Er skilsmisse det minste av to onder?

[Gjest Utbrent og drittlei pappa]

Jeg er pappa til to herlige unger! Guttungen, som er den eldste, har jeg et helt spesielt forhold til og det virker som om jeg skjønner alt han tenker. I går hadde han lagd en tegning av oss to som han hadde lagt på hodeputa mi som overaskelse. Det KAN ikke bli bedre enn det!

.. helt til jeg tar en titt på "dragen". Min kone gjennom mange år, er konsekvent sur og humørsjuk. Hun klarer aldri å ha det gøy, hun klarer aldri å se ting på en positiv måte, og hun klarer aldri å si noe hyggelig. Jeg synes hun lar hunøret sitt gå alt for mye utover barna, og hun forsvarer det med at "det må være lov å vise følelser". Til meg kommer hun bare med sarkasme og sure kommentarer og veldig mye halve setninger og kroppspråk som har ett eneste tydelig budskap: "Du er en egoistisk drittfaen!"

Det er mulig jeg er en egoistisk drittfaen. Men jeg jobber fulltid og vel så det i en krevende stilling. Når jeg er hjemme prøver jeg faktisk å ta meg tid til ungene. Jeg tar de med på aktiviteter +++ - Langt mer enn hva hun gjør. Det er kun jeg som tar med guttungen på ting. - Treninger osv. Forrige helg skulle jeg på "guttetur". Men bestemte meg for å ta med guttungen også - og vi hadde det helt herlig sammen den helgen.

Siden det går med mye tid på guttungens aktiviteter, snakket vi om at kona skulle ta seg tilsvarende av jentungens aktiviteter. (Hun vil danse). - De har gjort det én gang på et halvt år... Av den grunn har jeg begynt å sette av mer tid til aktivitet med jentungen også - ikke bare guttungen. Men hun er lita enda, så det er ikke så mye organisert. Men vi har klart å finne på ting for det.

Sexlivet er så dødt at det er en ren parodi - og det kommer til å forbli på den måten. Det har "dragen" gjort helt klart. Hun har de siste par årene proklamert at hun bare er her på grunn av ungene... Hun bruker egentlig en hver anledning til å forklare sin avsky overfor meg.

Jeg må si jeg er så lei det mennesket at jeg kan ikke forklare det. Jeg mener helt oppriktig at ungene vil få det kjipt om de bare skal bo sammen med henne. Hun stiller skyhøye krav til alle andre men tillater seg omtrent alt av begredelig oppførsel selv. Hun kjefter når den søler, hun kjefter når leksene ikke er gjort pent nok, hun snakker til dem på en utrolig negativ måte med en klare undertone av "din lille lus".

Forherliger jeg meg selv litt her? - Ja sikkert. Maler jeg et svart bilde av "dragen" - ja kanskje... Men jeg får aldri anledning til å si hva jeg føler. Enhver "samtale" om vårt samliv inneholder 2 setninger om hva jeg føler og resten av kvelden med hvor fælt hun har det. Alt jeg sier blir snudd rundt til å handle om henne. Hvis jeg sier at jeg har det kjipt på noen måte - blir hun hysterisk og begynner å grine fordi "det er alltid meg det er noe galt med" osv osv. Så må jeg trøste henne og nærmest me om unnskyldning for at jeg sa det.

osv osv

Har du giddet å lese så langt, så takker jeg for det ;-) Men les i så fall litt til og gi meg noen gode råd..

Hva ønsker jeg meg mest akkurat nå?

alt 1) At hun flytter sin vei og lar meg og ungene være igjen.

alt 2) At vi tar hver vår unge. I såfall vil jeg ha guttungen hos meg fordi: Vi har et veldig godt forhold og jeg vet jeg kan bidra omtrent 100 ganger så mye med skolearbeidet og aktiviteter osv. Dessuten behandler "dragen" generelt hannkjønn svært dårlig og det sier hun selv.

alt 3.) Vi fortsetter som familie. Hun oppsøker psykolog og får ryddet opp i det syke huet sitt og kommer tilbake som den sjarmerende dama hun kan være. Det forutsetter at etter noen runder med det at vi også går til familieterapi. Vi har prøvd det før, men havarerte i en grinesermoni og "alle angriper meg" og "jeg nekter å gå tilbake dit".

