Mann som jobber mye "ute" (langt)

[Gjest fortvila og tårevåt]

Jeg har hatt det slik som deg i perioder, hvor mannen min kom hjem bare hver helg. I en liten periode da ungene var mindre,kom han hjem bare hver 14 dag også.

Det jeg synes var verst, var at jeg var så alene om alt.

Jeg hadde også en jobb og om barna var syke, hadde jeg ingen å dele sykedagene med.

Barnas fritidsaktiviteter, måtte jeg ta alene. Jeg sto på sidelinjen og heiet på fotballkamper, sammen med andre menn.

Alle legetimer måtte jeg ta alene. Konferansetimer og foreldremøter likeså.

Da han kom hjem, følte jeg det vanskelig. Jeg hadde en rutine på hverdagen og mannen min ble liksom en "fremmed" som kom hjem og forstyrret rutinene mine. Jeg følte ikke at jeg fikk gjort noe. Han var i veien og passet ikke inn der.

Men dette har heldigvis vært i korte perioder og jeg hadde ikke orket dette i lengden. Jeg tror det kunne ha ødelagt forholdet vårt på sikt.

Nå kommer han hjem hver kveld. Han har lange dager og kommer hjem i 18-19 tiden, noe som fører til at vi ofte spiser middag uten han. I tillegg til den faste jobben, driver han eget firma som gjør at han sitter mye og jobber om kvelden.

MEN, det er 10 ganger bedre likevel.

Bare det at han er der. At jeg har noen å dele ting med. At vi kan bytte på å kjøre til fritidsaktivitene. At vi kan dele på sykehustimene, konferansetimene og foreldremøtene, hjelper betraktelig. Og ikke minst at jeg har noen å snakke med om kvelden og noen som kan trø til med leksehjelp om det skulle være nødvendig.

Vi har kommet nærmere hverandre igjen. Jeg føler at vi var i ferd med å skli bort i fra hverandre under den siste pendleperioden.

Takk for svaret ditt KariKruskaKli!

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver om rutiner og at han kom hjem og forstyrret. Sånn følte jeg det også i en periode!

Jeg følte mer og mer at det var mitt hjem og jeg faktisk hadde mer jeg skulle ha sagt enn han for det var jeg JEG som bodde der!

Han tok dette opp som et problem og jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til dette, og nå føles det ikke sånn lenger i det hele tatt. Det er vårt hjem, også når han er på jobb.

[Clue1365380406]

Hvorfor velge en mann som heller vil ha fritid alene, og bo borte enn å være familiefar med deg?

Nå er jo denne mannen hjemme 2/3 av tida, han er en uke på jobb og to uker hjemme.

Han har jo mye tid da.

[Clue1365380406]

Nå har jeg lest gjennom førsteinnlegget ditt en gang til.

Etter som jeg forstår består mye av problematikken i at han ikke "ser" deg når han kommer hjem, og mange krangler har dette som årsak?

Og mye av problemet ligger også i det at han ikke vil bytte jobb?

Det at han ikke "ser" deg med en gang han kommer hjem er vel fordi han er sliten, og må hente seg inn litt. Kan du ikke la ham gjøre det, så får du mer oppmerksomhet etterpå, og dere slipper uenighet?

Etter min mening ser du forresten stort sett deg selv og dine behov i dette.

Det er mange som jobber turnus, og som ikke har fri hver helg når samboer har fri, eller har hele jul og påske fri. Så der er du ikke alene. Mange jobber til og med annenhver helg.

Dere har heller ikke barn, så du har jo ikke ansvar for å følge opp eller større arbeidsbelastning når han er borte.

Det at det ikke blir gjort noe hjemme, burde han imidlertid ta større ansvar for. Han er vel ikke sliten hele tiden i de to ukene han har fri?

Mannen min har også pendlet i perioder. Da dreide det seg om at han kun var hjemme fra fredag til søndag, og det syntes jeg ble kort tid for oss som par. Heldigvis varte ikke det så lenge.

