Om levering i barnehagen - igjen

[Gjest GA]

Jeg har levert gråtende barn i bhg. mange ganger.

Som regel bare leverer jeg ungen i armene til en av de voksne og går etter en hadet-kos. Så vinker de til meg i vinduet.

Av og til drøyer jeg litt ved levering. Det kommer litt an på hvorfor barnet gråter. Hvis det bare er protest på at mamma skal gå, så drar jeg ikke ut leveringssituasjonen mer enn nødvendig. Da blir det bare værre for oss begge to. Hvis ungen akkurat har slått seg el.l. trøster jeg til det er ok selvfølgelig.

Jeg blir heller ikke lei meg av å levere ungene i bhg, men jeg blir lei meg hvis ungen min er lei seg, selvom jeg prøver å skjule det og signalisere til barnet at "i barnehagen er det fint å være, det er trygt og mamma kommer og henter i ettermiddag"

Mine unger gråt mye (nesten hver dag)da de var rundt 2 år gamle, men ikke nå lenger. Yngste er nå 4,5 år.

[Gjest Samfunnskritiker]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

[Gjest darkside]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

Jeg er til en viss grad enig med deg, og tar det derfor ikke som kritikk. :-)

Men - barn er så forskjellige. Og situasjoner er forskjellige.

Vår eldste var fra han var født (og jeg overdriver faktisk ikke) svært bevisst på omgivelsene sine. Allerede et par måneder gammel ga han høylydt beskjed om sin misnøye hvis han ble holdt av andre enn han "kjente". Var ikke snakk om at tanter og naboer kunne holde han, han illskrek så han mistet pusten. Og det har vedvart. Vi har valgt å ikke presse han. Vi forsøker å lempe, lure og lirke, men tvang er ikke aktuelt. Nå er han 5 år og vil fortsatt ikke gå alene i bursdager. Mamma må være med. Vi har konkludert at han bare ER sånn. Han liker ikke omskiftelighet. Han trenger stabilitet for å føle seg trygg.

For han er det sånn at selv "bagateller" som at en voksen i barnehagen blir sykemeldt og det dukker opp en vikar han ikke har sett på noen måneder kan være nok til at han ikke vil være i barnehagen.

Han har en søster på 3,5 som er den rake motsetningen. Hun er den utadvendte typen som raskt finner venner, og selv inviterer seg med hjem til vennene sine. Og vi har konkludert at HUN bare er SÅNN.

Det jeg prøver å si er at selv om man prøver å gjøre barna tilpasningsdyktige, så er noen mer fleksible og utadvendte av natur, mens andre er mer avhengige av forutsigbarhet og stabilitet. Jeg mener at jeg kjenner mine barn bedre enn de ansatte i barnehagen, og at jeg derfor er i stand til å vurdere barnets gråt.

Da gråtingen rett etter barnehagestart ble et system, måtte vi bryte mønsteret, og det gjorde vi ved å gjøre avskjeden helt lik fra dag til dag, og sørge for at en voksen fysisk overtok ungen, og fulgte barnet til vinduet for å vinke. Jeg smilte og vinket, og ungen illskrek og prøvde å vri seg ut av den ansattes armer. Men da gjorde vi det fordi vi visste at det var blitt et uheldig mønster, og det å bryte mønsteret hjalp.

Senere har vi oppdaget at etterhvert som barna har blitt større så skriker de ikke uten grunn. Og selv om barna ikke skriker, så går jeg ikke fra et barn som er trist og lei seg. Da bruker jeg noen minutter ekstra for å rydde opp i det først. JEG tror at det også gir barna en trygghet. Trygghet for at mamma og pappa kommer tilbake har de, fordi vi alltid har kommet tilbake. I tillegg får de trygghet for at mamma eller pappa ikke bare går hvis de har det vondt eller er lei.