Som mann. har jeg noen tjans til å få satt dette på plass slik jeg mener det burde? Dama er jo direkte til skade for ungene med den psyken sin!

Finnes det noen pappaforening hvor jeg kan få råd av folk! Jeg føler meg veldig alene her. Alle sier at rettsvesenet garantert vil gi mora omsorgsretten fordi hun er mora.- Uansett hvor kjip hu måtte være.

Puh.. Fint å få det ut. Men....

[mrxx]

Det jeg reagerer på her er at du bruker så voldsomt mye tid på guttungen, den stakkars jenta di får mye mindre oppmerksomhet fra deg. Dette synes jeg faktisk er stygt gjort.

Jeg kan ikke fatte at du gjør så forskjell på disse små. Begge er jo fanden meg barna dine. Jeg kunne ikke for mitt bare liv gjøre slik forskjell på mine barn som du gjør med dine.

Selvsagt skal du har skryt for at du tar deg så godt av guttungen, men du skal ikke gjøre forskjell på disse to. Dette her er jeg sikker på at du får svi for i form av at datteren din vil blir grinete på deg i voksen alder.

Ellers så mener jeg at du får skille deg hvis kona di ikke vil endre seg. Delt omsorg er det beste. Barna er så lojale at de ikke vil skilles fra dere begge ved at du får omsorgen alene, noe jeg mener ikke er så veldig sunt.

Det kan være at din kone også blomstrer opp når du er ute av bilde og forandrer personlighet.

Det kan være at hun føler at hun er i en håpløs situasjon hun også og ikke trives i ditt selskap, men tenker på barna og forsøker å holde ut.

[mumitrollet]

La bare merke til en ting: Du sier du tar barna med på aktiviteter, trening etc. Du er sikkert en super pappa, som tar dem med på mye gøy og gir dem oppmerksomhet.

Jeg lurer imidlertid på hvem som tar seg av den mindre morsomme delen av det å ha barn? Hvem vasker klær, lærer bort bordskikk, skifter bleier, tørker spy, snørr og tårer, følger opp barnehagen, handler klær, betaler medlemskontingenter, tar tempen, lapper regnbuksa, megler i konflikter med bestevenninna osv.

Pass deg så du ikke blir "sirkus-pappa" mens din kone må være den kjedelige ansvarlige oppdrageren. Lurer på om det ikke er her problemet deres ligger, at hun må gjøre alt hjemme mens du leker med mette, nyvaskete og blide barn.

Jeg vet ikke helt om du er så snill og grei som du forsøker å fremstille deg som. Ved en evt konflikt ang barnefordelingen, kan det godt hende du vil tape på å være så "uansvarlig" som du kan virke som.

Det er ikke sikkert det er "dragen" som har det "syke huet". Som et minstemål bør dere få dere terapi begge to.

[Gjest U&D pappa]

Det jeg reagerer på her er at du bruker så voldsomt mye tid på guttungen, den stakkars jenta di får mye mindre oppmerksomhet fra deg. Dette synes jeg faktisk er stygt gjort.

Jeg kan ikke fatte at du gjør så forskjell på disse små. Begge er jo fanden meg barna dine. Jeg kunne ikke for mitt bare liv gjøre slik forskjell på mine barn som du gjør med dine.

Selvsagt skal du har skryt for at du tar deg så godt av guttungen, men du skal ikke gjøre forskjell på disse to. Dette her er jeg sikker på at du får svi for i form av at datteren din vil blir grinete på deg i voksen alder.

