Mann som jobber mye "ute" (langt)

[Gjest fortvila og tårevåt]

Dere som har menn som jobber "ute", altså er borte flere døgn/uker mens de jobber, hvordan får dere samlivet til å fungere godt?

Min samboer jobber "ute" og er borte i gjennomsnitt hver tredje uke. Han har aldri hatt en bedre jobb og kunne ikke tenke seg å finne en annen jobb hvor han kan bo hjemme i det hele tatt. Han har en utdannelse som gjør det lett for han å få en slik jobb, men han ønsker det ikke.

Jeg syns vi sliter sånn pga jobben og jeg syns ikke det er verdt det, men han nekter å se alt det negative og sier at alt hadde blitt verre om han hadde hatt en annen jobb for da hadde ikke han trivdes og det ville også gått utover oss. Men han har jo ikke prøvd! Han vil ikke ha dagjobb, men jobbe slik han gjør nå fordi det gir han så mye fritid.

Jeg ser bare all den fritiden SAMMEN som vi ikke får, for når han er hjemme så jobber jo likevel jeg. Og hver tredje helg når jeg har fri (jeg har kun fri helger) så er jo han borte. Han har aldri fri en hel påske eller juleferie heller, fordi turnusen ruller og går hele året uansett helligdager og ferier.

Når han kommer hjem fra jobb er han så sliten at vi ofter ender opp med å krangle fordi han har kort lunte og ikke har overskudd nok til å "se" meg. Når han er på jobb er han så stressa og "PÅ" jobb, at han ikke klarer å være helt tilstede på telefon. Han kan ringe meg mange ganger i pauser, men er for stressa til at det gir meg noe, så jeg har bedt han la være. Jeg vil heller ha EN god prat i løpet av dagen enn alle de små hvor han likevel ikke er tilstede.. Men eneste gangen han har mulighet til det er om kvelden når han legger seg. Og da må han skynde seg å sove de få timene han kan, slik at han skal kunne gjøre en god jobb neste dag igjen... Når han skal på jobb så er han gjerne uttafor fordi han skal på jobb og være borte igjen.

Han sliter også med at når vi krangler så trenger han lang tid på å finne tilbake til "go'følelsen". Ofte så finner han den ikke før han drar på jobb, så er han borte og så trenger han enda mer tid når han kommer tilbake igjen før han klarer å være "nære". Det betyr at jeg kan slite med en krangel i over ei uke hvis vi skulle være så uheldig å krangle i tida før han reiser. Og jeg sliter virkelig når vi ikke har det godt sammen. Jeg orker ikke en gang ligge ved siden av han i senga hvis det er anstrengt mellom oss og han ikke klarer være nær. Jeg trenger NÆRHET, men kan ikke få det. Han trenger avstand og jeg må bare respektere at han trenger det. Samtidig som jeg må slite med den dårlige samvittigheten når jeg ender opp på sofaen til slutt fordi jeg ikke får sove når jeg ikke kan være nær han når vi ligger i samme seng. Jeg klarer ikke høre på at han bare kan legge seg å sove når jeg har det så vondt og vanskelig heller.

Som de fleste andre par så har vi innimellom ting som vi må jobbe med i forholdet. Men jeg føler vi mister så mye når vi ikke får kontinuitet i det. Vi begynner og så reiser han på jobb, og så må man begynne forfra igjen hvis man i det hele tatt orker å ta tak i det igjen...

Jeg kjenner at nå kommer det bare så masse som sliter på meg... Jeg trenger noen å snakke med, men jeg har ingen her. Vi bor i hans hjemby og jeg har ikke så stort nettverk og ingen nære venner på mange mil.

Jeg er så fortvila, for dette fungerer bare ikke... Hvor mange år skal vi slite? Hvor mange år skal JEG slite, for han ser ikke hvor vanskelig dette er for meg..

Jeg ser ingen løsning heller, han VIL ha den jobben han har og jeg VIL ikke ha det livet vi lever nå. Jeg tenker oftere og oftere på at jeg må forberede meg på at dette ikke kommer til å vare. Jeg tenker på praktiske ting som salg av leilighet og økonomi..., ting man ikke skal trenge å tenke på når man er sammen med noen man elsker og som elsker en igjen!

