Gå til innhold

Om levering i barnehagen - igjen


Anbefalte innlegg

Gjest darkside

Hvordan skal man i det hele tatt kunne si noe om dette temaet, uten at noen føler seg støtt?!

Men altså:

Jeg har 3 unger, og eldstemann var 11 mnd da han begynte i bhg. Tilvenningen var over etter 1 dag, og siden stortrivdes han i bhg! Verken jeg eller pappa'n hadde noe problem verken med å levere, være borte fra ungen en arbeidsdag eller ved henting. Alt gikk knirkefritt!

På samme tid begynte ei lita jente som var 6 mnd eldre enn vår gutt. Hun skreik når de gikk ut fra bilen, og mamma og pappa fulgte begge med inn: 1 bar sekken, den andre bar jenta... Begge satt og dikket og dikket, trøstet båd eungen og hverandre,satt og tørket tårene, både ungens og sine egne. Alle var hysteriske! Personalet i bhg var tydelig oppgitt, men ble bare avfeid av foreldrene når de begynte å "overta" og gi råd til foreldrene.

Denne jenta hadde STORE problemer da hun begynte på skolen... Og det samme fortsetter der. Hun er snart ferdig med sitt 1.skoleår, og foreldrene sitter fortsatt i gangen og venter når hun går inn til 1.time.

Hvem har et problem!? Jo, foreldrene selvfølgelig! Det er DE som ikke klarer å ta en avskjed, det er de som sitter i klisteret og lar ungen bestemme! Det er ungen som rår!

Dette blir HELT feil, synes jeg! Du sier at du setter deg på benken for å trøste for _ungens_ del, ikke for din... Det betviler jeg! Du vil at ungen ikke skal gråte fordi det ikke er noe godt for ungen å gråte!? Javel, men da må du lære ungen at det ikke er farlig at du går fra ham, da! Da må DU være den som brette ropp armene for å få en slutt på det! Det blir ikke slutt på gråting ved levering, når ungen vet at du som mor lar deg styre av gråten hans!

Hvis du derimot sier "hadet, gullet mitt Ser deg senere i dag!" og så går, og lar personalet ta over omsorgen for noen timer etter at du har gått, så blir du kvitt problemet, det er jeg _helt_ sikker på!

Om du vil ditt barns beste, går du bare! Da slutter ungen snart å gråte ved henting, men om du fortsetter å la deg styre av ham, da har du det gående i maaaaaaaaaaaange år framover!

Mvh

Jeg er uenig med deg. (Ikke så overraskende, kanskje) :-)

Jo, jeg sitter på benken til barna har roet seg - for barnets del. Jeg går aldri gråtende fra barnehagen, og jeg sliter aldri med dårlig samvittighet for at barna mine er i barnehagen.

Men jeg innser en liten realitet. Og det er at avskjed er vanskelig for barna. En periode var hentingen også forbundet med gråt og spetakkel. Og hvordan løser vi det enklest mulig for barnet? Mange sier "gjør avskjeden kortest mulig" - men hva er realiteten rundt det? Jo, at når vi kommer for å levere så kan vi ikke være sikre på at det alltid står en av de fast ansatte klare til å ta i mot barnet. Kanskje må vi vente på tur hvis det kommer mange samtidig. Kanskje skal vi gi beskjeder. Kanskje er de voksne opptatt med noe akkurat da. Og kanskje blir vi møtt av en fremmed vikar.

Hva skjer da? Jo, rutinen avvikes. Det blir ikke likt hver dag. Vi har opplevd tilstrekkelig mange "uheldige" leveringer til at jeg nå bruker den tiden som er nødvendig for å vite at situasjonen er "heldig".

Det betyr at ja, hvis barnet er lei seg, så tar jeg tid til å trøste. Det er oftest bare bagateller likevel, og tar bare noen minutter med småprat. Og det betyr at jeg venter til en av de voksne har sin fulle oppmerksomhet på barnet, og faktisk tar i mot.

