Trenger råd i barneoppdragelsen...

[Gjest tullehøna]

Vår sønn på 5,5 år har aldri vært veldig enkel å ha med å gjøre. Det har vært mye sterk vilje og protest, noe som i seg selv kan være med på å bringe ham langt. Men særlig nå sliter vi med å forstå ham. Vi opplever konflikter med ham to til tre ganger daglig, og reflekterer ofte rundt måter å møte ham på. Prøver å møte ham på bakgrunn av den kjennskap jeg har til hans vesen og personlighet. Likevel ender konflikter ofte i at jeg sprekker, og bruker altfor streng, sterk stemme. FAren kjenner på det samme. Og vi som regnes som rolige, sindige mennekser! Hva er det som skjer med oss? Hvordan takler du "trass", eller hva en skal kalle det? Til tider er det like før det tilter for meg i kampen med meg selv; den pedagigisk riktige framgangsmåtern (om det finnes noen...) og mine ukontrollerte utbrudd.

frustrert nå...

[Gjest en lærer]

Det kan tenkes dere har kommet inn i en fighter-relasjon. Det er fullt mulig å komme ut av den. Det som er viktig, er å ta brodden av diskusjonene dere har, og fjerne de voksnes sårbarheter. F.eks. om det er krangling rundt det at han ikke vil kle på seg: finn ut hvorfor det er viktig for deg, og fjern de sårbarhetene. Poenget er at det skal være viktig for barnet, og at barnet ikke opplever at det skal være viktig for deg.

Dette er bare et eksempel på en konflikt i fighterrelasjon, men jeg kan anbefale boka "Barns kamp med voksne". Det er en suveren bok som gir mange aha opplevelser både for fagfolk og foreldre.

[Velouria]

Jeg har hatt god nytte av boken "de utrolige årene". Sunn fornuft, alt dette vi egentlig vet, men satt i system og et nytt perspektiv. Huset her er mye roligere og koseligere etter vi har fulgt noen av rådene i denne boken. Den er veldig grei, med konkrete tips og forslag til problmløsning. Det er lett å bruke de tingene som passer for sin familie.

[PieLill]

Konflikt 3 ganger om dagen høres ikke så ille ut med en 5-åring...

;-)

Det er heller ingen katastrofe å eksplodere eller bruke høy stemme iblant. I visse situasjoner kan det være pedagogisk riktig. Pedagogisk rikitig betyr ikke at alt blir yndig og frydefullt gjennomført, men at barnet får god og varig lærdom. Ikke all god lærdom er pakket sirlig i vakkert papir med harmoniske mønstre.

Ofte eksploderer vi fordi vi føler vi har mistet kontrollen. Med større tro på vår egen evne til å kontrollere situasjonen, vil mange 'uheldige' eksplosjoner bli unngått. Klarer man å bli mer trygg på at man er størst, sterkest, staest og smartest, har man et bedre og behageligere utgangspunkt for å takle konfliktene.

Vi kan også eksplodere i frustrasjon over at det blir enda en konflikt vi egentlig ikke ønsker å gå inn i. Men når et barn bruker sin sterke vilje til å forsøke å oppnå noe som ikke går an, må det møtes med en voksen, mer fornuftig og enda sterkere vilje. Det ser ikke alltid like idyllisk ut mens det pågår....

Jeg går ut fra dere velger deres konflikter med omhu allerede.

;-)

Barn som er svært viljesterke vil ofte kjempe "to the bitter end". Altså de vil kjempe så lenge de tror de har et milligram av håp om å vinne fram. Om man da sier 99,9% nei eller slik skal det være, vil barnet øyne håp og kjempe som om man hadde sagt bare 5% nei eller 'slik'.

Med noen barn vil man dempe konflikt ved å ta en forhandlende tone, men med svært viljesterke barn kan effekten bli det stikk motsatte. Barnet slutter ikke å kjempe før et hvert håp om å vinne fram er borte. Da kan barnet roe seg forbausende fort. Men i blant kan det trenge ganske lang tid til å rase fra seg. Om man da går inn å prøver å trøste eller formilde den bitre pillen øyner barnet nytt håp og krigen gjenopptas. Kompromiss kan være det motsatte av fredens vei.

Jo tydeligere og mer bastant man gjør en grense for et viljesterkt barn, jo raskere skjønner barnet at det ikke nytter - og gir seg. Og jo raskere får dermed barnet og dets omgivelser det bra igjen.

Har man viljesterke barn kan man bare skyte en hvit pil etter den til en hver tid gode stemning. Barna må ikke få en opplevelse av at mor og/eller far er slaver av den gode stemning. Viljesterke barn innebærer tidvis sterke konflikter. Slik er det bare. Man må som forelder så godt det lar seg gjøre distansere seg følelsesmessig fra ubehaget, støyen og konflikten.

Man må også stålsette seg og tenke man er dyktig når man ikke gir etter på de riktige stedene. Og at dyktige foreldre ikke måles i den lykke kontra frustrasjon deres barn til en hver tid uttrykker.

Vi foreldre kan ofte alt for lett la oss føle oss avvist av våre barn når de disker opp med en eller annen utgave av "Du er verdens verste mamma/pappa!" Vi kan også føle oss avvist når barna ikke vil lytte til oss, gjøre som vi sier og innse fortreffeligheten av vår argumentasjon. Dette er også en viktig grunn til at vi går av hengslene i en konflikt.

Det hjelper å bli flinkere til å gjenkjenne disse følelsene hos oss selv. Da kan vi nøye oss med å stå for den aktuelle saken og ikke kjempe en umulig kamp for våre barns anerkjennelse. Barna våre underkjenner oss når vi krosser deres vilje. Særlig de viljesterke barna. Det er helt normalt og det går over. Om en stund er underkjennelsen byttet ut med respekt fordi vi ikke gav oss og vi er verdens beste igjen. - Fram til neste konflikt.