Vi har også overfor barnehagen enkelte ganger lovt at hvis barnet fortsatt er lei seg / føler seg "syk" etter f.eks. 1 time eller til et bestemt klokkeslett, så skal de ringe oss, og så henter vi. Da vet også barnet at h*n kan bestemme selv. Og selv om vi sikkert har lovt det 20 ganger, så har vi aldri måttet hente. Barnet har da selv valgt å være i barnehagen.

Så jeg er enig i at man skal vise trygghet overfor barnet, og vise barnet at man stoler på barnehagen. Men hvordan man viser det vil være avhengig av ytre omstendigheter, og av barnets natur.

[Gjest AveM]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

Jeg er veldig enig med deg i mye av det du skriver, men å gi barnet muligheten til å bli hentet er jeg litt mer usikker på om er riktig.

Et eksempel er fra da datteren min og andre i barnehagen skulle overnatte der. Naboen sa til sønnen sin at han må ringe om det blir skummelt, så skal hun hente han. Han havnet i en konflikt med et av de andre barna, og da insisterte han på å bli hentet. Hadde ikke mora gitt han den muligheten ville konflikten blitt løst og barnet fått overnatte med de andre barna.

Jeg synes det er bedre å stole på de voksne, at de ringer om de ser at barnet har det vondt. Jeg gir de voksne den tilliten framfor at barnet spontant skal velge en enkel løsning som kanskje ikke var helt gjennomtenkt. Da lærer de også å løse problemer framfor å rømme fra dem.

[Gjest darkside]

Jeg er til en viss grad enig med deg, og tar det derfor ikke som kritikk. :-)

Men - barn er så forskjellige. Og situasjoner er forskjellige.

Vår eldste var fra han var født (og jeg overdriver faktisk ikke) svært bevisst på omgivelsene sine. Allerede et par måneder gammel ga han høylydt beskjed om sin misnøye hvis han ble holdt av andre enn han "kjente". Var ikke snakk om at tanter og naboer kunne holde han, han illskrek så han mistet pusten. Og det har vedvart. Vi har valgt å ikke presse han. Vi forsøker å lempe, lure og lirke, men tvang er ikke aktuelt. Nå er han 5 år og vil fortsatt ikke gå alene i bursdager. Mamma må være med. Vi har konkludert at han bare ER sånn. Han liker ikke omskiftelighet. Han trenger stabilitet for å føle seg trygg.

For han er det sånn at selv "bagateller" som at en voksen i barnehagen blir sykemeldt og det dukker opp en vikar han ikke har sett på noen måneder kan være nok til at han ikke vil være i barnehagen.

Han har en søster på 3,5 som er den rake motsetningen. Hun er den utadvendte typen som raskt finner venner, og selv inviterer seg med hjem til vennene sine. Og vi har konkludert at HUN bare er SÅNN.

Det jeg prøver å si er at selv om man prøver å gjøre barna tilpasningsdyktige, så er noen mer fleksible og utadvendte av natur, mens andre er mer avhengige av forutsigbarhet og stabilitet. Jeg mener at jeg kjenner mine barn bedre enn de ansatte i barnehagen, og at jeg derfor er i stand til å vurdere barnets gråt.

Da gråtingen rett etter barnehagestart ble et system, måtte vi bryte mønsteret, og det gjorde vi ved å gjøre avskjeden helt lik fra dag til dag, og sørge for at en voksen fysisk overtok ungen, og fulgte barnet til vinduet for å vinke. Jeg smilte og vinket, og ungen illskrek og prøvde å vri seg ut av den ansattes armer. Men da gjorde vi det fordi vi visste at det var blitt et uheldig mønster, og det å bryte mønsteret hjalp.

Senere har vi oppdaget at etterhvert som barna har blitt større så skriker de ikke uten grunn. Og selv om barna ikke skriker, så går jeg ikke fra et barn som er trist og lei seg. Da bruker jeg noen minutter ekstra for å rydde opp i det først. JEG tror at det også gir barna en trygghet. Trygghet for at mamma og pappa kommer tilbake har de, fordi vi alltid har kommet tilbake. I tillegg får de trygghet for at mamma eller pappa ikke bare går hvis de har det vondt eller er lei.