Jeg har prøvd å "kreve" at han bytter jobb, men han jatter med og sier han skal det men det skjer ikke. Og hvis jobben er så viktig for han og en annen jobb vil gjøre han så ulykkelig, så vil jeg ikke han skal gjøre det bare for meg, men det forandrer ikke det faktum at jeg ikke trives i forholdet slik det er nå.

Han snakker om at han har så mye fritid, fritid til hva da? Vi har masse som må gjøres i huset, men lite blir gjort. Han ligger på sofaen og må slappe av fordi han er så sliten. Han kommer hjem fra jobb som et SLAKT, jeg får bare restene av ham! Jeg vil ikke ha det slik mer...

Jeg ble bare mer og mer fortvila mens jeg skrev dette. Jeg er helt i villrede og vet ikke hva jeg skal gjøre med denne situasjonen. Jeg kan ikke ha det slik så mye lengre.. Det er så mange dårlige dager i forhold til de gode, for dagene mens han er borte går ofte på dårlige-dager-kvota...

Hvis noen i det hele tatt orket å lese dette, hva tenker dere? Hva syns dere jeg skal gjøre? Er jeg for kravstor? Egoistisk? Hvis dere lever samme type liv, hvordan får dere det til å fungere godt? Jeg har prøvd og prøvd og prøvd. Virkelig gått inn for å tenke på alt det positive og fokusert på det en periode, men det ender opp med at jeg må innse realitetene at den jobben faktisk ikke ER særlig positiv for meg, og jeg mister trua på forholdet litt etter litt...

[Gjest uffda!]

Dette hørtes virkelig ikke godt ut. Her tror jeg en tredjepart kunne hjulpet dere med å finne ut av ting. Hva med ekteskapsrådgiving?

Slik jeg ser det ut fra hva du skriver, synes jeg mannen din virker veldig opptatt av seg selv, og ikke fullt så opptatt av forholdet deres.

Jeg ville sendt vekk barna en helg, og krevd å få alenetid med ham. Legg frem hva du sliter med, og finn ut hva som er verst. Forlang at dere sammen kan finne forskjellige tiltak for å bedre situasjonen.

Lykke til!

[sheba]

Du skriver ikke mye om hvor lenge dere har vært samboere eller hvor gamle dere er, noen vil kanskje si dette ikke er relevant, men jeg mener det faktisk betyr masse... han er helt sikkert veldig glad i deg, men han setter jobb/trivsel med jobb veldig høyt, du føler sikkert du kommer i andre rekke her vil jeg tro..

Jeg har ingen god løsning og komme med, men av egen erfaring (samboer med en av samme slag) burde du spørre deg om du virkelig vil dette? han gjør jo egentlig ikke noe galt, det er bare sånn han er....

Vårt samboerskap tok slutt pga dette og endel andre grunner, men heldigvis er vi verdens beste venner:-) selvfølgelig er ikke dette noen god løsning, er ikke det jeg mener, men det eneste du/dere kan gjøre er å sette dere ned og få alt ut, uten aggresjon og med en god forståelse fra begge parter...

ønsker deg alt godt:)

[Gjest fortvila og tårevåt]

Dette hørtes virkelig ikke godt ut. Her tror jeg en tredjepart kunne hjulpet dere med å finne ut av ting. Hva med ekteskapsrådgiving?

Slik jeg ser det ut fra hva du skriver, synes jeg mannen din virker veldig opptatt av seg selv, og ikke fullt så opptatt av forholdet deres.

Jeg ville sendt vekk barna en helg, og krevd å få alenetid med ham. Legg frem hva du sliter med, og finn ut hva som er verst. Forlang at dere sammen kan finne forskjellige tiltak for å bedre situasjonen.

Lykke til!

Tusen takk for svaret ditt. Godt å se at noen gidder å bruke tid på først å lese det jeg skrev og til og med svare!

Vi har heldigvis ingen barn oppi dette. Men vi tenker jo på det, og kunne vel EGENTLIG hatt det (noe jeg er sjeleglad vi ikke har akkurat nå..).

Jeg gjorde han nok litt urett når jeg skrev innlegget mitt.., jeg fremstiller jo bare EN side av saken.

Han har blitt nokså deprimert av et par jobber han har hatt før vi møtte hverandre, og det er også bakgrunnen for hvorfor han vil jobbe slik han gjør nå.