Jeg har flere ganger tatt opp akkurat det med barnehagen, for de sier at vi må levere raskt, men da sier jeg at i såfall må de også ta i mot raskt. Vi kan ikke levere hvis ingen tar i mot. Og siden det hos "mottaker" er mange ting som skjer - melkeglass som velter, barn som gråter, bleier som må skiftes, brødskiver som klines utover bordet, leker som kastes rundt omkring - så må vi som leverer rett og slett vente til vi får vårt "vindu i tid". Vi er der med ETT eneste formål - å få levert barnet. Men "mottaker" har mange oppgaver.

Jeg har sagt flere ganger at jeg mangler tillit til de ansatte på den ene avdelingen i barnehagen, men faktisk er ikke DET noen medvirkende årsak akkurat i dette. Det er vel så ofte jeg opplever det å sitte og vente på at noen er klare til å ta i mot på den avdelingen hvor vi HAR tillit til de voksne. For akkurat dette handler ikke om tillit, det handler om "mottaks-kapasitet".

Jeg har opplevd kanskje to ganger totalt at en av ungene har tilta fullstendig, og bare hylt og skreket uten grunn. I de tilfellene har jeg gitt kos og trøst inntil jeg får kontakt med en av de voksne som kan overta, og så går jeg.

Men.... jeg ser dessverre også at noen barn gråter hver morgen i barnehagen. Foreldrene gjør "alt" etter oppskrifta, og nærmest kaster ungene inn på avdelingen med matpakken under armen, før foreldrene raskt forlater den skrikende ungen. Jeg ser også at mange av dem gråter ganske lenge - og i noen tilfeller må den voksne som er på jobb da til slutt bare la dem sitte og gråte, for de er nødt til å ordne med andre ting også, og ta i mot andre. Jeg har selv sett at den voksne har forlatt et gråtende søskenpar, som var helt hysteriske, fordi den voksne måtte ta i mot mitt barn.

Sånn er realiteten. Disse barna er 3 og 5 år og har visstnok gått i samme barnehage fra de var rundt 1 år gamle. Hvorfor gråter de fortsatt nesten hver dag, enda foreldrene nærmest kaster dem inn og forsvinner? Kanskje fordi den måten å bli levert på ikke passer så godt for akkurat disse barna?

Fortsetter under...

  • Svar 71
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • puttelull

    5

  • Glimtipper

    4

  • mariaflyfly

    2

  • muriel

    2

Populære dager

Mest aktive i denne tråden

Jeg vet ikke hav du snakke om, når du sier dressur av barn? Men med en enkel forståelse av læringspsykologi og utviklingspsykologi, vil en se at en i stor grad kan forme egne barn. Det er ikke helt uten grunn at de barna som står og hyler og griner ved sjokoladehyllen, er som de er. Det er heller ikke medfødt, men en lært strategi.

Nå er det slik at det er rom for at du og jeg kan være uenig, og det er greit.

Men jeg syns ikke det er naturlig å gråte hver gang jeg skal gå bort fra noen for en stund. Jeg yns heller det ikke er greit at mitt barn må gråte hver gang det skal skilles fra deg. Derfor har jeg valgt å gjøre noe med det.

Jeg tror slett ikke det er noen tillært adferd når helt små barn griner når mamma går fra dem (hos dagmammaen, besteforeldrene eller når de skal være hjemme "alene" litt sammen med pappa), eller når de hyler ved godteridisken fordi mamma sier nei.

Det er jo den eneste måten de kan uttrykke protest / sterk misnøye på? Jeg tror ikke man kan "lære" en trassig toåring å ringe barnas kontakttelefon i stedet for å hyle når h*n ikke får godteri. Man kan lære dem at hyling aldri hjelper, men at det kan hende de får det som de vil hvis de spør pent, men det vil jo ikke alltid være slik at de får det de ber om uansett.

Gjest Samfunnskritiker

For at et barn skal kunne vise adekvate ferdigheter, f. eks det å mestre tiden i barnehgen, hos dagmamma, en farvell situasjon o.l foutsettes det at barnet har en viss mengde med trygghet for den og den situasjonen.