Vi har også overfor barnehagen enkelte ganger lovt at hvis barnet fortsatt er lei seg / føler seg "syk" etter f.eks. 1 time eller til et bestemt klokkeslett, så skal de ringe oss, og så henter vi. Da vet også barnet at h*n kan bestemme selv. Og selv om vi sikkert har lovt det 20 ganger, så har vi aldri måttet hente. Barnet har da selv valgt å være i barnehagen.

Så jeg er enig i at man skal vise trygghet overfor barnet, og vise barnet at man stoler på barnehagen. Men hvordan man viser det vil være avhengig av ytre omstendigheter, og av barnets natur.

Må bare legge til noe. For oss har det største "problemet" i forbindelse med levering i barnehagen vært at de ansatte ikke greier å følge opp. F.eks. hvis vi kommer, og er innstilt på den raske avskjeden og at barnet overtas av en voksen - og den voksne er opptatt med et annet barn som gråter, må ha ren bleie eller er i samtale med andre foreldre, da blir vi sittende og vente på tur, og da merker vi godt at barnet blir usikkert. Men vi vet også at vi ikke bare kan skyve barnet inn av døren og gå. Det er ikke "rutinen".

Vi merker også godt at en del vikarer ikke helt vet hvordan de skal håndtere ting, og f.eks. går til og fra mens vi tar av yttertøyet i garderoben. Det gjør også barnet urolig. Barnet lurer da på om de voksne vet at han må følges til vinduet, om de har sett han, osv.

Så i svært stor grad er både levering og henting i barnehagen et samspill mellom barnehagen og foreldrene. Man må gi klare signaler når man som foreldre mener at den ansatte skal overta, og da må den ansatte både se og forstå signalet, og gjøre det som er nødvendig for akkurat det barnet. Og akkurat her har jeg inntrykk av at det er vanskeligst. For på morgenen er det oftest en voksen på avdelingen, og det kommer gjerne mange barn i løpet av kort tid. Ikke enkelt da å ta i mot den enkelte!

[Gjest darkside]

Jeg er veldig enig med deg i mye av det du skriver, men å gi barnet muligheten til å bli hentet er jeg litt mer usikker på om er riktig.

Et eksempel er fra da datteren min og andre i barnehagen skulle overnatte der. Naboen sa til sønnen sin at han må ringe om det blir skummelt, så skal hun hente han. Han havnet i en konflikt med et av de andre barna, og da insisterte han på å bli hentet. Hadde ikke mora gitt han den muligheten ville konflikten blitt løst og barnet fått overnatte med de andre barna.

Jeg synes det er bedre å stole på de voksne, at de ringer om de ser at barnet har det vondt. Jeg gir de voksne den tilliten framfor at barnet spontant skal velge en enkel løsning som kanskje ikke var helt gjennomtenkt. Da lærer de også å løse problemer framfor å rømme fra dem.

Men hvis barnet ikke vil være der - uansett årsak - hva er da galt med å bli hentet??

[laban]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

Jeg har også et sånt barn. (Han hadde sikkert blitt mistenkt for å ha tilknytningsproblemer hvis han hadde vært adoptert, så selvstendig har han vært.)

Men jeg har et barn til, som har oppført seg helt annerledes i mange av de tilsvarende situasjonene.

Jeg har behandlet de to veldig likt, inkludert mye av det du beskriver når det gjelder å være en del borte fra mamma. Og det er så stor aldersforskjell mellom dem at ulikhetene ikke uten videre kan forklares ut fra at den ene har hatt nytte av den andre. De har f.eks. ikke gått i barnehagen samtidig.

Så jeg tror fortsatt ikke at verden er så enkel. Det betyr ikke at jeg er uenig i det du skriver om at trygghet og positive vibber er viktig. Men alle barn opplever ikke slike situasjoner på samme måte, noen kan oppføre seg "irrasjonelt", og slett ikke følge boka.

