Når menn blir eldre, og mer erfarne og modne, ønsker de gjerne et sexliv som er annerledes.

Der det tidligere var selve sexen og samleiet som var sexlivet, har de nå et behov for gjesidig nytelse, gjensidig nærhet og anerkjennelse av sin økte erfaring og modenhet.

Spesielt det med anerkjennelse av økt modenhet i sexlivet har vært viktig for min mann.

Diskusjons-spørsmålet i yngre dager gjaldt hyppighet, og der vil han ikke være lenger.

Han vil ikke assosiere seg med de situasjonene der han ble avvist et samleie, for det er ikke aktiviteten han tilbyr og vil ha lenger.

Han tilbyr erfaringen, engasjementet og nærhet. Og det er det han ønsker tilbake!

Før jeg fikk opp øynene for det, var det mye misforståelser.

Han ble fornærmet for at jeg avviste det jeg trodde var ønske om sex. Det fikk han nok av syntes jeg :-)

Likevel var han misfornøyd, og taklet avvisningene mine dårligere og dårligere, enda de ble sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis ble jeg over førti, og har mye større sexlyst selv etter hvert :-)

Vi måtte ha hjelp for dette, og det var en god ting for oss.

Han ville rett og slett at jeg skulle oppdage at sexen han ga meg var bedre, dypere, modnere og mer intim enn tidligere.

Han var skuffet over at jeg ikke så det, fordi jeg aldri sa noe eller viste hvor stor glede jeg hadde av intimiteten vår.

Jeg tror det er det mannen din også savner, når han sier han savner sexliv.

Jeg tenker ganske ofte at jeg som kvinne er bortskjemt med erotiske komplimenter. Mannen min har alltid vært mye flinkere til å berøre, antyde og smigre.

Men jeg er mye dårligere til å gjøre det samme for han.

Det tok faktisk noen år før jeg forstod hvor viktig det var for han å høre i senga at det han gjør med meg er deilig.

Kanskje du skal spørre deg selv om slike småting, og deretter bruke dine egne svar til å spørre han?

Flørter du med han? Bygger du opp erotikken sammen med han? Gir du aktiv tilbakemelding når dere har sex? Gir du han også vorspiel? Hvardan stiller du deg til nachspiel?

Veldig mange glemmer at nachspiel er et av de viktigste elementene i sexlivet :-)

I stedet for å krype tett inntil og vise med lyder, ord, stryking og nærhet hvor godt dette har vært, snur noen ryggen til får å sove. Vi lar den andre parten ligge igjen og lure på om h*n i det hele tatt var fornøyd?"

[Gjest TracyB]

Da kan jeg bare klippe og lime fra et svar som er gitt her tidligere, som jeg tok vare på. Det er det beste rådet jeg har sett.

"Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser. Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv". "La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt. Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par? Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi. Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv. Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende. Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år. Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende. Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden. Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett! Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap. Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Svar til trissie:

Det er nok mange som kan hjelpes av det du skriver. Og du skriver mye bra.

Vi har forsøkt alle de tingene. Vi har ikke glemt hverandre, vi har dyrket parforholdet, i tillegg til å ha egne interesser og respektere hverandre for det.

Vi har overrasket hverandre, og tatt på sexy klær eller undertøy osv.

Setter pris på det den andre gjør, og AS familien går kjempefint. Alt går rundt, vi er gode til å samarbeide.

Bare at det er noe som ikke er der. Som burde være der.

Det å leve sammen som veldig gode venner er ikke noe jeg ønsker gjennom et helt liv, når det fins muligheter for å oppleve å elske noen igjen. Å være glad i er bra, men ikke det samme som å bli forelsket, og så å elske den andre, lidenskapelig.

Når dette er borte i et ekteskap - og det på tross av alt en gjør for å få det tilbake ikke kommer tilbake, så kan en ikke late som lenger. Det er ikke riktig overfor partneren, og ikke overfor evt. barn.

Da er det på tide å være ærlig mot seg selv og den andre.

En kan ikke tvinge følelser. Det er det jeg vil fram til.

Trissie:

Forstår deg godt jeg :-)

Og det er ikke alltid en skal tvinge seg selv.

Men jeg er helt uenig i å blande begrepene.

Ingen kan bestemme hva du eller jeg skal føle, men det har med vilje og beslutning å gjøre.

Og da vil du sikkert protestere, men jeg vil gjerne forklare meg :-)

Følelser kan aldri bestemmes over av andre, men meg selv. Ikke sant?

Ekte kjærlighetsliv skal ikke alltid være lykkelig.

Livet ville bli platt hvis kjærlighetsforholdet skulle måles ut fra at en bestandig burde være lykkelig og lidenskapelig. Da vil vi bli så avslipte og så uspennende at det ikke var noen form for håp om vekst til stede.

Det er ikke verdens undergang om ikke all ting alltid er så bra.

