Barn og/eller kjæreste

[morsan]

I likestillingens navn - hvordan ville en mann ha valgt i samme situasjon?

Ville en far møtt samme motforestillinger mot å flytte som en mor får?

Hvis alenemamma til 2 hadde vært alenepappa til 2 - hvordan ville vi ha svart henne da?

Jeg bare spør.

Akkurat det samme.

[ostepop1365380989]

1 - jeg hadde aldri, uansett årsak, flyttet fra barnet mitt.

2 - dersom du skal ta dem med flytter du dem ikke bare vekk fra faren, du flytter dem fra familie, venner, barnehage/skole, trygghet, et språk de skjønner - i det hele tatt, hele deres normale tilværelse. Er det verdt det?

ENIG!

Kunne faktisk ikke blitt mer enig!

Jeg kunne ALDRI vurdert å flytte fra barna mine eller for den del å ta dem med til et annet land der de ville miste kontakten med faren, familie og venner.

Jeg skjønner ikke at dette i det hele tatt er noe du trenger å vurdere! Barna burde gå foran alt!

[morsan]

Hvor mange fedre som har forlatt sine barn for en kvinnes skyld, angrer før eller siden på det valget?

Hvis barna må komme først i en kvinnes liv, må de vel det også i en manns?

Hvor mange menn lever etter den logikken, egentlig? At de tar det som en selvfølge at barna må komme først - alltid?

Det at flere menn enn kvinner forlater sine barn, gjør det bare litt mer vanlig - ikke mer forståelig.

[Gjest stoiker]

Jeg vil si at dersom du er i det minste tvil så flytt. Barna har det bedre uten en mor som likvel ikke vil ha dem. Hadde du virkelig elsket dem og vært bra for dem hadde du ikke vært i tvil her, da ville du valgt barna...

Hvis den logikken stemmer, er det virkelig mange menn her i samfunnet som ikke elsker sine barn?

[Gjest dina2]

Jeg hadde aldri forlatt barna mine i Norge og flyttet etter en mann til usa.

Har han barn? Hvis ikke så ser jeg ikke språk og jobb som noe problem. Han bør i såfall være villig til å flytte på seg, ellers er neppe du kvinnen i hans liv, så enkelt er det.

Barn er nemlig mye viktigere faktor enn språk og jobb.Men har han barn, blir det jo en annen sak.

[Gjest sarahelise]

Hvis den logikken stemmer, er det virkelig mange menn her i samfunnet som ikke elsker sine barn?

Mulig menn ser ting annerledes enn kvinner fra naturens side? For mange durearter er det jo mor som tar seg av barna, far dra videre for å få nye barn med annen hunn.

Dette ligger kanskje litt i oss?

Ellers vil jeg tro at også far faktisk skulle ha interesse av å ha barna i nærheten, og slik jeg opplever det er det også slik. Men tradisjonelt var det mor som beholdt barna da.

[Mrs. Wallace]

Hvor mange fedre som har forlatt sine barn for en kvinnes skyld, angrer før eller siden på det valget?

Hvis barna må komme først i en kvinnes liv, må de vel det også i en manns?

Hvor mange menn lever etter den logikken, egentlig? At de tar det som en selvfølge at barna må komme først - alltid?

Heldigvis er det stadig flere menn som lever etter det prinsippet også.

Og det sitter en mengde ensomme karer rundt omkring, med voksne barn de ikke har kontakt med, som sannsynligvis ville gjort litt andre prioriteringer om de kunne velge igjen.

At det fokuseres på mors rolle her, er bare naturlig, ettersom det faktisk er mor som vurderer å reise fra ungene. Faren vil ha dem.

[Mrs. Wallace]

Hvis den logikken stemmer, er det virkelig mange menn her i samfunnet som ikke elsker sine barn?

Hvis man er villig til å gi avkall på samvær med ungene sine for å dyrke en forelskelse, elsker man dem ikke nok, nei. Uansett kjønn.

[Gjest sandex]

Økonomi er ikke noe problem. Jeg vil også beholde huset mitt i Norge, så jeg kan også reise og være sammen med dem her. Men jeg må jo også jobbe i USA.

Men hvis man sammenligner med menn som drar i utenriksfart eller på andre måter jobber ute, blir vel ikke dette så anderledes? Eller en far som flytter til en annen norsk by, ser vel heller ikke barna sine så veldig ofte?

Er det det at jeg er kvinne som får piggene så til de grader ut på dere? Mener dere at barn trenger mor mer enn far?

Hjelpe meg... Med en sånn holdning, så er det kanskje bedre at faren får samværsretten likevel, ja...

Når menn reiser fra barna sine.. så må jo du kunne gjøre det... høres det ut som.

[ostepop1365380989]

Sommerferien er lang, så den kan nok deles. De andre feriene vil det være naturlig at de er hos meg. Han vil tross alt se dem resten av året. Og ikke minst alle helger.

Hallo???

"De andre feriene vil det være naturlig at de er hos meg. Han vil tross alt se dem resten av året. Og ikke minst alle helger"

Dette betyr altså at faren aldri skal kunne få ta dem med på ferie??? Han skal dermed ha den daglige omsorg med alt det måtte innebære, mens du bare skal være "feriemamma" som tar dem med på morsomme og spennende opplevelser der både du og barna kan konsentrere dere fullt og helt om hverandre? Ingen jobb eller hverdagsmas eller noe slikt som er med i bilde???