Bl.a. derfor er det viktig at foreldrene og barnehagen finner en metode som fungerer for alle parter, på de fleste dagene.

[Gjest AveM]

Men hvis barnet ikke vil være der - uansett årsak - hva er da galt med å bli hentet??

Det er ikke noe galt i å bli hentet om barnet tydelig mistrives, men i mitt eksempel tror jeg barnet tapte på å få "fluktmulighet", for han hadde gledet seg sånn til å overnatte sammen med de andre barna. Det er unødvendig å si til barnet "Hvis du blir redd, hvis det blir skummelt, hvis du savner mamma" osv. Da setter en tanker i hodet på barnet som ikke var der. Når jeg overlater barna mine til andre voksne stoler jeg på at de vurderer om barnet mitt har det bra eller ikke. Jeg ville selvsagt hentet et barn som ikke hadde det bra.

[Gjest darkside]

Det er ikke noe galt i å bli hentet om barnet tydelig mistrives, men i mitt eksempel tror jeg barnet tapte på å få "fluktmulighet", for han hadde gledet seg sånn til å overnatte sammen med de andre barna. Det er unødvendig å si til barnet "Hvis du blir redd, hvis det blir skummelt, hvis du savner mamma" osv. Da setter en tanker i hodet på barnet som ikke var der. Når jeg overlater barna mine til andre voksne stoler jeg på at de vurderer om barnet mitt har det bra eller ikke. Jeg ville selvsagt hentet et barn som ikke hadde det bra.

Mitt "problem" er vel at i forhold til barnehagen så stoler jeg ikke helt på de ansatte. Noen av dem stoler jeg på, men ikke alle. Og enkelte har jeg SÅ liten tillit til at det er helt skremmende!

[Gjest AveM]

Mitt "problem" er vel at i forhold til barnehagen så stoler jeg ikke helt på de ansatte. Noen av dem stoler jeg på, men ikke alle. Og enkelte har jeg SÅ liten tillit til at det er helt skremmende!

For meg ville det vært helt annerledes om jeg ikke stolte på de ansatte, så jeg skjønner jo at man tenker på en litt annen måte da.

Da den eldste gikk i barnepark hadde jeg ikke tillit til at de ansatte hadde helt oversikten, for jeg syntes ofte det satt et barn og gråt alene uten å få trøst. Jeg tror de rett og slett hadde for mange barn på et for stort område.

[Gjest GA]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

mnja, det er ikke alltid ungen lar være å griner når han skilles fra mor/far selvom man har gjort som du beskriver. Det høres litt for enkelt ut. unger er forskjellige, og noen griner uansett.

[Gjest togli]

Er enig med deg togli! Har samme erfaring som deg. Trygge barn, men hvis jeg en sjelden gang har drøyd det lenger enn vanlig, kan de bli utrygge.

Forutsetningen er jo at de trives på barnehagen og har voksne som tar seg av dem ved ankomst.

Jeg pleier å følge jenta mi inn og se at hun setter seg ned eller begynner å leke med none. I dag bare løp hun rett inn og ropte hadet uten å snu seg... :-)

Alle mine tre har hatt noen uker fra begynnelsen av ny barnehage/avdeling at de har grått ved levereing. Flere ganger stod jeg utenfor og lyttet og hørte at gråten stilnet med en gang jeg var gått ut :-)

:-)

Barnehagepersonalet ser så utrolig godt hvor stor forskjell det gjør om vi foreldre er bestemte og går uten for mye om og men, eller om vi trøster i det vide og brede før vi kommer oss avgårde. De merker fort at barna roer seg betydelig raskere nå leveringssituasjonen er preget av rutinemessige "hadet-situasjoner" (jeg har førskolelærere i familien).

