syke personlighetstrekk

[Gjest trenger råd fra deg]

Etterhvert har det gått mer og mer opp for meg at han jeg er gift med,-har temmelig mange syke personlighetstrekk.

For forsida av medaljen er han topp,men det finnes en bakside med alt for mye sinne og skremmende reaksjonsmønster.

Trekkene har bestandig vært der,-men jeg har vel trodd/håpet at de skulle blekne.

Eller kanskje jeg har hatt på for store skylapper?

De aller fleste av oss har en bakside på vår egen medalje.

Denne baksiden går normalt an å leve med.

Noen av dere som er / har vært sammen med litt for vanskelige personer?

Personer som prøver å tråkke deg ned?

Eller du vet aldri når han eksploderer for den minste ting?

Trenger noen råd for å komme videre...

[løvinne71]

Ja, jeg har opplevd omtrent det samme som deg med en tidligere ungdomskjæreste jeg var sammen med fra jeg var 18-22 år

Han hadde mange av de trekkene du beskriver: Kunne plutselig reagere voldsomt på bagateller, og sinnet hans virket ofte fullstendig irrasjonnellt.

Ofte kunne han bli sint og sjalu for ting som tydeligvis bare foregikk i hans egen (syke) fantasi! Og han var veldig uforutsigbar i sine humørsvingninger.

Han hadde en evne til alltid å se det negative, og forvente det verste av alt og alle.

Og om sinnet av og til var berettiget, så stod absolutt ikke reaksjonene hans i forhold til hendelsen han hadde reagert på!

I tillegg til å si mye stygt og nedlatende, så brukte han også ofte vold når han ble sint.

Han hadde også den merkelige tendenses til å "glemme" hva han hadde sagt og gjort etter et raseriutbrudd. Derfor var det vanskelig å snakke om ting i ettertid, eller få ham til å innse at han hadde gjort noe "galt".

Jeg trenger sikkert ikke fortelle hvor nedbrytende og slitsomt dette forholdet var for meg, og at gjorde erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten!

Men som fleste andre psykopater, (som jeg velger å kalle ham,) så hadde han selvfølgelig også mange gode sider som det var lett å bli fasinert av. Han var klok og morsom, og på mange måter en god "venn"

M.a.o en fin fyr sålenge man ikke var følelsesmessig involvert med ham. Men som kjæreste var han ikke lett å forholde seg til.

Etter meg hadde han to andre kjærester som jeg vet opplevde ham på akkurat samme måte som jeg gjorde!

Dette er nå noen år siden. Og heldigvis innså han etterhvert selv at han hadde problemer.

Han har i senere tid vært under behandling hos psykiater hvor han fikk diagnosen; "Depressiv med chizofrene tendenser" og såvidt jeg vet går han nå på medisiner.

Han har også giftet seg. Og jeg håper at hans nye, hyggelige kone, ikke må oppleve ham slik som vi "gamlekjærestene" gjorde...

En ting er ihvertfall sikkert: Slike mennesker er "farlige" for de nærmeste rundt seg!

Det er uholdbart i lengden å gå rundt å være "redd" for å si eller gjøre noe som kan vekke sinnet hos dem. Eller å stadig måtte ta imot kritikk og negative kommentarer.

Hvis du har en "svak" ettergivende personlighet, så vil garantert selvtilliten din bli ødelagt.

Og hvis du er "sterk" og tar igjen med samme mynt, må du nok belage deg på et ekteskap fyllt av krangler og konflikter!

Har vel ingen kloke råd til deg, annet enn å tenke deg grundig om før du fortsetter dette ekteskapet.

Jeg kan nok også trygt si at dette ikke vil gå over eller blekne etterhvert. Sjansen er heller større for at det motsatte vil skje ettersom du ubevisst venner deg til, eller "godtar" mer og mer av hans oppførsel, og det går mer og mer rutine i hans væremåte mot deg.

Hvis dere ikke allerede har barn, synes jeg du bør tenke på om han er en far du ønsker at dine barn skal få. Det kan være minst like vondt å forolde seg til en vanskelig far, som til en vanskelig ektemann.