Jeg har et eksempel på et barn som ikke fikk barnehageplass, og som ikke fikk full oppdekking hos dagmamma. Begge foreldrene jobbet fullt. Dette barnet var en dag her, en dag der,Hit og dit, uten noen form for system. Enkelte dager var det også helt tilfeldig hvor barnet ble plassert. Nabo, bestemor, tante og onkel, en god bekjent etc Dette barnet ble aldri trygg, og liker den dag i dag ikke å skilles fra foreldrene.

Foreldrene var veldig stresset når de leverte barna. Litt kjefting og litt smelling, en kjapp hade klem - så må mamma dra!

Barnet gråt alltid.

Jeg tolker denne gråten ikke som en protest, men som om at barnet manglet strategier for å mestre alle disse nye overgabgene, settingene med voksne som han ikke var trygg nok på.

Så jeg mener fortsatt at dersom innkjøringen i barnehage blir gjort grunndig, inludert "tilbakefalls periode", har foreldre et virkelig problem dersom barnet alltid gråter når mor og far skal gå.

Gjest darkside

Så fint at du er uenig med meg. Det er greit. Jeg tror å gråte når vi går fra hverandre er en lært atferd, ikke en medfødt greier. Hva velger du å lære barna dine?

Syns du det er trist å skilles, å gå fra noen? ønsker du at barna dine skal synes det samme, eller går det an å velge en annen løsning?

Valget er ditt, meer nå jeg...

Ja, til en viss grad lærer barna atferd. Og de lærer det av den responsen de får.

Men det er ingen av oss som vet hvordan små barn føler det å bli plassert i barnehagen og foreldrene går. I utgangspunktet er barna svært knyttet til og avhengige av foreldrene sine. Ingen vet hvordan de opplever atskillelsen.

Selv om barna trives i barnehagen, så er de atskilt fra foreldrene. I barnehagen er man del av en gruppe, hjemme er man i større grad et individ.

Det som er viktig for meg er at jeg vil at barna mine skal ha tillit til meg. Tillit. Ikke at de skal være avhengige av meg. Men de skal vite at de kan komme til meg når det er noe, og de skal vite at jeg er glad i dem, og at dette er noe som vedvarer også når de blir større.

Jeg tror at mange barn, kanskje spesielt de som begynner i barnehage veldig tidlig, blir flinke til å innordne seg sosialt i gruppe, men de mister litt av tilhørigheten og tilliten til foreldrene. Foreldrene er rett og slett ikke "viktige" nok. Foreldrene kan erstattes og barnet kan leveres hvor som helst til hvem som helst, og tilpasse seg. (Satt litt på spissen, da).

Og problemet med det er at når barna kommer i den alderen hvor de helst går sine egne veger, så trenger de å ha en stabil og trygg hjemmebase. De skal ha såpass tilhørighet og tillit til foreldrene at de tør å spørre om røyking, prevensjon og så videre. Det tror jeg mange barn mister allerede i barnehagen, og da er det nesten umulig å gjenvinne den tilliten.

Sånn vil ikke jeg ha det. Ikke fordi jeg er kontrollfrik, men fordi jeg vil vite at barna mine VET at de kan stole på meg, og at jeg alltid vil hjelpe dem. Derfor er det viktig for meg å vise dem det hele veien. Vise dem at jeg ikke forlater dem før de syns det er OK. Men jeg forlater dem jo faktisk til slutt, og da syns barnet at det er helt greit. Men vi unngår følelsen av svik, fordi barnet på mange måter "velger" å være i barnehagen selv.

Og ja, jeg anser det som et svik av foreldrene å bare dumpe fra seg vrælende unger til barnehagen dag etter dag.

Gjest Samfunnskritiker

Det er jeg uening i. Tror ikke det er lært adferd når smårollinger og babyer gråter fordi mamma eller pappa drar fra dem.

Som regel prøver jo foreldrene å unngå at ungen gråter ved å beherske sin egen sorg (hvis de er lei seg i det hele tatt) over å overlate barnet til andre.