Men det finnes lykkelige stunder, lykkelige minutter, lykkelige timer, kanskje lykkelige dager og uker - og det gjelder å finne så mange som mulig av dem.

Hva er lidenskap?

Er ikke det de små øyeblikkene av nytelse som jeg er med på å skape? Sex? God mat? Et uventet godt ord?

Hvorfor skal vi være så overfladiske at vi forveksler det med spenningen vi føler over noe nytt og spennende?

Er det ikke den lidenskapen som du henviser til?

Hvis vi ønsker å leve stabilt og trivielt og tar hverandre som en selvfølge, da vil det jo gå lengre og lengre tid mellom lykkestundene. Lykke finnes ikke hos et annet menneske, men ligger som en mulighet i oss selv.

Manglende lidenskap kan ha mange flere forklaringer enn det at jeg ikke tenner på partneren. Eller at han ikke tenner lidenskapen i meg, eller?

For å kunne være noe for et annet menneske, må vi også ha tro på oss selv. Har vi lite av indre ro selv, løper vi fort til andre for å få den - og så får vi ikke alltid det vi trenger.

Og har vi løpt slik at vi kan ses på som utro, blir det enda verre for framtiden. Eller kanskje jeg bare drømmer om en annen lidenskap?

Resultatet kommer i form av tristhet, redsel, utilfredshet og misnøye.

Men misnøye med hvem, og med savnet av hva? :-) Skjønner du hva jeg mener?

Nedvurdering av mannens lidenskapelige betydning for meg selv kommer gjerne i perioder når jeg selv føler meg nedtrykt.

Fordi jeg ikke har lyktes med en ting, fordi jeg føler meg lite verdsatt, fordi jeg er stresset, fordi jeg har gjort en tabbe som jeg bærer preg av, fordi jeg er misfornøyd med meg selv - eller fordi jeg føler meg nedvurdert av samlivspartneren kanskje?

Dette er normale følelser, som vil komme med jevne mellomrom.

Det gjelder bare å unngå at disse forholdene blir en bebreidelse mot partneren, og at jeg planter min manglende lidenskap i hans bed. Ikke sant?

Og så har jeg opplevd at taushet rundt disse savnene og lidenskapen ødelegger meg og samlivet.

Noe av det mest ødeleggende i et samliv kan være tausheten og følelsen av å bli oversett.

Det å sjelden høre noe særlig positivt kan være like vondt som å høre negative ord.

Likegyldighet er noe av det verste en kan bli møtt med av negative reaksjoner. Den reduserer selvfølelsen betraktelig.

Selv om vi tenker forskjellig, er som regel våre følelser de samme. Det er fire hovedfølelser som kroppen har kontakt med: Sinne, tristhet, redsel og glede.

Det som skjer når vi samler opp følelsesmessige reaksjoner, er vel at vi bearbeider eller neglisjerer det som er der? Hvordan kan vi si at vi ikke kan vekke eller bearbeide følelser da?

Jeg er faktisk ikke enig med deg :-)

Alle mine følelser velger jeg selv, i en eller annen grad. Følelsen er et produkt av noe jeg gjør eller tenker. Og ikke noe en annen skaper hos meg.

Et annet svar til trissie:

Du har lange og gode innlegg trissie! Mange gode råd og innspill. Men, du må kunne godta at andre kommer til andre konklusjoner enn du har gjort etter et kjærlighetsløst og vanskelig samliv. Det er ikke alltid at man for enhver pris bør fortsette et ekteskap. I noen forhold har man latt det gå over flere år og mener at man har prøvd alt, men fremdeles har man ikke funnet tilbake til hverandre og til den tapte lidenskap. Skal man da bare fortsette ekteskapet fordi noen synsere mener at du/dere ikke har prøvd nok enda ! Selvfølgelig vil man gjerne ha støtte og sympati fra venner og familie for sine valg, og det trenger man også i en sånn fase. Muligens er valgene allerede tatt, og man bare ønsker å få en bekreftelse på de, men kanskje det gjør at man får et puff til å komme seg ut av et vanskelig ekteskap og begynne på nytt. Det er kjempefint at du og flere i din vennekrets har funnet tilbake til hverandre, men jeg tror ikke din oppskrift nødvendigvis er fasiten for alle av oss som sliter. Det er faktisk riktig for noen å gå hver til sitt også! Forelskelsen forsvinner, men det er alllikvel viktig for oss som mennesker å føle oss elsket og respektert. Hvis man ikke føler samhold og glede sammen med sin ektefelle er det noe vesentlig som mangler. Hvis man ikke finner tilbake til det man mener er viktig for ens egen livsglede så bør man gjøre noe med det. Ikke nødvenigvis finne seg en ny kvinne/mann, men få leve et godt liv alene !

