Barn og/eller kjæreste

[Gjest Alenemamma til 2]

Jeg sliter sånn for tiden. For hvordan skal resten av mitt liv bli? Hva skal jeg prioritere? Hva vil bli best for meg og barna?

Jeg er skilt og mor til to jenter - 2 og 7 år. Min eksmann og jeg har delt samvær og foreldreomsorg. Barna bor en uke hos hver.

Så har jeg forelsket meg igjen. Og dette er den store kjærligheten. Men han bor i USA. Min ex-mann nekter at jeg får ta barna med og flytte til USA. SÅ hvis jeg flytter, vil jeg bare få være med barna i feriene. Og flytter jeg ikke mister jeg mannen i mitt liv. Vi kan ikke på lang sikt ha et forhold over to kontinent. At han flytter hit er ikke noe alternativ grunnet språk og jobbmuligheter.

Min ex-mann er en god far, men mangler litt på empatien. Barna vil nok ha det bra hos ham, men uten en mamma i hverdagen vil jo noe mangle...

Jeg sliter virkelig med valgene som må taes. Er det noen som har vært i tilsvarende situasjon som jeg eller andre som har råd å komme med?

[Ulrikke]

Jeg kan ikke si hva som er riktig for deg - det må du selv avgjøre.

Men jeg vet at jeg ALDRI kunne flyttet og mistet sjansen til å delta i snuppas dagligliv - og frata henne en tett og jevnlig kontakt med mamma'n sin.

(nå er hun bare 7 mnd foreløpig, men en sånn flytting ville jeg ikke vurdert før hun var 16-18 ihvertfall...)

[mariaflyfly]

Er du villig til å gi slipp på hele oppveksten til barna dine for å innstallere deg med en ny kjæreste på den andre sida av jorda?

Jeg har barn som er nøyaktig like gamle som dine, og jeg kan si med hånda på hjertet, at det er ikke jeg.

[fuji1365380447]

Jeg syntes det virker som det er DU som sliter litt med empatien her...

Du mener at det er OK at du flytter verden rundt og fratar ungene dine muligheten til å være sammen med sin far til hverdags fordi du er forelsket???!!!

Hallo!!

Det er da helt urimelig at din ex skal godta dette.

Hvis kjærligheten er så sterk og viktig for dere, og den nye mannen er breddfull av empati, så vil han nok forstå dette.

Spåk tar da ikke så lang tid å lære seg, og jobbmarkedet i Norge er supergodt for tiden, så han skal nok finne seg noe dersom viljen er sterk nok!

Tenk på ungene dine, Alenemamma!

[Atene]

Jeg skjønner at det er et vondt valg, men skjønner ikke at det er vanskelig.

Barna dine er de eneste menneskene i verden som du er helt uerstattelig for. Kjærester kommer og går, men barna dine vil alltid være barna dine. Jeg hadde aldri reist fra dem.

Selv om mannen kjennes som "den eneste rette" nå, finnes det sikkert andre som det kan gå like bra med. Du vil angre hvis du ofrer barna dine.

[fuji1365380447]

Dessuten; Du er vel ikke "alenemamma" dersom du og din ex har delt omsorg og ungene er annehver uke hos ham...?

[Lillemus]

Jeg hadde aldri flyttet fra ungene til fordel for en mann. Selv om min bor bare en halvtimes tid med bil unna er det uaktuellt for meg.

Hvor lenge har dette nye forholdet var da? Hvor godt kjenner dere hverandre? Det er ikke bare å luske hjem med halen mellom beina om forholdet skulle ta slutt om du flytter over dammen.

[laban]

Jeg har ikke vært i din situasjon.

Men jeg har også to barn, mens verden er forholdsvis full av menn. Så jeg hadde ikke vært i tvil rent fornuftsmessig, selv om det er vondt å la den vinne over følelsene.

[sandexen]

Hmmm.. tror ikke faren mangler empati her:)

Han har vel bare følelser for sine barn! klart han vil kjempe for at du tar de med til USA?!

Skjønte ikke helt innlegget ditt, jeg!

Men om jeg måtte valgt... "den store kjærligheten" eller mine barn.. så hadde valget vært enkelt... "Den store kjærligheten" kan jo dukke opp flere ganger...

[Gjest Mom33]

Jeg ville aldri, aldri valgt en mann framfor mine barn.

Jeg ville aldri, aldri frarøvet mine barn muligheten for å ha både mamma og pappa i sin umiddelbare nærhet i oppveksten. Skilt eller ikke skilt.

[Gjest mommy34]

Jeg vil si at dersom du er i det minste tvil så flytt. Barna har det bedre uten en mor som likvel ikke vil ha dem. Hadde du virkelig elsket dem og vært bra for dem hadde du ikke vært i tvil her, da ville du valgt barna...

[Gjest sarahelise]

Tillegg: Du kan ikke kalle deg alenemamma når du deler omsorg med faren da, det blir for dumt, men du er kanksje ute etter sympati?

Og hvis du flytter og når forholdet tar slutt, det gjør det nok det også, så ikke forvent at du blir tatt imot med åpne armer av barna når du har forlatt dem.

Du høres ut som min svigermor, hun også byttet menn oftere enn andre bytter underbukse. Har ulike kull med barn med de ulike menn, og flytter ifra kull etter kull. Tydeligvis betyr ikke barna så mye mer når de ikke er små og søte lengre.

