Er skilsmisse det minste av to onder?

[Gemini]

Men far vil jo bare ha sin gullunge, nemlig "gutungen"... Og han vil bare ha det gøy, ikke ta ansvar.

Jeg er ikke så sikker på at det er slik det er. Kanskje tar far med sønnen ut (og til dels datteren), fordi det er en fiendtlig og veldig vond stemning hjemme. Det er mange måter å "flykte" på, overlevelsesstrategier i en vanskelig situasjon. Min far valgte en annen løsning i sin tid. Han var ingen dårlig far, det var den konstante kritikken fra mor som gjorde at han ikke gjorde noe hjemme. Det var jo aldri bra nok allikevel. Kanskje er det slik også i dette tilfellet.

Det er ikke alltid like greit å få beskrevet en livssituasjon godt nok når man skriver på et forum slik, så det er nok langt mer i denne saken (på begge sider selvsagt) enn hva vi kjenner til.

Men man skal være forsiktig med å svartmale fars innsats i en slik situasjon. Ofte er det langt flere sider av en sak enn den som kommer fram på noen forholdsvis få linjer.

Jeg har stått midt oppe i det hele - kanskje var situasjonen ganske lik - kanskje ikke, men jeg fikk en øyeblikkelig følelse av gjenkjennelse på mye av det som denne faren skrev. Jeg unner ingen barn å vokse opp i et slikt hjem som jeg oppfatter at det er snakk om her, det er rett og slett ødeleggende.

Kanskje tar jeg feil, men dette er nå en gang mine synspunkter fra mitt ståsted, for hva det er verdt.

[Gjest Aimabel]

Men far vil jo bare ha sin gullunge, nemlig "gutungen"... Og han vil bare ha det gøy, ikke ta ansvar.

Hvordan kan du si det uten å kjenne personen? Det er nesten umulig å gi et helhetlig inntrykk i et så lite innlegg. Man skal være varsom med hvordan man ordlegger seg her inne.

[Gjest Aimabel]

Jeg er ikke så sikker på at det er slik det er. Kanskje tar far med sønnen ut (og til dels datteren), fordi det er en fiendtlig og veldig vond stemning hjemme. Det er mange måter å "flykte" på, overlevelsesstrategier i en vanskelig situasjon. Min far valgte en annen løsning i sin tid. Han var ingen dårlig far, det var den konstante kritikken fra mor som gjorde at han ikke gjorde noe hjemme. Det var jo aldri bra nok allikevel. Kanskje er det slik også i dette tilfellet.

Det er ikke alltid like greit å få beskrevet en livssituasjon godt nok når man skriver på et forum slik, så det er nok langt mer i denne saken (på begge sider selvsagt) enn hva vi kjenner til.

Men man skal være forsiktig med å svartmale fars innsats i en slik situasjon. Ofte er det langt flere sider av en sak enn den som kommer fram på noen forholdsvis få linjer.

Jeg har stått midt oppe i det hele - kanskje var situasjonen ganske lik - kanskje ikke, men jeg fikk en øyeblikkelig følelse av gjenkjennelse på mye av det som denne faren skrev. Jeg unner ingen barn å vokse opp i et slikt hjem som jeg oppfatter at det er snakk om her, det er rett og slett ødeleggende.

Kanskje tar jeg feil, men dette er nå en gang mine synspunkter fra mitt ståsted, for hva det er verdt.

Hvilken respons ville en kvinnlig trådstarter fått på samme innlegg? En tankevekker?

[Gemini]

Hvilken respons ville en kvinnlig trådstarter fått på samme innlegg? En tankevekker?

Jeg tenkte på det samme, men glemte å skrive noe om det...

[Gjest neonora]

Jeg er ikke så sikker på at det er slik det er. Kanskje tar far med sønnen ut (og til dels datteren), fordi det er en fiendtlig og veldig vond stemning hjemme. Det er mange måter å "flykte" på, overlevelsesstrategier i en vanskelig situasjon. Min far valgte en annen løsning i sin tid. Han var ingen dårlig far, det var den konstante kritikken fra mor som gjorde at han ikke gjorde noe hjemme. Det var jo aldri bra nok allikevel. Kanskje er det slik også i dette tilfellet.

