Vondt....

[Beeblebrox]

Jeg er i en situasjon hvor jeg går og har vondt i magen konstant. Jeg føler meg ikke likeverdig i ekteskapet - føler meg som en barnevakt....

Min kjæreste/kone gjennom 13/11 år (og tre barn 4/7/10) fikk ny jobb for snart 2 år siden og dette innebærer en del reising - ca. 30 døgn/år - svært mye av dette er helg. På disse reisene er det en del messer hvor det er fest og moro, dessuten er det ofte opplevelser som er spennende. Noen av disse reisene er frivillige, men hun er med på så godt som alt. I tillegg kommer en god del overtid knytte til dette. Og jeg begynner å bli lei....

Hun går så opp i jobben at det er slitsomt. Det er nok morsomt for henne og hun sprudler, men nå er jeg lei.... Lei av å være den som "alltid" sitter hjemme og passer barn og steller hus. Lei av at hun får utløp for sitt behov for fester og sosial omgang gjennom jobben. Lei av at ferier ødelegges pga. av ekstra jobbing - nå blir det plutselig tre dager borte midt i juli. Lei av at hun ikke kan/vil prioritere tid til oss som par. Lei av at det alltid er hun som har et spennede liv og nyter av å skryte av det til venner og familie. Lei av å lure på om hvem hun flørter med på festene - for det vet jeg hun gjør. Lei av ikke være den hun danser med - noe hun elsker - selv om jeg lærte meg swing for å kunne bli med henne. Lei av at hun "bruker opp" reisemål og opplevelser på jobb som hun da ikke vil gjøre med meg. Lei, lei, LEI!

Jeg har de senere årene gitt opp å prøve og arrangere små og store "kjærlighetsferier" fordi jeg blir alltid såret hvis noe kommer i veien. Og det har det noen ganger gjort - enten i planleggingen eller når vi skal reise. I fjor måtte vi la en mengde flybonuspoeng fare fordi hun ikke klarte å si noe om når hun kunne ta seg fri. Dessuten reiser hun så mye i jobben sier hun, at hun ikke har lyst til å reise fra ungene en helg.... Og hun tar seg virkelig av ungene når hun er hjemme.

Hun har også noen turer og kvelder med venninner og det gjør ikke saken noe bedre - at hun kan dra med dem, men ikke med meg. Alt i alt regnet jeg ut at jeg sitter alene hjemme ca. 40-50 kvelder i året. Men det er kanskje ikke mye? Men det er nok...!

Vi hadde en tøff sommer i fjor hvor noe av dette var tema, - da var jeg også sykmeldt pga. utbrenthet i 7 mnd. Dels pga. jobb, dels familiesituasjon - kanskje mest det siste viser det seg? Da var det helt ekstremt, da en ansatt på jobben hennes plutselig sluttet og hun ble (riktignok ufrivillig) kastet ut en tøff periode med EKSTRA mye overtid og reising. Da kom det også frem at hun syntes jeg er litt kjedelig.... Men hvordan pokker kan jeg bli noe annet når det ikke er rom for å gjøre noe spennende?

Jeg har prøvd å ta opp dette med henne og hennes løsning er at jeg kommer meg mer ut - med mine venner, noe jeg har få av. Jeg synes dette er litt bakvendt, da det er henne jeg vil være sammen med og oppleve med. Hvis jeg skulle vært like mye borte, hadde vi kun sett hverandre i døren føler jeg.... Objektivt sett er det jo kanskje ikke slik, men mitt instinkt er å være hjemme med kone og barn - ikke ute på byen med gutta... Og det er vel kanskje uvanlig og feil, nå da?!?!

Jeg føler behov for mer oppmerksomhet - når hun en sjelden gang tar seg fri fra jobb, er det for å følge opp barn. Nesten aldri for å gjøre noe ekstra sammen med meg. Jeg blir missunnelig og sjalu - og det siste er noe jeg har slitt med tidlig i forholdet, men takler relativt greit. Men nå røyner det på.... Føler meg jo mindreverdig og har lav selvtillit på grunn av dette.