Hvis jeg skulle ha trøsta mine barn til de aksepterte at de skulle være i barnehagen og jeg på jobb, er jeg stygt redd for at jeg aldri hadde kommet meg avgårde ;-)

Nå legger jeg selvsagt til grunn at barna er trygge og trives greit i barnehagen .-)

[Gjest togli]

Mitt "problem" er vel at i forhold til barnehagen så stoler jeg ikke helt på de ansatte. Noen av dem stoler jeg på, men ikke alle. Og enkelte har jeg SÅ liten tillit til at det er helt skremmende!

Jeg ville tatt dette opp med styrer i barnehagen!

Har dere ikke et evalueringsskjema dere som foreldre skal fylle ut mht til om de ulike målene til barnehagen er nådd osv? et av målene bør selvsagt være at du som forelder skal føle deg trygg på at ditt barn blir _sett_ og ivaretatt på beste måte.

Jeg hadde følt det helt forferdelig hvis jeg ikke kunne stole på barnehagen...

[Glimtipper]

Hvordan skal jeg formidle dette uten at det blir kritikk?

Jeg tror at alle barn som har lært at når mamma og pappa forsvinne, kommer de alltid igjen, er barn som ikke gråter når de skal leveres.

Dersom barna helt fra fødsel får korte opphold, fra foreldrene, tror jeg de lærer seg å føle seg trygge i nye situasjonen.

Dersom vi som foreldre lærer barna tidlig at det er greit å være fem minutter her, og fem minutter der, tante skifter, onkel tar med, naboen leser ...hva som helst, men at mamma og pappa "alltid" dukker opp.

Å lære barna tidlig å forholde seg til andre, gjøre dem trygge, forutsetter at mor og far ikke får eierfølelse over barnet. Med det mener jeg "angst for at alle andre skal gjøre ting så mye dårligere". Vis barnet ditt at du er trygg og at du stoler på de som er rundt deg og ditt barn. Er du trygg, ottast du ikke for om barnet har det bra eller ikke.

Hva kan du/dere gjøre for å få denne tryggheten? Gå gjennom og se hvilken argumenter du har for at den og den ikke skal det og det...

Hilsen Meg,

som har barn i barnehage, som ALDRI har grått når jeg skal bort fra de, verken i barnehagen eller andre arenaer. (Men som tidlig visste, at 15 minutter alene i barnehagen første dag, det er greit. Mamma kommer jo alltid).

Altså:

Utsrål en trygghet ovenfor ditt barn og de som skal være rundt barnet ditt.

Gjør en avtale med de som er rundt barnet ditt, at du ringer hvis du begynner å lurer, eller at barnehagen ringer dersom de ser at ting ikke går så greit.

Jeg har videre et eksempel da veslegutten skulle sove hos bestefar som en slags tilvenning: Dersom du kjenner at du blir redd, lei deg eller at du vil til mamma og pappa, ringer du og bestefar hjem til oss, så henter vi deg, om du vil". Vi hentet veslegutten en gang, akurat slik som vi avtalte, siden den gang har han sovet utallige netter hos bestefar.

Vis barna at du er en voksen som alltid ER DER, OG SOM DET KAN STOLE PÅ.

Dette synes jeg ikke høres fornuftig ut.

Jeg er enig i at barn må få lære at mamma og pappa alltid kommer tilbake, at andre voksne er trygge også og at de kan klare seg uten foreldrene en stund.

Men å gå fra der, til å påstå at de ikke vil gråte når man går, bare man gjør ting slik eller slik... Det tror jeg er tull. Det finnes ingen metoder man kan bruke for at barn skal bli slik vi vil. Noen er bare triste ved avskjed, akkurat som noen voksne er det. Svigermor er 50 år gammel, men gråter hver gang vi reiser allikevel. Hun vet jo godt at vi kommer tilbake...

[puttelull]

Hvordan skal man i det hele tatt kunne si noe om dette temaet, uten at noen føler seg støtt?!

Men altså:

Jeg har 3 unger, og eldstemann var 11 mnd da han begynte i bhg. Tilvenningen var over etter 1 dag, og siden stortrivdes han i bhg! Verken jeg eller pappa'n hadde noe problem verken med å levere, være borte fra ungen en arbeidsdag eller ved henting. Alt gikk knirkefritt!