Jeg blir nesten uvel av å lese at du vurderer å flytte fra barna dine (til ett annet kontinent) og likevel ser det som helt naturlig at du skal ha dem i alle ferier.

Det som er positivt for deg er at barn som er så små som dine ikke ser helt den sanne mammaen sin! De kommer da til å oppleve en mamma som er full av energi og tar dem med på fantastiske ting, mens pappaen "bare" kjører dem til og fra barnehage/skole, lager middag osv... Når de blir eldre skjønner de kanskje hvem som hadde det virkelige ansvaret og hvem som manglet empati! Du kommer nok til å angre da!!!

[flisa]

Hvor mange fedre som har forlatt sine barn for en kvinnes skyld, angrer før eller siden på det valget?

Hvis barna må komme først i en kvinnes liv, må de vel det også i en manns?

Hvor mange menn lever etter den logikken, egentlig? At de tar det som en selvfølge at barna må komme først - alltid?

Det får jo mennene selv finne ut. jeg vet i alle fall at måtte gubben min velge mellom meg og dattern - hadde jeg stilt bak.

[Gjest stoiker]

ENIG!

Kunne faktisk ikke blitt mer enig!

Jeg kunne ALDRI vurdert å flytte fra barna mine eller for den del å ta dem med til et annet land der de ville miste kontakten med faren, familie og venner.

Jeg skjønner ikke at dette i det hele tatt er noe du trenger å vurdere! Barna burde gå foran alt!

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

[flisa]

Så da er vi to store egoer, da, altså burde vi passe sammen?

Spøk til side; Det er ikke så enkelt som dette. Og igjen, innlegget viser ikke alle omstendighetene verken i familien eller i forhold til kjæresten min.

Men når jeg skriver at min ex mangler empati, mener jeg ikke i forhold til flyttesaken. Men mer generelt. Han er ikke flink til å gi trøst og synes gråt er en uting. Så det var mer i forhold til at han eventuelt skal være hovedomsorgsperson.

Og en sånn mann vil du overlate barna dine til - i tillegg?

[flisa]

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

KOMMER UNNA MED? - så du ØNSKER deg bort?

jeg mener slike menn er forkvakla.

[Gjest sandex]

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

Så - fordi menn er egoistiske, så bør kvinner også være det?

Her er det i tillegg en kvinne som ikke er sikker på hvor godt faren vil kunne ta vare på barna.... Er det rart det da blir ramaskrik?

Reise ifra småbarn uten å vite hvor godt de blir tatt vare på?

- for en forelskelse?

[matildes mor]

Hvor mange fedre som har forlatt sine barn for en kvinnes skyld, angrer før eller siden på det valget?

Hvis barna må komme først i en kvinnes liv, må de vel det også i en manns?

Hvor mange menn lever etter den logikken, egentlig? At de tar det som en selvfølge at barna må komme først - alltid?

Hvor mange fedre som lever etter den logikken? Det aner jeg ikke(kanskje flere fedre enn mødre lider av holdningsproblemer og ansvarsfraskrivelse?).

Men jeg mener fullt og fast at barna skal prioriterest først.Det er som et instinkt det-du verner med nebb og klør om barna dine,og du villig til å ofre mye for at barna skal ha det bra.Har du først blitt mor bør også barnas ve og vel være din hovedprioritering.Er det ikke det burde du heller ikke fått barn.

Om du virkelig er villig til å gi avkall på dine barn så er du heller ingen god mor eller far.Da har barna det best hos den av de som virkelig beskytter og elsker barna høyest.

[Atene]

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

Men da blir det vel ikke galt å kritisere trådstarter, det blir galt hvis man eventuelt ikke kritiserer en mann i tilsvarende situasjon like mye.

Jeg vet at det ville jeg gjort. Jeg ville faktisk slengt på noen spydige bemerkninger om hva jeg syntes om at han stakk av og overlot alt hverdagsansvaret til barnas mor også.

Sånn sett er jeg snillere mot trådstarter enn jeg ville vært mot en mann.

[Gjest sarahelise]

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

Å skille seg må da være lov, det blir noe annet å flytte til ett annet kontinent. Det ser vel alle?

[ostepop1365380989]

Det får jo mennene selv finne ut. jeg vet i alle fall at måtte gubben min velge mellom meg og dattern - hadde jeg stilt bak.

Er ikke det godt å tenke på da?

Altså at barnet er viktigst for han...

Det er nemlig slik det burde være-både for menn og kvinner!

[Mrs. Wallace]

Så da er vi to store egoer, da, altså burde vi passe sammen?

Spøk til side; Det er ikke så enkelt som dette. Og igjen, innlegget viser ikke alle omstendighetene verken i familien eller i forhold til kjæresten min.

Men når jeg skriver at min ex mangler empati, mener jeg ikke i forhold til flyttesaken. Men mer generelt. Han er ikke flink til å gi trøst og synes gråt er en uting. Så det var mer i forhold til at han eventuelt skal være hovedomsorgsperson.

Omstendighetene er uansett at du har to barn. De har én mamma.

Vil du gi dem opp, eller vil du fortsette å være mammaen deres?