Barn og/eller kjæreste

[Gjest stoiker]

Selvfølgelig burde far prioritere mor også.

Men det blir for dumt å sitte furten og si at "fordi du ikke prioriterer meg, prioriterer ikke jeg deg heller". Da er nok sjansene for å få det til å fungere nokså små...

Det er ikke snakk om å furte - men påtale forskjellsbehandlingen og forskjellene i forventninger til hvordan menn og kvinner prioriterer - ja, blant annet sin egen lykke. Hvordan kvinner får meldinger om at de er egoister - mens menn som velger likedan er realister. Hvordan det forventes at kvinner skal velge barna - mens far kommer unna uten nevneverdig kritikk, når han velger å gå.

Noen her inne mener at man ikke bør få barn om man ikke prioriterer dem. Hadde kravene vært like til begge kjønn, er jeg enig. Verden kommer ikke til å bli noe bedre sted om vi kvinner ikke sier fra, krever at mannfolk også behandles slik vi behandles, når vi prioriterer ned barna.

Hvis vi fortsetter å være det kjønnet som prioriterer barna før vår egen lykke, uten å kreve det samme av alle fedre - vil menn fortsette å prioritere seg selv og sine behov foran barna, og vi kvinner fortsette å komme i - ikke andre - men tredje rekke - alltid.

På sikt er ikke en slik "fordeling" av muligheter for å prioritere være noen tjeneste for våre barn. Om de skal få en annen fordeling, en annen mulighet for å bli lykkelige både som dem de er og som foreldre - må vi begynne med å sette eksempelet nå.

I forlengelsen kan man jo spørre seg - hvorfor skal ikke alenemoren få reise til Amerika, en mann/far er jo like mye istand til å passe på ungene og så kan hun ha dem i ferier. Dette har norske kvinner med menn i utenriksfart gjort i mange, mange år uten at noen har hevet ett øyenbryn. I likestillingens navn bør vi vel slutte å heve øyenbrynet bare fordi om en kvinne reiser, en mann tar over - det vil si at rollene snus. Eller?

[mariaflyfly]

Jeg hadde aldri kunnet forstå en pappa som tenkte i de baner heller. Jeg _vet_ også at mannen min aldri i livet ville ha flytta til et annet kontinent uten barna. Han er oppvokst ca 50 mil unna vårt nåværende hjemsted og han sier selv at dersom vi hadde blitt skilt, så ville han fortsatt ha bodd her!

Helt enig med deg. Jeg ville ikke forstått det, enten det var mammaen eller pappaen som fant på et slikt stunt.

[Atene]

Det er ikke snakk om å furte - men påtale forskjellsbehandlingen og forskjellene i forventninger til hvordan menn og kvinner prioriterer - ja, blant annet sin egen lykke. Hvordan kvinner får meldinger om at de er egoister - mens menn som velger likedan er realister. Hvordan det forventes at kvinner skal velge barna - mens far kommer unna uten nevneverdig kritikk, når han velger å gå.

Noen her inne mener at man ikke bør få barn om man ikke prioriterer dem. Hadde kravene vært like til begge kjønn, er jeg enig. Verden kommer ikke til å bli noe bedre sted om vi kvinner ikke sier fra, krever at mannfolk også behandles slik vi behandles, når vi prioriterer ned barna.

Hvis vi fortsetter å være det kjønnet som prioriterer barna før vår egen lykke, uten å kreve det samme av alle fedre - vil menn fortsette å prioritere seg selv og sine behov foran barna, og vi kvinner fortsette å komme i - ikke andre - men tredje rekke - alltid.

På sikt er ikke en slik "fordeling" av muligheter for å prioritere være noen tjeneste for våre barn. Om de skal få en annen fordeling, en annen mulighet for å bli lykkelige både som dem de er og som foreldre - må vi begynne med å sette eksempelet nå.