Ellers så mener jeg at du får skille deg hvis kona di ikke vil endre seg. Delt omsorg er det beste. Barna er så lojale at de ikke vil skilles fra dere begge ved at du får omsorgen alene, noe jeg mener ikke er så veldig sunt.

Det kan være at din kone også blomstrer opp når du er ute av bilde og forandrer personlighet.

Det kan være at hun føler at hun er i en håpløs situasjon hun også og ikke trives i ditt selskap, men tenker på barna og forsøker å holde ut.

Takk for svar!

Beskrivelsen kommer kanskje litt skjevt ut ift oppmerksomheten mot ungene. Tro meg, jeg elsker den lille tulla, men hun er "bare" 3 år og har dermed ikke så mye aktiviteter som må følges opp enda. Det har storebror. Da faller det litt skjevt ut i en periode. Men vi har våre utflukter i form av byturer, besøk, hatt henne med på jobben osv. (kremt. går litt i forsvare her.. ;-) )

Men uansett. Point taken. Jeg er veldig bevisst på det og håper å få samme unike forholdet til henne. Jeg ønsker meg en liten "pappajente" også..

Det er liten tvil om at kona mistrives i mitt selskap. Jeg synes jeg har prøvd å gjøre mye for å bedre stemningen, men mye blir tatt opp i feil mening og alt faller uansett på stengrunn.

Jeg skjønte ikke helt det der med barnefordelingen, men er nysgjerrig på alt rundt det. Jeg kan bare tenke meg at en slik splittelse i familien er noe av det mest graverende som kan skje for ungene. Jeg unner dem ikke det.

Jeg er bekymret for stabiliteten. Å bo en uke her og en uke der, virker ganske "hjemløst", synes jeg.

[Gjest U&D psykopappa! ;-)]

La bare merke til en ting: Du sier du tar barna med på aktiviteter, trening etc. Du er sikkert en super pappa, som tar dem med på mye gøy og gir dem oppmerksomhet.

Jeg lurer imidlertid på hvem som tar seg av den mindre morsomme delen av det å ha barn? Hvem vasker klær, lærer bort bordskikk, skifter bleier, tørker spy, snørr og tårer, følger opp barnehagen, handler klær, betaler medlemskontingenter, tar tempen, lapper regnbuksa, megler i konflikter med bestevenninna osv.

Pass deg så du ikke blir "sirkus-pappa" mens din kone må være den kjedelige ansvarlige oppdrageren. Lurer på om det ikke er her problemet deres ligger, at hun må gjøre alt hjemme mens du leker med mette, nyvaskete og blide barn.

Jeg vet ikke helt om du er så snill og grei som du forsøker å fremstille deg som. Ved en evt konflikt ang barnefordelingen, kan det godt hende du vil tape på å være så "uansvarlig" som du kan virke som.

Det er ikke sikkert det er "dragen" som har det "syke huet". Som et minstemål bør dere få dere terapi begge to.

Til info: Kona jobber deltid og jeg fulltid. Kall meg gjerne psykopat, men jeg synes faktisk at de dagene hun går hjemme kan gå med til litt husarbeid og ikke lunsjtreff med veninner, mor el. og ligge utslått på sofaen med rot og dritt slengende overalt og møte meg med "jeg har ikke orket å gjøre noe i dag jeg..."

* Hvem vasker klær,

> Mest hun, en del jeg

* lærer bort bordskikk,

> Mest jeg.Hun tillater alt for mye, bortsett fra søling.

* skifter bleier,

> 50/50 når jeg er hjemme. Holdt telling. Ikke aktuelt lenger.

*tørker spy, snørr og tårer,

> 50/50 når jeg er hjemme.

* følger opp barnehagen,

> Mest hun.

* handler klær,

> Mest hun. Av og til jeg. Men hun har alltid meninger om det jeg kjøper..

* betaler medlemskontingenter,

> Jeg betaler nesten alt.