Vet ikke om dette var til noen hjelp, men dette er ihvertfall min erfaring..

Lykke til!

[Gjest stikk, mens du ennå har kreftene til det]

Jeg sier meg helt enig i det løvinne71 her skriver.

Jeg fikk barn en slik person.

Barnet gjorde at vi ble mer "knyttet" sammen, og det å komme seg bort fra alt dette destruktive, ble mange ganger verre.

Og, det blir aldri bedre. Man ser ikke før etterpå hvor galt det har vært, for man venner seg til det og godtar mer og mer.

Er nå inne i det fjerde året etter skilsmissen og forholdet har fortsatt,men da via rettsystemet. Slik opprettholder han kontakt med meg i sitt forsøk på å bryte meg ned.

Han sloss om alt,og er det ikke krig fra før, finner han på noe å krige om!!

Før eller siden tar det nok slutt..men tro aldri at han endrer seg. Dette er karaktertrekk som er vedvarende!!

[Mrs. Wallace]

Ja, jeg har vært sammen med en sånn person. Jeg vil alltid være glad for at jeg kom meg unna.

Jeg måtte kjempe så hardt for å holde på den jeg var, og det var så mange småting som ble store og vanskelige konflikter. Jeg gikk på tærne til tider for å holde på husfreden.

Jeg kom meg som sagt unna, og han fikk en diagnose, uten at jeg vil utdype det noe nærmere.

Men føler du det slik: Dra. Skap deg et eget liv. Vær deg selv.

[Gjest gomle]

Min mann har absolutt tendenser, men de gode sidene er heldigvis i flertall. Det viktigste du skal gjøre er å holde fast ved at du liker deg selv, og at han er heldig som har deg. Gjør du det er det lettere å la kjeft, kritikk og forsøk på å tråkke deg ned "prelle" av deg. Og det er du helt avhengig av. Deretter må du avgjøre om du føler hans gode sider er flere enn de dårlige, og avgjøre om du klarer å leve med ham slik han er. Å forandre ham kan du nok ikke regne med å klare, så det trenger du ikke bruke energi på. Lykke til!

[Gjest Harepus-jenta]

Jeg var sammen med en fyr da jeg var 18 år gammel. Vi var begge russ selv om han var 3 år eldre enn meg. Han hadde aldri hatt dame (og jeg skjønnte jo hvorfor). Men samtidig var han veldig kunnskapsrik, men rent sosialt fungerte han omtrent ikke. Han levde nesten i sin egen verden. Og fikk det for seg at jeg likte å bli hentet av ambulanser, så det hendte han skadet meg så mye at jeg ble kjørt til sykehuset, og når sykebilen kom, da gikk han bare mens han skrek til meg at det var jo dette jeg ville. Han fikk også for seg at jeg ville at folk skulle tro jeg var død, da jeg la meg ned på benken på et busstopp mens vi venta på bussen!? Men jeg godtok bare mer å mer fra ham, så det ble vanskelig å komme seg ut av forholdet. Det hendte han bare stirret tomt ut i luften da vi prøvde å kommunisere med ham. Men jeg vet han røyka ganske mye hasj, fra ettermiddagen til han gikk å la seg røyka han så mye han kunne. ¨så han ble vel kanskje til glutt gal av det... aner ikke... Hn var også dødelig sjalu, og skjellte ut alle som ville prate med meg. Han kunne gå en uke uten å dusje, så både jeg og venner av lillebroren hans måtte minne ham på det omtrent.

Hvorfor jeg falt for ham, fatter jeg ikke den dag i dag. Men vi var ikke sammen mer enn 7 mnd. Jeg hadde kjærlighetssorg (var nettop blitt dumpa av en jeg var glad i), og var dum og svak på den tiden, så det ble bare slik at jeg ble sammen med psykopaten for å fylle tomrommet...og at jeg en dag skulle gjøre det slutt med ham, det kom jeg på et halvt år før jeg gjorde det, men det var absolutt verdt det, for jeg fant en samboer som er den beste i verden og aldri vil meg noe vondt! Han er ikke sær heller og sosiale antenner har han så det holder!