Han har også vært i utlandet et halvt år, han var hjemme to ganger i løpet av den tida.

I forhold til det, synes jeg ikke at deres situasjon er så verst. Det hadde jeg kunnet leve med.

[Gjest fortvila og tårevåt]

Nå har jeg lest gjennom førsteinnlegget ditt en gang til.

Etter som jeg forstår består mye av problematikken i at han ikke "ser" deg når han kommer hjem, og mange krangler har dette som årsak?

Og mye av problemet ligger også i det at han ikke vil bytte jobb?

Det at han ikke "ser" deg med en gang han kommer hjem er vel fordi han er sliten, og må hente seg inn litt. Kan du ikke la ham gjøre det, så får du mer oppmerksomhet etterpå, og dere slipper uenighet?

Etter min mening ser du forresten stort sett deg selv og dine behov i dette.

Det er mange som jobber turnus, og som ikke har fri hver helg når samboer har fri, eller har hele jul og påske fri. Så der er du ikke alene. Mange jobber til og med annenhver helg.

Dere har heller ikke barn, så du har jo ikke ansvar for å følge opp eller større arbeidsbelastning når han er borte.

Det at det ikke blir gjort noe hjemme, burde han imidlertid ta større ansvar for. Han er vel ikke sliten hele tiden i de to ukene han har fri?

Mannen min har også pendlet i perioder. Da dreide det seg om at han kun var hjemme fra fredag til søndag, og det syntes jeg ble kort tid for oss som par. Heldigvis varte ikke det så lenge.

Han har også vært i utlandet et halvt år, han var hjemme to ganger i løpet av den tida.

I forhold til det, synes jeg ikke at deres situasjon er så verst. Det hadde jeg kunnet leve med.

Jeg tror nok at denne situasjonen kunne fungert veldig godt for veldig mange, men for oss så gjør den ikke det.

Det handler ikke bare om å bli sett når han kommer hjem. Jeg ønsker å bli sett til en viss grad også den tredjedelen av tida han er borte, om så bare i 15 minutter på slutten av dagen før han legger seg, men da klarer ikke han være til stede.

Som jeg begynte med, andre kunne nok klart dette kjempefint, men siden vi er de vi er og handler og kommuniserer på den måten vi gjør, så blir denne situasjonen veldig vanskelig for oss.

Jeg klarer ikke slappe av og ha det bra når VI ikke har det bra sammen. Det betyr at en liten konflikt som vi ikke fikk løst før han reiste f.eks fremdeles plager meg og gjør at jeg sover dårlig og får mye å tenke på fordi han ikke klarer å være nær igjen før vi har fått tid sammen hjemme igjen. Det betyr også isfront hjemme til han har kommet så langt. Noen ganger er det ikke isfront, men mer at jeg merker at han ikke er til stede, nær og i det hele tatt kjæreste for meg.