Det er ikke alltid like greit å få beskrevet en livssituasjon godt nok når man skriver på et forum slik, så det er nok langt mer i denne saken (på begge sider selvsagt) enn hva vi kjenner til.

Men man skal være forsiktig med å svartmale fars innsats i en slik situasjon. Ofte er det langt flere sider av en sak enn den som kommer fram på noen forholdsvis få linjer.

Jeg har stått midt oppe i det hele - kanskje var situasjonen ganske lik - kanskje ikke, men jeg fikk en øyeblikkelig følelse av gjenkjennelse på mye av det som denne faren skrev. Jeg unner ingen barn å vokse opp i et slikt hjem som jeg oppfatter at det er snakk om her, det er rett og slett ødeleggende.

Kanskje tar jeg feil, men dette er nå en gang mine synspunkter fra mitt ståsted, for hva det er verdt.

For min del kjente jeg også igjen mye her, men da var far syndebukk. Mor var undertrykt og glemt, og ble tatt for gitt. Her har vi bare fars side av saken og han vil ikke ta noe skyld, kun mor som har all feil i følge ham. Trenger ikke være det da. Men tror nok uansett disse to har det best fra hverandre. Men barna MÅ ikke skilles da.

[Gjest neonora]

Hvordan kan du si det uten å kjenne personen? Det er nesten umulig å gi et helhetlig inntrykk i et så lite innlegg. Man skal være varsom med hvordan man ordlegger seg her inne.

Kjenner igjen mye her fra situasjonen mine foreldre var i. Disse folka her har ikke noe med hvarandre å gjøre, bare elendighet tydeligvis.

[Gemini]

For min del kjente jeg også igjen mye her, men da var far syndebukk. Mor var undertrykt og glemt, og ble tatt for gitt. Her har vi bare fars side av saken og han vil ikke ta noe skyld, kun mor som har all feil i følge ham. Trenger ikke være det da. Men tror nok uansett disse to har det best fra hverandre. Men barna MÅ ikke skilles da.

Har du bare lest trådstart-innlegget til far, eller også svarene hans lenger ned i tråden her?

[Gjest også en drage!!]

Hei.

Er du gubben min eller?

Jeg kjenner meg skummelt mye igjen, bortsett fra at vi har tre barn, og at min mann jobber to/tre delt dag, og ikke har noen tid ledig på døgnet til ungene.

Din kone har nok, slik som jeg, mye aggresjon og frustrasjon i seg. Et sinne eller en skuffelse over noe. Kanskje det er noe som henger igjen etter svangerskap/fødsel?

Bare du vet når hun ble slik, har du tenkt over det?

Hun trenger absolutt hjelp!

Kanskje hun skulle få gå alene til de første samtalene, hos en kvinnelig rådgiver, og når dere senere skal begge to, så er det en av hvert kjønn der.

Din kone føler seg angrepet, selv om det sikkert er inni hodet hennes det blir sånn, så går hun i forsvar.

Jeg lager meg også et skall, aggresiv og sint, brøler til alle. Egentlig er jeg ikke slik, jeg savner enormt å bli holdt rundt, strøket over kinnet osv. men jeg klarer ikke å formidle mitt behov, og det er mye tryggere og gjøre seg hard.

Jeg har gått til psykolog og psykomotorisk behandling, men dette tar tid, og det er mye ups and downs.

Jeg beundrer din utholdenhet og at du klarer å være i sølibat over så lang tid, min mann er også så tålmodig, takk og lov!

Prøv å ordne barnevakt, om så bare for noen timer, ta henne med på restaurant eller noe annet hyggelig som dere brukte å gjøre i gode tider. SE henne!

Hvis du rydder benkene en dag, tar ut av oppvaskmaskinen eller ordner med noen klær nå og da (skjønner at du har en jobb som tar mye tid og at du vil bruke tid på ungene, men det tar som oftest bare noen minutter) Dette vil gjøre at hun ser at du er bevisst på at hun har mye å gjøre i hjemmet, og at du ser det og vil hjelpe til.