I forlengelsen kan man jo spørre seg - hvorfor skal ikke alenemoren få reise til Amerika, en mann/far er jo like mye istand til å passe på ungene og så kan hun ha dem i ferier. Dette har norske kvinner med menn i utenriksfart gjort i mange, mange år uten at noen har hevet ett øyenbryn. I likestillingens navn bør vi vel slutte å heve øyenbrynet bare fordi om en kvinne reiser, en mann tar over - det vil si at rollene snus. Eller?

Fordi den endringen som må skje ikke er at vi tillater at kvinner gir blaffen i barna sine slik vi i alle år har tillatt menn å gjøre - men at vi må kreve at menn stiller opp på samme måte som kvinner gjør.

[mariaflyfly]

Så da er vi to store egoer, da, altså burde vi passe sammen?

Spøk til side; Det er ikke så enkelt som dette. Og igjen, innlegget viser ikke alle omstendighetene verken i familien eller i forhold til kjæresten min.

Men når jeg skriver at min ex mangler empati, mener jeg ikke i forhold til flyttesaken. Men mer generelt. Han er ikke flink til å gi trøst og synes gråt er en uting. Så det var mer i forhold til at han eventuelt skal være hovedomsorgsperson.

"Han er ikke flink til å gi trøst og synes gråt er en uting. Så det var mer i forhold til at han eventuelt skal være hovedomsorgsperson"

Så da er det greit at mammaen flytter langt faenivold, og barna blir overlatt til en som ikke liker barnegråt.

Jaja... *himle*

[morsan]

Det er ikke snakk om å furte - men påtale forskjellsbehandlingen og forskjellene i forventninger til hvordan menn og kvinner prioriterer - ja, blant annet sin egen lykke. Hvordan kvinner får meldinger om at de er egoister - mens menn som velger likedan er realister. Hvordan det forventes at kvinner skal velge barna - mens far kommer unna uten nevneverdig kritikk, når han velger å gå.

Noen her inne mener at man ikke bør få barn om man ikke prioriterer dem. Hadde kravene vært like til begge kjønn, er jeg enig. Verden kommer ikke til å bli noe bedre sted om vi kvinner ikke sier fra, krever at mannfolk også behandles slik vi behandles, når vi prioriterer ned barna.

Hvis vi fortsetter å være det kjønnet som prioriterer barna før vår egen lykke, uten å kreve det samme av alle fedre - vil menn fortsette å prioritere seg selv og sine behov foran barna, og vi kvinner fortsette å komme i - ikke andre - men tredje rekke - alltid.

På sikt er ikke en slik "fordeling" av muligheter for å prioritere være noen tjeneste for våre barn. Om de skal få en annen fordeling, en annen mulighet for å bli lykkelige både som dem de er og som foreldre - må vi begynne med å sette eksempelet nå.

I forlengelsen kan man jo spørre seg - hvorfor skal ikke alenemoren få reise til Amerika, en mann/far er jo like mye istand til å passe på ungene og så kan hun ha dem i ferier. Dette har norske kvinner med menn i utenriksfart gjort i mange, mange år uten at noen har hevet ett øyenbryn. I likestillingens navn bør vi vel slutte å heve øyenbrynet bare fordi om en kvinne reiser, en mann tar over - det vil si at rollene snus. Eller?

"Hvis vi fortsetter å være det kjønnet som prioriterer barna før vår egen lykke, uten å kreve det samme av alle fedre - vil menn fortsette å prioritere seg selv og sine behov foran barna, og vi kvinner fortsette å komme i - ikke andre - men tredje rekke - alltid. "

Vi kan ikke rette opp den urett som er begått av enkelte menn ved å gjøre samme urett selv.

jeg er HELT enig med Atene i innlegget nedenfor!

