Til sol etter regn; Forelsket, forvirret osv... Laaangt!! :)

[bouenas]

Hei!

Tenk at du har tenkt på oss, og lurt på hvordan det går. Blir glad og skikkelig rørt, jeg. Lager heller en ny tråd, da den "gamle" er far behind...

Har - i fobindelse med at jeg prøver å kutte røyken.., også vært noe fraværende her på dol.. Ingenting er så avslappende som å nyte en god røyk foran pc'en., ligger mye godt selskap i det Har jeg sluttet å røyke? Nei. Men jeg skal!

Hvordan det går med oss..?

Ja, sannelig om jeg vet. Blir snart sprø av alt frem & tilbake i dette forholdet, er nok på nippen til å gi ham fullstendig opp.

Skal prøve å ta det ifra der det "sluttet" sist: Etter at vi "skiltest" ved påsketider, ringte han meg på telefon bare et par timer etter at han hadde reist. "Det er helt grusomt å reise ifra deg, savner deg allerede. Nå er det slutt på å tilbringe tid med min x, jeg skal ta et oppgjør med henne. Jeg er så glad i deg, og vil prøve og fortelle om deg til min sønn nå, slik at dere får møtes, og vi kan tilbringe tiden vår sammen, alle sammen."

Som jeg skrev, feiret han og hans sønn påskeferien hos foreldrene. Noe jeg syntest var greit, unner dem tross alt masse tid sammen. Selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at vi var involvert.

Vi hadde mye kontakt over telefon, som vanlig. En dag han ringte - onsdagen, var han rar og deppa i stemmen. Han hadde fått telefon fra sin x, som ville komme dit og feire Påsken sammen med dem. Hun skulle komme dagen etter, og bo sammen med dem frem til mandagen. Etter alt tidligere styr hun har forårsaket, var bare dette den berømte dråpen i begeret. Som kjent ville hun gjøre alt i hennes makt for å ødlegge våres forhold. Jeg ble fortvilet og sint, faktisk rasende. Sa du ja, da..?? Spurte jeg. Ja, jeg gjorde det, svarte han. Gråten sprengte på, og jeg sa at viss hun virkelig kom, så orket jeg ikke fortsette forholdet. Men det var allerede avtalt, så jeg hadde ikke noe å stille opp med.

Det ble en vond tid, uten kontakt.

Kontakten ble imidlertid gjenopptatt, han begynte fint med halen mellom bena-meldinger. Etterhvert telefonsamtaler med mye gråting fra begge kanter. (føler meg plutselig litt fjortis her, men vi er begge i 30-årene...)

Han er veldig flink med ord. Får meg til å føle meg svært elsket, og spesiell for ham. Han sier hele tiden at han tenker kostant på meg, drømmer om meg, og virkelig vil det skal vere oss. Han prater mye om meg med familie og venner. Til og med hans x får stadig høre hvor glad han er i meg. Sier han. Han spør om jeg vil ta i mot ham om han flytter tilbake hit. At vi kommer til å få det så fint sammen. At han tror vi aldri kommer til å gå lei hverandre, med vår sterke kjærlighet, og gjensidige trivsel i hverandres selskap.

Alt dette høres vel og bra ut. Og han er av den rolige, trauste typen som du virkelig stoler på. Tryggheten selv. Men det blir med ord. Nå er det over 3 måneder siden sist vi så hverandre. Ok., dette er min feil også, da jeg har vært veldig usikker på om jeg _vil_ se ham igjen. Jeg føler kanskje det beste er å avslutte forholdet helt, ikke gå og pine hverandre unødvenig. Men han er så skråsikker. Vi kan ikke la denne kjærligheten gå til spille, mener han. Han sier han kommer til å elske meg så lenge han lever, å ha dertil stor kjærlighetssorg hele veien - dersom vi ender forholdet. Noe han tror om oss begge. Jeg er absolutt - til en viss grad, enig i dette, da vi faktisk har et unikt bånd. MEN.

Hver eneste helg tilbringer han med sønnen og hans x, hos dem. Hver eneste helg!! Jeg tuller ikke. Og nå som han jobber et annet sted, sier det seg selv at vi dermed ikke sees. Han sier gang på gang til meg at nå _må_ vi treffes. Men enten så ringer hans x og gråter sårt i telefonen (krokodilletårer??), eller så gjør hans sønn det. Mine tårer når ikke frem. Selv om han sier at det gjør de i aller høyeste grad. Men de gjør ikke det.

For første gang på disse månedene, spurte jeg ham på onsdag - om han kunne komme. Ja, det ville han. Avtalen var løs, men jeg trodde faktisk han ville komme til helgen. Han ringte torsdag formiddag, men var litt kjapp i tlf siden han var på jobb. Snakkes litt senere da, sa han, før vi la på. Hørte ikke fra ham, så på fredag ettermiddag sendte jeg ham en sms og spurte hvor han var. "På vei til ....." (altså sønnen og sin x). Tårene kom momentant, virkelig såre tårer.

