Gå til innhold

Har barn sterkere bånd til mor enn til far?


Anbefalte innlegg

Gjest betasuppe

En ting er at de er veldig knyttet til moren mens de er spedbarn, men hva med senere?

Min datter på 2 år er ekstremt mamma-fiksert og er nærmest likegyldig til faren. Hun skriker hvis han skal legge henne og hun skriker hvis det er HAN som kommer istedetfor meg når hun er trist eller har slått seg.

Det er ganske slitsomt for alle. Er dette noe som oftest går over etterhvert, og i såfall i hvilken alder?

Det er såpass påfallende at flere har kommentert det.

Det skal også sies at pappa tilbringer veldig liten tid sammen med henne, men når han først er tilstede vil han gjerne bade og legge henne. Dessverre ender det bare med skriking.

Er dette vanlig?

Fortsetter under...

Gjest togli

Jo mindre tid pappaen tilbringer med henne, jo mindre knyttet blir hun til ham.

Mine tre døtre er veldig nært knyttet til pappaen sin, men det er nok jeg som fortsatt er den aller viktigste for dem. Jeg tilbringer også mest tid med dem, selv om pappaen ser dem i lange perioder hver dag.

Når mannen min hadde pappapermisjon (fire uker) for et års tid siden, var jeg ute i jobb. Da merket vi utrolig godt at minstejenta plutselig henvendte seg til han oftere enn til meg. Jeg tror altså at graden av tilknytning henger sammen med hvor mye man er sammen med barnet sitt.

Gjest ikke unormalt

Det er ikke unormalt, har hørt om det før.

Hva skjer når barnet skriker da .... kommer mor ilende til å overtar, eller fortsetter far ?

Kommer mor å overtar, vil dere ha problemet lenge.

Lar dere far få utføre det han holder på med går det nok snart over.

Dette er ganske vanlig og er noe som mange opplever. Et barn på 2-3 år er veldig avhengig av sin vanlige rutine, og når pappa plutselig skal bade/stelle blir dette en uventet forandring i hennes univers. I denne alderen driver de og finner ut at verden er et sted der det foregår mye de ikke skjønner, og de klynger seg ofte til rutiner og - mamma. Eller pappa om det er han som er mest til stede i hverdagen. Den ene gutten vår var veldig vàr for forandringer, og da var det bare mamma han skulle ha med å gjøre.

En løsning vi fant var å fortelle allerede tidlig om morgenen hva som evt. var forandret den dagen, slik at gutten vår fikk tid til å forberede seg på rutine-endringen. Utover dagen fikk han et par påminnelser til, og når kvelden kom var det sjelden stort styr om han f.eks. skulle ha barnevakt eller det var andre endringer.

Vi har fortsatt å bruke samme metode i andre anledninger, med det resultat at ingen av ungene har vanskelig for å godta endringer eller takle overraskelser. For eksempel sier vi fra at "om fem minutter må dere rydde, for da er det middag". Små unger skjønner ikke minutt/time-begrepet, men de skjønner at de har litt tid på seg og får avsluttet det de holder på med. Virker iallfall flott hos oss. Håper dette var til nytte?

Gjest Mom33

Da den eldste ble født, delte vi permisjonen i 2.

Da den minste ble født, var det veldig upraktisk og jeg hadde hele permisjonen.

Den eldste går like gjerne til pappa som til meg, mens den minste velger meg først 99 av 100 ganger.

For å få sterke bånd til barna sine må man gjøre ting med dem, og ha det daglige ansvaret og omsorgen. Flere og flere skjønner at det er kvantitet og ikke kvalitet som teller.

Far må mer på banen om han skal ha noe som helst håp om å bli viktig i barnets liv.

Gjest betasuppe

Da den eldste ble født, delte vi permisjonen i 2.

Da den minste ble født, var det veldig upraktisk og jeg hadde hele permisjonen.

Den eldste går like gjerne til pappa som til meg, mens den minste velger meg først 99 av 100 ganger.

For å få sterke bånd til barna sine må man gjøre ting med dem, og ha det daglige ansvaret og omsorgen. Flere og flere skjønner at det er kvantitet og ikke kvalitet som teller.

Far må mer på banen om han skal ha noe som helst håp om å bli viktig i barnets liv.

Det er min erfaring også. Men her er det jeg som gjør nesten absolutt alt med barnet. Far er hjemme sent fra jobb, etter at barnet har lagt seg. I helgene er det alltid noe han skal gjøre på huset eller i hagen, og det er igjen jeg som går alene med barnet på lekeplassen, alene i dyreparken, alene på karneval osv.