[flisa]

"Hvis vi fortsetter å være det kjønnet som prioriterer barna før vår egen lykke, uten å kreve det samme av alle fedre - vil menn fortsette å prioritere seg selv og sine behov foran barna, og vi kvinner fortsette å komme i - ikke andre - men tredje rekke - alltid. "

Vi kan ikke rette opp den urett som er begått av enkelte menn ved å gjøre samme urett selv.

jeg er HELT enig med Atene i innlegget nedenfor!

Det er vi alle - som har levd en stund *overlegen*

[Gjest Ulvinnen]

I likestillingens navn - hvordan ville en mann ha valgt i samme situasjon?

Ville en far møtt samme motforestillinger mot å flytte som en mor får?

Hvis alenemamma til 2 hadde vært alenepappa til 2 - hvordan ville vi ha svart henne da?

Jeg bare spør.

"I likestillingens navn - hvordan ville en mann ha valgt i samme situasjon?"

Det får du svar på i denne tråden. Amerikaneren har fire barn og velger derfor å bli værende i USA.

Han får full støtte, alle forstår at han da ikke vil forlate dem og dra til Norge.

[Mrs. Wallace]

Jeg kan bare huske at vi fikk to "samlivsråd" fra helsesøster/lege i forbidnelse med barseltiden, og begge to var noget spesielle.... ;-)

Det ene kom fra helsesøster under fødselsforberedende kurs for en bunke førstegangsfødende med menn. Hun snakket om dette å gjenoppta sexlivet etter fødselen, og sa (ordrett!!) at "det er bare å brette opp stakken og få det overstått!"

!!!

Hallo???!!!

OK, kan skjønne dette som et råd dersom det skal tolkes dithen at det ikke blir bedre enn å gå og grue seg og utsette og utsette det. Kanskje blir ikke første gangen, men så har man "kommet i gang" og det blir (forhåpentligvis) bedre etterhvert.

Men hun kom ikke med en slik forklaring, og dermed blir det lett stående som et råd om at vi damer ikke må være så forbaska pripne men la nå mannen få "sitt".

Råd nr 2 var adskillig hyggeligere formulert, men kanskje typisk at det kom fra en mann??? Det var legen under 6-ukerskontrollen, som sa "og så må dere ikke glemme å være litt kjærester også".

Igjen "egentlig" et godt råd, men samtidig ville det vært mye lettere å være kjærester dersom mor får nok søvn og avlastning.

Hvorfor kommer man ikke med råd til mannen om slikt?

I gamle dager skulle man dulle mer med barselkvinnen - hun skulle få barselgrøt og stell og oppmerksomhet (ok, kanskje ikke fra mannen, men fra kvinnene i slekta...).

Men nå skal barselkvinnen være sprek fra dag 1, ha middagen klar hver dag, ut og trimme på helsestudio med en gang, ha gjester på kaffe og kaker og selvsagt fremvise et nyvasket ryddig hjem samtidig!

Frykten for å bli sett på som "sytete" og eller "bare opptatt av barn" er nesten altoverskyggende.

Ikke rart nybakte mødre synes de får mye press på seg!!

*dagens lille utblåsning* ;-)

Huh? Hadde noen (m.a.o. mannen) prøvd å brette opp stakken min den første tiden etter fødselen, hadde han endt med begge armene avkuttet.

[Gjest Settlers]

Jeg hadde valgt ungene mine. Selfølelig hadde jeg det.

Og at faren til barna dine ikke vil du skal ta med deg barna å flytte, det skjønner jeg veldig godt.

Selv kunne jeg aldri gjort det mot eks'n min. Aldri i livet. Ungen betyr akkurat like mye for han, som for meg.

[Gjest Settlers]

Nå har jeg lest alle svarene dine, og jeg må bare få si at det er lenge siden jeg har lest noe så egoistisk! Jeg er målløs.

Du kan komme til å angre veldig, veldig dypt.

[Dorthe]

I likestillingens navn - hvordan ville en mann ha valgt i samme situasjon?

Ville en far møtt samme motforestillinger mot å flytte som en mor får?

