Rimelig fortvila nå...

[Gjest Kvinne-63]

Kanskje litt langt,-men takk for at du orker å lese dette!

Er gift med en mann,-ingen barn sammen med han.

Mine egne barn er 18 og 20 år.

18-åringen bor sammen med faren i samme by som meg.

20-åringen bor på en annen kant av landet pga skolegang.

Her har han bodd i to år.

Jeg har et godt forhold til barna mine.De kommer når de vil,-sånn som vanlig besøk.Og oss imellom kan vi si hva som er rett og galt..begge veier.

Min mann har en gutt på 10 år. Han bor hos oss annen hver uke + masse tid ellers. Mora hans bor i nærheten av oss.

Så til saken:

Min mann mener at jeg skal forholde meg til hans barn som jeg gjør med mine egne,-i forhold til barneoppdragelse.

Han mener jeg skal sidestille en 10-åring og to som er snart voksen,-som i det hele tatt ikke bor hos oss.

Jeg selv syns at en 10-åring trenger en helt annen oppfølging enn hva voksne barn gjør.

Mine egne har vært 10-åringer en gang de også,-men da bodde jeg sammen med exen.

De hadde en normal barneoppdragelse med det som følger med gutter i den alderen.

Jeg har vært "stemor" i snart fem år.Jeg og gutten har et godt forhold oss i mellom.Men

mannen min vil ikke jeg skal være så delaktig med oppdragelsen og oppfølging av sønnen hans.

Hans sønn har store problemer på skolen,både sosialt og faglig. Han har også problemer i forbindelse med andre barn. Kommer til stadig opp i konflikter,-og han kan godt jule opp andre barn pga at "han ble sint".

PP-tjenesten og læreren har i perioder vært inn i bildet i flere år.

I mitt stille sinn mener jeg mannen min har litt feil oppdragelse på sønnen.Jeg syns også han gir sønnen feil signaler med at andre ikke kan rettlede han.

Jeg selv har fått klar beskjed at jeg skal forholde meg til hans sønn,som jeg gjør med mine egne.Jeg oppdrar jo ikke mine egne barn lengre,-de er voksen.

Dvs at jeg ikke skal være delaktig i oppdragelsen av hans sønn.

Jeg har heller ikke lov å mene noe oppdragelsen.

Som sagt så er jeg rimelig fortvila over dette.

Hva mener du?

Takk for at du orket å lese dette!

[dæmd]

-jahaja, han virker ikke særlig forståelsesfull overfor sin egen sønn.

For meg lyder det nokså sært å vont med tanke på at hans egen sønn ikke skal kunne få omsorg og kjærlighet fra sine nærmeste.

Hva skjer når han kommer inn i puberteten? Du burde si til faren at du gir den omsorg og kjærlighet du ga dine egne sønner når de var i den alderen! Lykke til

[Ulrikke]

Jeg mener det blir helt feil...

Jeg er stemor til tre. Eldstemann var 6 da jeg ble kjent med ham, og han fyller 11 i år. Jeg irettesetter både ham og de yngre (nå 6 og 5) på samme måte (til tider mer) enn faren gjør - med farens fulle støtte...

Jeg går jo ikke inn for å være "kjeftete", men hvis jeg ikke kunne irettesatt dem sånn som faller meg naturlig, så tror jeg ikke forholdet hadde vart lenge. Hva om dere to er alene hjemme, og han finner på noe? Skal du bare si "ja" og "ha" og vente til pappa'n kommer hjem?

Nei, jeg er glad i disse ungene, kjempeglad i dem! Jeg koser, trøster, hjelper med lekser, følger på dans, heier på fotballkamp osv osv. Å ikke kunne gi dem klare beskjeder når de gjør noe uønsket, er for meg helt unaturlig (ihvertfall når vi har det forholdet vi har, og har kjent hverandre så lenge... Jeg satte selvfølgelig ikke grenser helt i starten...)

Tror ungene blir tryggere på voksne som sier fra og setter grenser for dem! De vet hvor de har dem!

Synes pappa'n til din stesønn oppfører seg litt rart her... Er han "sår" på sin sønns vegne? Altså, at han ikke tåler å se ham irettesatt?

[frosken]

Jeg synes din mann frarøver både gutten og deg en mulighet til en god relasjon. Gutten trenger ansvarlige voksne som bryr seg, enten det er mor og far, eller stemor, tanter, lærere osv som omgås ham i det daglige.

Jeg har ikke egne barn, men er svært mye sammen med nevøer og nieser, og også venners barn. Jeg anser det som både min rett og plikt å veilede dem dersom de i samvær med meg gjør ting som de etter vanlige normer ikke bør gjøre. Likeledes anser jeg det som min rett og plikt å ivareta dem på alle mulige måter dersom de har behov for det.

Det er selvfølgelig nødvendig at gutten opplever at dere voksne i størst mulig grad er enige mht hva som f.eks. er lov og ikke lov, og dersom moren og faren er enige om konkrete grenser, så er det vel rimelig at du respekterer deres valg der. Men du må uansett ha lov til å diskutere også dette med guttens far!

Lykke til med både far og sønn:-)

[Lillemus]

Jeg håper inderlig at mine barns stemor setter grenser overfor dem og rettleder dem når det er nødvendig og faren ikke er der og kan gjøre det!

Jeg synes faren til din stesønn er litt på jordet her ja... Barn og unge trenger så absolutt å få vite hvordan man oppfører seg og ikke fra flere enn kun de biologiske foreldrene.

[Gjest Stemor jeg også]

Jeg tror det er umulig å ikke blande seg inn - dessverre.

Men det som er viktig er at faren og du har samme retningslinjer i oppdragelsen. Dersom dere er uenige så dere ta opp dette mellom dere.

Dersom jeg ikke hadde fått vært med, så tror jeg ikke det hadde fungert i det hele tatt. Jeg er jo en god del alene med han også.

Så jeg tror du må stå på (dersom du orker det) og forklare situasjonen.

[Gjest barneoppdragelse]

Si til din mann at som foreldre har vi en klar plikt til å i det minste forsøke å oppdra våre barn til individer som andre mennesker ønsker å være sammen med og kan bli glad i. Å ikke sette grenser gir ulykkelige barn som kanskje ingen liker fordi de framstår som bortskjemt og umulig.