Sett deg ned med penn og papir, også lister du opp atferd du tror er lært?

Hva hadde skjedd med en baby som ikke ble skiftet på når den hadde bæsjet på seg, og som trengte ny bleie?

Eller et barn som aldri ble trøstet,når det gråt?

Skal jeg si det?

De ville bli apatiske på sikt. Først ville di gråte og gråte,og så ville de slutte med å gråte, dersom det fortsatt var ingen som trøstet eller skiftet, ville barnet bare bli liggende.

Slik ser vi eksempler på noen av barna på barnehjem i fattige land.

Apatiske og tiltaksløse. Barn som har sluttet og prøve.Og som gråter lite eller ingen ting

Ergo mener jeg at barn som leveres i barnehagen kan læres til å gråte/ikke gråte når det skilles fra mor og far, når det slår seg, når noen er slemme etc

MEN det er ikke et mål å få en apatisk! En unge uten tiltak.

For å få en unge med masse initiativ og lykke, tror jeg TRYGGHET og kjærlighet er viktigst av allt.Da er trygghet for meg, nok strategier til at jeg kan mestre den og den situasjonen.

Hele livet er læring!

Sett deg ned med penn og papir, også lister du opp atferd du tror er lært?

Hva hadde skjedd med en baby som ikke ble skiftet på når den hadde bæsjet på seg, og som trengte ny bleie?

Eller et barn som aldri ble trøstet,når det gråt?

Skal jeg si det?

De ville bli apatiske på sikt. Først ville di gråte og gråte,og så ville de slutte med å gråte, dersom det fortsatt var ingen som trøstet eller skiftet, ville barnet bare bli liggende.

Slik ser vi eksempler på noen av barna på barnehjem i fattige land.

Apatiske og tiltaksløse. Barn som har sluttet og prøve.Og som gråter lite eller ingen ting

Ergo mener jeg at barn som leveres i barnehagen kan læres til å gråte/ikke gråte når det skilles fra mor og far, når det slår seg, når noen er slemme etc

MEN det er ikke et mål å få en apatisk! En unge uten tiltak.

For å få en unge med masse initiativ og lykke, tror jeg TRYGGHET og kjærlighet er viktigst av allt.Da er trygghet for meg, nok strategier til at jeg kan mestre den og den situasjonen.

Hele livet er læring!

Da har du en annen definisjon på læring enn meg.

Jeg mener ikke at det er læring når ungene får tilfredsstilt sine behov og derved slutter å gråte. Det er jo sånn ungene er satt sammen fra begynnelsen.

Derimot de ungene som _ikke_ får tilfredsstilt sine behov, de lærer at det ikke skjer noe når de gråter, så de slutter med det og blir apatiske.

Å gråte når man er lei seg og ikke har det bra, det er instinktivt.

Annonse

Gjest Samfunnskritiker

Da har du en annen definisjon på læring enn meg.

Jeg mener ikke at det er læring når ungene får tilfredsstilt sine behov og derved slutter å gråte. Det er jo sånn ungene er satt sammen fra begynnelsen.

Derimot de ungene som _ikke_ får tilfredsstilt sine behov, de lærer at det ikke skjer noe når de gråter, så de slutter med det og blir apatiske.

Å gråte når man er lei seg og ikke har det bra, det er instinktivt.

Dette ble en morsom og kanskje en litt rar diskusjon. Men jeg ler litt.

I min utdannelse lærte jeg en del om utvikling og læringspsykologi. Men det er greit vi trenger ikke være enig.

Det morsomme er at vi hadde en filosof som sa at msk ikke har instinkt. Det er det bare dyrene som kan ha. (men ikke alle dyr heller).Alt menneskene gjør er læring, også vårt første åndedrag.

Så da, trenger vi vell ikke gjøre flere forsøk på å bli enig vell?

Dette ble en morsom og kanskje en litt rar diskusjon. Men jeg ler litt.

I min utdannelse lærte jeg en del om utvikling og læringspsykologi. Men det er greit vi trenger ikke være enig.