På samme tid begynte ei lita jente som var 6 mnd eldre enn vår gutt. Hun skreik når de gikk ut fra bilen, og mamma og pappa fulgte begge med inn: 1 bar sekken, den andre bar jenta... Begge satt og dikket og dikket, trøstet båd eungen og hverandre,satt og tørket tårene, både ungens og sine egne. Alle var hysteriske! Personalet i bhg var tydelig oppgitt, men ble bare avfeid av foreldrene når de begynte å "overta" og gi råd til foreldrene.

Denne jenta hadde STORE problemer da hun begynte på skolen... Og det samme fortsetter der. Hun er snart ferdig med sitt 1.skoleår, og foreldrene sitter fortsatt i gangen og venter når hun går inn til 1.time.

Hvem har et problem!? Jo, foreldrene selvfølgelig! Det er DE som ikke klarer å ta en avskjed, det er de som sitter i klisteret og lar ungen bestemme! Det er ungen som rår!

Dette blir HELT feil, synes jeg! Du sier at du setter deg på benken for å trøste for _ungens_ del, ikke for din... Det betviler jeg! Du vil at ungen ikke skal gråte fordi det ikke er noe godt for ungen å gråte!? Javel, men da må du lære ungen at det ikke er farlig at du går fra ham, da! Da må DU være den som brette ropp armene for å få en slutt på det! Det blir ikke slutt på gråting ved levering, når ungen vet at du som mor lar deg styre av gråten hans!

Hvis du derimot sier "hadet, gullet mitt Ser deg senere i dag!" og så går, og lar personalet ta over omsorgen for noen timer etter at du har gått, så blir du kvitt problemet, det er jeg _helt_ sikker på!

Om du vil ditt barns beste, går du bare! Da slutter ungen snart å gråte ved henting, men om du fortsetter å la deg styre av ham, da har du det gående i maaaaaaaaaaaange år framover!

Mvh

[puttelull]

Nemlig, det er akkurat det jeg også mener. Jeg er barnas mamma, og mammaer skal være til å stole på. Mammaer skal ikke bare gå fra barna sine når barna gråter.

Jeg vil ikke at barna mine skal føle seg sviktet av meg. Jeg tror at barnets forhold til barnehagen kan bli skadelidende hvis barnet føler seg sviktet og forlatt av mamma. Og jeg tror at barnets forhold til mamma kan ta skade også.

Hvis man kjenner ungene sine, vet man forskjell på "protestskriking" og skriking fordi de har det vondt! Protestskriking er ingen tjent med i lengden, og om mine unger lærer at det ikke er greit å skrike for å protestere, så har jeg lykkes som mor!

[Gjest Samfunnskritiker]

Dette synes jeg ikke høres fornuftig ut.

Jeg er enig i at barn må få lære at mamma og pappa alltid kommer tilbake, at andre voksne er trygge også og at de kan klare seg uten foreldrene en stund.

Men å gå fra der, til å påstå at de ikke vil gråte når man går, bare man gjør ting slik eller slik... Det tror jeg er tull. Det finnes ingen metoder man kan bruke for at barn skal bli slik vi vil. Noen er bare triste ved avskjed, akkurat som noen voksne er det. Svigermor er 50 år gammel, men gråter hver gang vi reiser allikevel. Hun vet jo godt at vi kommer tilbake...

Så fint at du er uenig med meg. Det er greit. Jeg tror å gråte når vi går fra hverandre er en lært atferd, ikke en medfødt greier. Hva velger du å lære barna dine?

Syns du det er trist å skilles, å gå fra noen? ønsker du at barna dine skal synes det samme, eller går det an å velge en annen løsning?

Valget er ditt, meer nå jeg...

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg har også et sånt barn. (Han hadde sikkert blitt mistenkt for å ha tilknytningsproblemer hvis han hadde vært adoptert, så selvstendig har han vært.)