Lykke til du tålmodige mann!

[matildes mor]

Det første som slår meg når jeg leser innlegget ditt er:stakkars dame.

Ikke fordi hun har det nødvendigvis så fælt med deg-men hun må slite noe vanvittig...Hun kan umulig ha det noe godt inni seg.Sjangsen for at hun trenger hjelp vil jeg tro er ganske stor.

Er du villig til å hjelpe? Har du mulighet til å prate med henne om dette på en ordentlig måte?Hvorfor hun reagerer slik som hun gjør?

Det finnes hjelp å få.Prøv å overtal henne til å få en legetime der hun i fred og ro kan få fortelle om "sin verden".Legen kan eventuellt henvise henne til en psykolog eller psykiater.

Ikke bruk dette mot henne,men fortell at du ønsker å hjelpe henne og at du bare vil det beste for dere som familie.

Eller er løpet kjørt? Ønsker du i hele tatt å få kona di tilbake? Er du villig til å prøve? Ønsker du en bedre tilværelse for deg og barna-ja dere som familie?

Mange spørsmål-men det finnes hjelp å få.Viktig å ikke miste håpet!

Lykke til.

[mumitrollet]

Til info: Kona jobber deltid og jeg fulltid. Kall meg gjerne psykopat, men jeg synes faktisk at de dagene hun går hjemme kan gå med til litt husarbeid og ikke lunsjtreff med veninner, mor el. og ligge utslått på sofaen med rot og dritt slengende overalt og møte meg med "jeg har ikke orket å gjøre noe i dag jeg..."

* Hvem vasker klær,

> Mest hun, en del jeg

* lærer bort bordskikk,

> Mest jeg.Hun tillater alt for mye, bortsett fra søling.

* skifter bleier,

> 50/50 når jeg er hjemme. Holdt telling. Ikke aktuelt lenger.

*tørker spy, snørr og tårer,

> 50/50 når jeg er hjemme.

* følger opp barnehagen,

> Mest hun.

* handler klær,

> Mest hun. Av og til jeg. Men hun har alltid meninger om det jeg kjøper..

* betaler medlemskontingenter,

> Jeg betaler nesten alt.

* tar tempen,

> Å være hjemme med syke barn deler vi på, men jeg synes jeg gjør mer ansvarlige ting som å faktisk TA den tempen, oppsøke lege, få riktige medisiner osv.

* lapper regnbuksa,

> Bestemor ;-)

* megler i konflikter med bestevenninna osv.

> Mest jeg, har jeg inntrykk av. Men egentlig sjelden aktuelt.

Du glemmer å spørre om generell oppdragelse. Jeg mener oppriktig at jeg er den eneste som stiller klare krav til ungene, noe som ikke alltid gjør meg til noen "kosepappa". Med klare krav mener jeg regler som gjelder hver gang og ikke bare når det passer meg.

Jeg synes kona aldri gjennomfører noe konsekvent. Jeg kan godt få kjeft for at jeg gir ungene is. Men seinere samme dag sitter hun og ungene og propper i seg godteri. De får generelt lov til å herje som de vil i huset helt til det ikke passer henne lenger, da blir hun forbanne og kjefter og smeller.

Familieterapi? Bring it on! Det er jeg som de siste 3-4 årene har etterlyst det! - Det er hun som nekter.

At jeg er noen "superpappa" - helt klart ikke. Jeg sliter med akkurat det samme som alle andre. jeg er dritsliten når jeg kommer fra jobb, Har dårlig samvittighet hvis jeg synes jeg har vært for streng. har dårlig samvittighet hvis jeg skjermmer dem bort. Jeg som alle andre. Men jeg synes jeg i det minste prøver å være positiv og jeg prøver å bygge sten for sten. Det er "dragen" som bare sitter og boikotter alt som ikke kommer fra henne..

Du trengte ikke å ta det så bokstavlig, å foraklre eksempel for eksempel. Du skjønte vel at jeg snakket om de "kjedelige tingene" med å ha barn.

Uansett var dette mye mer informativt enn det forrige innlegget ditt. Men hvorfor ”orker ikke” kona de å gjøre noe? Er hun syk, eller bare lat? Har hun vært til lege?

