hva tenker dere om psykologer?

[Gjest muligens psykologi]

hva tenker dere om psykologer? Synes dere de er sære?

Jeg vurderer å begynne å studere psykologi. Men jeg er redd for å bli sett på en særing fordi jeg vil være psykolog.

Jeg er så usikker på hva jeg vil. Det virker spennende, men samtidig avskrekkende å jobbe i en slik høy stiling.

[Gjest mille68]

kule folk:)) eller i allfall de fleste:)) en psykoglog burde ha opplved ting selv på kroppen, ikke bare ha lest til seg hva psykisk lidelse er..

[Gjest muligens psykologi]

kule folk:)) eller i allfall de fleste:)) en psykoglog burde ha opplved ting selv på kroppen, ikke bare ha lest til seg hva psykisk lidelse er..

Mener du det?

Jeg er nemlig psykisk syk og pga det vurderer jeg å la vær å bli psykolog, med tanke på at min faglige kunnskaper vil bli satt i tvil pga min sykdom(som jeg SKAL være frisk fra før jeg begynner å jobbe).

[Gjest tenk litt til?]

Hvis du er redd for å bli sett på som en særing fordi du vil studere psykologi, bør du kanskje gå et par runder til med deg selv før du bestemmer deg?

Hvorfor har du lyst til å studere psykologi? Vet du nok om hva en psykolog jobber med etter endt utdanning?

[Gjest muligens psykologi]

Hvis du er redd for å bli sett på som en særing fordi du vil studere psykologi, bør du kanskje gå et par runder til med deg selv før du bestemmer deg?

Hvorfor har du lyst til å studere psykologi? Vet du nok om hva en psykolog jobber med etter endt utdanning?

Jeg har ikke noe problem selv med det. Jeg synes psykologer er flinke fagfolk, men jeg opplever andre signaler fra andre.

[Gjest psyk.studine]

Ikke vær redd for å bli sett som sær. Jeg er snart ferdigutdannet psykolog, og det er sjeldent jeg hører gjennomtenkt kritikk.

Du vil mest sannsynligvis møte maaaange som synes at psykologer er kvakksalvere, at antidepressiva er bare tull etc etc.

Jeg har heller aldri forstått tanken om at psykologer skal ha opplevd sykdom "på kroppen" selv for å bli gode i jobben sin. Er den ideelle psykolog depressiv med ørten komorbide lidelser..? For å være litt mer seriøs, sykdom behøver ikke å være noe negativt. Men, man kan ikke ha personlige problemer når man skal hjelpe andre.

Ellers, psykologistudiet er veldig interessant Spesielt 2. avdeling.

[Gjest jeg vet!]

Uansett hva du kommer til å studere vil det finnes folk som synes yrket ditt er litt sært. Meglere er drittsekker, ingenører er nerder, leger er pengehester..ja, du vil finne noen som synes neg om alle yrkesgrupper. I tillegg synes ofte folk med samme utdannelse at "dette er det beste yrket", og kan ikke skjønne hvorfor noen ville velge noe annet. Så skal du velge utdannelse ut fra hva andre synes, vel da sliter du litt. Hva med å velge ut fra det DU VIL?

[Gjest hilsen en psykolog]

Hm... jeg er selv psykolog, så jeg kan godt si litt om min opplevelse av det.

Jeg opplever absolutt at man som psykolog blir respektert og verdsatt i faglige kretser og jobbsammenheng.

Privat derimot, kan det være litt slitsomt til tider. Jeg pleier faktisk å vente med å fortelle hva jeg jobber som, hvis det lar seg gjøre. Folk blir ofte så opphengt i det, de klarer liksom ikke se meg uten å se yrkesrollen min (nye bekjente altså, før vi er blitt venner). Jeg antar at en del andre yrkesgrupper også har det slik, prester eller politi feks.

"Jeg jobber som psykolog, men jeg er ikke psykolog i fritiden", pleier jeg å spøke. Jeg pleier jo ikke gå rundt å tenke på at jeg er psykolog, i min fritid, men opplever at mange (nye) er mye mer opptatt av det enn jeg er selv. Dette er ikke så mye et problem blant venner/bekjente som selv har sosialfaglig utdanning, men blant dem som ikke har det. Ofte kan jeg oppleve at folk har bestemte forventninger til hva jeg skal tenke, si og mene. Andre skal på død og liv begynne å fortelle meg om sine problemer eller hva de har drømt i natt... Det er dette jeg mener med at det er slitsomt på fritiden. For da vil jeg aller helst få være bare MEG SELV, og å slippe "roller"!

Yrkesmessig syns jeg jo det er en svært interessant jobb jeg har, og jeg angrer overhodet ikke at jeg tok denne utdanningen.

