Plutselig redd for å føde...

[Velouria]

Jeg har blitt ei skikkelig pyse i det siste, jeg har alltid vært ganske tøff og fikset det meste kanskje det er derfor jeg føler meg ekstra pysete om dagen.

Jeg har hatt to fine fødsler kjappe og greie begge to og ingen komplikasjoner av noe slag. Jeg syns det var fantastisk å oppleve kreftene kroppen mi har og lot den gjøre jobben, mens jeg bare adlød dens ordre.

Men nå, som jeg planlegger en ny graviditet, har jeg blitt redd for å føde. Jeg er redd for at jeg ikke skal fikse det, at alt går galt og at barnet ikke vil overleve fødselen etc.

Jeg tror kanskje det har noe med at søsteren min for 4 år siden fikk et meget sykt barn som hun visste ville dø rett etter fødslen. Jeg var der sammen med henne hele tiden og holdt den lille gutten i armene mine lenge og gråt sammen med henne og takket høyere makter for at mine to jenter var (og er) friske og raske. Vi ønsker oss sterkt et barn til alle sammen, men jeg tror liksom ikke at jeg skal være så heldig å få et friskt barn til. Jeg syns det er urettferdig overfor søsteren min som ikke vil/tør å få flere barn. Jeg vil liksom ikke såre henne med å få et barn til, redd for at hun skal føle seg enda mer mislykket fordi alle andre klarer å få friske barn utenom henne. Hennes eldste datter er heller ikke helt frisk, eller hun er frisk men hun har ADD, så hun er krevende og tapper til tider søsteren min for krefter.

Jeg har alltid trodd og håpet at min neste fødsel skal foregå hjemme sånn at vi alle kan dele gleden sammen med en gang. Stresset med pressveer i bilen og fødsel rett innen for sykehus døren frister ikke noe særlig, det var iallefall veldig stressende sist gang, selvom alt gikk kjempebra.

bla,bla,bla..

Dette ble mye syting, men det var godt å få det ut.

Uansett så takker jeg for at du har orket å lese alle disse tankene.

[Gjest lykke til]

Jeg snakket med jordmor før 2. fødsel og før 2. graviditet. Det hjalp meg mye. Moren min sa til meg at hun ikke tenkte på noe annet enn at barnet ville være friskt... (hun var da rundt 40 år). Jeg hadde skikkelig fødselsangst etter 1. fødsel, men jeg forberedte meg godt den andre gangen.

[Gjest togli]

På bakgrunn av den opplevelsen du hadde med søsteren din, så er det fullt forståelig at du har blitt mer engstelig. Jeg tror også det kan ha bakgrunn i at du har to friske barn og kanskje tenker at det umulig kan gå godt en gang til?..

Når jeg venta tredjemann hadde jeg innimellom en vond følelse av at det ikke kom til å gå bra denne gangen. Hvordan er det mulig å være så heldig å gjennomgå tre fine svangerskap, tre fødsler og få tre friske barn!? Dessuten var jeg 34 år gammel og syntes jeg begynte å "dra på åra" ;-)

Jeg tror også redselen for at noe skal skje, bunner i at vi bærer på et så stort ansvar. Vi har flere barn å ta oss av og er selvsagt redde for at noe skal skje både med barna og oss.

Tankene dine er nok ganske normale, men det hjelper å prøve å overbevise seg selv om at dette skal gå bra!

Selv er jeg pysete av meg, så min taktikk er å tenke at det er mye større sjanse for å havne i en trafikkulykke enn at det og det skal skje. Det hjelper faktisk å tenke slik!

[Luska]

Kanskje du bør snakke med søsteren din om tankene dine. Vær ærlig og spør henne hva hun tenker om at du evt. får et barn til. Kanskje en oppklarende prat med henne vil hjelpe?

Når det gjelder dine tanker om at du umulig kan være så heldig å få enda et friskt barn, så er nok det ganske vanlig. Dersom du blir gravid, så er dette tanker du må takle. Kanskje vil ikke disse tankene være så sterke når/hvis du først blir gravid heller? Men jeg vet det er vanskelig. Jeg har bare fått ett barn, men jeg tenkte sånn jeg også. Men på et merkelig vis klarte jeg å begrense disse tankene mens jeg gikk gravid.

Lykke til! )

[Velouria]

På bakgrunn av den opplevelsen du hadde med søsteren din, så er det fullt forståelig at du har blitt mer engstelig. Jeg tror også det kan ha bakgrunn i at du har to friske barn og kanskje tenker at det umulig kan gå godt en gang til?..

Når jeg venta tredjemann hadde jeg innimellom en vond følelse av at det ikke kom til å gå bra denne gangen. Hvordan er det mulig å være så heldig å gjennomgå tre fine svangerskap, tre fødsler og få tre friske barn!? Dessuten var jeg 34 år gammel og syntes jeg begynte å "dra på åra" ;-)

Jeg tror også redselen for at noe skal skje, bunner i at vi bærer på et så stort ansvar. Vi har flere barn å ta oss av og er selvsagt redde for at noe skal skje både med barna og oss.

