Går til samtaler, men vet ikke om det hjelper (NHD?)

[Gjest Mariona]

Jeg er ei jente på 17-18 år. Har vert til noen samtaler på psykiatrisk poliklinikk eller hva det nå kalles. Der har jeg etterhvert fått fortalt at jeg risper meg selv på handa. Og at noen ganger har jeg tanker som at jeg ønsker å ta noen piller. Jeg både vil dø og vil ikke dø. Noen ganger kunne jeg bare ønske at jeg var liten igjenn og noen andre kunne passe på meg. Det er ikke så lett å få forklart hva det er. Jeg har hatt litt forskjellige problemer i ca snart 4 år nå. Isolering, tristhet og selvmordstanker. Noen ganger kan jeg være som en jojo. -Enten så er jeg helt oppi skyene, ellers så er jeg helt der nede... (noe foreldra mine sier...) Noen ganger så har jeg bare lyst å gi opp. Føler ikke at det hjelper å sitte og snakke om problemene, og deretter bare skulle gå ut i verden og fortsette å leve. Når jeg ikke er på skolen, sitter jeg for det meste inne alene og har ikke lyst ut. Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt. Går andre året på videregående.

kan ikke se noen framtid for meg. Jeg ve tikke helt hva jeg føler. Vet ikke hva jeg vil. Føler ikke noen forstår meg. Ikke dama som jeg prater med på bup heller. Føler ingen tror meg og tar meg alvorlig. Vet ikke om jeg vil leve eller om jeg vil dø.

Håper på et svar...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du skriver ikke noe om hvor lenge du har gått hos psykologen.

Slike problemer som du beskriver tar det ofte flere år i terapi for å bli kvitt.

Bedringen skjer ikke jevnt over hele behandlingen. Ofte kan en bli verre med det samme. Det kan gå mange måneder uten bedring, og så kommer bedringen etter et eller to eller tre år. Jeg forstår din utålmodighet og ditt spørsmål om det er nyttig. Jeg kan bare si: Hold ut og vær ærlig i terapien.

[Gjest Mariona]

Du skriver ikke noe om hvor lenge du har gått hos psykologen.

Slike problemer som du beskriver tar det ofte flere år i terapi for å bli kvitt.

Bedringen skjer ikke jevnt over hele behandlingen. Ofte kan en bli verre med det samme. Det kan gå mange måneder uten bedring, og så kommer bedringen etter et eller to eller tre år. Jeg forstår din utålmodighet og ditt spørsmål om det er nyttig. Jeg kan bare si: Hold ut og vær ærlig i terapien.

Takker for svar.

Det er ikke en psykolog jeg snakker med der, men en med en annen stilling.

Er det vanslige samtaler som er det riktige for å få løst ting? Ofte er det så grusomt å komme ut fra romet og ut i livet igjen. Når vurderes innleggelse? Jeg vet ikke om jeg ønsker innleggelse, men jeg synes ivertfall at det er vanslig å takle livet.

Finnes det diagnoser? Er jeg gal? Er det noe som feiler meg? Eller er jeg bare litt rar?

Lurer også på om det er mulig å få noe fritak fra gym pga psykiske problemer. "klarer" ikke å delta i gymtimene.

[Gjest sw]

Takker for svar.

Det er ikke en psykolog jeg snakker med der, men en med en annen stilling.

Er det vanslige samtaler som er det riktige for å få løst ting? Ofte er det så grusomt å komme ut fra romet og ut i livet igjen. Når vurderes innleggelse? Jeg vet ikke om jeg ønsker innleggelse, men jeg synes ivertfall at det er vanslig å takle livet.

Finnes det diagnoser? Er jeg gal? Er det noe som feiler meg? Eller er jeg bare litt rar?

Lurer også på om det er mulig å få noe fritak fra gym pga psykiske problemer. "klarer" ikke å delta i gymtimene.

jeg har de samme problemene som du, jeg er 21 og har hatt det siden jeg først kom under psyken da jeg var 14. det er ikke fint og si det, men ikke forvent deg formye, som jeg sa jeg har det som det, og jeg føler det bare blir verre, jeg går til terapi, men føler ikke at det hjelper.

[Gjest xo]

jeg må bare si det at jeg vet akkurat hvordan du har det. Har det på samme måte jeg også (tror jeg da).

Er ca like gammel som deg, bare gutt.

Du er ikke alene:)

[Gjest medsøster]

Takker for svar.

Det er ikke en psykolog jeg snakker med der, men en med en annen stilling.

Er det vanslige samtaler som er det riktige for å få løst ting? Ofte er det så grusomt å komme ut fra romet og ut i livet igjen. Når vurderes innleggelse? Jeg vet ikke om jeg ønsker innleggelse, men jeg synes ivertfall at det er vanslig å takle livet.

Finnes det diagnoser? Er jeg gal? Er det noe som feiler meg? Eller er jeg bare litt rar?

Lurer også på om det er mulig å få noe fritak fra gym pga psykiske problemer. "klarer" ikke å delta i gymtimene.

Jeg synes det var galt av sw å si at du ikke skal ha forventninger. Jeg begynte selv hos psykolog da jeg var på din alder. Og ja, jeg følte heller ikke at det hjalp meg, faktisk ikke de første 3 årene. Men tilslutt ba jeg om å få bytte psykolog til en som hadde mye erfaring fra min type problemer. Og etterhvert løsnet det seg for meg, jeg begynte og sette ord på følelsene,gjerne om og om igjen.Det er ikke sikkert at det vil ta like lang tid med deg. Jeg var veldig fastlåst da jeg begynte,og jeg forventet å bli bedre fort og å slutte fort. Etter en stund ble det også stilt diagnose og det hjalp også til å få den rette behandlingen. Jeg vet også hvor tøft det er å gå fra samtalene og ut i verden alene. Men der må vi bare være modige som få. Kanskje du kan få en kontaktperson utenom? Selv har jeg en avtale med min psykolog om å ringe henne hjemme hvis det er helt krise. Det har jeg aldri gjort, men jeg har kontaktet henne på jobb og fått "krisesamtaler". Ikke vær redd for å be om eller kreve det du trenger(f.eks:gymtimene). Og samtalene tar du jo ikke skade av , så hvorfor ikke "holde ut". Kanskje de blir en hjelp i lengden?!