Han jobber ikke en uka på og to uker av. Noen ganger er han knapt nok hjemme ei uke før han reiser igjen, og da har han noen ganger også jobbet en dag mens han var hjemme. Si han kommer hjem mandag da. Jeg ser han på kvelden, men han trenger tid på å nærme seg meg igjen, tirsdag jobber jeg og når jeg kommer hjem må jeg lage mat og gjøre de tingende som må gjøres i huset fordi han er så sliten. Onsdag jobber jeg igjen, og så skal vi kanskje treffe venner på ettermiddagen fordi han har vært borte lenge og ikke får vært sosial mens han er borte. Innen denne tid så er jeg så stressa pga at han holder avstand til meg at jeg ikke lenger klarer å være sterk og til stede for han (da har kanskje konflikten allerede vart ei uke), og jeg begynner å ta avstand fra han for å beksytte meg selv. Konflikten trapper opp fordi vi mangler nærhet og intimitet, og han trenger enda lengre tid på å normalisere forohldet igjen. Jeg sover på sofaen. Torsdag er han på kurs og etterpå er det middag med kursdeltakerne, jeg sover i senga fordi jeg har klart å sovne før han kommer hjem og fredag våkner jeg med en arm rundt meg, første dagen på lenge lenge..., jeg jobber fredag og når jeg kommer hjem står oppvasken og venter, for mannen min sov lenge, så på Dr Phil. og trente. Lørdag og søndag er gode dager sammen før han igjen drar på jobb mandag. Mandag er det en stor konflikt på jobben og jeg trener noen å snakke med, jeg ringer mannen min som sier han har tid, men jeg hører han ikke er til stede og jeg blir skuffa. Han ringer meg på vei fra A til B litt senere og er klar for å høre kortversjon om min dag på jobb, jeg kommer halvveis før han er fremme og må løpe, vi avtaler og prates til kvelden. Kvelden kommer, han ringer på vei i seng og forteller at han skal opp igjen om seks timer, har hodepine og trenger søvn...

Du ble kanskje ikke noen klokere på hvorfor jeg opplever dette som så vondt, men jeg kjenner det veldig godt nå som jeg har måttet gå gjennom det for meg selv.

Mulig du har rett i at jeg er kravstor og egosentrisk og ikke ser han i dette.. Men det hjelper ikke på at jeg syns dette er vondt.

[Gjest eks-pendlerfrua]

Takk for svaret ditt! Man kan ikke forvente å like alle svarene man får, og jeg ble nok litt provosert av at mine "problemer" bagatellisers fordi vi ikke har barn. Jeg sitter like fullt i en situasjon som oppleves veldig vond og fortvilende.

Jeg ordla meg nok litt uheldig i forhold til nettverk. Ikke for å gjøre meg selv til større offer enn jeg er, men jeg tenkte meg ikke om. For jeg HAR nettverk her, det jeg savner er EGET nettverk. Jeg ble tatt i mot med åpne armer av både hans familie og venner når vi flyttet til hjembyen hans. Men jeg savner mine fortrolige venninne, hun bor et stykke unna og vi kommuniserer stort sett på tlf. Skulle ønske jeg hadde henne nærmere sånn at jeg kunne hatt noen å snakke med ansikt til ansikt. Føler det blir feil å dra hans familie og venner inn i dette, det må i såfall bli fordi han også ønsker det.

Du skriver noe om frihet og at jeg har frihet de kveldene han er borte. Jo, jeg har da det... Jeg har frihet alle de andre kveldene også- i likhet med han. Jeg savner ikke frihet, men ser heller ikke på det som et gode- mer en selvfølge. Problemet mitt har ikke noe med frihet å gjøre, det har noe med at jeg ikke trives i et forhold som stadig står på vent og som har for mange dårlige dager i forhold til de gode. Mange konflikter som kunne vært små vokser seg store fordi de noen ganger går over så mange dager. Vi fungerer dårlig sammen når han er så sliten som han ofte er. Når han er sliten er han mindre tilgjengelig for meg og i forholdet.

Økonomi spiller ingen rolle i forhold til om han jobber "ute" eller "inne". Han tjener relativt dårlig til å ha en pendlerjobb og ville tjent minst like mye på en annen jobb. Økonomi er dog ikke noe tema, jeg tenker at om man tjener litt mindre men trives bedre så er det ei god investering i helse. Men her går hans gode helse foran så mye annet...

Selv om jeg ikke likte svaret fra deg så godt, så hjelper det likevel for meg å måtte tenke litt over hva er det som egentlig er problemet og reflektere over ting mens jeg skriver. Og som jeg begynte med, jeg forventer jo ikke å få uforbeholden støtte!

Det er vel ingen som liker alle svarene en får . Men takk for konstruktivt svar allikevel.