Tankene dine er nok ganske normale, men det hjelper å prøve å overbevise seg selv om at dette skal gå bra!

Selv er jeg pysete av meg, så min taktikk er å tenke at det er mye større sjanse for å havne i en trafikkulykke enn at det og det skal skje. Det hjelper faktisk å tenke slik!

Du har selvsagt helt rett, dette høres helt riktig ut i mine ører. Jeg har en tendens til å krismaksimere og det er litt sånn hvorfor skal jeg være så heldig å få tre friske barn. Oddsene er jo egentlig ganske gode, for svangerskap og fødsler går jo stort sett bra. Jeg vet jo egentlig alt dette, det er bare vanskelig å få fornuften til å seire og redselen til å vike. Nå er jeg jo ikke gravid enda en gang, men jeg vil gjerne at redselen skal slippe taket før vi setter igang på nytt. Kontrollfrik? Ja litt kanskje..

Du har alltid så kloke ord togli, takk for at du gadd å svare.

[Velouria]

Kanskje du bør snakke med søsteren din om tankene dine. Vær ærlig og spør henne hva hun tenker om at du evt. får et barn til. Kanskje en oppklarende prat med henne vil hjelpe?

Når det gjelder dine tanker om at du umulig kan være så heldig å få enda et friskt barn, så er nok det ganske vanlig. Dersom du blir gravid, så er dette tanker du må takle. Kanskje vil ikke disse tankene være så sterke når/hvis du først blir gravid heller? Men jeg vet det er vanskelig. Jeg har bare fått ett barn, men jeg tenkte sånn jeg også. Men på et merkelig vis klarte jeg å begrense disse tankene mens jeg gikk gravid.

Lykke til! )

Jeg har et godt og nært forhold til søsteren min så det er sikkert ikke dumt å starte der. Vi er ærlige med hverandre så hun vil nok svare ærlig på dette også. Jeg er bare litt redd for at hun skal føle at hun _må_ støtte meg som vi søstre alltid gjør. Men jeg skal ta sjansen hun setter sikkert pris på det, og vi snakker jo ofte om veslebror for hun syns det er godt å dele ham med en som har "kjent" ham. Tusen takk for lykke ønskningene

[Gjest togli]

Du har selvsagt helt rett, dette høres helt riktig ut i mine ører. Jeg har en tendens til å krismaksimere og det er litt sånn hvorfor skal jeg være så heldig å få tre friske barn. Oddsene er jo egentlig ganske gode, for svangerskap og fødsler går jo stort sett bra. Jeg vet jo egentlig alt dette, det er bare vanskelig å få fornuften til å seire og redselen til å vike. Nå er jeg jo ikke gravid enda en gang, men jeg vil gjerne at redselen skal slippe taket før vi setter igang på nytt. Kontrollfrik? Ja litt kanskje..

Du har alltid så kloke ord togli, takk for at du gadd å svare.

Takk skal du ha :-)

Jeg tror jeg er ganske lik deg mht til å krisemaksimere ;-)

[jubalong70]

Da vi ventet tredjemann slet jeg ganske mye med tanker om at det jo ikke går ann å få 3 velskapte barn uten å ha opplevd en abort eller noe annet. Det gikk liksom ikke an i mine øyne.

Men det gjorde tydeligvis det. Lillebror sitter nå ved siden av meg. Han fyller snart 8 mnd og er frisk og rask.

Det kan jo tenkes at søsteren din vil kjenne litt ekstra på det triste om du får et barn til. Men tror du virkelig at hun ikke vil dele gleden med dere også?

[Velouria]

Da vi ventet tredjemann slet jeg ganske mye med tanker om at det jo ikke går ann å få 3 velskapte barn uten å ha opplevd en abort eller noe annet. Det gikk liksom ikke an i mine øyne.

Men det gjorde tydeligvis det. Lillebror sitter nå ved siden av meg. Han fyller snart 8 mnd og er frisk og rask.

Det kan jo tenkes at søsteren din vil kjenne litt ekstra på det triste om du får et barn til. Men tror du virkelig at hun ikke vil dele gleden med dere også?

Jeg tror hun vil det, eller jeg vet at hun vil det. Hun har et stort hjerte hvor det er plass til mange. Nå har jeg hatt tre aborter også, en MA og to SA, så kanskje det også har noe redselen å gjøre? Mye tanker som svirrer her nå, takk for det.

[jubalong70]

Jeg tror hun vil det, eller jeg vet at hun vil det. Hun har et stort hjerte hvor det er plass til mange. Nå har jeg hatt tre aborter også, en MA og to SA, så kanskje det også har noe redselen å gjøre? Mye tanker som svirrer her nå, takk for det.

Selvsagt vil 3 aborter gjøre deg mer engstlig. Men det at du har hatt det behøver jo ikke å bety at du skal ha en til.

