Problemer i parforholdet pga meg

[Gjest Deppanå]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, jeg.

Har slitt med humørsvingninger lenge, lenge. Og særlig i forhold. Føler at jeg ikke kan beherske meg. Og hver gang jeg mislykkes, så er det enda en knekk. Enda en brist i selvtilliten, fordi jeg ikke mestrer ting.

Greit, alle jenter har vel humørsvingninger, men hos meg er det hver dag. Hver dag er en berg- og dalbane, og jeg er så lei av å måtte beherske meg. Så lei av å føle at jeg kommer til kort, at jeg mislykkes som kjæreste.

Og kanskje jeg graver meg ned i problemene, kanskje jeg på en sadistisk måte nyter dette, men hvordan kan jeg egentlig ha glede av det når det gjør meg så ulykkelig?

Jeg føler nok at jeg har forsvunnet litt. At den egentlige meg er borte, og at jeg nå strever med å holde maska. Kanskje har jeg strevd lenge, og at det er nå det brister. For jeg er ikke lykkelig, men jeg vet at jeg har all mulig grunn til å være det.

Jeg har fått alt jeg ønsket meg, men det er ikke nok. Innser vel at jeg ikke har noen mål å jobbe mot lenger… Det eneste jeg ser fram til er helgene, men ikke en gang da får jeg slappet av ordentlig. Jo, vi tar ting med ro og nyter fridagene, men jeg tror ikke jeg gjør det jeg egentlig har lyst til. Det jeg egentlig har behov for, å gjøre ting på mitt vis uten å ha dårlig samvittighet for det.

Det virker så utrolig banalt når jeg skriver dette.

Skulle ikke vært noe problem å fikse det, men det har pågått lenge.

Irrasjonell sjalusi, føler meg så liten, så ynkelig, så lite flink i alt jeg gjør, enten det er matlaging eller organisering av hjemmet. Men han gjør alt riktig og lar meg slippe til. Likevel greier jeg ikke å være så snill og blid som jeg vil være. Og for hver gang jeg surner, så blir jeg enda reddere for å miste ham. Å være hyggelig hele tiden blir et press.

Jeg er bare så sur, trøtt, bortskjemt, misfornøyd, mistenksom, tung, redd… Og har prøvd all slags selvhjelp for å holde humøret oppe. Men mislykkes der også.

Patetisk.

Vil ha stabilt, godt humør igjen. Smile og være glad, ikke bekymre meg. Ser i gamle notater, og ser at dette har pågått ei stund. Selvsagt, i perioder er alt bra. Eller nei, det er ikke bra inni meg, men jeg greier å beherske meg. Selv om jeg får vondt i magen og blir kvalm ved tanken på at han så mye som ser på andre jenter.

Kan det være at jeg tenker for mye på dette? At jeg setter det i gang selv? Det blir så feil når samboeren min får høre alt det vonde og irrasjonelle jeg tenker. Det tærer på forholdet.

[Gjest LOTUS78]

Har du vurdert å gå til en psykolog å prate om problemene dine. Kan ikke være greit å ha det slik for verken deg eller han.

[Gjest Deppanå]

Har du vurdert å gå til en psykolog å prate om problemene dine. Kan ikke være greit å ha det slik for verken deg eller han.

Ja, jeg har vært hos psykologen 2 ganger. Jeg vet likevel at det bare er jeg selv som kan endre atferden min.

Det er bare det at jeg er i ferd med å gi opp, siden jeg til stadighet mislykkes, dvs. faller tilbake til den sure kjerringa jeg kan være i blant. Men det er kanskje litt for tidlig å gi seg nå?

[Gjest LOTUS78]

Ja, jeg har vært hos psykologen 2 ganger. Jeg vet likevel at det bare er jeg selv som kan endre atferden min.

Det er bare det at jeg er i ferd med å gi opp, siden jeg til stadighet mislykkes, dvs. faller tilbake til den sure kjerringa jeg kan være i blant. Men det er kanskje litt for tidlig å gi seg nå?

Det tar nok mer enn 2 ganger hos en psykolog, siden du har en del problemer å ta tak i.

Håper det ordner seg for deg.

[Gjest Deppanå]

Det tar nok mer enn 2 ganger hos en psykolog, siden du har en del problemer å ta tak i.

Håper det ordner seg for deg.

Takk for svar. Det var et skikkelig nederlag å måtte søke hjelp, men det hjelper jo å bare få det ut. Så håper jeg at det blir bedre og bedre.