Han syns jo JEG er helt håpløs og ødelegger mye som STARTER krangler før han skal på jobb f.eks., som ikke klarer å la ting ligge til det passer bedre, som har sånn temperament som gjør at han trekker seg tilbake og trenger lang tid på å finne tilbake til "oss" igjen, som.. kommer ikke på mer.. Jo, som er så irritabel, som er så PMS før mensen (humørsyk), som fraskriver meg ansvaret for enkelte typer oppgaver i hjemmet (jeg forbeholder meg den retten siden jeg automatisk tar ansvar for andre ting som bare ikke blir gjort eller som jeg vet han har vansker med å gjøre- jeg tar generelt mye ansvar her hjemme i forhold til han), som er så nærtagende, som går og "retter" på han (noe så irriterende! Skjønner godt han klikker på det...) som krever så mye nærhet og kos, som ikke viser full forståelse for at jobben hans faktisk ER slitsom og den GJØR han veldig sliten og han TRENGER å slappe av i minst halvannet døgn nårhan kommer hjem, som...

Jeg er nok ikke perfekt jeg heller...

[Gjest fortvila og tårevåt]

Du skriver ikke mye om hvor lenge dere har vært samboere eller hvor gamle dere er, noen vil kanskje si dette ikke er relevant, men jeg mener det faktisk betyr masse... han er helt sikkert veldig glad i deg, men han setter jobb/trivsel med jobb veldig høyt, du føler sikkert du kommer i andre rekke her vil jeg tro..

Jeg har ingen god løsning og komme med, men av egen erfaring (samboer med en av samme slag) burde du spørre deg om du virkelig vil dette? han gjør jo egentlig ikke noe galt, det er bare sånn han er....

Vårt samboerskap tok slutt pga dette og endel andre grunner, men heldigvis er vi verdens beste venner:-) selvfølgelig er ikke dette noen god løsning, er ikke det jeg mener, men det eneste du/dere kan gjøre er å sette dere ned og få alt ut, uten aggresjon og med en god forståelse fra begge parter...

ønsker deg alt godt:)

Vi er i tredveårene og godt etablerte, men uten barn...

Hva var det som gjorde at ditt forhold ikke fungerte? Hva prøvde dere for at det skulle fungere bedre?

Jeg skrev dette innlegget i kveld fordi det var i kveld jeg skjønte at før eller siden så må han faktisk velge, meg eller jobben. Jeg kan ikke leve slik.. Men jeg klarer ikke bryte enda heller, og det blir for dumt å komme med et slikt ultimatum bare for å presse han. Så jeg gjør det ikke før jeg faktisk mener det..

Takk for svaret ditt, vil gjerne høre mer om forholdet ditt hvis du vil bruke tid på å fortelle litt mer. Kanskje jeg kan ta noe lærdom av det, selv om det ikke gikk bra med dere..

[sheba]

Vi er i tredveårene og godt etablerte, men uten barn...

Hva var det som gjorde at ditt forhold ikke fungerte? Hva prøvde dere for at det skulle fungere bedre?

Jeg skrev dette innlegget i kveld fordi det var i kveld jeg skjønte at før eller siden så må han faktisk velge, meg eller jobben. Jeg kan ikke leve slik.. Men jeg klarer ikke bryte enda heller, og det blir for dumt å komme med et slikt ultimatum bare for å presse han. Så jeg gjør det ikke før jeg faktisk mener det..

Takk for svaret ditt, vil gjerne høre mer om forholdet ditt hvis du vil bruke tid på å fortelle litt mer. Kanskje jeg kan ta noe lærdom av det, selv om det ikke gikk bra med dere..

min samboer jobbet ikke borte, men mer enn mye:-) var mye borte på reise osv...... vi hadde aldri de store konfliktene, men dette var noe han hadde ønsket og jobbe med hele sitt voksne liv samtidig som han ville vårt forhold skulle fungere....

vanskelig situasjon, jeg kunne bare ikke sette ultimatum for ham, men samtidig etter en tid orket jeg ikke fortsette heller..... du kan kontakte meg på msn om du vil:) [email protected]

ps til webbis!!! Dette er IKKE mitt navn, holdt på og bli utestengt engang pga nettop dette:-)

