Bildet var av et dødt barn

[keinstein]

Da blir det jo noe sykt over det. Hadde han tatt seg et rolig fem-minutt og sett for seg selv for å minnes henne så hadde det vært greit. Men å flashe bilder av sitt døde barn opp i trynet på andre for å se hvordan de reagerer, det er jo sykt!

Det er hva jeg prøver å formidle.

De fleste med slike savn vet å oppføre seg.

[Gjest togli]

Jeg kan forstå det. Kjenner selv to familier som har mistet et barn. Felles for dem er at de har stor trang til å prate om barnet sitt. Andre rundt dem er "ferdige" med sorgen og selv føler de behov for at barnet ikke skal bli glemt. De er redde for å begynne å snakke om barnet sitt (redd for at folk skal gå lei), men like fullt har de dette behovet. Ved å vise fram bilder av sitt døde barn håper man kanskje at folk skal spørre og vise interesse for barnet?

Jeg tror ikke jeg ville syntes det var ekkelt å se bilder av et dødt barn. Det hadde vært trist, men ikke ubehagelig. Antagelig ville jeg blitt nysgjerrig og følt at foreldrene ønsket å snakke...

[Gjest togli]

Jeg syns det blir noe annet med barn som døde før, under eller like etter fødsel. Hadde jeg opplevd det, så kan det nok godt hende at jeg hadde hatt bilde stående framme også av dette barnet.

Men hvis jeg hadde mistet et eldre barn, hadde jeg aldri kunne tenkt meg å ha framme et bilde der barnet var dødt. Da hadde jeg definitivt foretrukket et "vanlig" bilde.

Jeg forstår godt at man også henger fram et bilde av sitt døde barn. Antagelig gir det en slags ro å bli påminnet om at barnet faktisk ikke lever mer. Sånn følte jeg det iallefall når mine besteforeldre døde. Jeg så dem etter at de var døde og da var det lettere å akseptere at de ikke "var mer". Hmm, vanskelig å forklare dette da det er lett å formulere seg feil (ufint?), men håper du skjønner hvor jeg vil hen :-)

[Gjest togli]

Takk.

Hun døde inni magen, 4 uker før termin. Hun skulle vært ferdig med 1. klasse nå.

Så utrolig trist... jeg kan ikke forestille meg hvordan det må ha vært :-(

[Mrs. Wallace]

Jeg skjønner godt at folk som har vært gjennom noe så ufattelig trist som å miste barnet sitt, har en trang til å ha bilder og minner av det.

Så får vi som helst vil skånes for ubehagelige tanker og påminnelser om at lykken er skjør, takle å se dem.

Minnene og bildene er alt man sitter igjen med etter å ha mistet noen.

[Mrs. Wallace]

Jeg kjenner mange som har mistet sine barn.

De som har mistet så tidlig som 6.-7. måned har ikke bilder av barna framme, de viser dem heller ikke til hvem som helst. Barna er ikke ferdig utviklet, det vet foreldrene godt.

Barn som dør i mors liv like før termin er ferdig utviklet, de er bare små.

Jeg kjenner heller ingen som har framme bilder av sine døde barn når de har bilder av dem da de levde.

Vi som aldri har fått oppleve at våre barn har pustet, har kun bilder igjen. Om noen blir støtt og opprørt av å se dem - hva så? Det er også en del av livet. Og som sagt før, det er VI som bærer sorg og smerte hver forbanna dag, om ikke dere da skulle tåle det i noen små minutter er det dere som har et problem.

Skulle bare mangle. Vi må ikke være så opptatt av å skåne oss selv for ubehagelige følelser, at vi ikke er åpne for andres behov i sorgen. Men slik er det blitt i dag, dessverre. Vi tror vi kan retusjere bort alt som minner oss om at livet er skjørt og inneholder vonde sider også.

Jeg har for øvrig sett flere bilder av døde barn, og har ikke noe som helst problem med å skjønne hvorfor noen vil ha dem fremme. Det er jo alt man sitter igjen med.

