Kan jeg være schizofren?

[Gjest Anonym]

Hei.

Jeg lever hele tiden litt på siden av meg selv. Jeg har alltid vært en outsider, og jeg husker at min mor var redd for at jeg skulle ha "ungdomssløvsinn" da jeg var yngre. Hun prøvde å "vekke" meg fra den fjernheten jeg ofte luller meg inn i.

Jeg har et anspent forhold til andre mennesker, noe som resulterer i hyppig bytte av yrker og arbeidsgivere.

På en eller annen måte vet jeg at mennesker blir skremt eller usikre når jeg er meg selv, så det er jeg aldri... i begynnelsen....

Jeg har mange ganger opplevd at folk har blitt voldsomt skuffet over at første inntrykk og virkelighet ikke harmonerer. Jeg har fått mange jobber på et pent ytre og vinnende vesen. Men, jeg finner etter en stund ut at alle er ute etter meg, at de snakker om meg og ikke liker meg. Så, da slutter jeg....

I forhold til mine menn, som det jo da har blitt flere av siden jeg nærmest opererer på samme måte her som i arbeidslivet, er jeg mistenksom, kontrollerende og sykelig sjalu. Jeg er varm og kjærlig og gir masse når vi er sammen, men så fort jeg ikke ser og vet hvor mannen er, finner jeg ut at han er utro etc.

Jeg sjekker mailer, lommebok, telefoner og "leker dektektiv."

Dette er selvsagt slitsomt både for mannen og meg, og jeg gjør som regel slutt, finner ut at jeg har det best alene.

- men, så blir jeg forelsket igjen, da.... Og setter igang full "research..."

Jeg husker også de fleste detaljer fra sosiale sammenkomster. Hva folk har på seg, hva de sier osv... Jeg finner alltid ut at folk mener noe annet enn det de sier. Jeg finner alltid doble betydninger, gjerne i negativ retning.

En veninne har sagt til eksen min at jeg åpenbart har schizofrene trekk, så henne har jeg kuttet ut. Likevel, jeg må innrømme at jeg har en merkelig adferd. Mye av hverdagen går for meg med på å kontrollere andre og tenke på at jeg må virke normal.

Jeg kan til tider bli grepet av apati, jeg gjør ingenting i hverken hus eller å jobb. Alt flyter og blir møkkete, og jeg blåser i mitt eget utseende. Så er det som om jeg våkner og får helt hetta av meg selv.

jeg bruker mye krefter på å virke "vanlig", være høflig og blid osv.

Men, jeg vet at enkelte opplever meg som særdeles eksentrisk og litt rar, og styrer unna. Og, da blir jeg lit såret men mest foranna over deres helt merkelige oppførsel.

Og, siden dette skjer ofte i uavhengige miljøer begynner jeg å ane at det er meg som er gal og ikke resten av verden.

Noen ganger ser jeg ingen vits i å leve, men vil heller aldri komme til å gjøre slutt på det.

Jeg var en ganske normal tenåring, men nå fra jeg var 24 til i dag når jeg er 28 har det vært en utrolig utvikling, nedover. Jeg klarer til en viss grad og være normal når jeg må, for så å bli enda verre etterpå.

Jeg er usigelig sliten, og litt redd.

Kan noen være snill og svare...?

[Gjest Sweety]

Du er ihvertfall helt klart en person JEG aldri ville vært i nærheten av....

[Gjest pergo]

Dette høres ut som en blanding av paranoid og borderline personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Magna]

Du er ihvertfall helt klart en person JEG aldri ville vært i nærheten av....

Den var drøy og lite pen. Når Anonym skriver så åpent om sine vonde sider så er det sårende å bli møtt med et slikt svar.

[Gjest Magna]

Den var drøy og lite pen. Når Anonym skriver så åpent om sine vonde sider så er det sårende å bli møtt med et slikt svar.

Jeg overlater til NHD å diagnostisere, men jeg kan ikke skjønne annet enn at du trenger psykiatrisk hjelp. Du er nå like rastløs og har det like vondt som jeg da jeg var på din alder. (Veldig likt)

Jeg har det til sammenligning forholdsvis bra nå.

Men jeg har gått i terapi i mange år, og trenger visst det enda. Du må i hvert fall stå på for å få behandling. Gå til allmennlege å få henvisning til psykiatrisk poliklinikk.

[Zitha]

Kan du ha diagnosen schizofreni? Jeg vet ikke, men kan jo heller ikke utelukke det. Diagnoser skal stilles av fagfolk, ikke av venner eller andre "forstå-seg-på-ere".

Du beskriver ganske omfattende paranoide vrangforestillinger, det kan jo være et ledd i en schizofreni, men kan også forekomme ved mange andre sykdommer. For å få en riktig diagnose, må du ta kontakt med legen din, forklare problemet og be om en henvisning til en psykiater.

Det er sikkert skremmende å gjøre det, muligheten blir mye mer reell med en gang du snakker med noen om den. Men det er faktisk nødvendig. Uansett hva som feiler deg, trenger du en eller annen form for behandling. Og som ved alle andre sykdommer, er det også ved psykiske lidelser en fordel å starte behandlingen tidlig. Og selv om det virkelig skulle være en schizofreni, er det gode muligheter for effektiv behandling. Men uten behandling kan det være fare for at du stadig blir dårligere. Du kan til og med risikere å bli psykotisk. Det er ingen hyggelig opplevelse.

Jeg håper du tar kontakt med legen din, så du får en diagnose og riktig behandling.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes at det mest fremtredende trekket du beskriver er en paranoid personlighetsforstyrrelse. Men det er også mange trekk av ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse i det du beskriver.

Den enkle veien videre er å be en lege om å få en liten dose av et antipsykotisk middel: Trilafon 4-8 mg per døgn eller Zyprexa 5-7,5 mg per døgn.

Den tyngre veien er å legge til 3-5 års psykoterapi.