Barn og/eller kjæreste

[flisa]

Er ikke det godt å tenke på da?

Altså at barnet er viktigst for han...

Det er nemlig slik det burde være-både for menn og kvinner!

Jo - og det elsker jeg han for

[ostepop1365380989]

Jo - og det elsker jeg han for

Det ville jeg også gjort!

[morsan]

Jeg er også enig i at barna bør gå foran alt - men jeg er uenig når menn ikke klynges opp mot veggen hver gang de velger annerledes, hver gang de prioriterer ungene ned og deres oppvekst bort fordi de vil gjøre karriere eller få seg ny dame eller hva de nå gjør.

Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå.

Men når en kvinne nå vurderer det samme som menn har vurdert siden tidenes morgen - da blir det ramaskrik. Hun er egoistisk, hun!

Problemet er at slik som menn er skrudd sammen, er det ytterst tvilsomt, blant alle de menn som finnes, at man finner seg en som faktisk kan tenke seg å stå i køen, komme etter hennes barn, ja, etter barn som ikke engang er hans egne. Når så mange menn ikke klarer stå i køen bak egne barn engang.

Og hva siden - når man er 40, hvor stor er sjansen for å møte en mann man kan leve med da? Når man har barn?

Livet er ikke så enkelt. Og menn kommer seg unna med mye som ikke kvinner får lov til å tenke på, engang. Fremdeles. Det gjør meg sint.

Jeg tror de aller fleste synes det er like forkastelig at en mann velger bort barna sine. Men fordi det er mer "vanlig", er det dessverre ikke like oppsiktsvekkende.

Men jeg synes du hadde mange gode poenger i dette:

"Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå."

jeg har tenkt de samme tankene selv. Ei dame i barselgruppe mi hadde en 4-åring fra før, og altså jevnaldernde baby med meg. Hun sa at hun nesten ble skilt etter det første barnets fødsel, fordi hun "bare tenkte barn", og så måtte hun "ta seg sammen" og tenke litt mer på mannen også.

Men det er ganske utrolig at vi har kommet dithen, at en nybakt far nesten skal stå som en furtepetter over at han ikke lenger er nr 1 i sin kvinnes liv. Hvorfor går alle samlivsrådene ut på at HUN må tenke mindre på barn, sitedenfor å si at HAN må tenke MER på barn??

[flisa]

Jeg tror de aller fleste synes det er like forkastelig at en mann velger bort barna sine. Men fordi det er mer "vanlig", er det dessverre ikke like oppsiktsvekkende.

Men jeg synes du hadde mange gode poenger i dette:

"Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå."

jeg har tenkt de samme tankene selv. Ei dame i barselgruppe mi hadde en 4-åring fra før, og altså jevnaldernde baby med meg. Hun sa at hun nesten ble skilt etter det første barnets fødsel, fordi hun "bare tenkte barn", og så måtte hun "ta seg sammen" og tenke litt mer på mannen også.

Men det er ganske utrolig at vi har kommet dithen, at en nybakt far nesten skal stå som en furtepetter over at han ikke lenger er nr 1 i sin kvinnes liv. Hvorfor går alle samlivsrådene ut på at HUN må tenke mindre på barn, sitedenfor å si at HAN må tenke MER på barn??

Helt enig - jeg FORAKTER sånne sjalu mannfolk - som vil ha "pupp" - i stedet for å delta i det store det er å bli forelder. Jeg syns det er utrolig at det kan være så grunnt.

[Atene]

Jeg tror de aller fleste synes det er like forkastelig at en mann velger bort barna sine. Men fordi det er mer "vanlig", er det dessverre ikke like oppsiktsvekkende.

Men jeg synes du hadde mange gode poenger i dette:

"Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå."

jeg har tenkt de samme tankene selv. Ei dame i barselgruppe mi hadde en 4-åring fra før, og altså jevnaldernde baby med meg. Hun sa at hun nesten ble skilt etter det første barnets fødsel, fordi hun "bare tenkte barn", og så måtte hun "ta seg sammen" og tenke litt mer på mannen også.

