rasende 5 åring

[Gjest Samfunnskritiker]

Er helt enig der!

Jeg ser allikevel at"tidsklemma" vi lever i, gjør at flere foreldre sliter med å sette grenser grunnet dårlig samvittighet.

Når et barn sier "mamma - se" og mor er stresset og sier " vent litt." Kan barnet begynne og skrike. Hvis da mor kommer løpemde. ser barnet at dette var effektivt, og skriker selvsagt neste gang det ønsker å få oppmerksomhet.

Slik kan det fortsette...

Jeg har nettopp lest en bok om barn i fighterrelasjon til voksne. Kjempe interessant.

Foreldre/lærere/barnehagepersonell som sliter med at barn ikke følger grenser burde lese denne. I tillegg finnes det grensesettingskurs i de fleste kommuner - som mange kunne hatt nytte av.

Hørtes bra ut. Hva heter boken/forfatteren?

Til tross for tidsklemmen, tror jeg barn følges godt opp i barnehage/skole etc i forhold til tilbakemeldinger på atferd.

Jeg tenker litt mer på stakkars barn, som må ta så mange vurderinger, helt alene på egenhånd, så tidlig, så ung.

Men du verden, som de fikser disse barna våres. Flinke er de!

[Gjest Samfunnskritiker]

Et barn i en slik tilstand er ikke i standt til å se at det er flaut eller ydmykende å bli dratt vekk av foreldren. De er helt frikoblet fra fornuft og det er ofte umulig å trenge gjennom.

Jeg har to barn, ett som aldri blir slik som beskrevet her, og ett som blir det. Jeg tror ikke det er min skyld, vi har jobbet masse med det og gitt han mye positiv oppmerksomhet når han oppfører seg fint. Han er veldig klar over problemet selv, men har et voldsomt temperament som han innimellom ikke klarer å styre. Jeg regner med at han vil lære det med tiden, men når han går løs på omgivelsene sine, mener jeg at det er en riktig reaksjon å fjerne han fra situasjonen.

Men et slik syn på barnet, tror jeg nok at vi er med å oppretthold en del av den negative utviklingen.

Hadde jeg dratt med meg barnet ut av butikken eller fra et STORT arrangemet, jeg tror nok mine barn ville stusset litt da.

[tonie]

Jeg tror at barn opererer i det spillerommet de har tilgjengelig. Med det mener jeg at barn er flink til å utnytte foreldrenes svakheter- og trekker strikken så langt det går. Her er det vårt ansvar å se til at strikken ikke kan strekkes så veldig langt. Jeg tror f. eks ikke at noen av mine barn er i stand til å slå meg eller kalle meg opp jmf. skulle ønske du var død.

Jeg har aldri slått barnet mitt, aldri kjeftet på det i nærvær av andre barn, og når jeg korigerer atferd gjør jeg det på en slik måte at jeg ikke krenker de.

Jeg syns jeg ser fort når barna mine blir flau, redd (under tilsnakk), brydd,lei seg etc Her er det en hårfin balanse mellom å bygge barns selvtillitt opp eller ned, mener jeg.

For meg betyr det mye å ha en gjensidig dialog med barna mine. Slik lærer jeg å kjenne grensene, mulighetene og begrensingene til barna, men de også mine. Respekt for meg er ikke ord og handlinger som får stoppet barna mine, men handlinger som gjør at barna tar rasjonelle valg og dermed rasjonelle handlinger.

Dere spør hva jeg ville gjort, aller først bestemt meg for hva er mine grenser og hvorfor har jeg disse grensene, og er dette grenser som kan gjelde hele tiden, ikke bare når det passer meg.

videre ville jeg, ja...

det er vel ikke så mye å si,

hadde jeg dratt med meg barnet hjem fordi det slo meg, da hadde jeg tenkt at jeg måtte ha litt profesjonell hjelp.

Den dagen jeg tyr til makt over barnet mitt for å få de til å la være å slå eller gjøre andre ting jeg ikke liker, ja... er de salgbare de barna? Da hadde jeg tenkt jeg ikke hadde så veldig mye mer å bidra med. ...

Men jeg tror at den læringen som sitter, den læringen barna velger å ta med seg, er den læringen som skjer på barnets premisser. Som mor hadde jeg følt jeg hadde mislyktes på mange plan på mange stadier, dersom jeg hadde formet barnet mitt til å kunne gi meg en på tryne.

