venner og sånt

[Gjest melmøll]

hei,

hvordan vil du reagere hvis du får greie på at en ny bekjent/venn ikke har noen venner?

Jeg spør, fordi nettopp dette at jeg ikke har venner, hindrer meg i å møte nye. Jeg trekker meg unna i redsel for at noen skal finne ut at jeg er venneløs.

I våres samfunn skal man ha en mengde kontakter, vennegjeng, og noen nære venner å betro seg til. Det føles som om alle har det slik, sånn sett føler jeg meg enda mer ensom.

mvh melmøll

[Gjest også uten nære venner]

Du er ikke alene, jeg har heller ikke så mange venner lengre og iallefall ingen som er veldig nær, altså noen jeg betror meg til.

Jeg har mange bekjente og noen venner som jeg har hatt siden videregående, men vi treffes ikke så ofte lengre.

Vet ikke hvorfor jeg ikke har noen nære venner, har alltid ønsket meg noen venninner som bare stikker innom en tur eller som man bare må snakke med på tlf hver uke.

Men, men sånn er det bare, vet ikke hvordan man får seg ei bestevenninne.

Men har jo kjæresten min, han fungerer som min beste venn, får håpe det varer:)

[Gjest melmøll]

Du er ikke alene, jeg har heller ikke så mange venner lengre og iallefall ingen som er veldig nær, altså noen jeg betror meg til.

Jeg har mange bekjente og noen venner som jeg har hatt siden videregående, men vi treffes ikke så ofte lengre.

Vet ikke hvorfor jeg ikke har noen nære venner, har alltid ønsket meg noen venninner som bare stikker innom en tur eller som man bare må snakke med på tlf hver uke.

Men, men sånn er det bare, vet ikke hvordan man får seg ei bestevenninne.

Men har jo kjæresten min, han fungerer som min beste venn, får håpe det varer:)

hva med dine bekjente? Er dere for ulike til å kunne bli nære venner?

Som du skjønner har jeg ikke såkaldt fjerne venner heller, jeg har kun familie. Har god kontakt med dem, men det er liksom andre ting man gjør sammens familie, og andre ting man snakker om med de.

[Mrs. Wallace]

Er du redd for at nye bekjente vil bli skeptiske til deg fordi du ikke har venner allerede?

Det trenger du nok ikke bekymre deg for. Så lenge folk er greie å prate med, er det egentlig det samme for meg hvor mange venner de har fra før. Et sted må man jo begynne.

Du trenger jo ikke akkurat begynne samtaler med hvor få venner du har, heller. ;o)

[Gjest også uten nære venner]

hva med dine bekjente? Er dere for ulike til å kunne bli nære venner?

Som du skjønner har jeg ikke såkaldt fjerne venner heller, jeg har kun familie. Har god kontakt med dem, men det er liksom andre ting man gjør sammens familie, og andre ting man snakker om med de.

Har liksom aldri fått til det der med å få nære venner, synes de fleste er så opptatt med bla familien sin og jeg har svært liten familie, mamma pappa og en bror.

Men vet ikke om jeg er sær eller noe, har iallefall aldri fått til det der med nære venner

[Gjest PandaMiranda]

Hmm... Åssen jeg ville reagere? Det spørs vel helt hvordan den personen er.

Hvis den virker desperat og innpåsliten og vil ha meg til å bli venn uten at det skjer naturlig, men bare fordi den vil klenge på meg, blir jeg nok både usikker og irritert. Men hvis man blir kjent på en naturlig måte, så burde vel ikke det ha noe å si?

Husker at jeg selv har hatt det litt sårt med venner en gang - at de jeg kjente kanskje var litt fjerne, og sjelden hadde tid til å treffe meg. Så ble jeg kjent med ei jente som den dag i dag er venninnen min. Jeg var redd for å virke "nerdete", og at mitt behov for en venninne skulle være veldig synlig. Helst ville jeg virke kul og sterk og uten behov for flere venner. Årsaken til det var sikkert en angst for å bli avvist, for å virke treig og kjedelig.

Men sannheten er at man blir venner fordi man trenger hverandre. Når to personer trenger hverandre, og finner tonen sammen, knytter de nære bånd. Derfor må man også våge å være sårbar i den situasjonen at man blir kjent.

Men altså ikke desperat, for det kan jage den andre... Ingen vil bli overrent, og et vennskap handler jo om å gi og ta. Og man vet jo ikke om bekjentskapet utvikler seg til vennskap før det er gått en tid.

Viktigst av alt tror jeg er det å ha felles interesser og felles verdigrunnlag - litt som med en kjæreste. Men en kjæreste er naturlig nok mere nær, sånn sett opplever jeg at det er mer rom for forskjellighet i et vennskap enn i et kjærlighetsforhold. Men noe må det være som binder personene sammen.

Det beste tipset jeg kan gi, er å melde seg inn i en forening som driver med noe en interesserer seg for. Der kan en komme i snakk med flere, og kjenne seg som del av et miljø. Og etter hvert vil man kanskje utvikle en nærere kontakt med enkelte av dem.

Hmmm... Dette ble langt... Håper det er til noen nytte! I hvert fall: Alle som vil, kan finne venner. Det vil alltid finnes noen som man har noe felles med. Enkelte har kanskje større hindringer i å våge det, og kanskje kan det oppleves som en utfordring å lete seg fram, men mye kan trenes opp gjennom sosial erfaring.

[Dorthe]

Det hadde jeg ikke reagert på så lenge jeg likte personen sjøl.

Det er da mange grunner til at folk ikke har nære venner, det behøver faktisk ikke bety at det er noe gærn't med dem )

[tiliti]

Nei jeg føler det er ganske irellevant om mine nye venner har andre venner eller ikke.