Men jeg har et barn til, som har oppført seg helt annerledes i mange av de tilsvarende situasjonene.

Jeg har behandlet de to veldig likt, inkludert mye av det du beskriver når det gjelder å være en del borte fra mamma. Og det er så stor aldersforskjell mellom dem at ulikhetene ikke uten videre kan forklares ut fra at den ene har hatt nytte av den andre. De har f.eks. ikke gått i barnehagen samtidig.

Så jeg tror fortsatt ikke at verden er så enkel. Det betyr ikke at jeg er uenig i det du skriver om at trygghet og positive vibber er viktig. Men alle barn opplever ikke slike situasjoner på samme måte, noen kan oppføre seg "irrasjonelt", og slett ikke følge boka.

Bl.a. derfor er det viktig at foreldrene og barnehagen finner en metode som fungerer for alle parter, på de fleste dagene.

Så fint at du ser at barn ikke kan hånderes likt. Det har du helt rett i. Men hvordan finner du ut hvordan du trygger barnet ditt?

F. eks tilvenning i barnehage;

Noen greier seg fint ti hele minutter alene, uten å spørre etter foreldrene, andre en hel dag. I såfall har du et barn som er trygg nok til å være alene i ti minutter eller en hel dag...

Hvor trygt greier vi å skape barna våres? Fremgangsmåte er kanskje ubetydelig, ikke vet jeg.

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg er veldig enig med deg i mye av det du skriver, men å gi barnet muligheten til å bli hentet er jeg litt mer usikker på om er riktig.

Et eksempel er fra da datteren min og andre i barnehagen skulle overnatte der. Naboen sa til sønnen sin at han må ringe om det blir skummelt, så skal hun hente han. Han havnet i en konflikt med et av de andre barna, og da insisterte han på å bli hentet. Hadde ikke mora gitt han den muligheten ville konflikten blitt løst og barnet fått overnatte med de andre barna.

Jeg synes det er bedre å stole på de voksne, at de ringer om de ser at barnet har det vondt. Jeg gir de voksne den tilliten framfor at barnet spontant skal velge en enkel løsning som kanskje ikke var helt gjennomtenkt. Da lærer de også å løse problemer framfor å rømme fra dem.

Jeg er litt enig med deg. Litt avhengig av alder og hvordan barnet er. Jeg tar som en selvfølge at alle ringer, dersom de syns barnet mitt ikke har det særlig bra. Det syns jeg barnet mitt skal vite.

I de situasjonene jeg er litt usikker om hvordan ting går, pleier jeg å ringe. F. eks første turen ut med tante for alle første gang, hadde de kommet til nærmeste lyskryss når jeg ringte.

I episoden du snakke om, om overnatting, syns jeg det er helt greit at barnet ringer hjem.Litt mer usikker på, hva var det som gjor at de voksne i barnehagen ikke greide å hjelpe barnet i denne konflikten?

[Gjest Samfunnskritiker]

Det er ikke noe galt i å bli hentet om barnet tydelig mistrives, men i mitt eksempel tror jeg barnet tapte på å få "fluktmulighet", for han hadde gledet seg sånn til å overnatte sammen med de andre barna. Det er unødvendig å si til barnet "Hvis du blir redd, hvis det blir skummelt, hvis du savner mamma" osv. Da setter en tanker i hodet på barnet som ikke var der. Når jeg overlater barna mine til andre voksne stoler jeg på at de vurderer om barnet mitt har det bra eller ikke. Jeg ville selvsagt hentet et barn som ikke hadde det bra.

Jeg syns det er viktig å lære barn strategier for å finne løsninger på ting. Å dra bort er en strategi. Å stå i konflikten er en annen. Hvordan får vi kompetente barn, dersom vi ikke hjelper de med alternative strategier?

Tenk for et barn som velger å stå i konflikten, men som vet at det går an å ringe mamma eller pappa, spørre en voksen om hjelp, gå unna etc etc