Livet mitt har snudd på to til tre år

[Gjest anonym i kveld og andre kvelder]

For fem år siden var jeg et nedbrutt menneske. Jeg var sykemeldt og trodde at veien var rehabiliterin/attførin og ville ende i uføretrygd. Arbeidsgiver gjorde ingenting for å tilrettelegge og jeg gjennomgikk et helvete. Fagforeningen var for svak og jeg kontaktet privat advokat. Bet tennene sammen og betalte skyhøye regninger. Var akkurat blitt skilt på den tiden og satt i en nedslitt leilighet med to halvvoksne barn og så ikke lyst på tilværelsen.

Advokaten ordnet opp med noen få brev. Han var ansatt i et meget anerkjent firma og blir ansett som en av Norges dyktigste arbeidsretts advokater. Jeg jobbet ekstra og litt mere ekstra, fikk betalt regningen, pusset opp leiligheten og etablert meg på nytt.

Jeg engasjerte meg etterhvert i det ene og det andre, og i dag har jeg vennet meg til å se bilder av meg i media inn i mellom og møte kjente fjes i den ene og den andre sammenhengen.

Livet mitt har snudd til de grader at det er uforståelig. Likevel sitter jeg denne sommeren med klump i magen, ensomhetsfølelse og redsel for å ikke strekke til som aldri før.

Jeg bestillte time hos psykologen min i dag og skammer meg for det. Jeg har egentlig sluttet der. Skal en tur til legen i morgen for rutinesjekk og er redd for å begynne å grine.

Barna mine tilbringer nesten ingen tid med meg mer. Jeg vet at det er naturlig, men jeg savner den tiden da de trengte meg mer enn for å be om penger. Jeg gleder meg til å bli bestemor slik at noen trenger meg igjen.

Ikke si at jeg skal gå på dansekurs. Jeg har mennesker rundt meg så det holder, jeg er bare ENSOM når jeg holder en avis med stort bilde av smilende meg.

Dumt innlegg, ja, men slik kan det være.

[Gjest men det har sine fordeler også]

Jeg er også en kjent person her jeg bor. Siden jeg er blitt så synlig i lokamiljøet trer jeg inn i en rolle straks jeg går ut av døren. Framstår som blid og pratsom, selv om jeg ikke er det. klarer ikke å bare være meg selv ovenfor andre, derfor tror jeg ensomhetsfølelsen blir større. Vet ikke om det er tilfelle med deg, men det er iallefall min erfaring. Nå prøver jeg å unngå media...

[Gjest anonym i kveld og andre kvelder]

Jeg er også en kjent person her jeg bor. Siden jeg er blitt så synlig i lokamiljøet trer jeg inn i en rolle straks jeg går ut av døren. Framstår som blid og pratsom, selv om jeg ikke er det. klarer ikke å bare være meg selv ovenfor andre, derfor tror jeg ensomhetsfølelsen blir større. Vet ikke om det er tilfelle med deg, men det er iallefall min erfaring. Nå prøver jeg å unngå media...

Jeg har aldri greid å være meg selv helt og fullt. Media er ikke et problem, men jeg nevnte det som eksempel på forskjellen fra den lille, anonyme grå musen jeg var mens jeg var gift.

Noen ganger lurer jeg på om jeg ville bli mere lykkelig i en hytte i fjellene uten strøm, tlf. og tv, men jeg tør ikke ta sjansen;(

[Gjest Still standing!]

For det første vil jeg bare si GODT JOBBET for at du har klart å reise deg opp igjen. For å fortelle deg at du har stått gjennom stormen! Gratulerer! Du er flink. Jeg vil legge til at det å gråte er flaut å pinlig men det er helt menneskelig. Når du gråter så får du ut det inni deg Å det er alltid godt å få det ut. Du er sterk! Fordi hvis du tenker på hvor du var for noen år siden i forhold til idag... jah hehehe. Ja, det kan virke litt flaut å måtte ringe å avtale ny terapi time men det er igjen pga den følelsen vi må få bearbeidet ut av deg selv. Men tro meg min venn... Til slutt vil du takke deg selv for at du tok nettopp slike avgjørelser. For at du skal begynne å finne glede i det rundt deg, må du finne glede i deg selv. Du må ta en avgjørelse. Stå opp å spør deg selv "Hva skal jeg gjøre idag for å glede meg selv å mine rundt meg?" Gud som jeg beundrer deg! Mange nekter på at dem trenger hjelp å skal være så sta å tøffe! Du gjør det helt riktige! Bare slapp av å tenk på deg å dine følelser. Jeg ønsker deg absolutt det beste å aldri glem at dine barn elsker deg uansett! Det er bare det at akkurat nå ser dem kanskje noe som dem kanskje ikke orker å se. Nemlig å se deg deprimert å livsgnisten mangler litt. LIksom er ikke der 100%. Snakk sammenmere kanskje? Kanskje dem også har det vondt å trenger hjelp? Hjelp hverandre.