Det morsomme er at vi hadde en filosof som sa at msk ikke har instinkt. Det er det bare dyrene som kan ha. (men ikke alle dyr heller).Alt menneskene gjør er læring, også vårt første åndedrag.

Så da, trenger vi vell ikke gjøre flere forsøk på å bli enig vell?

Jeg har også endel av dette i min utdannelse, men vi har tydeligvis ikke gått på samme skole eller lest de samme bøkene ;-)

takk for kampen!

Dette ble en morsom og kanskje en litt rar diskusjon. Men jeg ler litt.

I min utdannelse lærte jeg en del om utvikling og læringspsykologi. Men det er greit vi trenger ikke være enig.

Det morsomme er at vi hadde en filosof som sa at msk ikke har instinkt. Det er det bare dyrene som kan ha. (men ikke alle dyr heller).Alt menneskene gjør er læring, også vårt første åndedrag.

Så da, trenger vi vell ikke gjøre flere forsøk på å bli enig vell?

Da har du kanskje også lest Bowlby og Ainsworth?

Jeg er uenig med deg. (Ikke så overraskende, kanskje) :-)

Jo, jeg sitter på benken til barna har roet seg - for barnets del. Jeg går aldri gråtende fra barnehagen, og jeg sliter aldri med dårlig samvittighet for at barna mine er i barnehagen.

Men jeg innser en liten realitet. Og det er at avskjed er vanskelig for barna. En periode var hentingen også forbundet med gråt og spetakkel. Og hvordan løser vi det enklest mulig for barnet? Mange sier "gjør avskjeden kortest mulig" - men hva er realiteten rundt det? Jo, at når vi kommer for å levere så kan vi ikke være sikre på at det alltid står en av de fast ansatte klare til å ta i mot barnet. Kanskje må vi vente på tur hvis det kommer mange samtidig. Kanskje skal vi gi beskjeder. Kanskje er de voksne opptatt med noe akkurat da. Og kanskje blir vi møtt av en fremmed vikar.

Hva skjer da? Jo, rutinen avvikes. Det blir ikke likt hver dag. Vi har opplevd tilstrekkelig mange "uheldige" leveringer til at jeg nå bruker den tiden som er nødvendig for å vite at situasjonen er "heldig".

Det betyr at ja, hvis barnet er lei seg, så tar jeg tid til å trøste. Det er oftest bare bagateller likevel, og tar bare noen minutter med småprat. Og det betyr at jeg venter til en av de voksne har sin fulle oppmerksomhet på barnet, og faktisk tar i mot.

Jeg har flere ganger tatt opp akkurat det med barnehagen, for de sier at vi må levere raskt, men da sier jeg at i såfall må de også ta i mot raskt. Vi kan ikke levere hvis ingen tar i mot. Og siden det hos "mottaker" er mange ting som skjer - melkeglass som velter, barn som gråter, bleier som må skiftes, brødskiver som klines utover bordet, leker som kastes rundt omkring - så må vi som leverer rett og slett vente til vi får vårt "vindu i tid". Vi er der med ETT eneste formål - å få levert barnet. Men "mottaker" har mange oppgaver.

Jeg har sagt flere ganger at jeg mangler tillit til de ansatte på den ene avdelingen i barnehagen, men faktisk er ikke DET noen medvirkende årsak akkurat i dette. Det er vel så ofte jeg opplever det å sitte og vente på at noen er klare til å ta i mot på den avdelingen hvor vi HAR tillit til de voksne. For akkurat dette handler ikke om tillit, det handler om "mottaks-kapasitet".

Jeg har opplevd kanskje to ganger totalt at en av ungene har tilta fullstendig, og bare hylt og skreket uten grunn. I de tilfellene har jeg gitt kos og trøst inntil jeg får kontakt med en av de voksne som kan overta, og så går jeg.