* tar tempen,

> Å være hjemme med syke barn deler vi på, men jeg synes jeg gjør mer ansvarlige ting som å faktisk TA den tempen, oppsøke lege, få riktige medisiner osv.

* lapper regnbuksa,

> Bestemor ;-)

* megler i konflikter med bestevenninna osv.

> Mest jeg, har jeg inntrykk av. Men egentlig sjelden aktuelt.

Du glemmer å spørre om generell oppdragelse. Jeg mener oppriktig at jeg er den eneste som stiller klare krav til ungene, noe som ikke alltid gjør meg til noen "kosepappa". Med klare krav mener jeg regler som gjelder hver gang og ikke bare når det passer meg.

Jeg synes kona aldri gjennomfører noe konsekvent. Jeg kan godt få kjeft for at jeg gir ungene is. Men seinere samme dag sitter hun og ungene og propper i seg godteri. De får generelt lov til å herje som de vil i huset helt til det ikke passer henne lenger, da blir hun forbanne og kjefter og smeller.

Familieterapi? Bring it on! Det er jeg som de siste 3-4 årene har etterlyst det! - Det er hun som nekter.

At jeg er noen "superpappa" - helt klart ikke. Jeg sliter med akkurat det samme som alle andre. jeg er dritsliten når jeg kommer fra jobb, Har dårlig samvittighet hvis jeg synes jeg har vært for streng. har dårlig samvittighet hvis jeg skjermmer dem bort. Jeg som alle andre. Men jeg synes jeg i det minste prøver å være positiv og jeg prøver å bygge sten for sten. Det er "dragen" som bare sitter og boikotter alt som ikke kommer fra henne..

[mil1365380270]

Nå har jeg aldri møtt "dragen", mulig alle synes hun er like fæl som du mener. Selv om jeg tivler sterkt på det. Må bare si at din ovenifraognedholdning er slående! Du gjør det ganske klart at her er det ikke håp. Enten blir hun en solstråle over natten, eller du driter i hele kjerringa.

Vær i det minste så rettferdig at du sier du ikke gidder mer, i stedet for å overlate hele ansvaret for falliten til henne. Hun er garantert ikke enkel, men denne situasjonen har dere nok skapt i fellesskap.

Hvis du var en så skvær og stor person som du prøver å fremstille deg som, hadde du syntes synd på henne fordi hun ikke er et like ressurssterkt menneske som deg, ikke kalt henne drage og det som verre er.

Ser ingen annen løsning enn at du setter deg inn i rettigheten dine, sier dere må i samvlivsterapi (en time du bestiller), og tar det derfra.

[Gjest U&D pappa]

Nå har jeg aldri møtt "dragen", mulig alle synes hun er like fæl som du mener. Selv om jeg tivler sterkt på det. Må bare si at din ovenifraognedholdning er slående! Du gjør det ganske klart at her er det ikke håp. Enten blir hun en solstråle over natten, eller du driter i hele kjerringa.

Vær i det minste så rettferdig at du sier du ikke gidder mer, i stedet for å overlate hele ansvaret for falliten til henne. Hun er garantert ikke enkel, men denne situasjonen har dere nok skapt i fellesskap.

Hvis du var en så skvær og stor person som du prøver å fremstille deg som, hadde du syntes synd på henne fordi hun ikke er et like ressurssterkt menneske som deg, ikke kalt henne drage og det som verre er.

Ser ingen annen løsning enn at du setter deg inn i rettigheten dine, sier dere må i samvlivsterapi (en time du bestiller), og tar det derfra.

>>mulig alle synes hun er like fæl som du mener.

Nei. De fleste som kjenner oss vil nok si bare positive ting om oss begge og vil bli "sjokkert" over et brudd... Men det betyr vel lite i denne sammenhengen.

>> Må bare si at din ovenifraognedholdning er slående!

Beklager det, men jeg må bare få det ut...