Hvis alenemamma til 2 hadde vært alenepappa til 2 - hvordan ville vi ha svart henne da?

Jeg bare spør.

Tror ikke faren her i huset hadde betenkt seg. Han hadde glatt flyttet til utlandet og forlagt at jeg skulle betale reisepenger for at ungen skulle dit på ferie.

[Glimtipper]

Jeg har forståelse for ditt dilemma. Men jeg tror du, innerst inne, vet hvilket valg som er riktig for deg i det lange løp. Når man har barn må man også vurdere deres lykke ved ethvert valg en gjør og de trenger mammaen sin.

Du skal ikke ta alle disse anklagelsene i tråden personlig. Vi vet selvfølgelig ingenting om hvor mye du elsker barna dine. De aller fleste foreldre gjør så godt en kan og det hender, på tross av kjærligheten man føler for de, at man tar valg som innebærer at de ikke er en del av hverdagen din. Sånn er det. Men ikke ta det valget basert på en forelskelse. Innse heller at det er noe du savner her i Norge og jobb hardt for å finne en mann du liker, som bor i nærheten.

Lykke til med å komme over amerikaneren, om du velger slik jeg tror du vil.

[Gjest barna er viktig]

Ikke svikt barna dine for en forelskelse. Hvis du tenker tilbake så var sikkert faren til barna dine en gang "mannen i ditt liv". Den eneste betingelsesløse kjærligheten er kjærlighet mellom foreldre og barn. Så ikke reis. Det går over.

[sheba]

Om denne amerikaneren din ikke har egne barn og han føler det samme for deg ville jeg si at han ikke burde utsette deg for dette spørsmålet i det hele tatt...

Jeg skjønner jo dilemmaet ditt, kjærlighet og forelskelse er sterke saker, men tror nok du ville angre bittert den dagen hverdagen møter deg:) jeg er forsåvidt i til dels samme situasjon som deg, men det var aldri et spørsmål om jeg skulle flytte på meg (mine barn har kun sporadisk og motvillig kontakt med pappaen sin), men de har tross alt et nettverk av familie, venner og trygghet som de ikke ville finne der, så han flytter til norge..

I tillegg har dine barn et godt innarbeid samvær med pappaen sin.. jeg håper du får oppleve både kjærligheten til ham du har truffet og samtidig for barnas skyld vil jeg si: Ikke reis! prøve og tenk deg selv om mammaen din da du var liten flyttet så langt bort??

*trøsteklem*

[Gjest stoiker]

Verken jeg eller mannen min ville klart å bosette oss på et annet kontinent uten barna våre. Jeg klarer ikke engang å tenke på det...

Hadde jeg vært deg hadde jeg heller satsa på å møte kjæresten i ferier etc.

Jeg synes det er en god ide! At hun heller kan møte kjæresten sin i alle ferier - men bo her. I stedet for å møte barna sine i alle ferier - og bo der.

[Gjest stoiker]

Amerikaneren er far til fire.

Siden dere begge har barn, synes jeg togli ovenfor her har et godt forslag: At dere to voksne satser på å møtes i alle ferier og andre anledninger - men at dere blir boende der deres barn er, begge to.

I vår voksne alder (vi er omtregt jevngamle) er det å møte "den store kjærligheten" et privilegium. Samtidig har vi skapt våre egne liv og har fått bagasje og historier hver for oss. Hvem sier at det eneste saliggjørende er å bo under samme tak? Hele tida? Et særboforhold kan være kanskje enda bedre enn et samboerskap.

Dere er to voksne mennesker - dere to kan mye bedre klare å bo på avstand enn barna deres kan tåle å ha sine foreldre på avstand.

Derfor synes jeg toglis ide om at _dere_ to, voksne, heller kan møtes i ferier. Kanskje har dere forskjellige ferier - så kan han komme hit og du dit - sammenlagt kan det bli ganske ok, tror du ikke det, da?