Noen ganger er det skremmende hvor lite vi snakker sammen, og hvor lite vi klarer å kommunisere om slike praktiske, men viktige saker.

Og så går du hit, og spør oss i stedet for han?

Jeg tror kanskje det er akkurat det han mener med sexliv, manglende kommunikasjon rundt det intime?

Min egen erfaring er at mannen min ofte fikk kritikk for å være for dårlig til å snakke med meg om mine behov.

Og når han ville ta opp noe, oppfattet jeg det som kritikk.

Det ble vanskelig for han å sortere hva han kunne snakke med meg om, uten at jeg ble fornærmet.

Og da blir det ingen dialog.

Men det går det an å gjøre noe med. I stedet for å være hemmet av å være usikker på hva han mener, om han mener du ikke er seksuell eller sensuell nok mot han, redd du ikke er avansert nok osv., kan du heller tenke etter hvordan du gjør ting?

Kanskje du kommer på noe å spørre han om, om det er det eller det han mener?

Da får du han kanskje på glid med en konstruktiv samtale.

Når menn blir eldre, og mer erfarne og modne, ønsker de gjerne et sexliv som er annerledes.

Der det tidligere var selve sexen og samleiet som var sexlivet, har de nå et behov for gjesidig nytelse, gjensidig nærhet og anerkjennelse av sin økte erfaring og modenhet.

Spesielt det med anerkjennelse av økt modenhet i sexlivet har vært viktig for min mann.

Diskusjons-spørsmålet i yngre dager gjaldt hyppighet, og der vil han ikke være lenger.

Han vil ikke assosiere seg med de situasjonene der han ble avvist et samleie, for det er ikke aktiviteten han tilbyr og vil ha lenger.

Han tilbyr erfaringen, engasjementet og nærhet. Og det er det han ønsker tilbake!

Før jeg fikk opp øynene for det, var det mye misforståelser.

Han ble fornærmet for at jeg avviste det jeg trodde var ønske om sex. Det fikk han nok av syntes jeg :-)

Likevel var han misfornøyd, og taklet avvisningene mine dårligere og dårligere, enda de ble sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis ble jeg over førti, og har mye større sexlyst selv etter hvert :-)

Vi måtte ha hjelp for dette, og det var en god ting for oss.

Han ville rett og slett at jeg skulle oppdage at sexen han ga meg var bedre, dypere, modnere og mer intim enn tidligere.

Han var skuffet over at jeg ikke så det, fordi jeg aldri sa noe eller viste hvor stor glede jeg hadde av intimiteten vår.

Jeg tror det er det mannen din også savner, når han sier han savner sexliv.

Jeg tenker ganske ofte at jeg som kvinne er bortskjemt med erotiske komplimenter. Mannen min har alltid vært mye flinkere til å berøre, antyde og smigre.

Men jeg er mye dårligere til å gjøre det samme for han.

Det tok faktisk noen år før jeg forstod hvor viktig det var for han å høre i senga at det han gjør med meg er deilig.

Kanskje du skal spørre deg selv om slike småting, og deretter bruke dine egne svar til å spørre han?

Flørter du med han? Bygger du opp erotikken sammen med han? Gir du aktiv tilbakemelding når dere har sex? Gir du han også vorspiel? Hvardan stiller du deg til nachspiel?

Veldig mange glemmer at nachspiel er et av de viktigste elementene i sexlivet :-)

I stedet for å krype tett inntil og vise med lyder, ord, stryking og nærhet hvor godt dette har vært, snur noen ryggen til får å sove. Vi lar den andre parten ligge igjen og lure på om h*n i det hele tatt var fornøyd?"

Alt som står her er forsåvidt riktig.... Og hadde vi hatt problemer oss imellom, som at vi krangler, hadde det vært en smal sak å jobbe med det. Men for å jobbe trenger man (ihvertfall jeg) motivasjon. Og motivasjonen må for meg være at jeg føler noe form ham. Når jeg føler meg helt tom, som nå, vet jeg ikke hva det egentlig er jeg skal jobbe for.

Tenker også at jeg er ung, og ikke nødvendigvis skjøt blink som nittenåring. Føler at jeg enten kan bryte ut nå, eller bli i et forhold der jeg ikke føler noe, annet enn dårlig samvittighet. Og det er ikke rettferdig, aller minst mot ham.

[Gjest tørketrommel]

Blir du ikke sjalu en gang hvis en fin dame flørter litt med ham?

Hvis du føler det berømmelig stikket i hjerterota, da vil jeg si at du fortsatt har følelser for ham.

Hvis ikke så ville det vært deg fullstendig likegyldig om alle verdens damer ville ha ham.

Dette er tøys og tull. Sjalusi har med eiendomsrett å gjøre, ikke med følelser.

Er man VIRKLIG glad i en person, så er sjalusi et ikke-tema, med mindre man er veldig opptatt av eiendomsretten til personen.