Du nevner at du har en psykisk sykdom, og at du derfor er redd for å ikke bli tatt på alvor. Om det vil jeg si at for det første antar jeg du vil fortsette å gå i terapi, utvikle deg og bli helere i løpet av et langt studium. Ikke minst er det viktig i en sånn jobb å klare å skille mellom ens egne ting og klienters problemer. For det andre er det vel ingen som har noe med det, og som trenger å vite om din sykdom? Var jeg deg ville jeg nok gått litt stille i dørene med dette i arbeidssammenhenger. Vel og merke dersom dette ikke påvirker ditt arbeid som psykolog, og det bør det ikke gjøre hvis du skal jobbe som det.

Ønsker deg lykke til med valget ditt.

[Gjest a survivor]

Ikke vær redd for å bli sett som sær. Jeg er snart ferdigutdannet psykolog, og det er sjeldent jeg hører gjennomtenkt kritikk.

Du vil mest sannsynligvis møte maaaange som synes at psykologer er kvakksalvere, at antidepressiva er bare tull etc etc.

Jeg har heller aldri forstått tanken om at psykologer skal ha opplevd sykdom "på kroppen" selv for å bli gode i jobben sin. Er den ideelle psykolog depressiv med ørten komorbide lidelser..? For å være litt mer seriøs, sykdom behøver ikke å være noe negativt. Men, man kan ikke ha personlige problemer når man skal hjelpe andre.

Ellers, psykologistudiet er veldig interessant Spesielt 2. avdeling.

Man kan ikke ha psykiske problemer når man skal hjelpe andre, nei, stemmer det.

Men - dersom man _har hatt_ psykiske problemer, som altså er helbredet og dermed ferdige, så kan vel det være et stort fortrinn?

Akkurat som det for en økonom er en fordel at han har hatt sin privatøkonomi før han startet å praktisere som økonomisk rådgiver.

Akkurat som det for en agronom er en fordel om han har vokst opp på en gård.

Det betyr ikke at de som ikke har personlige egenerfaringer med det de skal jobbe med er uegnet, så langt derifra. De kan nemlig se saken med blanke ark, noen som kan være en fordel i noen typer oppgaver.

[Gjest a survivor]

Her er et eksempel på en tidligere schizofren jente, som utdannet seg til psykolog:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=3043

Hun har også skrevet en bok, som referes i artikkelen, boken heter "Imorgen var jeg alltid en løve".

[Gjest amparro...]

Jeg kjenner flere flotte psykologer som ikke er sære i det hele tatt! Så vet jeg om noen som er litt sære og rare :-) Men sånn er det jo i alle yrker.

Jeg skulle gjerne vært spykolog selv, men jeg orket ikke er så langt og krevende studium Desverre.... Jeg valgte et kortere et som jeg heller ikke har angret på.

[muriel]

Om jeg syns de er sære? Tja, jeg kjenner flere psykologer privat, og de har vel omtrent like forskjellige personligheter som andre yrkesgrupper.

[Gjest mille68]

Mener du det?

Jeg er nemlig psykisk syk og pga det vurderer jeg å la vær å bli psykolog, med tanke på at min faglige kunnskaper vil bli satt i tvil pga min sykdom(som jeg SKAL være frisk fra før jeg begynner å jobbe).

Ja så absolutt... De beste psykolgogene er de som har kjent dette på kroppen..

[Gjest Calóni]

Jeg har ingen slags fordommer mot psykologistudenter, og synes det er kjempespennende med folk som har valgt å ta den retningen i studier. Men når det er sagt, så har jeg vært borti en del psykologer, og de fleste av dem har vært litt pussige, men ikke alle. Kanskje det er yrkessituasjonen, ikke studiesituasjonen som preger dem? Isåfall har du ikke noe å bekymre deg for på omtrent ti år

[Gjest psyk.studine]

Man kan ikke ha psykiske problemer når man skal hjelpe andre, nei, stemmer det.

Men - dersom man _har hatt_ psykiske problemer, som altså er helbredet og dermed ferdige, så kan vel det være et stort fortrinn?

Akkurat som det for en økonom er en fordel at han har hatt sin privatøkonomi før han startet å praktisere som økonomisk rådgiver.

Akkurat som det for en agronom er en fordel om han har vokst opp på en gård.

Det betyr ikke at de som ikke har personlige egenerfaringer med det de skal jobbe med er uegnet, så langt derifra. De kan nemlig se saken med blanke ark, noen som kan være en fordel i noen typer oppgaver.

Det å ha hatt en sykdom kan sikkert være en fordel. Men det kan like gjerne være en ulempe.. Det var bare det jeg ville få frem.

Jeg har møtt mange pasienter som ikke tror at noen som IKKE har hatt sykdommen kan forstå eller hjelpe dem... En slik forutinntatt holdning blir ofte en selvopppfyllende profeti, dessverre.

[Gjest a survivor]

Det å ha hatt en sykdom kan sikkert være en fordel. Men det kan like gjerne være en ulempe.. Det var bare det jeg ville få frem.