[Gjest fortvila og tårevåt]

min samboer jobbet ikke borte, men mer enn mye:-) var mye borte på reise osv...... vi hadde aldri de store konfliktene, men dette var noe han hadde ønsket og jobbe med hele sitt voksne liv samtidig som han ville vårt forhold skulle fungere....

vanskelig situasjon, jeg kunne bare ikke sette ultimatum for ham, men samtidig etter en tid orket jeg ikke fortsette heller..... du kan kontakte meg på msn om du vil:) [email protected]

ps til webbis!!! Dette er IKKE mitt navn, holdt på og bli utestengt engang pga nettop dette:-)

Det hadde jeg kanskje kommet til å gjort også, hadde det ikke vært for at PCen jeg bruker nå er for gammel til å bruke MSN på. Eller, operativsystemet er for gammelt...

Takk for tilbudet da...

Jeg tror jeg skal prøve å komme meg i seng i steden. Søvn vil sikkert gjøre meg godt, og så våkner jeg kanskje til en ny og bedre dag i morgen!

Det går jo bedre innimellom, men med jevne mellomrom så går jeg i bakken igjen og blir bare sliten, lei og fortvila...

[sheba]

Det hadde jeg kanskje kommet til å gjort også, hadde det ikke vært for at PCen jeg bruker nå er for gammel til å bruke MSN på. Eller, operativsystemet er for gammelt...

Takk for tilbudet da...

Jeg tror jeg skal prøve å komme meg i seng i steden. Søvn vil sikkert gjøre meg godt, og så våkner jeg kanskje til en ny og bedre dag i morgen!

Det går jo bedre innimellom, men med jevne mellomrom så går jeg i bakken igjen og blir bare sliten, lei og fortvila...

beste medisin er vel og snakke sammen med felles forståelse, håper det løser seg for dere:-)

men som en annen sa her så finnes det profesjonell hjelp også:-)

[Gjest eks-pendlerfrua]

Min mann var pendler, dro på mandagmorgen og kom hjem torsdag ettermiddag. Jeg selv jobber også, 5 dager i uka.

Vi hadde det kjempefint selv om han var borte disse dagene. Vi har to barn, en i barnehagen og en på skolen. Når jeg var innstilt på at barna var mitt ansvar disse tre kveldene i uka, både pass og stell, konferansetimer og foreldremøter o.l., så gikk det veldig bra.

Etter at han hadde pendlet i to år, fant han ut at han gikk glipp av mye med barna, så han fikk seg jobb her hjemme igjen. Litt av en overgang igjen det også for oss alle sammen egentlig ..... Dette førte også med seg at det blir mindre i måneden å leve for, en pendler har mer i lønn enn om de har en "sju til fire jobb", den overgangen merkes også .....

Jeg har flere venninner som har nordsjømenn, de trives også med sånn de har det, de har i tillegg barn, altså ikke bare seg selv å skulle ta vare på når han er ute å jobber.

Jeg må si at jeg følte med deg helt til jeg så at dere ikke har barn sammen ..... du har jo full frihet de dagene/kveldene han er på jobb .... du skrev at du ikke har noe nettverk rundt deg .... det er det kun du selv som må gjøre noe med, dere kan snakke sammen å rydde opp i problemene deres når han er hjemme, klarer dere ikke det bør dere kontakte en tredjeperson som kanskje kan hjelpe dere.

[Lillemus]

Jeg er vel i en lignende situasjon, men alikevel så ulik. Vi bor ikke sammen og jeg har to særkullsbarn så vi er særboere vi.

Han er på jobb 2 uker i slengen og hjemme i 3 uker. Når han er borte kan jeg konsentrere meg fullt og helt om ungene og om mine venner og å nyte tiden for meg selv. Når han er hjemme er vi sammen så mye vi kan, ungene er gjerne med ut til ham, han bor på landet og vi/jeg har investert i trampoline og sykler og en del leker til dem der ute så de elsker å være der. Da drar vi på båtturer og koser oss fælt sammen.

Det er ingen mulighet for å bo nært der han jobber da? Siden dere ikke har barn og du sier du ikke har noe nettverk rundt deg så kan dere kanskje flytte dit? Hvis det er i Nordsjøen eller noe sånt blir det jo umulig, men...