Og mens jeg sitter og prøver hardt å ikke være såret, får jeg en ny sms. "Hva da?" Spør han.

Jeg svarte ikke. Det måtte da være innlysende?

Har ikke hørt fra ham siden. Tenker jeg får nok en "flau" melding fra ham en av de første dagene.

Jeg kan jo ha misforstått. Det _var_ aldri noen klar avtale på at han faktisk skulle komme, men likevel. Har ihvertfall lært til en eventuell neste gang!!

Må nevne at da vi snakket om årets ferie, lurte han på hva vi skulle. Han vil gjerne være med på hytta, og lurte på hvortid vi skal dit. I den sammenheng spurte jeg om han kunne tenke seg å bli med en annen plass. Men han hadde allerede fått spørsmål om å bli med dit. Av sin x. Så han reiser nok sammen med dem i sommer også.

Det hører også med til historien at han har prøvd å fortelle sin sønn at han har kjæreste. Han fremstilte det noe hypotetisk, men sønnen brast i gråt. Han ville ikke at pappa skulle ha noen ny kjæreste. Neivel, da blir det sånn, svarte han gutten.

Likevel fortsetter han å sende meg masse meldinger, ringer ofte, og alt høres virkelig ut til å ordne seg.

Jeg er sliten. Og LEI!

Lurer på om han kan være deprimert. Vet han sliter litt om våren/forsommeren. Var mye tull på denne tid i fjor også.

Er han en stor løgner? Eller er han fakisk så snill at han gjør alt for å unngå å såre sin sønn og sin x? Selv om han selv lider under det? For det vet jeg at han gjør. Han sliter med oppkast og kvalme osv, pga forferdelig dårlig samvittighet i perioder han vet at han sårer meg. Det er jo ikke akkurat bra for hans allerede noe skrale helse fra før. Og jeg synes det er vondt at han skal ha det vondt - fordi han gjør meg vondt. (uffda, dette ble jo en tragikomisk setning ).

Nettopp også av denne grunn har jeg sagt at vi får det nok gjerne bedre uten hverandre. Han skjønner hva jeg mener, men er langt ifra enig.

Så lurer jeg på hva jeg gjør galt oppi dette. Er jeg for streng når jeg ikke ønsker at han skal bo med sin x? Burde jeg vært mer romslig, se at det kan være berikende både for ham og hans sønn + x? Jeg gjør absolutt det, til en viss grad. Har ingen intensjon om å "eie" ham. Men ville gjerne ha sett ham jeg også.

Det føles som om de lever som et ektepar, prater i telefonen flere ganger daglig, og tilbringer hver helg og ferier / høytider sammen. - Bortsett fra at de ikke har sex, da. (tror jeg!!). Det er jo i og for seg helt greit det, men som jeg har sagt ørten ganger - da melder jeg meg ut. Jeg ønsker ikke å være det 5 hjul på vogna, og har ingen intensjoner om å stå i veien for deres eventuelle familielykke.

Men han står på sitt, og ber meg ikke trekke for forhastede slutninger. Vi elsker hverandre, det blir oss, sier han. Og snakker stadig om gjenforening, og å flytte sammen.

Ja, jeg elsker ham.

Men synes det hele begynner å bli _vel_ patetisk. Jeg greier ikke lenger å se noe sjarmerende i måten han holder på. Flott at han tar så mye hensyn til sin sønn og sin x, men innen rimelige grenser. Mener nå jeg da. Føler han bare "holder meg varm".

Dette har han nå sagt seg enig i, han ser hva jeg mener. Bortsett fra det med å holde meg varm. Dette er ekte, dyp kjærlighet, sier han. Og er vel egentlig litt (veldig) såret over at jeg strever med å tro ham på det. I følge ham er dette så mye mer enn en heftig forelskele, der en bare durer frem. Han vil gjerne gjøre dette rett, og ønsker seg mer tolmodighet fra meg, men forstår godt at det er mye å spør om.

Men hvor er resultatene? Ja, jeg begynner å bli rimelig utolmodig. Det hjelper liksom ikke med fantastiske ord - når de ikke holder mål. Etter 2 år sammen burde han fått fingeren ut. Eller hva? Litt, ihvertfall..?

Og ja. Jeg vet nå (endelig) at det finnes andre godsinnede menn. Jeg kan gjerne være med på en uskyldig flørt, og har også noen andre "tilbud" stående. Huff, det hørtest skikkelig fælt ut!!

Men saken er at det er denne mannen jeg virkelig føler for, og som får det til å bruse både her & der. Jeg er fryktelig trofast av natur, og ville nok følt meg veldig utro om jeg bare gav blaffen, og lot det stå til med andre. I lang tid fremover. Vi har liksom planlagt så mye for felles fremtid, at det føles rett og godt å (eventuelt skulle) dele den.

Mine barn forguder ham, og det er gjensidig. Han er også en fantastisk god rollemodell for dem.