Om dere velger å gå fra hverandre, er jeg usikker på om delt omsorg (50/50) er det rette for dere. Den ordningen passer generelt sett bedre for par med lavt konfliktnivå. I alle fall forutsetter ordningen at dere bor nært hverandre. Å skille et søskenpar er i hvert fall ingen utvei.

[mumitrollet]

Hun føler sikkert hun har svelget noen kameler hun også ;-)

Her kan du kanskje få svar på mye du lurer på.

http://www.f2f.no

Foreningen 2 foreldre, som det henvises til her, er en forening der du vil få massiv støtte for at kvinner er manipulerende "barneeiere" som bare er ute etter å gjøre livet surt for/utnytte de stakkars mannfolka. Kvinner/mødre betrakter menn kun som avlshingster etter deres syn.

Her vil du få tips om alt fra hvilke triks du skal bruke for å få full foreldrerett, hvilke advokater/paragrafer du skal bruke, og hvordan du kan kaste "dragen" ut i det ytterste mørket. Mødre er strengt tatt ikke nødvendig for barn etter at fødselsen har funnet sted. (Det finnes menn der som kjemper for delt samvær/full foreldrerett til nyfødte barn der, og amming er betraktet som betydelig overdrevet).

Før de stengte sidene for ikke-medlemmer (= anderledestenkende) for en tid tilbake diskuterte jeg mye der, men jeg kunne ikke tenke meg å melde meg inn og assosiere meg med denne foreningens tankegang. Du må bli medlem for å få informasjon om noe som helst.

Foreningen forherliger 50/50-deling av barn uansett (hvis ikke mannne skal ha fullt ansvar, da). Samme hvor høyt konfliktnivået er.

Jeg ville heller gått inn på trygdeetaten.no

eller noen av de mange internettsidene som gir god/nøytral informasjon, f.eks denne:

http://www.folloadvokatene.no/rettigheter_3barn.htm

Du får også nødvendig informasjon ved den pålagte meglinga, dersom dere tar ut skilsmisse.

[mumitrollet]

Til info: Kona jobber deltid og jeg fulltid. Kall meg gjerne psykopat, men jeg synes faktisk at de dagene hun går hjemme kan gå med til litt husarbeid og ikke lunsjtreff med veninner, mor el. og ligge utslått på sofaen med rot og dritt slengende overalt og møte meg med "jeg har ikke orket å gjøre noe i dag jeg..."

* Hvem vasker klær,

> Mest hun, en del jeg

* lærer bort bordskikk,

> Mest jeg.Hun tillater alt for mye, bortsett fra søling.

* skifter bleier,

> 50/50 når jeg er hjemme. Holdt telling. Ikke aktuelt lenger.

*tørker spy, snørr og tårer,

> 50/50 når jeg er hjemme.

* følger opp barnehagen,

> Mest hun.

* handler klær,

> Mest hun. Av og til jeg. Men hun har alltid meninger om det jeg kjøper..

* betaler medlemskontingenter,

> Jeg betaler nesten alt.

* tar tempen,

> Å være hjemme med syke barn deler vi på, men jeg synes jeg gjør mer ansvarlige ting som å faktisk TA den tempen, oppsøke lege, få riktige medisiner osv.

* lapper regnbuksa,

> Bestemor ;-)

* megler i konflikter med bestevenninna osv.

> Mest jeg, har jeg inntrykk av. Men egentlig sjelden aktuelt.

Du glemmer å spørre om generell oppdragelse. Jeg mener oppriktig at jeg er den eneste som stiller klare krav til ungene, noe som ikke alltid gjør meg til noen "kosepappa". Med klare krav mener jeg regler som gjelder hver gang og ikke bare når det passer meg.

Jeg synes kona aldri gjennomfører noe konsekvent. Jeg kan godt få kjeft for at jeg gir ungene is. Men seinere samme dag sitter hun og ungene og propper i seg godteri. De får generelt lov til å herje som de vil i huset helt til det ikke passer henne lenger, da blir hun forbanne og kjefter og smeller.