[Gjest fortvila og tårevåt]

Jeg er vel i en lignende situasjon, men alikevel så ulik. Vi bor ikke sammen og jeg har to særkullsbarn så vi er særboere vi.

Han er på jobb 2 uker i slengen og hjemme i 3 uker. Når han er borte kan jeg konsentrere meg fullt og helt om ungene og om mine venner og å nyte tiden for meg selv. Når han er hjemme er vi sammen så mye vi kan, ungene er gjerne med ut til ham, han bor på landet og vi/jeg har investert i trampoline og sykler og en del leker til dem der ute så de elsker å være der. Da drar vi på båtturer og koser oss fælt sammen.

Det er ingen mulighet for å bo nært der han jobber da? Siden dere ikke har barn og du sier du ikke har noe nettverk rundt deg så kan dere kanskje flytte dit? Hvis det er i Nordsjøen eller noe sånt blir det jo umulig, men...

Takk for svaret ditt! Fint å lese at det fungerer godt for andre!

Det er nok ingen mulighet for å flytte nærmere jobben hans. Det hadde nok heller ikke vært noen løsning da han faktisk jobber stort sett hele tiden han er borte..

[Gjest fortvila og tårevåt]

Min mann var pendler, dro på mandagmorgen og kom hjem torsdag ettermiddag. Jeg selv jobber også, 5 dager i uka.

Vi hadde det kjempefint selv om han var borte disse dagene. Vi har to barn, en i barnehagen og en på skolen. Når jeg var innstilt på at barna var mitt ansvar disse tre kveldene i uka, både pass og stell, konferansetimer og foreldremøter o.l., så gikk det veldig bra.

Etter at han hadde pendlet i to år, fant han ut at han gikk glipp av mye med barna, så han fikk seg jobb her hjemme igjen. Litt av en overgang igjen det også for oss alle sammen egentlig ..... Dette førte også med seg at det blir mindre i måneden å leve for, en pendler har mer i lønn enn om de har en "sju til fire jobb", den overgangen merkes også .....

Jeg har flere venninner som har nordsjømenn, de trives også med sånn de har det, de har i tillegg barn, altså ikke bare seg selv å skulle ta vare på når han er ute å jobber.

Jeg må si at jeg følte med deg helt til jeg så at dere ikke har barn sammen ..... du har jo full frihet de dagene/kveldene han er på jobb .... du skrev at du ikke har noe nettverk rundt deg .... det er det kun du selv som må gjøre noe med, dere kan snakke sammen å rydde opp i problemene deres når han er hjemme, klarer dere ikke det bør dere kontakte en tredjeperson som kanskje kan hjelpe dere.

Takk for svaret ditt! Man kan ikke forvente å like alle svarene man får, og jeg ble nok litt provosert av at mine "problemer" bagatellisers fordi vi ikke har barn. Jeg sitter like fullt i en situasjon som oppleves veldig vond og fortvilende.

Jeg ordla meg nok litt uheldig i forhold til nettverk. Ikke for å gjøre meg selv til større offer enn jeg er, men jeg tenkte meg ikke om. For jeg HAR nettverk her, det jeg savner er EGET nettverk. Jeg ble tatt i mot med åpne armer av både hans familie og venner når vi flyttet til hjembyen hans. Men jeg savner mine fortrolige venninne, hun bor et stykke unna og vi kommuniserer stort sett på tlf. Skulle ønske jeg hadde henne nærmere sånn at jeg kunne hatt noen å snakke med ansikt til ansikt. Føler det blir feil å dra hans familie og venner inn i dette, det må i såfall bli fordi han også ønsker det.

Du skriver noe om frihet og at jeg har frihet de kveldene han er borte. Jo, jeg har da det... Jeg har frihet alle de andre kveldene også- i likhet med han. Jeg savner ikke frihet, men ser heller ikke på det som et gode- mer en selvfølge. Problemet mitt har ikke noe med frihet å gjøre, det har noe med at jeg ikke trives i et forhold som stadig står på vent og som har for mange dårlige dager i forhold til de gode. Mange konflikter som kunne vært små vokser seg store fordi de noen ganger går over så mange dager. Vi fungerer dårlig sammen når han er så sliten som han ofte er. Når han er sliten er han mindre tilgjengelig for meg og i forholdet.