[Gjest stoiker]

Fordi den endringen som må skje ikke er at vi tillater at kvinner gir blaffen i barna sine slik vi i alle år har tillatt menn å gjøre - men at vi må kreve at menn stiller opp på samme måte som kvinner gjør.

Ja, det er akkurat det - _når_ skal vi kvinner kreve at mennene stiller opp, da? Når skal vi si at det å tenke og føle som så mange kvinner gjør, er riktig for kvinner - i stedet for å forstrekke oss på alle måter og områder for å gi omsorg til alle andre før oss selv? Og når skal _vi_ forlate våre menn når disse behovene ikke blir respektert, slik så mange menn får støtte for å forlate oss kvinner når vi i en periode i livet faktisk prioriterer barna?

Og når skal menn bli mannfolk nok til å ikke bare være opptatt av karriere og sex, men også barn? Og er det ikke å ta vare på et forhold også mannens ansvar, og en måte han kan gjøre det på, er å støtte kvinnen som mor, og vise at han er mann nok til å la et barns behov komme før sine egne?

Jeg har nemlig også levd en stund - og har rukket å få med meg at menn fremdeles ikke synes at det kvinner helt naturlig velger når de får barn, er riktig. For det stiller dem i annen rekke, nemlig. Og svært få menn trives der. _Selv om_ det er deres eget barn moren lar komme i første rekke.

Så nei - poenget mitt er at nå er det på høy tid at kvinnelige verdier blir likestilte med menns - og for å få fram det, påpekte jeg at menn i mindre grad enn kvinner vil bli kritisert for å flytte fra egne barn. Altså at det _er_ forskjellsbehandling, her.

Kvinner _skal_ liksom vise omsorg, også på egen bekostning, de. Mens menn _skal_ liksom kreve sine behov dekket for å være mannfolk, de. Lenger er vi altså ennå ikke kommet - og året er 2006 og landet er Norge.

Så ja, da, jeg er helt enig - vi kvinner skal ikke bli som menn. Vi skal være det vi er. Og framtida, den begynner nå.

Problemstillingen innskriver kommer med, og svarene hun får, viser imidlertid at vi framdeles ofte forventer forskjellig fra menn og kvinner - når det gjelder å la barna og deres behov komme før våre egne.

[laban]

Jeg kan bare huske at vi fikk to "samlivsråd" fra helsesøster/lege i forbidnelse med barseltiden, og begge to var noget spesielle.... ;-)

Det ene kom fra helsesøster under fødselsforberedende kurs for en bunke førstegangsfødende med menn. Hun snakket om dette å gjenoppta sexlivet etter fødselen, og sa (ordrett!!) at "det er bare å brette opp stakken og få det overstått!"

!!!

Hallo???!!!

OK, kan skjønne dette som et råd dersom det skal tolkes dithen at det ikke blir bedre enn å gå og grue seg og utsette og utsette det. Kanskje blir ikke første gangen, men så har man "kommet i gang" og det blir (forhåpentligvis) bedre etterhvert.

Men hun kom ikke med en slik forklaring, og dermed blir det lett stående som et råd om at vi damer ikke må være så forbaska pripne men la nå mannen få "sitt".

Råd nr 2 var adskillig hyggeligere formulert, men kanskje typisk at det kom fra en mann??? Det var legen under 6-ukerskontrollen, som sa "og så må dere ikke glemme å være litt kjærester også".

Igjen "egentlig" et godt råd, men samtidig ville det vært mye lettere å være kjærester dersom mor får nok søvn og avlastning.

Hvorfor kommer man ikke med råd til mannen om slikt?

I gamle dager skulle man dulle mer med barselkvinnen - hun skulle få barselgrøt og stell og oppmerksomhet (ok, kanskje ikke fra mannen, men fra kvinnene i slekta...).