Mange gode tanker, men nå er jo barn svært forskjellige. Noen tøyer strikken noe voldsomt. Sønnen min er sånn, til tross for at min måte å oppdra ham ligner ganske mye på det du skriver her. Det hjelper ikke om jeg er aldri så konsekvent og forutseende. Han presser og presser, likevel. Han er sånn av natur, og jeg tror at den sterke viljen kan føre ham langt.

Han har slått meg i ansiktet, og jeg tok ham skikkelig for det. Vi var alene da, men hadde det skjedd mens vi var sammen med andre hadde jeg tatt ham med meg og gått. Fordi jeg mener barnet må få en umiddelbar tilbakemelding når det gjør noe sånt, og fordi jeg mener det er mindre ydmykende for barnet å få den utefor de andres synsvidde. Jeg tror ikke barn har det minste vondt av å bli flaue og få litt skyldfølelse når de gjør ting som er helt uakseptable. Tvert imot, jeg tror det er en viktig del av sosialiseringen. Det er klart at det ikke bør skje ofte, for da skaper man usikre og utrygge små mennesker, men av og til tror jeg det er bare sunt.

Jeg reagerer på den siste setningen din. Den er utrolig arrogant, synes jeg. Mange barn prøver seg med å slå foreldrene. Å antyde at de som opplever det skal føle seg mislykka som foreldre er drøyt synes jeg. Jeg velger å tro at dine barn er litt mindre viljesterke enn mitt er siden du aldri har opplevd sånt.

[Gjest Kontrollert sinne]

Hørtes bra ut. Hva heter boken/forfatteren?

Til tross for tidsklemmen, tror jeg barn følges godt opp i barnehage/skole etc i forhold til tilbakemeldinger på atferd.

Jeg tenker litt mer på stakkars barn, som må ta så mange vurderinger, helt alene på egenhånd, så tidlig, så ung.

Men du verden, som de fikser disse barna våres. Flinke er de!

Boka heter: Barns kamp med voksne av Margot Jørgensen og Peter Schreiner

Den utrykker en helt ny forståelse for sammenhenger. Det er ikke barnet det er noe "i veien med", det er situasjonen. Barnet og den voksne har sammen havnet på feil spor.

Jo da, lærere gjør en fremragende jobb med barna våre. Men de er bare mennesker de og, og det er ikke alltid de vet hvordan de skal håndtere et barn som "stjeler" hele oppmerksomheten i en klasse. Ofte blir den siste utvei å sette eksralærer inn på barnet, få en diagnose eller lignenede, så kan svaret ligge i en mønster som må brytes. Ofte kan det oppfattes som at det "bare er sånn", uten å egentlig ha blitt analysert.

Barn er intelligente, og tar fort til seg, hva som er hensiktsmessig og ikke. Det vi kan se på som lite hensiktsmessig kan faktisk være målet for barnet.

[Gjest sikkert norrmalt]

Jeg tror at barn opererer i det spillerommet de har tilgjengelig. Med det mener jeg at barn er flink til å utnytte foreldrenes svakheter- og trekker strikken så langt det går. Her er det vårt ansvar å se til at strikken ikke kan strekkes så veldig langt. Jeg tror f. eks ikke at noen av mine barn er i stand til å slå meg eller kalle meg opp jmf. skulle ønske du var død.

Jeg har aldri slått barnet mitt, aldri kjeftet på det i nærvær av andre barn, og når jeg korigerer atferd gjør jeg det på en slik måte at jeg ikke krenker de.

Jeg syns jeg ser fort når barna mine blir flau, redd (under tilsnakk), brydd,lei seg etc Her er det en hårfin balanse mellom å bygge barns selvtillitt opp eller ned, mener jeg.

For meg betyr det mye å ha en gjensidig dialog med barna mine. Slik lærer jeg å kjenne grensene, mulighetene og begrensingene til barna, men de også mine. Respekt for meg er ikke ord og handlinger som får stoppet barna mine, men handlinger som gjør at barna tar rasjonelle valg og dermed rasjonelle handlinger.

Dere spør hva jeg ville gjort, aller først bestemt meg for hva er mine grenser og hvorfor har jeg disse grensene, og er dette grenser som kan gjelde hele tiden, ikke bare når det passer meg.

videre ville jeg, ja...

det er vel ikke så mye å si,

hadde jeg dratt med meg barnet hjem fordi det slo meg, da hadde jeg tenkt at jeg måtte ha litt profesjonell hjelp.