[Bex]

Dette er tøys og tull. Sjalusi har med eiendomsrett å gjøre, ikke med følelser.

Er man VIRKLIG glad i en person, så er sjalusi et ikke-tema, med mindre man er veldig opptatt av eiendomsretten til personen.

Søk litt på fagsvar og artikler om sjalusi her og på nett forøvrig. Sjalusi er en naturlig og sunn følelse, som ikke sier noe annet enn at du er glad i en person.

Virker som om det er sykelig sjalusi du sikter til, og det er noe HELT annet.

[sarah bernard]

Dette er tøys og tull. Sjalusi har med eiendomsrett å gjøre, ikke med følelser.

Er man VIRKLIG glad i en person, så er sjalusi et ikke-tema, med mindre man er veldig opptatt av eiendomsretten til personen.

Tenker det kan med begge deler å gjøre, både følelser og ønske om at den andre skal være "min!".

Er det mulig å forestille seg at man kan reagere med "Åh, så fint for deg, kjæreste" hvis noen legger an på ens kjæreste, og kjæresten besvarer dette? - utelukkende av kjærlighet?

Er kjærligheten bare "ren" og fri fra "negative" følelser som sjalusi? Det tror ikke jeg.

[Gjest kan du føle sjalusi?]

Det er det som er så skummelt... Jeg pleide å være ganske så sjalu, ikke på en dårlig måte altså, men var veldig klar på at han var "min".

Men hvis jeg tenker på ham med en annen dame nå... Så tenker jeg nesten at det hadde han fortjent. Noen som viser ham kjærlighet tilbake, noe jeg ikke greier om dagen.

Ja, du har skjønt hva jeg mente om sjalusi -i motsetning til hva tørketrommel skriver.

Har ikke noen gode råd til deg dessverre, annet enn å ønske deg lykke til med hva du enn velger.

Helt til slutt: kan det være en ide å reise en ukes ferietur langt fra folk og barn. Bare dere to slik at dere kan prate med hverandre om hva dere føler og ønsker av livet. Gå i fjellet er ensomt og kan være utrolig fantastisk på samme tid.Kanskje det ville passe med en pause for begge der man fortsatt har ansvar for hverandre og være trofast, men hvor man kan føle på hvordan det er å være alene og om man da kan føle savn etter partneren?

[Sofline]

Dette er tøys og tull. Sjalusi har med eiendomsrett å gjøre, ikke med følelser.

Er man VIRKLIG glad i en person, så er sjalusi et ikke-tema, med mindre man er veldig opptatt av eiendomsretten til personen.

Så du bryr deg ikke hvis kjæresten din er utro?

[Gjest TracyB]

Ja, du har skjønt hva jeg mente om sjalusi -i motsetning til hva tørketrommel skriver.

Har ikke noen gode råd til deg dessverre, annet enn å ønske deg lykke til med hva du enn velger.

Helt til slutt: kan det være en ide å reise en ukes ferietur langt fra folk og barn. Bare dere to slik at dere kan prate med hverandre om hva dere føler og ønsker av livet. Gå i fjellet er ensomt og kan være utrolig fantastisk på samme tid.Kanskje det ville passe med en pause for begge der man fortsatt har ansvar for hverandre og være trofast, men hvor man kan føle på hvordan det er å være alene og om man da kan føle savn etter partneren?

Vi har ingen barn, heldigvis, har bodd sammen i to år. Kanskje lurt å komme seg bort... Men akkurat nå er det selvfølgelig eksamener og jobb og alt mulig så det går ikke... Har vurdert pause også... Men flytting er så utrolig mye styr hvis man ikke er sikker. Sukk... Oppgitt nå...

[Bex]

Tenker det kan med begge deler å gjøre, både følelser og ønske om at den andre skal være "min!".

Er det mulig å forestille seg at man kan reagere med "Åh, så fint for deg, kjæreste" hvis noen legger an på ens kjæreste, og kjæresten besvarer dette? - utelukkende av kjærlighet?

Er kjærligheten bare "ren" og fri fra "negative" følelser som sjalusi? Det tror ikke jeg.

Jeg synes ikke sjalusi er en negativ følelse. Den sier bare at man er glad i en person og ikke vil miste personen. En liten påminner om kjærligheten.

Hvis jeg hadde flørtet vilt med andre og mannen min ikke hadde brydd seg om det, hadde jeg begynt å lure på om jeg betydde noe for ham.

Litt sjalusi er sunt, så lenge den ikke blir negativ og kontrollerende.

[Hatsumomo]

Når jeg ga opp sinnet/bitterheten min over han. Jeg var rimelig bitter på eksen min og faktisk i noen år kunne jeg tenke over hva han gjorde mot meg, ha lyst til å såre han tilbake osv.