Lykke til!

[flisa]

Jeg har aldri greid å være meg selv helt og fullt. Media er ikke et problem, men jeg nevnte det som eksempel på forskjellen fra den lille, anonyme grå musen jeg var mens jeg var gift.

Noen ganger lurer jeg på om jeg ville bli mere lykkelig i en hytte i fjellene uten strøm, tlf. og tv, men jeg tør ikke ta sjansen;(

....forfatterhule i Oppdal er tingen - noe sånt:

http://www.oppdal-booking.no/images/gallery/Vangslia%20Hytter%20-%20Oppstuggu/images/hy_oppstuggu.jpg

[puttelull]

....forfatterhule i Oppdal er tingen - noe sånt:

http://www.oppdal-booking.no/images/gallery/Vangslia%20Hytter%20-%20Oppstuggu/images/hy_oppstuggu.jpg

Ja, der blir man _ikke_ gjenkjent, så "lite" folk som det er der oppi Vangslia.....

(Ja, jeg er _veldig_ godt kjent i Oppdal, men bor heldigvis ikke der lenger....)

[flisa]

Ja, der blir man _ikke_ gjenkjent, så "lite" folk som det er der oppi Vangslia.....

(Ja, jeg er _veldig_ godt kjent i Oppdal, men bor heldigvis ikke der lenger....)

man må jo holde seg inne da! hehe

[willow]

Jeg tror ensomhet er en følelse man har i seg selv. Man kan være ensom hvor som helst, og spesielt sammen med andre. Jeg synes ikke du skal skamme det over å ha tatt kontakt med psykolog. Når livet forandrer seg så mye er det bare naturlig å føle at man trenger litt hjelp til å finne ut av ting, for eksempel dette med ensomhet. Jeg tror det vil ordne seg. Du har jo vist at du har tæl innerst inne, i skikkelig vanskelige situasjoner. Det står det respekt av.

[Gjest eljo]

Du må ikke være flau for at du bestiller time hos psykologen igjen! Det er det som er jobben h*ns, og nå trenger du litt hjelp igjen, og da er h*n der for å hjelpe. Sånn er det med den saken. Lykke til!

[Gjest livet mitt har også snudd]

Jeg har også opplevd noe lignende. For få år siden var også jeg avhengig av trygd og trodde det var det rette for meg.

Men det var det ikke. For å lage en lang historie kort, så har jeg gått fra depresjon og trygd for noen år siden, til å drive mitt eget lille firma i dag og jeg stortrives med det! Jeg føler at jeg endelig har havnet på rett hylle her i livet! Firmaet går ikke så bra økonomisk akkurat nå, men det er sånt man må regne med i starten. Jeg har et godt håp om å komme meg ovenpå økonomisk kanskje alt fra neste år.

Jeg er også en person som er godt kjent blant folk her, blir gjenkjent på gata og er stadig avbildet i lokalavisa.

Har vært enslig i alle mine år som nå snart nærmer seg 40. Men jeg gjør ikke så mye av det. Jeg synes jeg har det godt, jeg kan bestemme over min egen tid selv, hjemme kan jeg gjøre akkurat som jeg vil, jeg er fri til å reise hvor jeg vil når jeg vil, jeg har ingen andre enn meg selv å ta hensyn til.

Bortsett fra katten min, da. Det betyr faktisk mye for meg å ha et dyr som er glad for at akkurat jeg er til, og som viser det så tydelig med å forlange kos og stell. Hvis du ikke har noe dyr, kanskje det kunne være noe å vurdere? Dyr kan hjelpe folk ut av ensomhet.

[Sofline]

Du må ikke være flau for at du bestiller time hos psykologen igjen! Det er det som er jobben h*ns, og nå trenger du litt hjelp igjen, og da er h*n der for å hjelpe. Sånn er det med den saken. Lykke til!

Enig, det er best å ta ting i oppløpet.

[puttelull]

man må jo holde seg inne da! hehe

*hihi* Ja, det er sikkert lettere å gjøre det, hvis man ikke er så tullete etter å kjøre alpint/telemark, som meg...

Kunne godt tenkt meg den hytta der, jeg!;-)