[Gjest glaice]

Jeg kjenner mange som har mistet sine barn.

De som har mistet så tidlig som 6.-7. måned har ikke bilder av barna framme, de viser dem heller ikke til hvem som helst. Barna er ikke ferdig utviklet, det vet foreldrene godt.

Barn som dør i mors liv like før termin er ferdig utviklet, de er bare små.

Jeg kjenner heller ingen som har framme bilder av sine døde barn når de har bilder av dem da de levde.

Vi som aldri har fått oppleve at våre barn har pustet, har kun bilder igjen. Om noen blir støtt og opprørt av å se dem - hva så? Det er også en del av livet. Og som sagt før, det er VI som bærer sorg og smerte hver forbanna dag, om ikke dere da skulle tåle det i noen små minutter er det dere som har et problem.

"Vi som aldri har fått oppleve at våre barn har pustet, har kun bilder igjen. Om noen blir støtt og opprørt av å se dem - hva så?"

Jeg forstår godt at dere ønsker å ha bilder av barnet som er dødt, men jeg syns denne kolegaen var litt merkelig som viser fram bilde på denne måten. Jeg syns det skal være et valg man får, om man vil se på bilde av en død person, barn/voksen/gammel, samme det. Jeg syns bare denne kolegaen gjorde dette på en merkelig måte! Ikke alle ønsker å se døde personer, og det bør vi også respektere, syns jeg.

Jeg har sett mange døde, men kjenner noen som ikke fikser det, derfor syns jeg ikke det er riktig å vise fram et slikt bilde uten forvarsel.

"Det er også en del av livet. Og som sagt før, det er VI som bærer sorg og smerte hver forbanna dag, om ikke dere da skulle tåle det i noen små minutter er det dere som har et problem."

Ja, dere har en enorm smerte dere må bære resten av livet, desverre, jeg kjenner flere som har mistet barnet sitt, så jeg vet hvor vondt dere kan ha det. Har som sagt også en nær venninne som har mistet, og vi prater ofte om dette.

Og dere som har bilder av barna deres framme, det er sikkert godt og fint, og de som kjenner dere vet at slik er det hos dere, og da får de jo velge om de vil gå nærme å se på bildene eller la være.

Denne kolegaen gav han ikke et valg, og det syns jeg var litt rart gjort...

Ikke alle ønsker å se foreldre/besteforeldre døde heller, og jeg syns det er det samme med barn. De jeg har vært borti som har tatt bilder av sine døde besteforeldre, har sagt ifra at "i denne bunken er det sånn og sånn bilder, så er dere klar over det, men dere må gjerne se hvis dere vil"

Vi er alle forskjellig....og vi tenker sikkert veldig ulikt....

[Gjest Ulvinnen]

Jeg syns det blir noe annet med barn som døde før, under eller like etter fødsel. Hadde jeg opplevd det, så kan det nok godt hende at jeg hadde hatt bilde stående framme også av dette barnet.

Men hvis jeg hadde mistet et eldre barn, hadde jeg aldri kunne tenkt meg å ha framme et bilde der barnet var dødt. Da hadde jeg definitivt foretrukket et "vanlig" bilde.

Det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon.

Men et menneske som har dødd en fredfull død, er ikke et stygt syn. Jeg har bilder av sen ene bestefaren min slik han var kørt etter at han døde. Det er et fint bilde, ikke noe ekkelt ved det.

Jeg har det riktignok i et album og ikke stående fremme. Men jeg føler ikke at jeg trenger å advare mot det bildet når noen blar i albumet.

[Gjest Ulvinnen]

På stua her henger det et stort bilde av vår døde baby, de som ikke liker det får heller snu i døra for bildet skal henge til evig tid uansett.

Klart at dere skal ha bildet hengende!

Trist å høre at dere mistet babyen deres, men det er godt at dere har bilder som hjelper dere å huske barnet.

[Gjest Ulvinnen]

Vi som har mistet barn før/under/like etter fødselen, har like stort behov for å vise fram disse som de levende barna våre.