>> Du gjør det ganske klart at her er det ikke håp. Enten blir hun en solstråle over natten, eller du driter i hele kjerringa.

Nei håp er det lite igjen av. Men enten *prøver* hun i det minste, eller så tror jeg at jeg kaster korta.

>> Vær i det minste så rettferdig at du sier du ikke gidder mer, i stedet for å overlate hele ansvaret for falliten til henne.

OK. Men under forutsetning at jeg mener jeg har GIDDDET så j.. mye gjennom åra og spist så mange kameler.

>> Ser ingen annen løsning enn at du setter deg inn i rettigheten dine, sier dere må i samvlivsterapi (en time du bestiller), og tar det derfra.

Hvor finner jeg info om rettighetene mine???

[mil1365380270]

>>mulig alle synes hun er like fæl som du mener.

Nei. De fleste som kjenner oss vil nok si bare positive ting om oss begge og vil bli "sjokkert" over et brudd... Men det betyr vel lite i denne sammenhengen.

>> Må bare si at din ovenifraognedholdning er slående!

Beklager det, men jeg må bare få det ut...

>> Du gjør det ganske klart at her er det ikke håp. Enten blir hun en solstråle over natten, eller du driter i hele kjerringa.

Nei håp er det lite igjen av. Men enten *prøver* hun i det minste, eller så tror jeg at jeg kaster korta.

>> Vær i det minste så rettferdig at du sier du ikke gidder mer, i stedet for å overlate hele ansvaret for falliten til henne.

OK. Men under forutsetning at jeg mener jeg har GIDDDET så j.. mye gjennom åra og spist så mange kameler.

>> Ser ingen annen løsning enn at du setter deg inn i rettigheten dine, sier dere må i samvlivsterapi (en time du bestiller), og tar det derfra.

Hvor finner jeg info om rettighetene mine???

Hun føler sikkert hun har svelget noen kameler hun også ;-)

Her kan du kanskje få svar på mye du lurer på.

http://www.f2f.no

[Gjest Elextra]

La bare merke til en ting: Du sier du tar barna med på aktiviteter, trening etc. Du er sikkert en super pappa, som tar dem med på mye gøy og gir dem oppmerksomhet.

Jeg lurer imidlertid på hvem som tar seg av den mindre morsomme delen av det å ha barn? Hvem vasker klær, lærer bort bordskikk, skifter bleier, tørker spy, snørr og tårer, følger opp barnehagen, handler klær, betaler medlemskontingenter, tar tempen, lapper regnbuksa, megler i konflikter med bestevenninna osv.

Pass deg så du ikke blir "sirkus-pappa" mens din kone må være den kjedelige ansvarlige oppdrageren. Lurer på om det ikke er her problemet deres ligger, at hun må gjøre alt hjemme mens du leker med mette, nyvaskete og blide barn.

Jeg vet ikke helt om du er så snill og grei som du forsøker å fremstille deg som. Ved en evt konflikt ang barnefordelingen, kan det godt hende du vil tape på å være så "uansvarlig" som du kan virke som.

Det er ikke sikkert det er "dragen" som har det "syke huet". Som et minstemål bør dere få dere terapi begge to.

Akkurat det tenkte jeg også. Stod lite om fordeling hav husarbeid også.

[Gjest neonora]

Jeg reagerer noe voldsomt på forksjellsbehandlingen barna dine blir utsatt for jeg da. Du tar deg av guttungen, jenta for jaggu mora ta seg av? Og hvis dere skille så vil du ha bare gutten??

Hvis det er sånn du har behandlet kona di også, dvs nedprioritert er det ikke rart hun har blitt en drage, så ikke at du brukte NOE tid på henne? Det var enten jobb, guttetur, eller ting med guttungen, til nød jenta. Men hva med kona?

Tror dere har det bedre hver for dere ja, og ikke BARE fordi hun er en drage, kanskje du har fått henne til å BLI det?