Kjenner jeg blir litt oppgitt..

Annonse

Gjest betasuppe

Dette er ganske vanlig og er noe som mange opplever. Et barn på 2-3 år er veldig avhengig av sin vanlige rutine, og når pappa plutselig skal bade/stelle blir dette en uventet forandring i hennes univers. I denne alderen driver de og finner ut at verden er et sted der det foregår mye de ikke skjønner, og de klynger seg ofte til rutiner og - mamma. Eller pappa om det er han som er mest til stede i hverdagen. Den ene gutten vår var veldig vàr for forandringer, og da var det bare mamma han skulle ha med å gjøre.

En løsning vi fant var å fortelle allerede tidlig om morgenen hva som evt. var forandret den dagen, slik at gutten vår fikk tid til å forberede seg på rutine-endringen. Utover dagen fikk han et par påminnelser til, og når kvelden kom var det sjelden stort styr om han f.eks. skulle ha barnevakt eller det var andre endringer.

Vi har fortsatt å bruke samme metode i andre anledninger, med det resultat at ingen av ungene har vanskelig for å godta endringer eller takle overraskelser. For eksempel sier vi fra at "om fem minutter må dere rydde, for da er det middag". Små unger skjønner ikke minutt/time-begrepet, men de skjønner at de har litt tid på seg og får avsluttet det de holder på med. Virker iallfall flott hos oss. Håper dette var til nytte?

Høres lurt ut:) Det skal jeg prøve. Du har nok rett i at de små forstår og tenker mer enn vi tror.

Gjest Elextra

Du sier jo grunnen til at det er slik hos dere selv i nest siste avsnitt. Om barnet tilbringer mest tid sammen med deg, er det naturlig at det er deg det er mest knyttet til. Du kan ikke dermed slutte at barn generelt er mer knyttet til mor enn til far. I den grad det er slik, er det fordi mødre er hovedomsorgspersonen for barnet.

Gjest Mom33

Det er min erfaring også. Men her er det jeg som gjør nesten absolutt alt med barnet. Far er hjemme sent fra jobb, etter at barnet har lagt seg. I helgene er det alltid noe han skal gjøre på huset eller i hagen, og det er igjen jeg som går alene med barnet på lekeplassen, alene i dyreparken, alene på karneval osv.

Kjenner jeg blir litt oppgitt..

Du må nok bruke litt store bokstaver og forklare ham konsekvensene.

Dette har han et valg på.

Lykke til!

Gjest betasuppe

Det er ikke unormalt, har hørt om det før.

Hva skjer når barnet skriker da .... kommer mor ilende til å overtar, eller fortsetter far ?

Kommer mor å overtar, vil dere ha problemet lenge.

Lar dere far få utføre det han holder på med går det nok snart over.

Nei, pappa'n holder oftest ut og gir seg ikke, men det er virkelig HYSTERISK gråt. Har hatt venninner på besøk som sier de ikke har sett noe lignende.

Det hender han gir opp og roper på meg. Han legger henne kanskje 2-3 ganger i måneden. Ja, i måneden!!

Gjest betasuppe

Du sier jo grunnen til at det er slik hos dere selv i nest siste avsnitt. Om barnet tilbringer mest tid sammen med deg, er det naturlig at det er deg det er mest knyttet til. Du kan ikke dermed slutte at barn generelt er mer knyttet til mor enn til far. I den grad det er slik, er det fordi mødre er hovedomsorgspersonen for barnet.

Enig i det, men jeg lurte samtidig på om det faktisk ER noe i begrepet" Få er som far, ingen er som mor".

Merker selv at selv om jeg er like glad i begge mine foreldre, er det noe spesielt med mamma...

:)

Gjest betasuppe

Du må nok bruke litt store bokstaver og forklare ham konsekvensene.

Dette har han et valg på.

Lykke til!

Har snakket om det, men han sier alltid at det er naturlig at barna er mest knyttet til moren mens de er små og han slår seg til ro med det.

Han gjør absolutt ingenting for å ta mer del.

I dag reiser barnet og jeg alene (selvsagt..) på en liten ferietur. Blir borte i 2 uker. Pappa'n sa han skulle komme litt tidligere hjem fra jobben i går for å være litt sammen med henne før vi reiser.

Klokka 21 var han fortsatt ikke hjemme.

Er dette virkelig normal oppførsel??

Gjest prust

Enig i det, men jeg lurte samtidig på om det faktisk ER noe i begrepet" Få er som far, ingen er som mor".

