Kan noen svare meg fort?!

[Gjest KariKruskakli]

Synes du det er greit og forsvalrig å la noen sykemlede seg i flere måneder pga av noe slikt? Gjør ikke det bare vondt verre?

Det er jo veldig individuelt hvordan folk vil oppleve et samlivsbrudd da.

Jeg har har vært sykmeldt en gang i mitt liv, på slutten av siste graviditet.

Men et samlivsbrudd ville jeg nok ha opplevd som en så stor sorg, at jeg ser for meg at jeg ville hatt problemer med å gå på jobb den første tiden.

[Spirello]

Visste ikke engang at det var lov å bli sykemeldt for noe sånt jeg. Jeg og min mann brøt etter 9 år og vi var da på jobb hver eneste dag selv om det var tøfft, tror det er bra også jeg, komme litt bort fra senga og sin egen selvmedlidenhet. Man må jo bare reise seg og gå videre, ikke lulle seg inn i selvmedlidenhet.

Man har da lov til å bli nedbrutt av noe sånt? Ikke alle reagerer på samme måte vettu! Årsakene til hennes brudd kan være helt ulike dine.

[Gjest desperat og deprimert]

Drar i dag? Du mener reiser bort? Kan du ikke reise bort noen dager og så komme tilbake til timen på fredag, da, det er svært viktig at du får den sykemeldingen vet du.

*Trøsteklem til deg*

Jeg føler for å ta bilen og kjøre avgårde, bare se hvor jeg ender opp. Ut av landet. Se noe nytt... Kanskje det vil gi meg håp. Det å sitte hjemme er grusomt .

[Gjest KariKruskakli]

Jeg sliter da med mitt, og jeg ønsker deg lykke til. Men jeg mener nå at det er best å møte hverdagene og ikke bure seg inne. Livet har både gode og vonde dager.

"Men jeg mener nå at det er best å møte hverdagene og ikke bure seg inne. Livet har både gode og vonde dager"

Kan du tenke deg at man noen ganger i livet vil kunne oppleve ting hvor følelsene tar overhånd og at det ikke bare er å ta seg sammen.

Ingen er tjent med å ha en kolega som bare sitter og gråter vel.

[Spirello]

Tror du seriøst du får mer håp om du bare blir værende i senga og gråter og er håpløst oppgitt? Nei, det blir nok heller bare verre og verre og komme opp derifra igjen. Du kommer ikke til å se noe annet enn sorgen etterhver og det er jo helt feil. Du har sikkert mye fint i livet, venner og familie eller gode kollegaer?

Noen ganger trenger man tid for seg selv og pleie seg selv litt.. Klarne tankene og kanskje begynne å tenke i nye baner. Er man så utkjørt at man trenger å være sykmeldt er det dumt å presse seg til å gå på en jobb man ikke får noe støtte av kollegaer på...

[Luska]

Jeg sliter da med mitt, og jeg ønsker deg lykke til. Men jeg mener nå at det er best å møte hverdagene og ikke bure seg inne. Livet har både gode og vonde dager.

Du må akseptere at andre kan reagere på annen måte enn deg og kan ha andre behov i slike situasjoner enn det du har.

Har du ikke evnen til å forstå det, er du hjelpeløst trangsynt og mangler empati.

[Gjest stor livskrise]

Jeg føler for å ta bilen og kjøre avgårde, bare se hvor jeg ender opp. Ut av landet. Se noe nytt... Kanskje det vil gi meg håp. Det å sitte hjemme er grusomt .

Hvis du har fått legetime først på fredag er du nødt til å gå dit for å få sykemeldingen.

Her er et forslag fra meg: Kjør bort noen dager, men hold deg innenlands og noen timer unna fram til fredag. Hva med å leie en hytte noen dager, et naturskjønt sted? Jeg skjønner du er desperat nå, men det er mange steder i Norge du også vil kunne føle deg langt nok borte til å komme til hekter igjen.

Du må også huske på at når du er sykemeldt har du ikke lov å dra utenlands, med mindre du får legens tillatelse (og det er visst ikke alltid så lett).

[Gjest togli]

Visste ikke engang at det var lov å bli sykemeldt for noe sånt jeg. Jeg og min mann brøt etter 9 år og vi var da på jobb hver eneste dag selv om det var tøfft, tror det er bra også jeg, komme litt bort fra senga og sin egen selvmedlidenhet. Man må jo bare reise seg og gå videre, ikke lulle seg inn i selvmedlidenhet.