Du må prøve å vær elitt mindre egoistisk, ta deg av alle ikke bare de du liker best som guttungen...

[Gjest neonora]

Takk for svar!

Beskrivelsen kommer kanskje litt skjevt ut ift oppmerksomheten mot ungene. Tro meg, jeg elsker den lille tulla, men hun er "bare" 3 år og har dermed ikke så mye aktiviteter som må følges opp enda. Det har storebror. Da faller det litt skjevt ut i en periode. Men vi har våre utflukter i form av byturer, besøk, hatt henne med på jobben osv. (kremt. går litt i forsvare her.. ;-) )

Men uansett. Point taken. Jeg er veldig bevisst på det og håper å få samme unike forholdet til henne. Jeg ønsker meg en liten "pappajente" også..

Det er liten tvil om at kona mistrives i mitt selskap. Jeg synes jeg har prøvd å gjøre mye for å bedre stemningen, men mye blir tatt opp i feil mening og alt faller uansett på stengrunn.

Jeg skjønte ikke helt det der med barnefordelingen, men er nysgjerrig på alt rundt det. Jeg kan bare tenke meg at en slik splittelse i familien er noe av det mest graverende som kan skje for ungene. Jeg unner dem ikke det.

Jeg er bekymret for stabiliteten. Å bo en uke her og en uke der, virker ganske "hjemløst", synes jeg.

Du mener samvær er kun å ta ungene med på aktiviteter? Hva med å leke med jenta hjemme? Være med på dagligdagse ting? Er du med og gjør din del hjemme, også det kjedelige? Du høres faktisk ut som en superegoist som forherliger deg selv. kona sitter igjen med all "jobben" mens du høster all moroa. Jeg hadde også blitt bitter og heksete da!

[Gjest Elextra]

Her var det mye å ta fatt i.

Sånn helt kort synes jeg du overfokuserer på å gjøre aktiviteter med barna. Selvfølgelig er det viktig, men foreldrerollen innebærer så mye mer. Å ta med barna på aktiviteter er jo nærmest bare å skumme fløten.

Om dette var en objektiv vurdering av samlivet deres, synes moren selvfølgelig helt håpløs. Men føler instinktivt en trang til å høre hennes versjon her. Noe sier meg at hun føler hun ikke blir sett.

[tonie]

Unger bør ikke vokse opp i et hjem der far ser på mor som dragen og mor på far som en egoistisk drittfaen. Hvis du tror at ungene ikke føler kulden (og forakten?) mellom dere er jeg redd du tar feil. Mitt inntrykk er at selv ganske så små barn merker sånt.

Måten du omtaler dine barns mor på her, og det at ingen av dere viser noen vilje til å gjøre en innsats selv for å få forholdet til å bli bedre, får meg til å tro at dere alle vil ha best av en skilsmisse. Noen ganger er det det beste. Hvis dere fortsetter som dere holder på nå kan dere ødelegge barna.

Jeg reagerer også på forskjellsbehandlingen av barna, og synes synd på den lille jenta som later til å ha en birolle i skyggen av sin bror.

[Gjest majamus]

Hvis din kone skulle forklare hvorfor hun synes du er en "egoistisk drittfaen", hva ville hun si da?

[Gjest U&D]

Hvis din kone skulle forklare hvorfor hun synes du er en "egoistisk drittfaen", hva ville hun si da?

Vet ærlig talt ikke. Har spurt mange ganger. Får ikke noe svar.

[Gjest majamus]

Vet ærlig talt ikke. Har spurt mange ganger. Får ikke noe svar.

Hvis du måtte gjette da?

[tuss&troll]

Huff å huff, dette hørtes ikke enkelt ut.

Jeg vil ikke komme med råd og vink, for vi har kun en versjon å ta stanpunkt fra, noe som blir feil i alle saker.