Men det er ganske utrolig at vi har kommet dithen, at en nybakt far nesten skal stå som en furtepetter over at han ikke lenger er nr 1 i sin kvinnes liv. Hvorfor går alle samlivsrådene ut på at HUN må tenke mindre på barn, sitedenfor å si at HAN må tenke MER på barn??

Veldig enig med deg.

Men det er en viktig forskjell når det gjelder forskjellen på å prioritere forholdet til en ny kjæreste, og forholdet til barnets far hvis man fortsatt er sammen.

Prioriterer man barnets far også, er sjansen for at forholdet holder større. Og dermed er risikoen for at barnet mister en av foreldrene sine mindre. Til slutt kommer altså dette barnet til gode.

[ostepop1365380989]

Veldig enig med deg.

Men det er en viktig forskjell når det gjelder forskjellen på å prioritere forholdet til en ny kjæreste, og forholdet til barnets far hvis man fortsatt er sammen.

Prioriterer man barnets far også, er sjansen for at forholdet holder større. Og dermed er risikoen for at barnet mister en av foreldrene sine mindre. Til slutt kommer altså dette barnet til gode.

Ja, og det er noe mange par idag glemmer!

[Ugga Bugga]

Det burde ikke være umulig for en amerikaner å lære seg norsk og få jobb i Norge, så det mest naturlige er vel at amerikaneren flytter hit. Med mindre han også har barn, da blir vel situasjonen litt mer komplisert...

[Gjest OMG 1]

Du mener vel ærig talt ikke at dette er noe vanskelig valg?

Velge mellom barna og en ny mann? Hadde ikke vært tvil i min sjel! Selvfølgelig kommer barna først!

[Gjest stoiker]

Jeg tror de aller fleste synes det er like forkastelig at en mann velger bort barna sine. Men fordi det er mer "vanlig", er det dessverre ikke like oppsiktsvekkende.

Men jeg synes du hadde mange gode poenger i dette:

"Ja, hvor mange menn er det ikke som finner seg elskerinner eller skiller seg - fordi kvinnen i deres liv setter barna først? I ekteskapet er nemlig det ikke populært å gjøre. _Der_ er det mannen og forholdet som skal komme først, og så barna. Men er det noen som protesterer, da? Nei, da er det samlivsspalte opp og ned om hvordan man må rydde plass for hverandre i forholdet og hvordan man må ta vare på hans behov. For jeg ser ikke bort fra at det for mange kvinner er _hennes_ behov å ta seg av små barn - før hun tar seg av hans behov.

Faktisk er det mest sexy som finnes, menn som finner seg i å stå litt i køen eller enda bedre, som hjelper til og lar ungene komme først - da er det utrolig hvor mye overskudd man har for ham og hverandre etterpå."

jeg har tenkt de samme tankene selv. Ei dame i barselgruppe mi hadde en 4-åring fra før, og altså jevnaldernde baby med meg. Hun sa at hun nesten ble skilt etter det første barnets fødsel, fordi hun "bare tenkte barn", og så måtte hun "ta seg sammen" og tenke litt mer på mannen også.

Men det er ganske utrolig at vi har kommet dithen, at en nybakt far nesten skal stå som en furtepetter over at han ikke lenger er nr 1 i sin kvinnes liv. Hvorfor går alle samlivsrådene ut på at HUN må tenke mindre på barn, sitedenfor å si at HAN må tenke MER på barn??

Takk og pris - så er jeg ikke alene om å tenke slik! You just made my day! Takk!

[Clue1365380406]

En bekjent av meg gjorde det du vurderer nå. Hun hadde fire barn, og valgte å ta med seg to til USA og la to være igjen i Norge.

Bakgrunnen for at hun flyttet var den samme som din, hun hadde funnet sin store kjærlighet her i livet. En mann som heller ikke vile flytte til Norge.