Hvis man er så deprimert at man faktisk ikke _klarer_ å fungere selv om man tar seg sammen, så går det rett og slett ikke an å komme seg på jobb. Sikkert vanskelig å fostå for folk som ikke har opplevd det selv. Folks psyke er veldig forskjellig og man har ulike måter å reagere på.

Jeg har selv aldri opplevd noe av dette og tror nok jeg skulle klart å gå på jobb hvis jeg opplevde dette. Likevel har jeg sett nære bekjente som aldri i livet ville klart å fungere uten ekstern hjelp i et slikt tilfelle...

[Gjest sol etter regn]

Synes du det er greit og forsvalrig å la noen sykemlede seg i flere måneder pga av noe slikt? Gjør ikke det bare vondt verre?

Leste et sted at samlivsbrudd kan være en så stor påkjenning at det kan tilsvare det å miste et barn på "kriseskalaen".. Så jeg tror ikke man skal ta så lett på sånt..

[puttelull]

Synes du det er greit og forsvalrig å la noen sykemlede seg i flere måneder pga av noe slikt? Gjør ikke det bare vondt verre?

Jeg synes du er veldig lettvint i tankegangen, porvint! (Lettvint=portvint...)

Man skal ikke kimse av sorg og depresjon, det er ikke "bare å ta seg sammen" for den som er i en slik situasjon. Det er en sykdom! Tenk om noen sa til deg, når du lå der med begge beina i gips, begge armene i fatle og huset surra inn i bandasje: Kom deg på jobb! Det er nok at du er der fysisk!"

Når ting er "synlige" (gips, fatle, bandasje, sår osv. er det greit at folk er borte fra jobb, men når det er noe i hodet, hjertet og sinnet, - da er det liksom bare å "ta seg sammen"!

Jeg blir fortvilet på "desperat og deprimert" sine vegne, altså!:-)

Stakkars jente!

[puttelull]

Jeg synes du er veldig lettvint i tankegangen, porvint! (Lettvint=portvint...)

Man skal ikke kimse av sorg og depresjon, det er ikke "bare å ta seg sammen" for den som er i en slik situasjon. Det er en sykdom! Tenk om noen sa til deg, når du lå der med begge beina i gips, begge armene i fatle og huset surra inn i bandasje: Kom deg på jobb! Det er nok at du er der fysisk!"

Når ting er "synlige" (gips, fatle, bandasje, sår osv. er det greit at folk er borte fra jobb, men når det er noe i hodet, hjertet og sinnet, - da er det liksom bare å "ta seg sammen"!

Jeg blir fortvilet på "desperat og deprimert" sine vegne, altså!:-)

Stakkars jente!

.

[Gjest portvint]

Jeg synes du er veldig lettvint i tankegangen, porvint! (Lettvint=portvint...)

Man skal ikke kimse av sorg og depresjon, det er ikke "bare å ta seg sammen" for den som er i en slik situasjon. Det er en sykdom! Tenk om noen sa til deg, når du lå der med begge beina i gips, begge armene i fatle og huset surra inn i bandasje: Kom deg på jobb! Det er nok at du er der fysisk!"

Når ting er "synlige" (gips, fatle, bandasje, sår osv. er det greit at folk er borte fra jobb, men når det er noe i hodet, hjertet og sinnet, - da er det liksom bare å "ta seg sammen"!

Jeg blir fortvilet på "desperat og deprimert" sine vegne, altså!:-)

Stakkars jente!

Tøys og tull. Det som kun er i hodet sånn er ingen sykdom det er noe man tenker på seg og som man like enkelt kan bli kvitt, selvsagt er det tungt, men man blir ikke syk av det, så svak er man da ikke.

Tror du at du er smart eller bare fordi du "løste" nicket mitt som jo ligger helt i dagen?

[puttelull]

Tøys og tull. Det som kun er i hodet sånn er ingen sykdom det er noe man tenker på seg og som man like enkelt kan bli kvitt, selvsagt er det tungt, men man blir ikke syk av det, så svak er man da ikke.

Tror du at du er smart eller bare fordi du "løste" nicket mitt som jo ligger helt i dagen?

Herregud!;-(

Hva jeg tror om deg etter _dette_ innlegget, holder jeg for meg selv...