Så en dag brydde jeg meg plutselig ikke lenger hva han gjorde. Om han hadde kjæreste eller ikke, betydde ingenting.

Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet var det noen som sa til meg en gang.

Viser man sinne, bitterhet osv så er det fordi man fortsatt har følelser. Man føler seg fortsatt såret av en som betyr noe for en.

Men likegyldighet, da er det ingen følelser igjen.

Slik er det for meg ihvertfall.

[Hatsumomo]

Da kan jeg bare klippe og lime fra et svar som er gitt her tidligere, som jeg tok vare på. Det er det beste rådet jeg har sett.

"Mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

En minste lille konflikt eller tristesse som kommer, gjør at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet. Og vi glemmer hverandre.

Da er det ikke rart at man ikke gidder å jobbe for forholdet, når kjærligheten er så lite verdt for en.

Og da er det veldig lett å trekke fram ulikheter og dårlig tenning som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Dette med platoniske forhold og ikke kunne le sammen blir litt for enkelt.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg J

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste J

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser. Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans". Han vekker ikke lidenskap i meg...

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv". "La følelsene seire", sier mange av vi og misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet.

Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes ved like?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke le sammen, være lidenskapelige osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg” eller bli mer fristende.

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe:-)

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en ”deilig” oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

VI trodde ikke det, men vi har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold.

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne?

Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort ”problemet” men gjør svært lite med årsakene. Kommer alltid tilbake til dette, og setter fokus på hvilke mål jeg kan sette for ekteskapet/parforholdet.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv.. Vårt poeng er at det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Vårt problem når vi leste slike ting i førsten, var at vi leste med et forsvar inne i oss. Det vil si at vi var MINST opptatt av å identifisere våre egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Vi sier alltid at vi har gjort alt! Alt som er mulig!

Så kommer noen og forteller meg om muligheter med en annen vinkling...

Nei, ikke mulig. Jeg har forsøkt alt. Og så skal jeg absolut prakke på andre den samme negativiteten.

Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt. Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning de innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

For det er altfor mange som trøster meg i et nederlag, fordi det gir dem selv en trøst for sitt eget nederlag.

Slik er vi mennesker.

Derfor sier vi at man heller skal søke hjelp hos den som har fått hjelp som hjalp…

Er det ikke veldig lett å lytte til de som gir medhold i stedet? Da kjøper jeg dessverre ikke en bok som oppfordrer og utfordrer til å sette seg litt mer inn i den andres situasjon. Prøve å se ting fra partnerens side. Hvordan ser jeg ut fra de øynene?

Hvor mange tror du det er som har møtt oss i dag, som kjente oss før, og ikke skjønner noen ting?

Et kritisk egoistisk par? Jeg har antklig gjort flere feil og måttet be om mer unnskyldning enn de fleste :-)

Og helt sikkert vært mer overbevist om at jeg hadde forsøkt alt.

Men det var visst ikke slik, for et menneske var uenig med meg til de grader, og ga seg ikke før jeg hadde i hvertfall forsøkt å se saken fra andre vinkler.

Vi kjenner faktisk 3 par som har svelget sin naturlige stolthet og blitt inspirert, bare i vår omgangskrets.

For det er veldig mange som angrer disse skilsmissevalgene som jeg tok, men det er jo et nederlag å innrømme at jeg selv ikke gjorde nok.

Derfor er det lettere å angre inni seg:-) tror vi. Utad er vi sjeleglade for en ny og lysende start!

Det er vel nok å lese i DOL om alle skriverier om exer osv :-) Tenker på, savner! osv.

TENK om vi hadde våget å gjøre litt annerledes og vise styrke selv. Å tørre å vise svakhet og sårbarhet er faktisk et fantastisk bevis på ekte styrke.

Det er ikke mange menn som ville nyte samlivet med en kvinne som hele tiden beviser sin uavhengighet og styrke. Han vil føle det nedverdigende. Men menn som opplever at kona viser at hun setter pris på også å søke litt trøst hos han, føler at hun respekterer og synes det er godt å ha noe trygt hos seg.

Jeg våger påstanden at han vil være dobbelt så samarbeidsvillig og gjøre dobbelt så mye for hjemmet og familien som forventet. Og han vil ikke gjøre noe for å trykke henne ned, fordi stoltheten hans er genetisk. Vi er skapt med beskyttertrang, ikke eiertrang.

Eiertrang kommer stort sett av at man føler beskytterevnene blir truet av for liten respons på hvem vi er. Den var dyp og provoserende eller?

Mange vil si at det ikke er mulig å respektere en som ikke gjør noen ting for å "drive" forholdet framover. Hva kom først da? Høna eller egget?

Drive forholdet fremover, er ikke det det samme som å dyrke lidenskapen partene i mellom?