Jeg vet ikke om noen jeg kjenner som har klart å rote til livet sitt like mye som henne.

Hun fikk en sønn med denne mannen, og de var gift noen få år. Da de ble skilt, kunne hun ikke flytte tilbake til Norge med gutten, fordi han var amerikansk statsborger. Nå er hun gift på nytt igjen der borte, og har fått enda et barn.

Vet ikke hvor mye kntakthun har med de fire norske barna,men jeg tror alle har bodd i perioder hos henne.

Etter det jeg vet ønsket un å flytte tilbake, men ville ikke forlate et barn enda en gang. Så nå må hun være der hun er.

Jeg ville IKKE valgt en mann framfor barna mine, eller forlatt dem for å kunne leve sammen med ham. Er du HANS store kjærlighet, flytter han hit.

[Gjest stoiker]

Veldig enig med deg.

Men det er en viktig forskjell når det gjelder forskjellen på å prioritere forholdet til en ny kjæreste, og forholdet til barnets far hvis man fortsatt er sammen.

Prioriterer man barnets far også, er sjansen for at forholdet holder større. Og dermed er risikoen for at barnet mister en av foreldrene sine mindre. Til slutt kommer altså dette barnet til gode.

"Prioriterer man faren også...", skriver du. Hvem prioriterer mor, tenker jeg, i mitt stille sinn. Hvor mange mennesker skal vi kvinner prioritere - og hvem skal prioritere oss...for vi selv kan jo ikke gjøre det, da er vi jo egoister, og det vil vi vel ikke være...

[morsan]

Veldig enig med deg.

Men det er en viktig forskjell når det gjelder forskjellen på å prioritere forholdet til en ny kjæreste, og forholdet til barnets far hvis man fortsatt er sammen.

Prioriterer man barnets far også, er sjansen for at forholdet holder større. Og dermed er risikoen for at barnet mister en av foreldrene sine mindre. Til slutt kommer altså dette barnet til gode.

Absolutt - jeg er ikke enig i det.

Men jeg synes det gjennomsyrer de fleste råd man får - enten det er i en samlivsspalt i avisen eller det rådet mange får her på dol: Ta dere tid til å være par!

Alle er vel enige om at den beste gaven man kan gi sine barn er at mor og far er vel forlikte og gode venner og helst også kjærester.

Men hvorfor skal eventuelle uoverensstemmelser mht hva man skal prioritere etc løses ved at HUN jenker seg?

Er det ikke helt naturlig at en nybakt mor bruker sine krefter på det lille barnet?

Og ville ikke enhver nybakt mor simpelthen ELSKE den mannen som uforbeholdentviser at han elsker tilværelsen som barnefar, at han elsker sitt/sine barn og at han elsker at hans kone er en god mor for barna?

[Atene]

Absolutt - jeg er ikke enig i det.

Men jeg synes det gjennomsyrer de fleste råd man får - enten det er i en samlivsspalt i avisen eller det rådet mange får her på dol: Ta dere tid til å være par!

Alle er vel enige om at den beste gaven man kan gi sine barn er at mor og far er vel forlikte og gode venner og helst også kjærester.

Men hvorfor skal eventuelle uoverensstemmelser mht hva man skal prioritere etc løses ved at HUN jenker seg?

Er det ikke helt naturlig at en nybakt mor bruker sine krefter på det lille barnet?

Og ville ikke enhver nybakt mor simpelthen ELSKE den mannen som uforbeholdentviser at han elsker tilværelsen som barnefar, at han elsker sitt/sine barn og at han elsker at hans kone er en god mor for barna?

Jo, det er jeg helt enig i.

[Atene]

"Prioriterer man faren også...", skriver du. Hvem prioriterer mor, tenker jeg, i mitt stille sinn. Hvor mange mennesker skal vi kvinner prioritere - og hvem skal prioritere oss...for vi selv kan jo ikke gjøre det, da er vi jo egoister, og det vil vi vel ikke være...