Nå høres det vel ut som om vil lever i et kjølig forhold, men vi er glade i hverandre. Vi har regelmessig (og etter forholdene ofte) sex, men uten begjær og mest fordi jeg har et behov for det. Hun hadde nok klart seg uten - det har hun sagt.... I fjor sommer kom det fram at hun ikke lenger kunne si at hun elsker meg, men at hun var veldig glad i meg. Det er hun nok virkelig - jeg føler det, men siden jeg virkelig elsker henne, får det meg til å føle meg som en dust. Men selv om vi ER glade i hverandre og gir uttrykk for det, så mangler noe for min del...

Hva skal jeg gjøre da? Jeg er fortvilet fordi dette gnager meg i en slik grad at jeg til tider får fysisk vondt i magen, jeg sover dårlig og dette plager meg med deprimerende tanker - det går ut over jobb og livskvalitet. I hodet mitt lurer jeg på om det hadde vært like greit å bo hver for oss - flytte fra hverandre, men jeg klarer ikke å utsette barna for noe slikt. Dessuten ville det ikke løse noen ting - jeg ville bli enda mer ulykkelig fordi jeg måtte forlate noen jeg er glad i. Men da hadde jeg kanskje fått ro og kunne slutte å irritere meg over henne og blir såret fordi hun ikke har tid til meg?

Jeg vil ha tilbake min partner, en kone som jeg kunne reise med, som var kjæresten min. En kone som ikke bare legger seg med ryggen til om kvelden, men som kanskje kommer med en hånd eller fot for litt nærhet. En kone som ønsker å dele ny opplevelser meg meg og ikke med kolleger og venninner. En som kan være kjæresten min og lage en stabil familiesituasjon uten en så stor tidsklemme. En som kan finne på å bruke barnevakt på en kinokveld og ikke fordi vi begge må jobbe.

Hva pokker gjør jeg? Snakk med henne, ja... Klart det... men da blir hun bare irritert fordi jeg ikke "unner" henne å ha det gøy på jobben. Har fått den i trynet allerede... Dette blir jo også litt ensidig fremstilt, og hennes versjon hadde kanskje vært helt annerledes. Men det er en del fakta her som ikke kan bestrides mht. hennes bortetid og vår tid sammen.

Noen gode råd til en som snart går opp i liminga - igjen....?

[Clue1365380406]

Nå er det mange som sitter mye alene fordi den andre har en jobb som krever noe "bortetid", spesielt kvinner.

Mannen min er i forsvaret, og har mange øvingsdøgn i løpet av året, og det fungerer greit for oss.

Det som jeg ser annerledes hos dere, og som jeg også ville hatt problemer med, er at hun "bruker opp" det sosiale behovet gjennom jobben, slik at det blir lite på dere som par.

Også det at hun er så lite flink til å prioritere dere som par når hun er hjemme, men i stedet kan bruke tid på venner.

For meg og mannen min kommer parforholdet først i en slik situasjon, venner kommer etterpå.

Jeg forstår det slik at hun bruker tid på venner, slik at hun ikke mister kontakten med dem pga jobben, men hun ser ikke behovet ditt i dette.

Hun begår egentlig en av de store feilene en kan gjøre i et parforhold, nemlig å ta den andre for gitt.

Jeg har stor forståelse for at du føler deg oversett, og at dette går utover både selvfølelse og selvtillit. Spesielt når hun også sier at hun ikke vet om hun elsker deg.

Du er en drømmemann for mange kvinner i og med at du prioriterer familie og barn. Det er jo mange menn som kan virke spennende i utgangspunktet, men som ikke har slike kvaliteter som du har, og det er de som teller i lengden.

Som du skriver, er det jo tydelig at du unner henne denne jobben og det den medfører, men at du vil at hun "ser" deg mer, og tar mer vare på forholdet dere i mellom.

Du skriver veldig godt i innlegget ditt, kanskje det beste du kan gjøre er å vise henne det?

Det kan se ut som det er i ferd med å rakne for dere, og jeg tror flere er enige i at dette ikke kan gå i lengden.

[Sofline]

Jeg sier som clue, vis henne innlegget ditt, så kanskje hun skjønner litt bedre hvordan du har det.