Men èn ting, IKKE SKILL SØSKNENE hvis dere velger å gå fra hverandre !

[Gemini]

Nå utleverer jeg meg selv ganske kraftig, men OK...

Dette hørtes ganske kjent ut dessverre, jeg vokste opp med lignende skjeve forhold mellom foreldrene mine, og hvor mor spilte offerrollen, men viste seg å være den som manipulerte folk, og svartmalte far og andre familiemedlemmer utenfor kjernefamilien, hadde et sykt kontrollbehov osv. For å si det kort, foreldrene mine ble skilt for en del år tilbake, og jeg blir nå i voksen alder kjent med min far på nytt, han er en ny og bedre mann når han ikke lenger lever i et totalt destruktivt ekteskap.

Hvis din versjon av sannheten er ganske realistisk, så gjør det eneste rette for barna, jobb for å få omsorgen for dem og ha hovedomsorgen alene. Vet det ikke er lett, men det er skadelig for barn å vokse opp i slike omgivelser. Og når familierådgivning ikke fører fram, og hun går i vranglås ("alle angriper meg", "det er alltid meg det er noe galt med") - hva kan man gjøre da? Prøve en gang til selvsagt. Men det er begrenset hvor mye man kan prøve, hvis den annen part overhodet ikke ser noen feil ved egne handlinger (evt. "alt er min skyld" - ingen nyanser i mellom...), og man rett og slett ikke kommer noen vei.

Gi barna en sjanse til å få vokse opp i positive omgivelser. Du aner ikke hva du gjør om du ikke tar affære og gir dere alle en sjanse til et bedre liv.

Selvsagt skal familierådgivning osv. være prøvd først, men det høres det jo ut som det er, uten hell. (Igjen, det ringte noen bjeller her, som å se det hele fra en litt annen vinkel enn min egen).

[Gjest neonora]

Nå utleverer jeg meg selv ganske kraftig, men OK...

Dette hørtes ganske kjent ut dessverre, jeg vokste opp med lignende skjeve forhold mellom foreldrene mine, og hvor mor spilte offerrollen, men viste seg å være den som manipulerte folk, og svartmalte far og andre familiemedlemmer utenfor kjernefamilien, hadde et sykt kontrollbehov osv. For å si det kort, foreldrene mine ble skilt for en del år tilbake, og jeg blir nå i voksen alder kjent med min far på nytt, han er en ny og bedre mann når han ikke lenger lever i et totalt destruktivt ekteskap.

Hvis din versjon av sannheten er ganske realistisk, så gjør det eneste rette for barna, jobb for å få omsorgen for dem og ha hovedomsorgen alene. Vet det ikke er lett, men det er skadelig for barn å vokse opp i slike omgivelser. Og når familierådgivning ikke fører fram, og hun går i vranglås ("alle angriper meg", "det er alltid meg det er noe galt med") - hva kan man gjøre da? Prøve en gang til selvsagt. Men det er begrenset hvor mye man kan prøve, hvis den annen part overhodet ikke ser noen feil ved egne handlinger (evt. "alt er min skyld" - ingen nyanser i mellom...), og man rett og slett ikke kommer noen vei.

Gi barna en sjanse til å få vokse opp i positive omgivelser. Du aner ikke hva du gjør om du ikke tar affære og gir dere alle en sjanse til et bedre liv.

Selvsagt skal familierådgivning osv. være prøvd først, men det høres det jo ut som det er, uten hell. (Igjen, det ringte noen bjeller her, som å se det hele fra en litt annen vinkel enn min egen).

Men far vil jo bare ha sin gullunge, nemlig "gutungen"... Og han vil bare ha det gøy, ikke ta ansvar.

[Gjest LOTUS78]

Jeg har ikke noe svar til deg, men det er kun du som vet situasjonen din. Ser at du får svar som fanden leser bibelen, men det er ikke så mye å bry seg om. Håper dere finner ut av det for barnas skyld.