Vi har tygget litt på dette og funnet at det kanskje bare begynte som en misforståelse (Les om feil pappa kan gjøre uten å vite det… Ta en avgjørelse overfor en situasjon eller et barn som er avvikende fra en hun har tatt tidligere. Så var hele problemet at han bare ikke visste om hennes avgjørelse. Dermed er konflikten i gang… Eller dere kan ha oversett betydningen av oppmerksomhet en periode?)

Ingen av partene kan noe som helst for hvordan det begynte, men ingen tar på seg ansvar for å rette opp. Begge hadde forventet noe annet fra den andre…. så kommer skuffelsen…

Detter er morsomt å spinne litt rundt! Blir rett og slett ivrige vi, jeg og mannen min, i å lage forholdet og tingene som skjer til utfordrende spennende hemmeligheter som kan løses.

Tenk at vi får lov til å bevisst gjøre noe litt annerledes enn vi pleier, bare for å kunne være nysgjerrige på den andres reaksjon. Hva skjer a'?

Det er morsomt å se nye spennende sider vi ikke har oppdaget selv etter tyve år. Og den andre blir nysgjerrig på hva som skjer osv…

Det var en god venn av oss som sa:

Hvis kona mi tar på seg en lekker topp og gir ett bløtt kyss på trappen, helt uventet på vei inn fra bilen osv… tror dere jeg legger meg på sofaen i stedet for å hjelpe med middag og kjøkken?

Hun gjør ikke samme tabben som tidligere, og møter meg med "nå får du ta kjøkkenet, jeg er drit sliten". (Heldigvis eier hun ikke grilldress)

Hvis jeg sier "Pokkers, nå ble jeg varm, den blusen fristet meg, ååå så deilig du lukter i dag eller lignende" og dekker bordet uten å bli bedt om det, det er klart det blir litt ekstra på meg i kveld!

Det skjønner ikke menn flest! Det er derfor de blir uspennende. Men hvem har ansvaret for å få de til å forstå hva vi savner?

Det handler om å gjøre seg litt til for hverandre, både vise og lete etter noe nytt hele tiden. Dyrke nysgjerrighet!

Venter vi med å dele ut til den andre har gitt, har vi tapt! JEG må begynne – uansett! Dette gjelder også i det å endre holdninger og handlinger!

Han vil ikke gjøre noe, for hun ikke orker å dyrke lidenskap. Hun gidder ikke dyrke lidenskap før han gjør noe…

SMART….?

De aller fleste av oss vet også at et velrettet kick bak er ubehagelig, men det er faktisk det eneste som hjelper i de fleste tilfeller.

Svar til trissie:

Det er nok mange som kan hjelpes av det du skriver. Og du skriver mye bra.

Vi har forsøkt alle de tingene. Vi har ikke glemt hverandre, vi har dyrket parforholdet, i tillegg til å ha egne interesser og respektere hverandre for det.

Vi har overrasket hverandre, og tatt på sexy klær eller undertøy osv.

Setter pris på det den andre gjør, og AS familien går kjempefint. Alt går rundt, vi er gode til å samarbeide.

Bare at det er noe som ikke er der. Som burde være der.

Det å leve sammen som veldig gode venner er ikke noe jeg ønsker gjennom et helt liv, når det fins muligheter for å oppleve å elske noen igjen. Å være glad i er bra, men ikke det samme som å bli forelsket, og så å elske den andre, lidenskapelig.

Når dette er borte i et ekteskap - og det på tross av alt en gjør for å få det tilbake ikke kommer tilbake, så kan en ikke late som lenger. Det er ikke riktig overfor partneren, og ikke overfor evt. barn.

Da er det på tide å være ærlig mot seg selv og den andre.

En kan ikke tvinge følelser. Det er det jeg vil fram til.

Trissie:

Forstår deg godt jeg :-)

Og det er ikke alltid en skal tvinge seg selv.

Men jeg er helt uenig i å blande begrepene.

Ingen kan bestemme hva du eller jeg skal føle, men det har med vilje og beslutning å gjøre.

Og da vil du sikkert protestere, men jeg vil gjerne forklare meg :-)

Følelser kan aldri bestemmes over av andre, men meg selv. Ikke sant?

Ekte kjærlighetsliv skal ikke alltid være lykkelig.

Livet ville bli platt hvis kjærlighetsforholdet skulle måles ut fra at en bestandig burde være lykkelig og lidenskapelig. Da vil vi bli så avslipte og så uspennende at det ikke var noen form for håp om vekst til stede.

Det er ikke verdens undergang om ikke all ting alltid er så bra.

Men det finnes lykkelige stunder, lykkelige minutter, lykkelige timer, kanskje lykkelige dager og uker - og det gjelder å finne så mange som mulig av dem.

Hva er lidenskap?

Er ikke det de små øyeblikkene av nytelse som jeg er med på å skape? Sex? God mat? Et uventet godt ord?