Men nå skal barselkvinnen være sprek fra dag 1, ha middagen klar hver dag, ut og trimme på helsestudio med en gang, ha gjester på kaffe og kaker og selvsagt fremvise et nyvasket ryddig hjem samtidig!

Frykten for å bli sett på som "sytete" og eller "bare opptatt av barn" er nesten altoverskyggende.

Ikke rart nybakte mødre synes de får mye press på seg!!

*dagens lille utblåsning* ;-)

Jeg hånflirer alltid av ekspertuttalelser som består i at man skal "sette av tid" (utrolig teit uttrykk) til ditt og datt. Leser man slikt ordentlig, betyr det som regel i klartekst at mor skal få unna alt det trivielle og kjedelige fortere, så det ikke blir så synlig for resten av familien, og lage det så koselig så mulig for dem. Enkelt og greit, godt vi har fagfolk.

Nå kommer snart ekspertenens råd om sommerferie, som er omtrent i samme gata: Det er viktig at man blir enige om reisemål slik at alle får tilfredsstilt sine behov og lyster (jaha, DET hadde vel ingen tenkt på uten eksperthjelp), barna skal være aktive og fornøyde og mor og far skal pleie forholdet. Åh, for et godt råd - tar eksperten ungene imens, kanskje?

[Gjest fridalida]

Verken jeg eller mannen min ville klart å bosette oss på et annet kontinent uten barna våre. Jeg klarer ikke engang å tenke på det...

Hadde jeg vært deg hadde jeg heller satsa på å møte kjæresten i ferier etc.

Kunne ikke vært mer enig!

[Atene]

Ja, det er akkurat det - _når_ skal vi kvinner kreve at mennene stiller opp, da? Når skal vi si at det å tenke og føle som så mange kvinner gjør, er riktig for kvinner - i stedet for å forstrekke oss på alle måter og områder for å gi omsorg til alle andre før oss selv? Og når skal _vi_ forlate våre menn når disse behovene ikke blir respektert, slik så mange menn får støtte for å forlate oss kvinner når vi i en periode i livet faktisk prioriterer barna?

Og når skal menn bli mannfolk nok til å ikke bare være opptatt av karriere og sex, men også barn? Og er det ikke å ta vare på et forhold også mannens ansvar, og en måte han kan gjøre det på, er å støtte kvinnen som mor, og vise at han er mann nok til å la et barns behov komme før sine egne?

Jeg har nemlig også levd en stund - og har rukket å få med meg at menn fremdeles ikke synes at det kvinner helt naturlig velger når de får barn, er riktig. For det stiller dem i annen rekke, nemlig. Og svært få menn trives der. _Selv om_ det er deres eget barn moren lar komme i første rekke.

Så nei - poenget mitt er at nå er det på høy tid at kvinnelige verdier blir likestilte med menns - og for å få fram det, påpekte jeg at menn i mindre grad enn kvinner vil bli kritisert for å flytte fra egne barn. Altså at det _er_ forskjellsbehandling, her.

Kvinner _skal_ liksom vise omsorg, også på egen bekostning, de. Mens menn _skal_ liksom kreve sine behov dekket for å være mannfolk, de. Lenger er vi altså ennå ikke kommet - og året er 2006 og landet er Norge.

Så ja, da, jeg er helt enig - vi kvinner skal ikke bli som menn. Vi skal være det vi er. Og framtida, den begynner nå.

Problemstillingen innskriver kommer med, og svarene hun får, viser imidlertid at vi framdeles ofte forventer forskjellig fra menn og kvinner - når det gjelder å la barna og deres behov komme før våre egne.

"Problemstillingen innskriver kommer med, og svarene hun får, viser imidlertid at vi framdeles ofte forventer forskjellig fra menn og kvinner - når det gjelder å la barna og deres behov komme før våre egne. "

Gjør de? Hva er det i svarene hun har fått som indikerer at en mann ville fått et annet svar?