Familieterapi? Bring it on! Det er jeg som de siste 3-4 årene har etterlyst det! - Det er hun som nekter.

At jeg er noen "superpappa" - helt klart ikke. Jeg sliter med akkurat det samme som alle andre. jeg er dritsliten når jeg kommer fra jobb, Har dårlig samvittighet hvis jeg synes jeg har vært for streng. har dårlig samvittighet hvis jeg skjermmer dem bort. Jeg som alle andre. Men jeg synes jeg i det minste prøver å være positiv og jeg prøver å bygge sten for sten. Det er "dragen" som bare sitter og boikotter alt som ikke kommer fra henne..

Forresten, jeg har aldri kalt deg "psykopat".

[Gjest U&D]

Hei.

Er du gubben min eller?

Jeg kjenner meg skummelt mye igjen, bortsett fra at vi har tre barn, og at min mann jobber to/tre delt dag, og ikke har noen tid ledig på døgnet til ungene.

Din kone har nok, slik som jeg, mye aggresjon og frustrasjon i seg. Et sinne eller en skuffelse over noe. Kanskje det er noe som henger igjen etter svangerskap/fødsel?

Bare du vet når hun ble slik, har du tenkt over det?

Hun trenger absolutt hjelp!

Kanskje hun skulle få gå alene til de første samtalene, hos en kvinnelig rådgiver, og når dere senere skal begge to, så er det en av hvert kjønn der.

Din kone føler seg angrepet, selv om det sikkert er inni hodet hennes det blir sånn, så går hun i forsvar.

Jeg lager meg også et skall, aggresiv og sint, brøler til alle. Egentlig er jeg ikke slik, jeg savner enormt å bli holdt rundt, strøket over kinnet osv. men jeg klarer ikke å formidle mitt behov, og det er mye tryggere og gjøre seg hard.

Jeg har gått til psykolog og psykomotorisk behandling, men dette tar tid, og det er mye ups and downs.

Jeg beundrer din utholdenhet og at du klarer å være i sølibat over så lang tid, min mann er også så tålmodig, takk og lov!

Prøv å ordne barnevakt, om så bare for noen timer, ta henne med på restaurant eller noe annet hyggelig som dere brukte å gjøre i gode tider. SE henne!

Hvis du rydder benkene en dag, tar ut av oppvaskmaskinen eller ordner med noen klær nå og da (skjønner at du har en jobb som tar mye tid og at du vil bruke tid på ungene, men det tar som oftest bare noen minutter) Dette vil gjøre at hun ser at du er bevisst på at hun har mye å gjøre i hjemmet, og at du ser det og vil hjelpe til.

Lykke til du tålmodige mann!

Har du noen tips til hvordan jeg kan "selge" inn tanken om å oppsøke psykolog el.??

Ellers er jeg egentlig helt enig i at om vi skulle gå til familieterapi, burde hun gå alene noen ganger - for jeg tror hun synes det er ekstra vanskelig å åpne seg med meg til stede.

Rydde benker, oppvaskmaskin, legge unger, osv gjør jeg hver dag, så jeg imponerer ingen ved å gjøre det... ;-) Men jeg kan nok vurdere å bli enda mer aktiv på den fronten bare for å bryte isen litt. Men jeg tror ikke det er her konflikten egentlig ligger...

Akkurat nå får jeg ingen åpning. Jeg er innstilt på å gjøre mye - bare hun gir dette ekteskapet en en tjans. "Give me a break" som det heter på nynorsk...

Jeg er nødt til å legge til, selv om jeg startet dette som "Utbrent og drittlei". At egentlig. Hvis hun tar litt tak i seg selv og blir til den personen hun var tidligere, vil jeg mye heller ha det enn å bryte ut og finne en annen... Men jeg begynner å miste troen på at det noengang kommer til å skje..

[Gjest U&D]

Du trengte ikke å ta det så bokstavlig, å foraklre eksempel for eksempel. Du skjønte vel at jeg snakket om de "kjedelige tingene" med å ha barn.

Uansett var dette mye mer informativt enn det forrige innlegget ditt. Men hvorfor ”orker ikke” kona de å gjøre noe? Er hun syk, eller bare lat? Har hun vært til lege?