Økonomi spiller ingen rolle i forhold til om han jobber "ute" eller "inne". Han tjener relativt dårlig til å ha en pendlerjobb og ville tjent minst like mye på en annen jobb. Økonomi er dog ikke noe tema, jeg tenker at om man tjener litt mindre men trives bedre så er det ei god investering i helse. Men her går hans gode helse foran så mye annet...

Selv om jeg ikke likte svaret fra deg så godt, så hjelper det likevel for meg å måtte tenke litt over hva er det som egentlig er problemet og reflektere over ting mens jeg skriver. Og som jeg begynte med, jeg forventer jo ikke å få uforbeholden støtte!

[Clue1365380406]

Ettersom jeg forstår på deg, så jobber han en uke, og har deretter to uker fri?

Det høres jo bra ut i utgangspunktet....han kan jo ikke være sliten hele tiden i de to ukene han har fri heller?

Har du tenkt på at han ville vært sliten hvis han hadde en 8-16-jobb også?

Må ærlig innrømme at jeg ikke ser helt hva som er problemet eller hvor det ligger. Du har skrevet om mange små ting her, som sikkert til sammen utgjør mye. Men hva er det bakenforliggende problemet?

Har du prøvd å se de positive sidene ved at han har to uker fri, og ikke bare hengt deg opp i den uka han er borte?

[Gjest søpler]

Hvorfor velge en mann som heller vil ha fritid alene, og bo borte enn å være familiefar med deg?

[Gjest fortvila og tårevåt]

Ettersom jeg forstår på deg, så jobber han en uke, og har deretter to uker fri?

Det høres jo bra ut i utgangspunktet....han kan jo ikke være sliten hele tiden i de to ukene han har fri heller?

Har du tenkt på at han ville vært sliten hvis han hadde en 8-16-jobb også?

Må ærlig innrømme at jeg ikke ser helt hva som er problemet eller hvor det ligger. Du har skrevet om mange små ting her, som sikkert til sammen utgjør mye. Men hva er det bakenforliggende problemet?

Har du prøvd å se de positive sidene ved at han har to uker fri, og ikke bare hengt deg opp i den uka han er borte?

Han er på jobb en tredjedel av tida, hvordan det fordeler seg i forhold til dager på og av er variabelt, ofte med litt kortere intervaller enn ei hel uka på.

Hvis du leser innleggene mine så vil du se at jeg har prøvd å være positiv og ser også de positive sidene ved jobben hans. Men jeg ser også de negative.. Og de blir mer og mer tydelig for meg fordi vi sliter under dette. Konflikter haler ut i tid og fordi vi er de personene vi er så blir det så vondt. For mange fungerer nok en slik jobb veldig bra, men jeg syns ikke det fungerer for oss. Jeg orker ikke gå i detaljer nå, jeg har dagen foran meg og ønsker ikke fokusere på alt som er vanskelig nå. Jeg har dessuten allerede prøvd å beskrive i det første innlegget mitt.

[Gjest søpler]

Takk for svaret ditt! Man kan ikke forvente å like alle svarene man får, og jeg ble nok litt provosert av at mine "problemer" bagatellisers fordi vi ikke har barn. Jeg sitter like fullt i en situasjon som oppleves veldig vond og fortvilende.

Jeg ordla meg nok litt uheldig i forhold til nettverk. Ikke for å gjøre meg selv til større offer enn jeg er, men jeg tenkte meg ikke om. For jeg HAR nettverk her, det jeg savner er EGET nettverk. Jeg ble tatt i mot med åpne armer av både hans familie og venner når vi flyttet til hjembyen hans. Men jeg savner mine fortrolige venninne, hun bor et stykke unna og vi kommuniserer stort sett på tlf. Skulle ønske jeg hadde henne nærmere sånn at jeg kunne hatt noen å snakke med ansikt til ansikt. Føler det blir feil å dra hans familie og venner inn i dette, det må i såfall bli fordi han også ønsker det.