Selvfølgelig burde far prioritere mor også.

Men det blir for dumt å sitte furten og si at "fordi du ikke prioriterer meg, prioriterer ikke jeg deg heller". Da er nok sjansene for å få det til å fungere nokså små...

[Gjest Alenemamma til 2]

Det burde ikke være umulig for en amerikaner å lære seg norsk og få jobb i Norge, så det mest naturlige er vel at amerikaneren flytter hit. Med mindre han også har barn, da blir vel situasjonen litt mer komplisert...

Amerikaneren er far til fire.

[Gjest togli]

Verken jeg eller mannen min ville klart å bosette oss på et annet kontinent uten barna våre. Jeg klarer ikke engang å tenke på det...

Hadde jeg vært deg hadde jeg heller satsa på å møte kjæresten i ferier etc.

[morsan]

Jo, det er jeg helt enig i.

Jeg kan bare huske at vi fikk to "samlivsråd" fra helsesøster/lege i forbidnelse med barseltiden, og begge to var noget spesielle.... ;-)

Det ene kom fra helsesøster under fødselsforberedende kurs for en bunke førstegangsfødende med menn. Hun snakket om dette å gjenoppta sexlivet etter fødselen, og sa (ordrett!!) at "det er bare å brette opp stakken og få det overstått!"

!!!

Hallo???!!!

OK, kan skjønne dette som et råd dersom det skal tolkes dithen at det ikke blir bedre enn å gå og grue seg og utsette og utsette det. Kanskje blir ikke første gangen, men så har man "kommet i gang" og det blir (forhåpentligvis) bedre etterhvert.

Men hun kom ikke med en slik forklaring, og dermed blir det lett stående som et råd om at vi damer ikke må være så forbaska pripne men la nå mannen få "sitt".

Råd nr 2 var adskillig hyggeligere formulert, men kanskje typisk at det kom fra en mann??? Det var legen under 6-ukerskontrollen, som sa "og så må dere ikke glemme å være litt kjærester også".

Igjen "egentlig" et godt råd, men samtidig ville det vært mye lettere å være kjærester dersom mor får nok søvn og avlastning.

Hvorfor kommer man ikke med råd til mannen om slikt?

I gamle dager skulle man dulle mer med barselkvinnen - hun skulle få barselgrøt og stell og oppmerksomhet (ok, kanskje ikke fra mannen, men fra kvinnene i slekta...).

Men nå skal barselkvinnen være sprek fra dag 1, ha middagen klar hver dag, ut og trimme på helsestudio med en gang, ha gjester på kaffe og kaker og selvsagt fremvise et nyvasket ryddig hjem samtidig!

Frykten for å bli sett på som "sytete" og eller "bare opptatt av barn" er nesten altoverskyggende.

Ikke rart nybakte mødre synes de får mye press på seg!!

*dagens lille utblåsning* ;-)

[Gjest togli]

I likestillingens navn - hvordan ville en mann ha valgt i samme situasjon?

Ville en far møtt samme motforestillinger mot å flytte som en mor får?

Hvis alenemamma til 2 hadde vært alenepappa til 2 - hvordan ville vi ha svart henne da?

Jeg bare spør.

Jeg hadde aldri kunnet forstå en pappa som tenkte i de baner heller. Jeg _vet_ også at mannen min aldri i livet ville ha flytta til et annet kontinent uten barna. Han er oppvokst ca 50 mil unna vårt nåværende hjemsted og han sier selv at dersom vi hadde blitt skilt, så ville han fortsatt ha bodd her!

[Gjest sandex]

Amerikaneren er far til fire.

Hehe.. Så da mener han det er naturlig at du må dra fra dine småbarn? Er hans barn små også?

[Ugga Bugga]

Amerikaneren er far til fire.

OK, i så fall synes jeg dette høres umulig ut. Amerikaneren vil ikke gi opp sine barn, og du burde heller ikke gi opp dine. Dermed er det nok best å avslutte dette forholdet.