:-)

Selv om man iblant må stå steilt på sitt med viljesterke barn, går det an å anerkjenne deres ønsker: "Jeg forstår du vil ha den buksen på i dag også. Den er jo kjempefin. Men nå _må_ den vaskes." Men vi må være klar over at så lenge barnet kjenner at vi viker den minste forsonlige millimeter, vil konflikten ekskalere.

Balansegangen mellom å stå 100% fast på sitt og å ikke bli krass på en konfliktskapende måte, er ikke alltid like enkel. Men vi lærer så lenge vi har unger.

mvh

[Gjest tullehøna]

Konflikt 3 ganger om dagen høres ikke så ille ut med en 5-åring...

;-)

Det er heller ingen katastrofe å eksplodere eller bruke høy stemme iblant. I visse situasjoner kan det være pedagogisk riktig. Pedagogisk rikitig betyr ikke at alt blir yndig og frydefullt gjennomført, men at barnet får god og varig lærdom. Ikke all god lærdom er pakket sirlig i vakkert papir med harmoniske mønstre.

Ofte eksploderer vi fordi vi føler vi har mistet kontrollen. Med større tro på vår egen evne til å kontrollere situasjonen, vil mange 'uheldige' eksplosjoner bli unngått. Klarer man å bli mer trygg på at man er størst, sterkest, staest og smartest, har man et bedre og behageligere utgangspunkt for å takle konfliktene.

Vi kan også eksplodere i frustrasjon over at det blir enda en konflikt vi egentlig ikke ønsker å gå inn i. Men når et barn bruker sin sterke vilje til å forsøke å oppnå noe som ikke går an, må det møtes med en voksen, mer fornuftig og enda sterkere vilje. Det ser ikke alltid like idyllisk ut mens det pågår....

Jeg går ut fra dere velger deres konflikter med omhu allerede.

;-)

Barn som er svært viljesterke vil ofte kjempe "to the bitter end". Altså de vil kjempe så lenge de tror de har et milligram av håp om å vinne fram. Om man da sier 99,9% nei eller slik skal det være, vil barnet øyne håp og kjempe som om man hadde sagt bare 5% nei eller 'slik'.

Med noen barn vil man dempe konflikt ved å ta en forhandlende tone, men med svært viljesterke barn kan effekten bli det stikk motsatte. Barnet slutter ikke å kjempe før et hvert håp om å vinne fram er borte. Da kan barnet roe seg forbausende fort. Men i blant kan det trenge ganske lang tid til å rase fra seg. Om man da går inn å prøver å trøste eller formilde den bitre pillen øyner barnet nytt håp og krigen gjenopptas. Kompromiss kan være det motsatte av fredens vei.

Jo tydeligere og mer bastant man gjør en grense for et viljesterkt barn, jo raskere skjønner barnet at det ikke nytter - og gir seg. Og jo raskere får dermed barnet og dets omgivelser det bra igjen.

Har man viljesterke barn kan man bare skyte en hvit pil etter den til en hver tid gode stemning. Barna må ikke få en opplevelse av at mor og/eller far er slaver av den gode stemning. Viljesterke barn innebærer tidvis sterke konflikter. Slik er det bare. Man må som forelder så godt det lar seg gjøre distansere seg følelsesmessig fra ubehaget, støyen og konflikten.

Man må også stålsette seg og tenke man er dyktig når man ikke gir etter på de riktige stedene. Og at dyktige foreldre ikke måles i den lykke kontra frustrasjon deres barn til en hver tid uttrykker.

Vi foreldre kan ofte alt for lett la oss føle oss avvist av våre barn når de disker opp med en eller annen utgave av "Du er verdens verste mamma/pappa!" Vi kan også føle oss avvist når barna ikke vil lytte til oss, gjøre som vi sier og innse fortreffeligheten av vår argumentasjon. Dette er også en viktig grunn til at vi går av hengslene i en konflikt.

Det hjelper å bli flinkere til å gjenkjenne disse følelsene hos oss selv. Da kan vi nøye oss med å stå for den aktuelle saken og ikke kjempe en umulig kamp for våre barns anerkjennelse. Barna våre underkjenner oss når vi krosser deres vilje. Særlig de viljesterke barna. Det er helt normalt og det går over. Om en stund er underkjennelsen byttet ut med respekt fordi vi ikke gav oss og vi er verdens beste igjen. - Fram til neste konflikt.

:-)

Selv om man iblant må stå steilt på sitt med viljesterke barn, går det an å anerkjenne deres ønsker: "Jeg forstår du vil ha den buksen på i dag også. Den er jo kjempefin. Men nå _må_ den vaskes." Men vi må være klar over at så lenge barnet kjenner at vi viker den minste forsonlige millimeter, vil konflikten ekskalere.

Balansegangen mellom å stå 100% fast på sitt og å ikke bli krass på en konfliktskapende måte, er ikke alltid like enkel. Men vi lærer så lenge vi har unger.

mvh

Tusen takk til alle som har tatt seg tid til å svare. Jeg skal ta betraktningene deres innover meg. Nyttig lærdom. Fant en løsning på den siste konfrontasjonen, tror jeg i alle fall. Poden elsker å dra til Nordby i Sverige, på McDonalds!Han skal få ett kryss for hver kveld vi kan si noe i retning av at "i dag har det gått fint, vi har blitt enige uten kamp, og ingen har blitt lei seg". Når 10 kryss er på tavla, blir det Sverige-tur! I dag har alt gått som smurt, håper det vil vare;-)

klem fra