Du skriver noe om frihet og at jeg har frihet de kveldene han er borte. Jo, jeg har da det... Jeg har frihet alle de andre kveldene også- i likhet med han. Jeg savner ikke frihet, men ser heller ikke på det som et gode- mer en selvfølge. Problemet mitt har ikke noe med frihet å gjøre, det har noe med at jeg ikke trives i et forhold som stadig står på vent og som har for mange dårlige dager i forhold til de gode. Mange konflikter som kunne vært små vokser seg store fordi de noen ganger går over så mange dager. Vi fungerer dårlig sammen når han er så sliten som han ofte er. Når han er sliten er han mindre tilgjengelig for meg og i forholdet.

Økonomi spiller ingen rolle i forhold til om han jobber "ute" eller "inne". Han tjener relativt dårlig til å ha en pendlerjobb og ville tjent minst like mye på en annen jobb. Økonomi er dog ikke noe tema, jeg tenker at om man tjener litt mindre men trives bedre så er det ei god investering i helse. Men her går hans gode helse foran så mye annet...

Selv om jeg ikke likte svaret fra deg så godt, så hjelper det likevel for meg å måtte tenke litt over hva er det som egentlig er problemet og reflektere over ting mens jeg skriver. Og som jeg begynte med, jeg forventer jo ikke å få uforbeholden støtte!

Unnskyld meg men flyttet dere til hjembyen hans? Når han likevel ikke er hjemme så mye? Høres helt utrolig egoistisk ut av ham. For da har han sine venner når han er hjemme, men du ikke dine når han er borte.

Fatter ikke hvordan man kan være glad i en så egoistisk person jeg..

[Gjest det første bud]

Menn som finner noe annet en fruen interessant, feks, jobben, bør en kvitte seg med umiddelbart.

Bud 1: "Du skal ikke ha andre gleder enn meg".

[Gjest søpler]

Menn som finner noe annet en fruen interessant, feks, jobben, bør en kvitte seg med umiddelbart.

Bud 1: "Du skal ikke ha andre gleder enn meg".

Her er det vel mer snakk om at også fruen burde være en glede? Jeg synes ikke at partner skal nedprioriteres til fordel for noe jeg. Da går forholdet i dass.

[Gjest fortvila og tårevåt]

Menn som finner noe annet en fruen interessant, feks, jobben, bør en kvitte seg med umiddelbart.

Bud 1: "Du skal ikke ha andre gleder enn meg".

Haha!

Det er klart han har andre gleder enn meg og det må han få ha! Men når hans gleder går såpass mye utover forholdet vårt, så begynner jeg å lure på om kanskje vi hadde hatt det bedre hver for oss...?

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har hatt det slik som deg i perioder, hvor mannen min kom hjem bare hver helg. I en liten periode da ungene var mindre,kom han hjem bare hver 14 dag også.

Det jeg synes var verst, var at jeg var så alene om alt.

Jeg hadde også en jobb og om barna var syke, hadde jeg ingen å dele sykedagene med.

Barnas fritidsaktiviteter, måtte jeg ta alene. Jeg sto på sidelinjen og heiet på fotballkamper, sammen med andre menn.

Alle legetimer måtte jeg ta alene. Konferansetimer og foreldremøter likeså.

Da han kom hjem, følte jeg det vanskelig. Jeg hadde en rutine på hverdagen og mannen min ble liksom en "fremmed" som kom hjem og forstyrret rutinene mine. Jeg følte ikke at jeg fikk gjort noe. Han var i veien og passet ikke inn der.

Men dette har heldigvis vært i korte perioder og jeg hadde ikke orket dette i lengden. Jeg tror det kunne ha ødelagt forholdet vårt på sikt.

Nå kommer han hjem hver kveld. Han har lange dager og kommer hjem i 18-19 tiden, noe som fører til at vi ofte spiser middag uten han. I tillegg til den faste jobben, driver han eget firma som gjør at han sitter mye og jobber om kvelden.

MEN, det er 10 ganger bedre likevel.

Bare det at han er der. At jeg har noen å dele ting med. At vi kan bytte på å kjøre til fritidsaktivitene. At vi kan dele på sykehustimene, konferansetimene og foreldremøtene, hjelper betraktelig. Og ikke minst at jeg har noen å snakke med om kvelden og noen som kan trø til med leksehjelp om det skulle være nødvendig.

Vi har kommet nærmere hverandre igjen. Jeg føler at vi var i ferd med å skli bort i fra hverandre under den siste pendleperioden.