Om vi trives sammen er vel stort sett det viktigste.

[Gjest Monelly]

Jeg har ei svigerinne som aldri har hatt venninner. Selv har jeg forholdsvis lett for å få venner. Men når det gjelder min svigerinne, så føler jeg ikke at jeg får noe særlig kontakt med henne. Hun gir ingenting av seg selv. Hun viser ikke interesse for noen. Jeg kunne godt ha blitt venninne med henne, og hun har også andre bekjente som kunne ha blitt venninner, men når hun ikke oppfører seg som venninne, og praten blir anstrengt og vanskelig, da er det ikke så lett. Hun er ofte sur, og slenger dritt om andre. Jeg må si at jeg forstår veldig godt at hun ikke har noen venninner.

Så det at du ikke har noen venninner fra før, betyr ingenting, så lenge du er trivelig å tilbringe tid sammen med.

[Mari25]

Jeg har selv hatt en venn som ikke hadde noen andre venner enn meg, og det i seg selv var uproblematisk. Vi har ikke kontakt lenger, men det er av helt andre grunner. Han klarte rett og slett ikke å være en god venn -det er det viktigste. Hvor mange andre venner du har, er uvesentlig.

[Gjest melmøll]

Jeg har ei svigerinne som aldri har hatt venninner. Selv har jeg forholdsvis lett for å få venner. Men når det gjelder min svigerinne, så føler jeg ikke at jeg får noe særlig kontakt med henne. Hun gir ingenting av seg selv. Hun viser ikke interesse for noen. Jeg kunne godt ha blitt venninne med henne, og hun har også andre bekjente som kunne ha blitt venninner, men når hun ikke oppfører seg som venninne, og praten blir anstrengt og vanskelig, da er det ikke så lett. Hun er ofte sur, og slenger dritt om andre. Jeg må si at jeg forstår veldig godt at hun ikke har noen venninner.

Så det at du ikke har noen venninner fra før, betyr ingenting, så lenge du er trivelig å tilbringe tid sammen med.

Men jeg er ikke vanskelig å være sammen med tror jeg. Jeg får høre at jeg er blid og omgjengelig. Jeg viser interesse for andre, ikke for å være hyggelig, men fordi jeg er oppriktig inntressert i andre mennesker. Jeg synes det er veldig givende å prate, og være sammens folk.

Sammens folk jeg kjenner godt, har jeg en lei tendens til å avbryte. Men jeg tar meg i det, og beklager.

Når jeg er i ny sammenheng, sammens folk jeg ikke kjenner, blir jeg derimot veldig sjenert. Det virker kanskje avvisende på folk?

dette var litt om mine positive og negative egenskaper, men alle har vel litt av hvert?

[Gjest Monelly]

Men jeg er ikke vanskelig å være sammen med tror jeg. Jeg får høre at jeg er blid og omgjengelig. Jeg viser interesse for andre, ikke for å være hyggelig, men fordi jeg er oppriktig inntressert i andre mennesker. Jeg synes det er veldig givende å prate, og være sammens folk.

Sammens folk jeg kjenner godt, har jeg en lei tendens til å avbryte. Men jeg tar meg i det, og beklager.

Når jeg er i ny sammenheng, sammens folk jeg ikke kjenner, blir jeg derimot veldig sjenert. Det virker kanskje avvisende på folk?

dette var litt om mine positive og negative egenskaper, men alle har vel litt av hvert?

Jeg mente ikke å si at du er vanskelig å være sammen med.

Så lenge du er hyggelig å være med, så trenger du ikke å være redd for at eventuelle nye venner skal finne ut at du ikke har andre venner. Jeg ville ikke ha brudd meg om det iallfall.

Det at du er sjenert i begynnelsen betyr ikke så mye heller. Det er jeg også. Jeg bruker litt tid på å bli kjent med folk, og på å bygge vennskap. Det er ikke gjort over natten.

[Gjest melmøll]

Jeg mente ikke å si at du er vanskelig å være sammen med.

Så lenge du er hyggelig å være med, så trenger du ikke å være redd for at eventuelle nye venner skal finne ut at du ikke har andre venner. Jeg ville ikke ha brudd meg om det iallfall.

Det at du er sjenert i begynnelsen betyr ikke så mye heller. Det er jeg også. Jeg bruker litt tid på å bli kjent med folk, og på å bygge vennskap. Det er ikke gjort over natten.

skjønner hva du mener. Og tusen takk, det er så godt å lese ditt, og de andre svarene jeg fikk. Nå skal jeg huske på hva dere har sagt, og kanskje jeg klarer å slappe bedre av sammens andre nå.

[Gjest gomle]

Har liksom aldri fått til det der med å få nære venner, synes de fleste er så opptatt med bla familien sin og jeg har svært liten familie, mamma pappa og en bror.

Men vet ikke om jeg er sær eller noe, har iallefall aldri fått til det der med nære venner

Sånn har jeg det også. Enda jeg er utadvendt og blid og omgjengelig. Men det er mulig jeg ikke slipper folk helt innpå meg, jeg vet ikke helt. Jeg hadde bestevenner da jeg vokste opp, men i voksen alder er det mer "syklubbvenninner". Jenter jeg treffer innimellom, men som jeg ikke føler at jeg kan bare ringe eller stikke innom. Jeg har ei som jeg kan besøke da, og så har jeg en søster som må kunne sies å være min beste venninne. Jeg har alltid hatt kjæreste, og nå har jeg både mann og barn, så det er mulig de tar såpass plass at det ikke har vært rom for noen nære venninner?