Om dere velger å gå fra hverandre, er jeg usikker på om delt omsorg (50/50) er det rette for dere. Den ordningen passer generelt sett bedre for par med lavt konfliktnivå. I alle fall forutsetter ordningen at dere bor nært hverandre. Å skille et søskenpar er i hvert fall ingen utvei.

>Du trengte ikke å ta det så bokstavlig, å foraklre eksempel for eksempel.

- Jo det gjorde jeg, for jeg synes det var tankevekkende spørsmål, så jeg begynte å "regne" på det i hodet for å sjekke meg selv.

> Men hvorfor ”orker ikke” kona de å gjøre noe? Er hun syk, eller bare lat? Har hun vært til lege?

- Ja si det. Deprimert, kanskje??

> Om dere velger å gå fra hverandre, er jeg usikker på om delt omsorg (50/50) er det rette for dere.

- Jeg lurer på om det finnes noe annet enn dårlige løsninger for barna i slike situasjoner... :-( Det er det som er så dritt med hele situasjonen. Jeg har jo ikke lyst til å ødelegge livet til disse to småtrolla...

[Jally]

Hei !

En skilsmisse trenger ikke være ødeleggende for barna. Som det er nevnt i tråder lengre nedover, så er det i noen tilfeller bedre for barna at foreldrene bor fra hverandre. Hva som er best i ditt tilfelle vil jeg ikke begi meg inn på..

Etter at meg og X ble skilt har vi utelukkende fått positive tilbakemeldinger fra barnehagene barna går i. Barna er mer selvsikre, blidere, mer utadvent og reagerer "mildere" når det oppstår konfliktsituasjoner rundt dem. Hjemme er det mye mere latter og mindre trass fra barna sin side etter at vi flyttet fra hverandre. Eldste barn er 5 og yngste er 3 år.

Jeg må legge til at jeg og X har en veldig god dialog og samarbeider bra, og jeg er sikker på at dette er en forutsetning når det gjelder barnas trivsel. Barna er hos pappaen sin ons-søn annenhver uke, og dette fungerer fint for oss.

Ikke undervurder barnas oppfatning av spenningene hjemme, for de påvirkes mer enn vi tror.

Mvh.

[Glimtipper]

Har du noen gang skaffet barnevakt, kjøpt inn en flaske vin og spurt kona di: "Hvordan har du det _egentlig_?"

Jeg lurer også på hvilke sider ved henne du forelsket deg i.

[mumitrollet]

>Du trengte ikke å ta det så bokstavlig, å foraklre eksempel for eksempel.

- Jo det gjorde jeg, for jeg synes det var tankevekkende spørsmål, så jeg begynte å "regne" på det i hodet for å sjekke meg selv.

> Men hvorfor ”orker ikke” kona de å gjøre noe? Er hun syk, eller bare lat? Har hun vært til lege?

- Ja si det. Deprimert, kanskje??

> Om dere velger å gå fra hverandre, er jeg usikker på om delt omsorg (50/50) er det rette for dere.

- Jeg lurer på om det finnes noe annet enn dårlige løsninger for barna i slike situasjoner... :-( Det er det som er så dritt med hele situasjonen. Jeg har jo ikke lyst til å ødelegge livet til disse to småtrolla...

Skaff hjelp med en gang. Og forsøk å tenke konstruktivt. Ekteskapet har i alle fall ingen fremtid dersom du fortsatt kaller henne "dragen". Forsøk å finn ut hva som "feiler" henne, få henne evt til å oppsøke lege for evt depresjoner.

Om dere velger å gå fra hverandre, så vil det selvsagt være hardt for ungene. men de vil komme over det. I motsetning til enebarn har de en stor fordel, de er to. Hva dere enn gjør, ikke skill de to fra hverandre. For en liten er det utrolig mye trøst og trygghet i å være to.

[Gjest TogV]

Hei du! Vil bare si at jeg føler virkelig med deg. Jeg er i en lignende situasjon selv. Det jeg råder deg til er å stå på, og gjør det du selv føler er riktig. Ikke gjør noe du ikke er klar for. Ingen barn har godt av et brudd mellom foreldrene, men dem har heller ikke godt av å vokse opp med foreldre som ikke liker hverandre...