Det er mange som har det som dere hvor partneren er ofte vekk på grunn av jobb. Jeg er en av dem. Min kjære er borte 24 uker i året, de fleste av dem inklusiv helger. Forskjellen er at han prioriterer meg når han er hjemme, og han bruker ikke opp opplevelser på jobb. Jeg har aldri vært i tvil om at han liker best å være hjemme sammen med meg.

[flisa]

Det er jo ikke reisingen som er faretruende her -men mer det at hun sier hun har gått fra å elske til å være glad i.

Jeg har en meget lik jobb som kona di - opplever masse spennende - men jeg har lyst til å dele det med min mann -vi ringes masse når jeg er på tur og vi slutter ikke å reise når vi har fri heller.

Så det handler om følelser dette her - som ser ut som hun har mindre av enn deg. Ikke skyld på jobben i alle fall. -

[mumitrollet]

Som en liten motvekt til støtteerklæringene i tråden: Din kone har en spennende karriere. Du burde selv kunne skape ditt eget liv uten å være avhengig av henne. Det er nok det hun også mener med at du bør komme deg ut mer.

Med tre barn sier det seg selv at hun absolutt har tatt "sin tørn".

30 reisedager i året er ikke spesielt mye. Det vil si at hun er hjmeme i 11 dager og reiser den 12 - sånn i gjennomsnitt.

Om du klager og syter for mye skjønner jeg godt at hun synes du er kjedelig - det ville jeg også ha gjort.

Du vil ha "tilbake" din kjæreste" og konemor. Vel, verden har endret seg. Du er gift med en dyktig karrierekvinne. Vil du virkelig at hun skal forandre seg for å tilfredsstille dge og dine behov. Hva med å forsøke å møte henne på halvveien?

Stikk fingern i jorda: Sånn er verden, hvordan forholder du deg til det?

Du ba om råd. Kanskje synes du mine ikke er noe særlig gode, men de kan være verdt å tenke gjennom.

[Lillemus]

Som en liten motvekt til støtteerklæringene i tråden: Din kone har en spennende karriere. Du burde selv kunne skape ditt eget liv uten å være avhengig av henne. Det er nok det hun også mener med at du bør komme deg ut mer.

Med tre barn sier det seg selv at hun absolutt har tatt "sin tørn".

30 reisedager i året er ikke spesielt mye. Det vil si at hun er hjmeme i 11 dager og reiser den 12 - sånn i gjennomsnitt.

Om du klager og syter for mye skjønner jeg godt at hun synes du er kjedelig - det ville jeg også ha gjort.

Du vil ha "tilbake" din kjæreste" og konemor. Vel, verden har endret seg. Du er gift med en dyktig karrierekvinne. Vil du virkelig at hun skal forandre seg for å tilfredsstille dge og dine behov. Hva med å forsøke å møte henne på halvveien?

Stikk fingern i jorda: Sånn er verden, hvordan forholder du deg til det?

Du ba om råd. Kanskje synes du mine ikke er noe særlig gode, men de kan være verdt å tenke gjennom.

Dette med reisedøgn er kanskje ikke så merkbart om det er på hverdager, man han sier jo at de fleste er i helgene. Det vil si at hun er borte ca. hver tredje helg, synes det er ganske mye når man har familie jeg.

[mumitrollet]

Dette med reisedøgn er kanskje ikke så merkbart om det er på hverdager, man han sier jo at de fleste er i helgene. Det vil si at hun er borte ca. hver tredje helg, synes det er ganske mye når man har familie jeg.

På en annen side betyr vel det at hun stort sett er til stede for å bidra til å organisere hverdagen med tre barn (skole, foreldremøter, fritidsaktiviteter etc).

(Klarer ikke helt å la være å tenke om noen ville reagert om det hadde vært en mann...)

[Gjest togli]

På en annen side betyr vel det at hun stort sett er til stede for å bidra til å organisere hverdagen med tre barn (skole, foreldremøter, fritidsaktiviteter etc).

(Klarer ikke helt å la være å tenke om noen ville reagert om det hadde vært en mann...)

Jeg skjønner hvordan du tenker, men jeg hadde aldri akseptert at mannen min var så mye borte!