[Gjest LOTUS78]

Takk for svar. Det var et skikkelig nederlag å måtte søke hjelp, men det hjelper jo å bare få det ut. Så håper jeg at det blir bedre og bedre.

Mange ganger så hjelper det å få prate med noen som man føler forstår problemet sitt. Livet er ikke alltid så lett, så det er bra å innrømme at man har et problem og søke hjelp slik du har gjort.

[Gjest pyskologgen]

Prøv og ligne personer som du syns er sympatiske, og som du liker godt. Få deg et rollebilde, uten å miste positive grunnelementer i din personlighet.

Det er nok riktig at du selv er den eneste som kan komme ut av dette uføret, og alminnelig folkeskikk er ofte en god rettesnor.

Lykke til.

[Gjest anonym på dette]

Det var akkurat som det var jeg som skulle ha skrevet det, har det akkurat på samme måte, og det er skikkelig tøft!

Samme hva du gjør føler du deg ikke bedre, du har bare lyst til å gjøre alle andre ting enn det du gjør nå.

Håper det blir bedre!

[Gjest pittpottnøtt]

Huff...

Har det som deg,-jeg...

Slitsomt!

Kan ikke annet enn å si at jeg føler med deg.

Jeg prøver også desperat om å "falle på plass".

Håper på et "mirakel" en dag!

Jeg føler at jeg har prøvd alt...psykologer,gruppeterapi, en haug med kurs,x antall bøker,medisiner osv osv

Enda er jeg her,-men JEG er her ikke!

De nærmeste,-mann og min egen mor, forstår meg ikke hvor vondt dette er.

Det tror jeg gjør alt verre.

Trøster meg med at det kanskje er en mening med at det skal være sånn.

At jeg må igjennom denne intense letinga etter selvet.

Ønsker deg lykke til,-klem fra meg til deg!

[Gjest Deppanå]

Huff...

Har det som deg,-jeg...

Slitsomt!

Kan ikke annet enn å si at jeg føler med deg.

Jeg prøver også desperat om å "falle på plass".

Håper på et "mirakel" en dag!

Jeg føler at jeg har prøvd alt...psykologer,gruppeterapi, en haug med kurs,x antall bøker,medisiner osv osv

Enda er jeg her,-men JEG er her ikke!

De nærmeste,-mann og min egen mor, forstår meg ikke hvor vondt dette er.

Det tror jeg gjør alt verre.

Trøster meg med at det kanskje er en mening med at det skal være sånn.

At jeg må igjennom denne intense letinga etter selvet.

Ønsker deg lykke til,-klem fra meg til deg!

Tusen takk for svar! Det gjør godt å høre at vi er flere i samme båt. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg greide å ta meg sammen og skjerpe meg, at jeg i det minste holdt "utbruddene" nede til en gang i måneden

Kjenner nå at jeg er så sliten av å hele tiden være på vakt. Jeg er (har vært) skikkelig kontrollfrik, men tenker at jeg må prøve å slippe taket litt

Og kanskje ting faller på plass da?

*returklem*

[Gjest Deppanå]

Det var akkurat som det var jeg som skulle ha skrevet det, har det akkurat på samme måte, og det er skikkelig tøft!

Samme hva du gjør føler du deg ikke bedre, du har bare lyst til å gjøre alle andre ting enn det du gjør nå.

Håper det blir bedre!

Takk, i like måte Det viktigste er, tror jeg, å ikke gi opp troen på at man kan få det bra igjen med seg selv og livssituasjonen sin. Håper og tror det bare er en fase man må gjennom.

Håper det blir bedre for deg også

[Gjest Deppanå]

Prøv og ligne personer som du syns er sympatiske, og som du liker godt. Få deg et rollebilde, uten å miste positive grunnelementer i din personlighet.

Det er nok riktig at du selv er den eneste som kan komme ut av dette uføret, og alminnelig folkeskikk er ofte en god rettesnor.

Lykke til.

Takk. Jeg er fast bestemt på å få det bra igjen, og å kunne være den partneren jeg egentlig er.

[Gjest mij]

Går du på p-piller? Disse kan kødde ganske mye med humøret ditt.

[Gjest Deppanå]

Går du på p-piller? Disse kan kødde ganske mye med humøret ditt.

Ja, men har hatt pause nå. I tillegg har jeg prøvd 4-5 forskjellige typer (inkludert minipille), men merker ingen forskjell. Skulle nesten ønske at årsaken lå der, ja