Uansett, jeg ønsker deg lykke til!!! Enten dere får ordnet opp og du velger å bli eller om du velger å bryte opp.

Ikke lett dette her. DET kan jeg skrive under på.

[Gjest favoriserer du sønnen?]

Du mener samvær er kun å ta ungene med på aktiviteter? Hva med å leke med jenta hjemme? Være med på dagligdagse ting? Er du med og gjør din del hjemme, også det kjedelige? Du høres faktisk ut som en superegoist som forherliger deg selv. kona sitter igjen med all "jobben" mens du høster all moroa. Jeg hadde også blitt bitter og heksete da!

Er enig mye av det som er skrevet her. Kanskje er hun deprimert?og du gjør sikkert en god jobb med å være far. Men noen ting lurer jeg på:Hvorfor vil du bare ha omsorg for guttungen? favoriserer du han? jeg skjønner at jenta fremdeles er liten, men er det ikke like viktig å knytte bånd fra begynnelsen av, når barnet er lite? Tar du av deg gutten for å slippe jenta, som det kanskje er mer styr med...og hvis kona di er en "drage", hvorfor vil du da overlate datteren din hos henne og kun ta deg av din sønn? hun vokser jo og blir større hun også. vil du gå glipp av muligheten til å bli kjent med henne? det viker som om din sønn er viktigere enn din datter, ettersom du kan la din datter være hos "dragen" og ikke din sønn. hvis gutten tar "skade "av å være hos moren så gjør også jenta det.Hadde jeg sett at min mann favoriserte et av barna, hadde det gjort meg deprimert og sint. Hvorfor ønsker du ikke å ha foreldreansvaret for din datter også?

Nå høres jeg kanskje litt slem og fæl ut. Men det er ikke meningen. Jeg bare lurer. du er nok en god far for begge

[Gjest U&D]

Er enig mye av det som er skrevet her. Kanskje er hun deprimert?og du gjør sikkert en god jobb med å være far. Men noen ting lurer jeg på:Hvorfor vil du bare ha omsorg for guttungen? favoriserer du han? jeg skjønner at jenta fremdeles er liten, men er det ikke like viktig å knytte bånd fra begynnelsen av, når barnet er lite? Tar du av deg gutten for å slippe jenta, som det kanskje er mer styr med...og hvis kona di er en "drage", hvorfor vil du da overlate datteren din hos henne og kun ta deg av din sønn? hun vokser jo og blir større hun også. vil du gå glipp av muligheten til å bli kjent med henne? det viker som om din sønn er viktigere enn din datter, ettersom du kan la din datter være hos "dragen" og ikke din sønn. hvis gutten tar "skade "av å være hos moren så gjør også jenta det.Hadde jeg sett at min mann favoriserte et av barna, hadde det gjort meg deprimert og sint. Hvorfor ønsker du ikke å ha foreldreansvaret for din datter også?

Nå høres jeg kanskje litt slem og fæl ut. Men det er ikke meningen. Jeg bare lurer. du er nok en god far for begge

Det blir litt som fanden leser bibelen dette her og jeg skjønner at mange har hengt seg opp i at jeg og guttungen har et "spesielt bånd".

Men det betyr ikke at jeg er noe mindre glad i jenta og det betyr ikke at jeg ikke bruker mye tid på henne også.

I ønske nr. 1 sier jeg jo at jeg helst vil ha begge.. Men når det gjelder søskendelingsalternativet (som ikke er noe godt alternativ) så vil jeg ønske å ta meg av guttungen. Og grunnen er enkel: Jeg har en utmerket kommunikasjon med gutten og vi fungerer veldig godt sammen.

Mor og sønn kommuniserer ganske dårlig sammen og jeg synes hun har en veldig kjeftete tone mot ham.Dette har jeg tatt opp med henne. Jentungen fungerer like godt med begge.

Det jeg ønsker aller mest er selvfølgelig at hun erkjenner at hun har behov for å snakke med noen, hun også. Og at vi bruker tid på familieterapi og egenterapi.