Den dagen jeg tyr til makt over barnet mitt for å få de til å la være å slå eller gjøre andre ting jeg ikke liker, ja... er de salgbare de barna? Da hadde jeg tenkt jeg ikke hadde så veldig mye mer å bidra med. ...

Men jeg tror at den læringen som sitter, den læringen barna velger å ta med seg, er den læringen som skjer på barnets premisser. Som mor hadde jeg følt jeg hadde mislyktes på mange plan på mange stadier, dersom jeg hadde formet barnet mitt til å kunne gi meg en på tryne.

Du høres ut som en drømmemor. MEN hva skjer med ungene dine den dagen noen andre irettesetter dem? Hva skjer den dagen noen sier noe til de som gjør at de blir flau?

[Gjest Samfunnskritiker]

Jada, barna trenger gode rollemodeller. Men hadde denne moren vært en god rollemodell hvis hun ikke hadde reagert på slag?

Alternativt, kunne hun sagt at dette ikke er en aksptabel atferd- slik kan vi ikke ha det dersom vi skal være her. Å slå er lite hyggelig og skal vi være ute sammen med andre, må vi være hyggelig.

Si klart fra til barnet hva som forventes av det. Det hadde også gått an å si til barnet at dersom du syns dette er vanskelig, kan vi evt gå hjem?

Slik synliggjør vi at barnet har valgmuligheter.

Jeg syns også det går an å være tydelig på at atferden, å slå ikke er akseptabel, og derrsom barnet slår så drar vi hjem. Forutsatt at barnet er forbredt og at vi ikke drar barnet med oss hjem i sinne!

Jeg tror ikke ting kommer som lyn fra klar himmel, kanskje hadde det vært en mulighet krevd at barnet skulle sette seg/roe seg sammen med foreldrene, sette seg å drikke litt/spise eller hva som hels som er en motvekt til å være "umulig".?

[flisa]

Jeg tror at barn opererer i det spillerommet de har tilgjengelig. Med det mener jeg at barn er flink til å utnytte foreldrenes svakheter- og trekker strikken så langt det går. Her er det vårt ansvar å se til at strikken ikke kan strekkes så veldig langt. Jeg tror f. eks ikke at noen av mine barn er i stand til å slå meg eller kalle meg opp jmf. skulle ønske du var død.

Jeg har aldri slått barnet mitt, aldri kjeftet på det i nærvær av andre barn, og når jeg korigerer atferd gjør jeg det på en slik måte at jeg ikke krenker de.

Jeg syns jeg ser fort når barna mine blir flau, redd (under tilsnakk), brydd,lei seg etc Her er det en hårfin balanse mellom å bygge barns selvtillitt opp eller ned, mener jeg.

For meg betyr det mye å ha en gjensidig dialog med barna mine. Slik lærer jeg å kjenne grensene, mulighetene og begrensingene til barna, men de også mine. Respekt for meg er ikke ord og handlinger som får stoppet barna mine, men handlinger som gjør at barna tar rasjonelle valg og dermed rasjonelle handlinger.

Dere spør hva jeg ville gjort, aller først bestemt meg for hva er mine grenser og hvorfor har jeg disse grensene, og er dette grenser som kan gjelde hele tiden, ikke bare når det passer meg.

videre ville jeg, ja...

det er vel ikke så mye å si,

hadde jeg dratt med meg barnet hjem fordi det slo meg, da hadde jeg tenkt at jeg måtte ha litt profesjonell hjelp.

Den dagen jeg tyr til makt over barnet mitt for å få de til å la være å slå eller gjøre andre ting jeg ikke liker, ja... er de salgbare de barna? Da hadde jeg tenkt jeg ikke hadde så veldig mye mer å bidra med. ...

Men jeg tror at den læringen som sitter, den læringen barna velger å ta med seg, er den læringen som skjer på barnets premisser. Som mor hadde jeg følt jeg hadde mislyktes på mange plan på mange stadier, dersom jeg hadde formet barnet mitt til å kunne gi meg en på tryne.

Men å ødelegge for alle rundt er greit?

[Gjest Samfunnskritiker]

Boka heter: Barns kamp med voksne av Margot Jørgensen og Peter Schreiner

Den utrykker en helt ny forståelse for sammenhenger. Det er ikke barnet det er noe "i veien med", det er situasjonen. Barnet og den voksne har sammen havnet på feil spor.