Og det forbeholder jeg meg retten til. Om noen blir støtt gir jeg jamt faen. Om noen synes det er leit, synd. Det er JEG som lever med sorget og savnet hver dag. Det er JEG som bestemmer i mitt hjem, over hva jeg vil vise.

Jeg har fått utlukkende positive tilbakemeldinger på det at vi har bilder av henne, både på stua og på kontoret.

"Vi som har mistet barn før/under/like etter fødselen, har like stort behov for å vise fram disse som de levende barna våre."

Klart dere har det! Vi rekker å bli veldig glad i den lille personen som sparker oss inne i magen. Følelsene blir ikke bare borte fordi det skjer noe så tragisk som at barnet dør.

Jeg var så heldig at minsten min overlevde fødselen, men legene kaller det et mirakel at vi ikke strøk med begge to.

[Lillemus]

Det er fryktelig vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon.

Men et menneske som har dødd en fredfull død, er ikke et stygt syn. Jeg har bilder av sen ene bestefaren min slik han var kørt etter at han døde. Det er et fint bilde, ikke noe ekkelt ved det.

Jeg har det riktignok i et album og ikke stående fremme. Men jeg føler ikke at jeg trenger å advare mot det bildet når noen blar i albumet.

Det blir noe annet, vedkommende i denne tråden pleide tydeligvis å flashe opp bildet av sitt døde barn i tide og utide for å se hvordan andre reagerte.

[Gjest Ulvinnen]

Jeg reagerte heller ikke på det. Men på måten det blir presentert.

Når jeg kommer i folks hjem og ser det, så har de gjerne et hjørne med bilder og småting som minner om barnet. Helt greit.

Men på jobben? Og uten varsel? Nix.

Jeg ser hva du sier, at du oppfattet det som om kollegaen din ønsket å sjokkere og provosere.

Mulig du har rett, men det høres så merkelig ut at jeg har problemer med å skjønne at det er tilfelle.

[keinstein]

Det blir noe annet, vedkommende i denne tråden pleide tydeligvis å flashe opp bildet av sitt døde barn i tide og utide for å se hvordan andre reagerte.

Han driver med det enda. Etter en samtale i dag, så tror jeg han er på vei inn i en psykose eller noe sånt, han har fått andre problemer i tillegg. Det forandrer litt på situasjonen, men likevel ikke virkningen på andre og deres lidelse.

[Gjest Ulvinnen]

Det blir noe annet, vedkommende i denne tråden pleide tydeligvis å flashe opp bildet av sitt døde barn i tide og utide for å se hvordan andre reagerte.

Som jeg skrev til keinstein legger nede, så forstår jeg at han oppfattet det slik.

Men det høres utrolig rart ut at noen vil "misbruke" sitt døde barn for å sjokkere andre. I så fall har den personen et psykisk problem.

[keinstein]

"Vi som aldri har fått oppleve at våre barn har pustet, har kun bilder igjen. Om noen blir støtt og opprørt av å se dem - hva så?"

Jeg forstår godt at dere ønsker å ha bilder av barnet som er dødt, men jeg syns denne kolegaen var litt merkelig som viser fram bilde på denne måten. Jeg syns det skal være et valg man får, om man vil se på bilde av en død person, barn/voksen/gammel, samme det. Jeg syns bare denne kolegaen gjorde dette på en merkelig måte! Ikke alle ønsker å se døde personer, og det bør vi også respektere, syns jeg.

Jeg har sett mange døde, men kjenner noen som ikke fikser det, derfor syns jeg ikke det er riktig å vise fram et slikt bilde uten forvarsel.

"Det er også en del av livet. Og som sagt før, det er VI som bærer sorg og smerte hver forbanna dag, om ikke dere da skulle tåle det i noen små minutter er det dere som har et problem."

Ja, dere har en enorm smerte dere må bære resten av livet, desverre, jeg kjenner flere som har mistet barnet sitt, så jeg vet hvor vondt dere kan ha det. Har som sagt også en nær venninne som har mistet, og vi prater ofte om dette.