Men.... jeg ser dessverre også at noen barn gråter hver morgen i barnehagen. Foreldrene gjør "alt" etter oppskrifta, og nærmest kaster ungene inn på avdelingen med matpakken under armen, før foreldrene raskt forlater den skrikende ungen. Jeg ser også at mange av dem gråter ganske lenge - og i noen tilfeller må den voksne som er på jobb da til slutt bare la dem sitte og gråte, for de er nødt til å ordne med andre ting også, og ta i mot andre. Jeg har selv sett at den voksne har forlatt et gråtende søskenpar, som var helt hysteriske, fordi den voksne måtte ta i mot mitt barn.

Sånn er realiteten. Disse barna er 3 og 5 år og har visstnok gått i samme barnehage fra de var rundt 1 år gamle. Hvorfor gråter de fortsatt nesten hver dag, enda foreldrene nærmest kaster dem inn og forsvinner? Kanskje fordi den måten å bli levert på ikke passer så godt for akkurat disse barna?

Joda, jeg ser at unger er forskjellige, og at ikke alle kan behandles likt! Men likeve; Jo mer man lar unger som trasseskriker får styre foreldrene, jo mer styrer de! Det er det ikke tvil om!

Men jeg ser også at det er forskjell på å trasseskrike, og å skrike fordi de _faktisk_ ikke har det bra i bhg! Og DA er det på sin plass med trøst og kos slik du gjør! Jeg mener ikke annet!

JEg jobber i småskolen, og observerer stadig foreldre som sitter i gangen og venter, gjerne hele formiddagen... Som forelder er det vanskelig og vondt å ikke tørre å gå ifra barnet; man tror at det blir utrygt og enda verre å få dem på skolen dagen etter. Men som lærer ser jeg at det ikke er noe i veien med trivselen for barnet! Barnet er sosialt, har masse venner og mestrer skolehverdagen flott! Men- det har blitt en _vane_ at foreldrene/besteforeldrene sitter der og venter, og DA blir det utrygt å gå på skolen uten følge! Man mister kontrollen på de der hjemme, og det er _det_ som er vanskelig!

Slik kan det også være med noen av de barna som trasseskriker i bhg! JEg vet at da jeg var hjemme med mellomste, _visste_ eldstemann at jeg var hjemme, uten ham, og det var i denne perioden at han skreik ved avlevering! Men bare de dagene jeg leverte ham... Pappa var jo på jobb, så det var greit!

Men i bunn og grunn er vi nok _litt_ enige!?

Joda, jeg ser at unger er forskjellige, og at ikke alle kan behandles likt! Men likeve; Jo mer man lar unger som trasseskriker får styre foreldrene, jo mer styrer de! Det er det ikke tvil om!

Men jeg ser også at det er forskjell på å trasseskrike, og å skrike fordi de _faktisk_ ikke har det bra i bhg! Og DA er det på sin plass med trøst og kos slik du gjør! Jeg mener ikke annet!

JEg jobber i småskolen, og observerer stadig foreldre som sitter i gangen og venter, gjerne hele formiddagen... Som forelder er det vanskelig og vondt å ikke tørre å gå ifra barnet; man tror at det blir utrygt og enda verre å få dem på skolen dagen etter. Men som lærer ser jeg at det ikke er noe i veien med trivselen for barnet! Barnet er sosialt, har masse venner og mestrer skolehverdagen flott! Men- det har blitt en _vane_ at foreldrene/besteforeldrene sitter der og venter, og DA blir det utrygt å gå på skolen uten følge! Man mister kontrollen på de der hjemme, og det er _det_ som er vanskelig!

Slik kan det også være med noen av de barna som trasseskriker i bhg! JEg vet at da jeg var hjemme med mellomste, _visste_ eldstemann at jeg var hjemme, uten ham, og det var i denne perioden at han skreik ved avlevering! Men bare de dagene jeg leverte ham... Pappa var jo på jobb, så det var greit!

Men i bunn og grunn er vi nok _litt_ enige!?

Jeg er helt enig med deg i at Mottaker selvfølgelig må ta imot før man avleverer ungene! Selvfølgelig må de det! Der er vi _helt_ på linje!

Men jeg la dette tilgrunn for svarene jeg har gitt deg tidlgiere, også! Skulle preisert det!

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...