Hvorfor skal vi være så overfladiske at vi forveksler det med spenningen vi føler over noe nytt og spennende?

Er det ikke den lidenskapen som du henviser til?

Hvis vi ønsker å leve stabilt og trivielt og tar hverandre som en selvfølge, da vil det jo gå lengre og lengre tid mellom lykkestundene. Lykke finnes ikke hos et annet menneske, men ligger som en mulighet i oss selv.

Manglende lidenskap kan ha mange flere forklaringer enn det at jeg ikke tenner på partneren. Eller at han ikke tenner lidenskapen i meg, eller?

For å kunne være noe for et annet menneske, må vi også ha tro på oss selv. Har vi lite av indre ro selv, løper vi fort til andre for å få den - og så får vi ikke alltid det vi trenger.

Og har vi løpt slik at vi kan ses på som utro, blir det enda verre for framtiden. Eller kanskje jeg bare drømmer om en annen lidenskap?

Resultatet kommer i form av tristhet, redsel, utilfredshet og misnøye.

Men misnøye med hvem, og med savnet av hva? :-) Skjønner du hva jeg mener?

Nedvurdering av mannens lidenskapelige betydning for meg selv kommer gjerne i perioder når jeg selv føler meg nedtrykt.

Fordi jeg ikke har lyktes med en ting, fordi jeg føler meg lite verdsatt, fordi jeg er stresset, fordi jeg har gjort en tabbe som jeg bærer preg av, fordi jeg er misfornøyd med meg selv - eller fordi jeg føler meg nedvurdert av samlivspartneren kanskje?

Dette er normale følelser, som vil komme med jevne mellomrom.

Det gjelder bare å unngå at disse forholdene blir en bebreidelse mot partneren, og at jeg planter min manglende lidenskap i hans bed. Ikke sant?

Og så har jeg opplevd at taushet rundt disse savnene og lidenskapen ødelegger meg og samlivet.

Noe av det mest ødeleggende i et samliv kan være tausheten og følelsen av å bli oversett.

Det å sjelden høre noe særlig positivt kan være like vondt som å høre negative ord.

Likegyldighet er noe av det verste en kan bli møtt med av negative reaksjoner. Den reduserer selvfølelsen betraktelig.

Selv om vi tenker forskjellig, er som regel våre følelser de samme. Det er fire hovedfølelser som kroppen har kontakt med: Sinne, tristhet, redsel og glede.

Det som skjer når vi samler opp følelsesmessige reaksjoner, er vel at vi bearbeider eller neglisjerer det som er der? Hvordan kan vi si at vi ikke kan vekke eller bearbeide følelser da?

Jeg er faktisk ikke enig med deg :-)

Alle mine følelser velger jeg selv, i en eller annen grad. Følelsen er et produkt av noe jeg gjør eller tenker. Og ikke noe en annen skaper hos meg.

Et annet svar til trissie:

Du har lange og gode innlegg trissie! Mange gode råd og innspill. Men, du må kunne godta at andre kommer til andre konklusjoner enn du har gjort etter et kjærlighetsløst og vanskelig samliv. Det er ikke alltid at man for enhver pris bør fortsette et ekteskap. I noen forhold har man latt det gå over flere år og mener at man har prøvd alt, men fremdeles har man ikke funnet tilbake til hverandre og til den tapte lidenskap. Skal man da bare fortsette ekteskapet fordi noen synsere mener at du/dere ikke har prøvd nok enda ! Selvfølgelig vil man gjerne ha støtte og sympati fra venner og familie for sine valg, og det trenger man også i en sånn fase. Muligens er valgene allerede tatt, og man bare ønsker å få en bekreftelse på de, men kanskje det gjør at man får et puff til å komme seg ut av et vanskelig ekteskap og begynne på nytt. Det er kjempefint at du og flere i din vennekrets har funnet tilbake til hverandre, men jeg tror ikke din oppskrift nødvendigvis er fasiten for alle av oss som sliter. Det er faktisk riktig for noen å gå hver til sitt også! Forelskelsen forsvinner, men det er alllikvel viktig for oss som mennesker å føle oss elsket og respektert. Hvis man ikke føler samhold og glede sammen med sin ektefelle er det noe vesentlig som mangler. Hvis man ikke finner tilbake til det man mener er viktig for ens egen livsglede så bør man gjøre noe med det. Ikke nødvenigvis finne seg en ny kvinne/mann, men få leve et godt liv alene !

Noen ganger er det skremmende hvor lite vi snakker sammen, og hvor lite vi klarer å kommunisere om slike praktiske, men viktige saker.

Og så går du hit, og spør oss i stedet for han?

Jeg tror kanskje det er akkurat det han mener med sexliv, manglende kommunikasjon rundt det intime?

Min egen erfaring er at mannen min ofte fikk kritikk for å være for dårlig til å snakke med meg om mine behov.