Når det siste forholdet tar slutt kommer hun løpende hjem og foventer at de elsdste sønnen, bla annet min mann skal hjelpe henne med alt mulig og være der for henne hele tiden. Dette tar igjen brått slutt ved neste mann og så har vi det gående.

Hun har et kull med barn i USA også, og ser de svært sjelden, noe som nok går hardere inn på min mann som savner sine halvsøsken enn på henne. For hun har jo den minste og søteste hos seg som hun har fått med den siste mannen i hennes liv...

[flisa]

Barna går først - bare vent til virkeligheten slår deg i bakhuet - når forelskelsens rus daler og du ikke klarer å føle at denne mannen har du valgt på bekostning av barnas mamma....*grynt*

[Speak]

Jeg hadde nok ikke vært i tvil. Barna kommer først. Ville aldri valgt å flytte fra dem.

Gubben er fra USA, han klarte å flytte hit, lære språket og få jobb. Alt er mulig om man virkelig vil.

[matildes mor]

ojojoj.....Det du skriver er jo egentlig at du er villig til å gi opp dine barn fordi du har funnet kjærligheten....

Hvor godt kjenner du mannen egentlig da? Regner med at siden han bor i USA så er det begrenset med tid sammen....

Uansett i mors liv bør den største prioriteringen være barna-uten tvil.

Du vil nok finne kjærligheten igjen bare du er åpen for det.

Nei-tenk deg om!! Ikke forlat barna dine pga av en mann-før eller siden kommer du til å angre på akkurat det valget.

[morsan]

For meg hadde jeg ikke engang vurdert å kalle dette for et "valg" - barn hadde gått foran automatisk - uansett!

[Gjest Persille]

1 - jeg hadde aldri, uansett årsak, flyttet fra barnet mitt.

2 - dersom du skal ta dem med flytter du dem ikke bare vekk fra faren, du flytter dem fra familie, venner, barnehage/skole, trygghet, et språk de skjønner - i det hele tatt, hele deres normale tilværelse. Er det verdt det?

[Gjest Alenemamma til 2]

Tillegg: Du kan ikke kalle deg alenemamma når du deler omsorg med faren da, det blir for dumt, men du er kanksje ute etter sympati?

Og hvis du flytter og når forholdet tar slutt, det gjør det nok det også, så ikke forvent at du blir tatt imot med åpne armer av barna når du har forlatt dem.

Du høres ut som min svigermor, hun også byttet menn oftere enn andre bytter underbukse. Har ulike kull med barn med de ulike menn, og flytter ifra kull etter kull. Tydeligvis betyr ikke barna så mye mer når de ikke er små og søte lengre.

Når det siste forholdet tar slutt kommer hun løpende hjem og foventer at de elsdste sønnen, bla annet min mann skal hjelpe henne med alt mulig og være der for henne hele tiden. Dette tar igjen brått slutt ved neste mann og så har vi det gående.

Hun har et kull med barn i USA også, og ser de svært sjelden, noe som nok går hardere inn på min mann som savner sine halvsøsken enn på henne. For hun har jo den minste og søteste hos seg som hun har fått med den siste mannen i hennes liv...

Jeg forventet ikke sympati. Og det er klart at jeg kunne forvente moralsk fordømmelse. Men hvordan du på bakgrunn av hva jeg har skrevet kan sammenligne meg med din svigermor er for meg en gåte!

Jeg har vært gift én gang! Har ett kull med barn og har passert 40. Så flere barn blir det heller ikke.

Det er klart at i et innlegg på DOL er det mange nyanser som ikke kommer frem. Men jeg er ikke den onde selv.......

[Gjest mommy34]

Jeg forventet ikke sympati. Og det er klart at jeg kunne forvente moralsk fordømmelse. Men hvordan du på bakgrunn av hva jeg har skrevet kan sammenligne meg med din svigermor er for meg en gåte!

Jeg har vært gift én gang! Har ett kull med barn og har passert 40. Så flere barn blir det heller ikke.

Det er klart at i et innlegg på DOL er det mange nyanser som ikke kommer frem. Men jeg er ikke den onde selv.......

Men du er villig til å forlate barna dine, ta fra dem moren sin. For det sier seg selv at dere sikkert kan ses maks 2 ganger i året? Og kanskje mister de helt lysten til å ha noe med deg å gjøre etter at du drar fra dem.

Selvsagt vil forelskelsen falme, selvsagt kan du få problemer med den nye og hva da?

Det finnes mange kjærester for hver av oss, men barna dine er uerstattelige da, tenker du ikke på det?

Hvis ikke han er villig til å flytte hit for deg og ofre litt, hvorfor skal du da ofre ditt liv og dine barn for ham?

Kan ikke skjønne at du i det hele tatt kan greie å dra fra ungene dine jeg...

[asterix]

Skjønner ikke at du vurderer det engang jeg for min del. Selvfølgelig kunne jeg aldri forlatt ungene på den måten. Å ta fra ungene muligheten til å være sammen med faren sin er jo også helt hårreisende, så jeg skjønner eksen din helt og fullstendig.

Synes rett og slett valget er ikkeeksisterende. Så lenge den nye kjæresten din er så lite forståelsesfull at han ikke er villig til å forlate USA for deg blir du bare nødt til å glemme hele fyren.