Jeg har møtt mange pasienter som ikke tror at noen som IKKE har hatt sykdommen kan forstå eller hjelpe dem... En slik forutinntatt holdning blir ofte en selvopppfyllende profeti, dessverre.

Jojo Men da er det jo psykologens oppgave å få pasienten til å forstå dette

For øvrig vil jeg si at det største problemet ved å ha hatt psykiske problemer selv, må være at man lett farges av sine egne opplevelser, i møte med andre typer problemer.

Men det er ikke sikkert det er så dumt likevel, for det kan tenkes at psykiske problemer har mange fellestrekk, som ennå ikke er oppdaget. Og at kanskje det bare er dem som har følt det på kroppen selv som kan oppdage disse fellestrekkene? På samme måte som en som ikke har hatt klær på seg, ikke kan oppleve fellestrekk ved ulike typer tøystoffer? Det er altså opplevelses-dimensjonen som jeg er ute etter her. Opplevelse kontra kunnskap.

Hva tenker du om det siste der?

[Gjest psyk.studine.]

Jojo Men da er det jo psykologens oppgave å få pasienten til å forstå dette

For øvrig vil jeg si at det største problemet ved å ha hatt psykiske problemer selv, må være at man lett farges av sine egne opplevelser, i møte med andre typer problemer.

Men det er ikke sikkert det er så dumt likevel, for det kan tenkes at psykiske problemer har mange fellestrekk, som ennå ikke er oppdaget. Og at kanskje det bare er dem som har følt det på kroppen selv som kan oppdage disse fellestrekkene? På samme måte som en som ikke har hatt klær på seg, ikke kan oppleve fellestrekk ved ulike typer tøystoffer? Det er altså opplevelses-dimensjonen som jeg er ute etter her. Opplevelse kontra kunnskap.

Hva tenker du om det siste der?

Jeg tenker at det ikke finnes noen universielle regler om hvordan erfaring (eller mangelen på sådan) virker på behandlingssituasjonen.

Av og til er det en fordel, av og til en ulempe.

[Gjest a survivor]

Jeg tenker at det ikke finnes noen universielle regler om hvordan erfaring (eller mangelen på sådan) virker på behandlingssituasjonen.

Av og til er det en fordel, av og til en ulempe.

Det er jeg enig i.

Men jeg tenkte på utvikling av ny kunnskap. Kanskje må man ha erfaring for å kunne oppdage endel former for kunnskap? Altså, kunnskap som ikke er teoretisert ennå.

På samme måte som Coloumbus måtte reise over havet, det holdt ikke å se på kartet eller andres opplevelser.

På samme måte som Newton måtte få eplet i hodet, det holdt ikke å høre andre fortelle om sine syn av epler som falt.

Har du noen tanker omkring dette?

[Gjest psyk.studine]

Det er jeg enig i.

Men jeg tenkte på utvikling av ny kunnskap. Kanskje må man ha erfaring for å kunne oppdage endel former for kunnskap? Altså, kunnskap som ikke er teoretisert ennå.

På samme måte som Coloumbus måtte reise over havet, det holdt ikke å se på kartet eller andres opplevelser.

På samme måte som Newton måtte få eplet i hodet, det holdt ikke å høre andre fortelle om sine syn av epler som falt.

Har du noen tanker omkring dette?

Jeg skjønner at du vil diskutere dette, men jeg føler jeg har sagt mitt om saken allerede.

Det mest generelle jeg kan svare er at ulike tilnærmingsmåter fører til bredest kunnskap.

Jeg vil ikke synse om hva som fungerer "best".

[Gjest a survivor]

Jeg skjønner at du vil diskutere dette, men jeg føler jeg har sagt mitt om saken allerede.

Det mest generelle jeg kan svare er at ulike tilnærmingsmåter fører til bredest kunnskap.

Jeg vil ikke synse om hva som fungerer "best".

Ja, det jeg tenker, er vel at det er en meget stor overvekt i fagfolk uten egenerfaring, og man derfor i fremtiden kanskje bør oppmuntre til at folk med egenerfaring blir fagfolk.

For slik dagens teorier er, så er det jo en betydelig overvekt av teorier basert på nærmest utelukkende teorier fra fagfolk uten egenerfaringer.

Jeg er enig i det du sier.

Men det jeg søker, er vel hva som skal til for å forstå menneskets psyke vesentlig bedre enn idag? Og i det perspektivet så kan det tenkes at folk med egenerfaringer har vesentlige bidrag å komme med.

For det er jo en kjensgjerning at det alt vesentlige av psykologisk teori er basert på arbeider av folk uten egenerfaring, på 1800-tallet og 1900-tallet. Kanskje 2000-tallet vil markere starten på to hundre år med betydelig innslag fra folk med egenerfaringer, slik at bildet blir litt nyansert. For idag er det veldig skjev. Det er basert på observasjoner fra utsiden.