Og når han ville ta opp noe, oppfattet jeg det som kritikk.

Det ble vanskelig for han å sortere hva han kunne snakke med meg om, uten at jeg ble fornærmet.

Og da blir det ingen dialog.

Men det går det an å gjøre noe med. I stedet for å være hemmet av å være usikker på hva han mener, om han mener du ikke er seksuell eller sensuell nok mot han, redd du ikke er avansert nok osv., kan du heller tenke etter hvordan du gjør ting?

Kanskje du kommer på noe å spørre han om, om det er det eller det han mener?

Da får du han kanskje på glid med en konstruktiv samtale.

Når menn blir eldre, og mer erfarne og modne, ønsker de gjerne et sexliv som er annerledes.

Der det tidligere var selve sexen og samleiet som var sexlivet, har de nå et behov for gjesidig nytelse, gjensidig nærhet og anerkjennelse av sin økte erfaring og modenhet.

Spesielt det med anerkjennelse av økt modenhet i sexlivet har vært viktig for min mann.

Diskusjons-spørsmålet i yngre dager gjaldt hyppighet, og der vil han ikke være lenger.

Han vil ikke assosiere seg med de situasjonene der han ble avvist et samleie, for det er ikke aktiviteten han tilbyr og vil ha lenger.

Han tilbyr erfaringen, engasjementet og nærhet. Og det er det han ønsker tilbake!

Før jeg fikk opp øynene for det, var det mye misforståelser.

Han ble fornærmet for at jeg avviste det jeg trodde var ønske om sex. Det fikk han nok av syntes jeg :-)

Likevel var han misfornøyd, og taklet avvisningene mine dårligere og dårligere, enda de ble sjeldnere og sjeldnere. Heldigvis ble jeg over førti, og har mye større sexlyst selv etter hvert :-)

Vi måtte ha hjelp for dette, og det var en god ting for oss.

Han ville rett og slett at jeg skulle oppdage at sexen han ga meg var bedre, dypere, modnere og mer intim enn tidligere.

Han var skuffet over at jeg ikke så det, fordi jeg aldri sa noe eller viste hvor stor glede jeg hadde av intimiteten vår.

Jeg tror det er det mannen din også savner, når han sier han savner sexliv.

Jeg tenker ganske ofte at jeg som kvinne er bortskjemt med erotiske komplimenter. Mannen min har alltid vært mye flinkere til å berøre, antyde og smigre.

Men jeg er mye dårligere til å gjøre det samme for han.

Det tok faktisk noen år før jeg forstod hvor viktig det var for han å høre i senga at det han gjør med meg er deilig.

Kanskje du skal spørre deg selv om slike småting, og deretter bruke dine egne svar til å spørre han?

Flørter du med han? Bygger du opp erotikken sammen med han? Gir du aktiv tilbakemelding når dere har sex? Gir du han også vorspiel? Hvardan stiller du deg til nachspiel?

Veldig mange glemmer at nachspiel er et av de viktigste elementene i sexlivet :-)

I stedet for å krype tett inntil og vise med lyder, ord, stryking og nærhet hvor godt dette har vært, snur noen ryggen til får å sove. Vi lar den andre parten ligge igjen og lure på om h*n i det hele tatt var fornøyd?"

Det var et meget godt innlegg. Vet det ikke var du som skrev det, men takk for at du klippet og limet det

[Babette]

Tenker det kan med begge deler å gjøre, både følelser og ønske om at den andre skal være "min!".

Er det mulig å forestille seg at man kan reagere med "Åh, så fint for deg, kjæreste" hvis noen legger an på ens kjæreste, og kjæresten besvarer dette? - utelukkende av kjærlighet?

Er kjærligheten bare "ren" og fri fra "negative" følelser som sjalusi? Det tror ikke jeg.

Nei, men sjalusi trenger på den annen side ikke å være et tegn på kjærlighet. Det kan like gjerne være en reaksjon på at en annen er inne på "reviret" ditt.

Følelsene kan være døde forlengst, men det stikker litt når en annen kvinne sitter på din plass i bilen hans.

Jeg kan føle det samme stikket i forbindelse med min gamle jobb, leilighet, bil osv., altså uten at det er noen form for kjæreste med i bildet.

[Gjest tørketrommel]

Søk litt på fagsvar og artikler om sjalusi her og på nett forøvrig. Sjalusi er en naturlig og sunn følelse, som ikke sier noe annet enn at du er glad i en person.

Virker som om det er sykelig sjalusi du sikter til, og det er noe HELT annet.

Hvor går grensen mellom "naturlig" og sykelig sjalusi, syns du?

Det er liksom så korrekt å hevde at sjalusi er "naturlig". Nesten skremmende at noen forherliger og normaliserer et fenomen som gjør at noen begår drap. Huff, sier jeg.