Jo da, lærere gjør en fremragende jobb med barna våre. Men de er bare mennesker de og, og det er ikke alltid de vet hvordan de skal håndtere et barn som "stjeler" hele oppmerksomheten i en klasse. Ofte blir den siste utvei å sette eksralærer inn på barnet, få en diagnose eller lignenede, så kan svaret ligge i en mønster som må brytes. Ofte kan det oppfattes som at det "bare er sånn", uten å egentlig ha blitt analysert.

Barn er intelligente, og tar fort til seg, hva som er hensiktsmessig og ikke. Det vi kan se på som lite hensiktsmessig kan faktisk være målet for barnet.

Takk for tipset!

Du ser litt humoristisk på ting og du- jeg ler litt av innlegget ditt- men jeg syns det var veldig bra.

Jeg ser du er en person, som ser at en sak kan ha flere løsninger og det er bra.

[Gjest Samfunnskritiker]

Men å ødelegge for alle rundt er greit?

Det er der de voksne må være, for at barn ikke skal kunne trekke den hit og dit. Skjønner?

[Sofline]

Alternativt, kunne hun sagt at dette ikke er en aksptabel atferd- slik kan vi ikke ha det dersom vi skal være her. Å slå er lite hyggelig og skal vi være ute sammen med andre, må vi være hyggelig.

Si klart fra til barnet hva som forventes av det. Det hadde også gått an å si til barnet at dersom du syns dette er vanskelig, kan vi evt gå hjem?

Slik synliggjør vi at barnet har valgmuligheter.

Jeg syns også det går an å være tydelig på at atferden, å slå ikke er akseptabel, og derrsom barnet slår så drar vi hjem. Forutsatt at barnet er forbredt og at vi ikke drar barnet med oss hjem i sinne!

Jeg tror ikke ting kommer som lyn fra klar himmel, kanskje hadde det vært en mulighet krevd at barnet skulle sette seg/roe seg sammen med foreldrene, sette seg å drikke litt/spise eller hva som hels som er en motvekt til å være "umulig".?

Som trådstarter sier: barnet her slo seg helt vrangt.

[flisa]

Alternativt, kunne hun sagt at dette ikke er en aksptabel atferd- slik kan vi ikke ha det dersom vi skal være her. Å slå er lite hyggelig og skal vi være ute sammen med andre, må vi være hyggelig.

Si klart fra til barnet hva som forventes av det. Det hadde også gått an å si til barnet at dersom du syns dette er vanskelig, kan vi evt gå hjem?

Slik synliggjør vi at barnet har valgmuligheter.

Jeg syns også det går an å være tydelig på at atferden, å slå ikke er akseptabel, og derrsom barnet slår så drar vi hjem. Forutsatt at barnet er forbredt og at vi ikke drar barnet med oss hjem i sinne!

Jeg tror ikke ting kommer som lyn fra klar himmel, kanskje hadde det vært en mulighet krevd at barnet skulle sette seg/roe seg sammen med foreldrene, sette seg å drikke litt/spise eller hva som hels som er en motvekt til å være "umulig".?

Du skriver: *Jeg syns også det går an å være tydelig på at atferden, å slå ikke er akseptabel, og derrsom barnet slår så drar vi hjem.*

Mener du at moren skulle snakket med barnet om dette FØR det skjedde? - det var sikkert første gang - i og med at hun skriver om det. Enhver ville vel blitt både lei seg, sint og opprørt over at ungen gjorde noe sånt ute blant folk?

[flisa]

Det er der de voksne må være, for at barn ikke skal kunne trekke den hit og dit. Skjønner?

Nei den skjønte jeg ikke. Om ungen min slår seg helt rebelsk i selskap med andre -så skal ikke det få ødelegge for vertskapet -da er det rett hjem.

[Gjest Samfunnskritiker]

Du høres ut som en drømmemor. MEN hva skjer med ungene dine den dagen noen andre irettesetter dem? Hva skjer den dagen noen sier noe til de som gjør at de blir flau?

Jeg har opplevd at både butikk damen, naboen og venner av oss har fått barna våre til å gråte av ganske så lite. Det er i grunn nok at jeg er sliten en dag og bruker litt høyere stemme, så blir de redd/skvetter til. Nå er de blitt nokså store og har opplevd litt ulike folk og takler forskjellene kjemoegodt!

At noen gjør barna mine utrygge, ikke komfortabel med å bli kjeftet på, gyldiggjør ikke en rett for meg å krenke det på verken den ene eller den andre måten.

Men så ser vi jo, at det stort sett blir flotte menensker, alle disse barna som vokser opp og da. (Til tross for ulikheter i måte å bli grensesatt på).