Merker selv at selv om jeg er like glad i begge mine foreldre, er det noe spesielt med mamma...

:)

Det "ordtaket" der liker jeg IKKE! SVigermor kommer drassende med det støtt og stadig. Begge foreldrene er viktige. Punktum. At en kan snakkem bedre med den ene eller den andre, er noe annet. Men begge er like viktige.

Selvfølgelig finnes det unntak - begge veider.

Annonse

Gjest betasuppe

Det "ordtaket" der liker jeg IKKE! SVigermor kommer drassende med det støtt og stadig. Begge foreldrene er viktige. Punktum. At en kan snakkem bedre med den ene eller den andre, er noe annet. Men begge er like viktige.

Selvfølgelig finnes det unntak - begge veider.

Selvfølgelig er begge like viktig. Det er vel ingen som har sagt noe annet. Jeg snakker om det "sjelelige" båndet mellom mor og barn. Men det er kanskje noe bare jeg føler for min mor og de fleste har dette båndet med begge foreldre.

Gjest prust

Selvfølgelig er begge like viktig. Det er vel ingen som har sagt noe annet. Jeg snakker om det "sjelelige" båndet mellom mor og barn. Men det er kanskje noe bare jeg føler for min mor og de fleste har dette båndet med begge foreldre.

Jeg er nok mer lik, sjelelig, min mor enn min far - men jeg kan forsvare min far så gnistrende spruter hvis noen mer eller mindre urettmessig kritiserer ham....

Det jeg liker minst med det ordtaket, er "få er som far". Det er vel INGEN som er som far, vel? Ikke i teorien i alle fall.

Ingen er som far, og ingen er som mor - skulle det vært, hvis en i det hele tatt skulle si noe sånt.

Tildet du egentlig spør om, vil jeg si at den av foreldreen som bruker mest tid på det daglige med barna, er som regel den som barna blir mest knyttet til.

Da den eldste ble født, delte vi permisjonen i 2.

Da den minste ble født, var det veldig upraktisk og jeg hadde hele permisjonen.

Den eldste går like gjerne til pappa som til meg, mens den minste velger meg først 99 av 100 ganger.

For å få sterke bånd til barna sine må man gjøre ting med dem, og ha det daglige ansvaret og omsorgen. Flere og flere skjønner at det er kvantitet og ikke kvalitet som teller.

Far må mer på banen om han skal ha noe som helst håp om å bli viktig i barnets liv.

Hurra for pappa'er som inkluderer barna sine og som inkluderer seg selv som en selvfølgelig del av barnas hverdag!

Ikke alle greier det, av praktiske årsaker. Vi har på en måte fått dette litt gratis, i og med at begge hadde skift-arbeid en stund. Da var det ikke spørsmål om hvem som skulle ta seg av ungene - det var den som til enhver tid var hjemme med dem. Samme hvem. Ungene lærte jo det fort da. Nytter ikke skrike på mamma når hun ikke er der, liksom. Mødre/fedre burde ha dager/kvelder i uka da de kan gjøre noe annet enn å være innenfor rekkevidde. Eller hur?

Så lenge han er lite sammen med henne er det ikke rart hun reagerer som hun gjør? Kanskje han blir fremmed for henne?

Tror ikke det har noe med at du er moren men at det er du som har mest kontakt med henne!

hvis far har mulighet bør han kanskje være mer med henne uten deg?

Gjest Elextra

Enig i det, men jeg lurte samtidig på om det faktisk ER noe i begrepet" Få er som far, ingen er som mor".

Merker selv at selv om jeg er like glad i begge mine foreldre, er det noe spesielt med mamma...

:)

Slik er det ikke hos oss, og heller ikke for meg da jeg vokste opp. Min mor tok seg mest av meg til daglig, og de første årene var jeg nok nærmere knyttet til henne. Dette jevnet seg ut etterhvert, og jeg har aldri tenkt at jeg er "mer glad i" mamma eller at hun på noen måte er nr. 1 hos meg.

Min mann og jeg er omtrent like mye med barna, og de er omtrent like knyttet til begge. De har det gjerne med å favorisere én av oss i perioder, men det tror jeg ikke stikker særlig dypt.

Mrs. Wallace

Du har vel svart på ditt eget spørsmål, da du fortalte at far er lite sammen med barnet. Da blir selvsagt båndene deretter.

Guttungen her i huset er sterkt knyttet til både meg og pappaen, men så har vi også tilbragt veldig mye tid med ham - begge to.

I perioder har han vært litt mer mammagutt, og andre perioder litt mer pappagutt, men jevnt over skiller han ikke.

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...