[Velouria]

Selvsagt vil 3 aborter gjøre deg mer engstlig. Men det at du har hatt det behøver jo ikke å bety at du skal ha en til.

Nei, det er det selvsagt ikke, det er selve fødslen som skremmer meg mest egentlig, iallefall nå

[April]

Snakk med jordmor tidlig i svangerskapet.

Mitt første svangerskap var trasig, fødselen gikk ikke som tenkt i det hele tatt (endte i akutt keisersnitt) og tiden etter var et he%¤ med masse komplikasjoner og et par operasjoner.

Når jeg nå ble gravid igjen nesten 6 år etter, kom angsten for å føde for fullt. Jeg snakket med legen min tidlig om min fødselsangst og frykt for å oppleve den traumatiske fødselen og alt dette i etterkant en gang til. Han ba meg ta kontakt med jordmor tidlig.

Jordmor i primærhelsetjenesten henviste meg straks til jordmor på sykehuset, ei fantastisk dame med tilleggsutdanning for å ta seg av oss med fødselsangst. Jeg har gått regelmessig hos henne de siste månedene og fått utrolig god hjelp. Jeg gleder meg ikke til fødselen nå heller, det ville være å ta hardt i, men jeg føler meg mye tryggere og mye sterkere enn bare for noen uker siden.

Så mitt råd: blir du gravid, så ikke vær redd for å si fra og ta imot den hjelpen du kan få. Snakk med noen du føler deg trygg på.

[jubalong70]

Nei, det er det selvsagt ikke, det er selve fødslen som skremmer meg mest egentlig, iallefall nå

Hvorfor det da? Du har jo vært igjennom det før.

At noe kan skje kan man jo aldri garantere seg mot. Tragedien din søster (og dere rundt henne) opplevde er heldigvis veldig sjelden. De aller, aller fleste har jo en nogenlunde normal fødsel og får et friskt barn.

Men jeg forstår at opplevelsen du har vært gjennom har gjort deg ekstra sårbar.

[Velouria]

Snakk med jordmor tidlig i svangerskapet.

Mitt første svangerskap var trasig, fødselen gikk ikke som tenkt i det hele tatt (endte i akutt keisersnitt) og tiden etter var et he%¤ med masse komplikasjoner og et par operasjoner.

Når jeg nå ble gravid igjen nesten 6 år etter, kom angsten for å føde for fullt. Jeg snakket med legen min tidlig om min fødselsangst og frykt for å oppleve den traumatiske fødselen og alt dette i etterkant en gang til. Han ba meg ta kontakt med jordmor tidlig.

Jordmor i primærhelsetjenesten henviste meg straks til jordmor på sykehuset, ei fantastisk dame med tilleggsutdanning for å ta seg av oss med fødselsangst. Jeg har gått regelmessig hos henne de siste månedene og fått utrolig god hjelp. Jeg gleder meg ikke til fødselen nå heller, det ville være å ta hardt i, men jeg føler meg mye tryggere og mye sterkere enn bare for noen uker siden.

Så mitt råd: blir du gravid, så ikke vær redd for å si fra og ta imot den hjelpen du kan få. Snakk med noen du føler deg trygg på.

Tusen takk for godt svar, jeg skal gjøre som du sier. Og det er jo bare dumt å grue seg allerede, men det er ikke så lett å la være heller...

[Velouria]

Hvorfor det da? Du har jo vært igjennom det før.

At noe kan skje kan man jo aldri garantere seg mot. Tragedien din søster (og dere rundt henne) opplevde er heldigvis veldig sjelden. De aller, aller fleste har jo en nogenlunde normal fødsel og får et friskt barn.

Men jeg forstår at opplevelsen du har vært gjennom har gjort deg ekstra sårbar.

En helt irrasjonell redsel om at jeg ikke fikser det, at jeg revner herfra og til evigheten, at jeg er alene hjemme og må ordne hele fødselen selv etc. Uff, nei. Jeg får prøve å slippe tankene litt og rasjonalisere litt i stedet. Jeg har jo alltid sett på dette som noe flott og fantastisk og jeg fikset det som ingenting de to andre gangene.

Nå sitter jeg her og ler av megselv, jeg fikser det nok, med hjelp av min consigliere, mannen.

[jubalong70]

En helt irrasjonell redsel om at jeg ikke fikser det, at jeg revner herfra og til evigheten, at jeg er alene hjemme og må ordne hele fødselen selv etc. Uff, nei. Jeg får prøve å slippe tankene litt og rasjonalisere litt i stedet. Jeg har jo alltid sett på dette som noe flott og fantastisk og jeg fikset det som ingenting de to andre gangene.

Nå sitter jeg her og ler av megselv, jeg fikser det nok, med hjelp av min consigliere, mannen.

Er det ikke rart hvordan tankene kan løpe av gårde av og til.

Selvsagt klarer du det en gang til! Og skulle det nå skje at mannen din ikke skulle ha mulighet til å være med, så fikser du det helt greit!

Men han kommer jo til å være med