[MsSophie]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Det du sier er helt sikkert korrekt, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at det er de mest pedagogiskkorrekte foreldrene som oftest får de mest ufordraglige barna.

[Yia]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Mener du virkelig at moren krenker barnet ved å ta kontroll når barnet utvilsomt ikke har kontroll selv? Jeg ville heller si hun trygger barnet ved at hun tar barnet bort i fra en situasjon hvor han har mistet kontrollen, det hun forteller er jo at når barnet ikke klarer det selv, så tar hun vare på situasjonen. Om hun er sint eller ikke tror jeg spiller svært liten rolle, man må tåle at mennesker blir sint når man har en utålelig adferd.

[Gjest Samfunnskritiker]

Mange gode tanker, men nå er jo barn svært forskjellige. Noen tøyer strikken noe voldsomt. Sønnen min er sånn, til tross for at min måte å oppdra ham ligner ganske mye på det du skriver her. Det hjelper ikke om jeg er aldri så konsekvent og forutseende. Han presser og presser, likevel. Han er sånn av natur, og jeg tror at den sterke viljen kan føre ham langt.

Han har slått meg i ansiktet, og jeg tok ham skikkelig for det. Vi var alene da, men hadde det skjedd mens vi var sammen med andre hadde jeg tatt ham med meg og gått. Fordi jeg mener barnet må få en umiddelbar tilbakemelding når det gjør noe sånt, og fordi jeg mener det er mindre ydmykende for barnet å få den utefor de andres synsvidde. Jeg tror ikke barn har det minste vondt av å bli flaue og få litt skyldfølelse når de gjør ting som er helt uakseptable. Tvert imot, jeg tror det er en viktig del av sosialiseringen. Det er klart at det ikke bør skje ofte, for da skaper man usikre og utrygge små mennesker, men av og til tror jeg det er bare sunt.

Jeg reagerer på den siste setningen din. Den er utrolig arrogant, synes jeg. Mange barn prøver seg med å slå foreldrene. Å antyde at de som opplever det skal føle seg mislykka som foreldre er drøyt synes jeg. Jeg velger å tro at dine barn er litt mindre viljesterke enn mitt er siden du aldri har opplevd sånt.

Viljestyrke er det nok av, men ikke så mye agresjon egentlig.

At barn slår, klyper foreldrene er jo en del av normalutviklingen også. Barn biter gjerne i et og to års alderen. Men pleier barn å gi foreldrene en på tryne når de er fem?

Jeg mener mine barn hadde en slagt samvittighet fra de var ganske så små. Så merkbart å se de gjøre noe, de vissste/trodde ikke var lov. F.eks kan jeg huske et av barna mine som lirket til seg en tom og jerry jks fra en skål, som stod på bordet. Han trodde da at han stjal kjekt og det så vi godt.

[Gjest Samfunnskritiker]

Mener du virkelig at moren krenker barnet ved å ta kontroll når barnet utvilsomt ikke har kontroll selv? Jeg ville heller si hun trygger barnet ved at hun tar barnet bort i fra en situasjon hvor han har mistet kontrollen, det hun forteller er jo at når barnet ikke klarer det selv, så tar hun vare på situasjonen. Om hun er sint eller ikke tror jeg spiller svært liten rolle, man må tåle at mennesker blir sint når man har en utålelig adferd.

Mor tar ikke kontrollen, hun har misten den- for lenge siden!

[Gjest Samfunnskritiker]

Det du sier er helt sikkert korrekt, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at det er de mest pedagogiskkorrekte foreldrene som oftest får de mest ufordraglige barna.

De sier at førskolelærere spesiellt skal slite litt...

jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror deter litt av hver overalt jeg...

[Gjest Kontrollert sinne]

Takk for tipset!

Du ser litt humoristisk på ting og du- jeg ler litt av innlegget ditt- men jeg syns det var veldig bra.

Jeg ser du er en person, som ser at en sak kan ha flere løsninger og det er bra.

Takk for det:)

Er tilhenger av å se flere alternative sider ved en sak. Vi sitter jo alle med forskjellige syn og "sannheter, og det blir fort bråk av en "fasit".

Ser jo bare her inne:)

[Gjest Samfunnskritiker]

Nei den skjønte jeg ikke. Om ungen min slår seg helt rebelsk i selskap med andre -så skal ikke det få ødelegge for vertskapet -da er det rett hjem.

det er mange måter å finne veien rett hjem på.