Joda du har en fortvilet situasjon selv om det bare er dere to, men jeg hadde skjønt deg bedre om det hadde vært barn inn i bildet, for da hadde du hatt et mye større ansvar når han var ute på jobb, og når han kommer hjem å vil "slappe av"/omstille seg, om du skjønner hvor jeg vil hen ?

Hvor langt unna er det du har dine venninner da ? Er det for langt til at du kunne dratt dit en ettermiddag å kanskje overnattet for så å kjøre hjem dagen derpå, eller rett på jobb morgenen etter, eller bare tatt noen jevnlige venninnekvelder ?

Igjen kommer jeg tilbake til at dere er barnløse, for da hadde du evt. ikke hatt denne friheten. Jeg satt hjemme hver kveld, det er litt rart med det, når en ikke kan dra ut noe sted på kveldene så skulle en gjerne vært både her og der , når mannen min nå er hjemme så er jeg hjemme allikevel, da er det plustelig ikke så viktig for meg å dra noe sted på kveldene.

Lykke til til dere iallefall, håper det ordner seg for dere hvis det er det dere virkelig vil .

[Clue1365380406]

Jeg tror nok at denne situasjonen kunne fungert veldig godt for veldig mange, men for oss så gjør den ikke det.

Det handler ikke bare om å bli sett når han kommer hjem. Jeg ønsker å bli sett til en viss grad også den tredjedelen av tida han er borte, om så bare i 15 minutter på slutten av dagen før han legger seg, men da klarer ikke han være til stede.

Som jeg begynte med, andre kunne nok klart dette kjempefint, men siden vi er de vi er og handler og kommuniserer på den måten vi gjør, så blir denne situasjonen veldig vanskelig for oss.

Jeg klarer ikke slappe av og ha det bra når VI ikke har det bra sammen. Det betyr at en liten konflikt som vi ikke fikk løst før han reiste f.eks fremdeles plager meg og gjør at jeg sover dårlig og får mye å tenke på fordi han ikke klarer å være nær igjen før vi har fått tid sammen hjemme igjen. Det betyr også isfront hjemme til han har kommet så langt. Noen ganger er det ikke isfront, men mer at jeg merker at han ikke er til stede, nær og i det hele tatt kjæreste for meg.

Han jobber ikke en uka på og to uker av. Noen ganger er han knapt nok hjemme ei uke før han reiser igjen, og da har han noen ganger også jobbet en dag mens han var hjemme. Si han kommer hjem mandag da. Jeg ser han på kvelden, men han trenger tid på å nærme seg meg igjen, tirsdag jobber jeg og når jeg kommer hjem må jeg lage mat og gjøre de tingende som må gjøres i huset fordi han er så sliten. Onsdag jobber jeg igjen, og så skal vi kanskje treffe venner på ettermiddagen fordi han har vært borte lenge og ikke får vært sosial mens han er borte. Innen denne tid så er jeg så stressa pga at han holder avstand til meg at jeg ikke lenger klarer å være sterk og til stede for han (da har kanskje konflikten allerede vart ei uke), og jeg begynner å ta avstand fra han for å beksytte meg selv. Konflikten trapper opp fordi vi mangler nærhet og intimitet, og han trenger enda lengre tid på å normalisere forohldet igjen. Jeg sover på sofaen. Torsdag er han på kurs og etterpå er det middag med kursdeltakerne, jeg sover i senga fordi jeg har klart å sovne før han kommer hjem og fredag våkner jeg med en arm rundt meg, første dagen på lenge lenge..., jeg jobber fredag og når jeg kommer hjem står oppvasken og venter, for mannen min sov lenge, så på Dr Phil. og trente. Lørdag og søndag er gode dager sammen før han igjen drar på jobb mandag. Mandag er det en stor konflikt på jobben og jeg trener noen å snakke med, jeg ringer mannen min som sier han har tid, men jeg hører han ikke er til stede og jeg blir skuffa. Han ringer meg på vei fra A til B litt senere og er klar for å høre kortversjon om min dag på jobb, jeg kommer halvveis før han er fremme og må løpe, vi avtaler og prates til kvelden. Kvelden kommer, han ringer på vei i seng og forteller at han skal opp igjen om seks timer, har hodepine og trenger søvn...