Og dere som har bilder av barna deres framme, det er sikkert godt og fint, og de som kjenner dere vet at slik er det hos dere, og da får de jo velge om de vil gå nærme å se på bildene eller la være.

Denne kolegaen gav han ikke et valg, og det syns jeg var litt rart gjort...

Ikke alle ønsker å se foreldre/besteforeldre døde heller, og jeg syns det er det samme med barn. De jeg har vært borti som har tatt bilder av sine døde besteforeldre, har sagt ifra at "i denne bunken er det sånn og sånn bilder, så er dere klar over det, men dere må gjerne se hvis dere vil"

Vi er alle forskjellig....og vi tenker sikkert veldig ulikt....

En person ble gitt mulighet av sykehuset til å se sin døde foelder. H*n ville ikke. Dette utløste en kommentar fra en søsken: "Er du feig?".

Alt slikt må være frivillig.

[keinstein]

Jeg ser hva du sier, at du oppfattet det som om kollegaen din ønsket å sjokkere og provosere.

Mulig du har rett, men det høres så merkelig ut at jeg har problemer med å skjønne at det er tilfelle.

Ikke uten grunn at jeg nevner det. Jeg har vært i kontakt med flere som har mistet noen, men ingen har opptrådt slik.

Jeg har fått reaksjoner fra de som mener han burde få lov. At han har rettigheter utover oss andre for å tilfredstille behov og søke empati på hvilken måte han vil hos hvem som helst. Jeg mener nei.

Selv har jeg hatt et sett grusomme personlige bilder. Ingen har sett dem utenom de som selv har fått en frivillig kopi. Bildene var bevisst terapi for noen få og ble brent da de hadde gjort nytta si.

At bilder har terapeutiske funksjoner kan vi se i mange sammenhenger. Men å misbruke dem for å sjokkere er forkastelig. Hvis jeg hadde vist fram til noen utenforstående, ville andre trodd jeg var pine gal.

[jaime]

"Jeg har aldri helt skjønt den trangen til å vifte sitt avkom i fjeset på alle og enhver..."

Enig med deg, men etter at jeg selv fikk barn skjønte jeg hvorfor. Man er så uendelig stolt av disse småtrollene sine. :-)

Men jeg dytter ikke bildet av gutten min oppi nesa på alle og enhver uansett da, men det er det vel få som gjør..

Jeg skjønner fascinasjonen for den enkelte forelder selvsagt; jeg er bare ikke så happy når de tror at alle andre er like interesserte.

[Gjest Ulvinnen]

Internett er fullt av siter hvor folk legger ut bilder av alt fra spontanaborterte fostre til dødfødte barn, og barn som døde like etter fødselen. Man må dog velge å oppsøke slike siter for å se slike bilder, et valg du og din kollega jo ikke fikk.

Jeg har aldri helt skjønt den trangen til å vifte sitt avkom i fjeset på alle og enhver...enten de er døde eller levende. Jeg er ikke interessert. Derav dette med å få velge om man vil se dem eller ei.

"Jeg har aldri helt skjønt den trangen til å vifte sitt avkom i fjeset på alle og enhver..."

Der har jeg inntrykk av at besteforeldre er mye ivrigere enn foreldre!

Min mor har et lite skrytealbum som hun trekker frem i tide og utide. Ingen har mulighet til å komme seg unna ;-)

[Elis31]

Nei, du har rett - jeg uttrykte meg krøkkete. HVIS jeg hadde bilde av barnet mitt i levende live, så ville jeg ha hatt det framme isteden for bilde av det etter døden.

Noen får aldri et levenede barn. Det dør under fødselen, eller kort tid etter før man får tatt bilde.

[Elis31]

Han driver med det enda. Etter en samtale i dag, så tror jeg han er på vei inn i en psykose eller noe sånt, han har fått andre problemer i tillegg. Det forandrer litt på situasjonen, men likevel ikke virkningen på andre og deres lidelse.

Da er vel ikke handlingene hans så veldig beviste. Håper dere kan hjelpe han. Evt be sjefen din om ta en prat med han om at han trenger hjelp.