Du ble kanskje ikke noen klokere på hvorfor jeg opplever dette som så vondt, men jeg kjenner det veldig godt nå som jeg har måttet gå gjennom det for meg selv.

Mulig du har rett i at jeg er kravstor og egosentrisk og ikke ser han i dette.. Men det hjelper ikke på at jeg syns dette er vondt.

Vel, da må jeg si at jeg skjønner mer, og har mye mer forståelse for hva som er problemet, og hvordan du opplever det.

Det er vondt å oppleve at den andre trenger tid på å nærme seg, og holder avstand den første tiden. Spesielt hvis dere hadde en konflikt før han dro. En vet jo ikke hva han tenker og "hvor han er i forholdet" når han er slik.

Det er lett å begynne å gruble og kanskje gjøre ting verre enn de er i sitt eget hode, og så blir det en tilstand som det du beskriver, med at konflikter pga dette lett oppstår.

Skjønner godt at det du egentlig savner er den nærheten og stabiliteten en kan oppleve i en "normal" hverdag. En blir også tryggere på hverandre da, og slipper å la konflikter ligge fordi den ene må dra.

Det må også være vondt å bli så "avspist" med korte samtaler når du trenger å prate om ting, og at dere ikke heller kan løse opp i ting på tlf.

Denne situasjonen sliter helt tydelig på deg, men det må jo slite på ham også når dere har det sånn? Han er jo den andre parten i konflikten.

Etter det jeg forstår, har dere snakket om dette, og at du ikke trives når det er slik. Jeg kan vanskelig skjønne at han setter SÅ stor pris på jobben at den går foran din trivsel.

[Gjest Elextra]

Takk for svaret ditt KariKruskaKli!

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver om rutiner og at han kom hjem og forstyrret. Sånn følte jeg det også i en periode!

Jeg følte mer og mer at det var mitt hjem og jeg faktisk hadde mer jeg skulle ha sagt enn han for det var jeg JEG som bodde der!

Han tok dette opp som et problem og jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til dette, og nå føles det ikke sånn lenger i det hele tatt. Det er vårt hjem, også når han er på jobb.

Om det også er hans hjem (eller uansett) bør han vel bidra mer til husarbeidet når han er hjemme? Høres merkelig ut at du skal ta størstedelene av husarbeidet også etter at han har vært hjemme noen dager. Mener selvfølgelig ikke at han skal ta alt husarbeidet når han er hjemme, men han bør minst ta sin del (halvparten), når du jobber. Dette er kanskje en liten ting, men antar det betyr litt at han deltar i husholdningen når han er hjemme.

[Gjest måtte bare si det]

Om det også er hans hjem (eller uansett) bør han vel bidra mer til husarbeidet når han er hjemme? Høres merkelig ut at du skal ta størstedelene av husarbeidet også etter at han har vært hjemme noen dager. Mener selvfølgelig ikke at han skal ta alt husarbeidet når han er hjemme, men han bør minst ta sin del (halvparten), når du jobber. Dette er kanskje en liten ting, men antar det betyr litt at han deltar i husholdningen når han er hjemme.

Men - ærlig talt - hvor mye husarbeid kan det være i en leilighet UTEN unger???

De vil nok få et sjokk den dagen de får unger ja!

[Gjest Elextra]

Men - ærlig talt - hvor mye husarbeid kan det være i en leilighet UTEN unger???

De vil nok få et sjokk den dagen de får unger ja!

Husker selv jeg synes det var en hel del! :-).

Og jeg skjønner jo hun kan bli litt irritert når oppvasken fra kvelden før står og venter når hun kommer fra jobb. Og hun vet at han ikke har gjort annet enn å trene og se på TV.