Og neida. Jeg er ikke desperat etter å ha en mann. Faktisk langt ifra. Mine barn og jeg har det utmerket "alene", på alle måter. Så blir det ikke noe mer mellom ham og meg, vil jeg nok forbli "gammel jomfru" Kanskje jeg også vil vegre meg for å innlede et nytt forhold, etter da å muligens ha vært uheldig to ganger. Jeg er også såpass gammeldags at jeg ikke tror det er spesielt sunt for barn å bli involvert i alt for mange skifter av stepappaer. (selv om dette er/var(?) deres første sådann).

Og nei. Han har ikke lest den forrige tråden min. Han sier han er veldig spent på den, og gleder(?) seg til å lese den, her hos meg. Men hva hjelper det når det allerede har gått 3 mnd..

Ja, litt irritert her i kveld (natt)..

Og innlegget ble visst milelangt..!! Veldig godt å få ut litt frustasjon.

Kjempeglad jeg tilfeldigvis forvillet meg inn på forumet her, for noen måneder siden. Godt å få litt objektiv tilbakemelding. Og godt at det finnes helt ukjente mennesker der ute som faktisk virkelig bryr seg. Setter umåtelig pis på det, sol etter regn.

Ha en god natt, og sove godt, både du sol etter regn, og eventuelle andre som har giddet å lese dette.

Stor klem fra

[Icora Panter]

Etter å ha lest dette innlegget og de andre, så kan jeg virkelig ikke skjønne hvorfor du lat han holde på slik.

Jeg mener.. Hvem er det bor ho sen eks HVER helg når man er i et forhold? Hadde aldri akseptert det. Og har litt vanskelig for å tro at de ikke har sex når de sover sammen så ofte i tilleg til at han ikke ser deg så ofte og får sex der..

Synes ikke dette henger på greip. Og må si jeg aldri har hørt om så tålmodig kvinne som deg. De fleste hadde jo stukket for lenge siden!

Håper han gjør det riktige valget. For du må jo være verdt det som venter slik på han.

Og jeg håper jo også egentlig at du går fra denne mannen og finner en som ikke har en ex han heller sover med og bruker høytider på en deg.

Uansett får du ha lykke til og håper det order seg for deg til slutt.

[bouenas]

Etter å ha lest dette innlegget og de andre, så kan jeg virkelig ikke skjønne hvorfor du lat han holde på slik.

Jeg mener.. Hvem er det bor ho sen eks HVER helg når man er i et forhold? Hadde aldri akseptert det. Og har litt vanskelig for å tro at de ikke har sex når de sover sammen så ofte i tilleg til at han ikke ser deg så ofte og får sex der..

Synes ikke dette henger på greip. Og må si jeg aldri har hørt om så tålmodig kvinne som deg. De fleste hadde jo stukket for lenge siden!

Håper han gjør det riktige valget. For du må jo være verdt det som venter slik på han.

Og jeg håper jo også egentlig at du går fra denne mannen og finner en som ikke har en ex han heller sover med og bruker høytider på en deg.

Uansett får du ha lykke til og håper det order seg for deg til slutt.

Bøyer meg i støvet for at du har lest både dette lange innlegget, og hele den gamle tråden. Det har jo utvilsomt tatt tid.

Du sier høyt hva jeg ikke helt tør tenke ut.

Har grublet litt over svaret ditt et par dager, og ser / kjenner hvor rett du har.

Det er også rart at ved å skrive tingene ned - fortelle til noen, så _ser_ en plutselig ting fra en annen vinkel. Mer virkelig, kanskje.

Som tenkt, fikk jeg en helt hverdagslig melding mandagen, hvorpå en fortvilet melding i går, om hvorfor han ikke fikk svar.

Jeg skal svare ham. At viss han ikke _no_ forandrer på ALT som har med x'en å gjøre, så mister han meg for godt.

Slik det føles nå, er det ikke bare en tom trussel. Jeg er mektig lei av hans oppførsel, synes rett og slett det er veldig slemt og fullstendig respekt- og hensynsløst.

Og som sol etter regn tidligere sa; jeg merker stadig at det går mer og mer utover min respekt, tillit og kjærlighet for ham. (for ikke å snakke om meg selv, og min selvtillit!!)

Greier han ikke kutte ut sin x (eller omvendt), vil jeg nå be ham om å la være å ta kontakt, så jeg kan få begynne å bearbeide bruddet - istedenfor å slite meg ut i dette "ingenmannsland".

Takk for din tid og ditt synspunkt. Og for gode lykkeønskninger. Gir meg sårt tiltrengt styrke til å gjøre noe med saken, ikke bare gå og vente på ham.

Det er nemlig ikke noe godt!

Klem,

[Gjest sol etter regn]

Hei igjen!

Har ikke tid til å svare akkurat nå, men ville bare si at jeg har lest svaret ditt og lover å skrive tilbake når ting er litt roligere heromkring (feriesprell)

God sommerklem til deg så lenge.

[bouenas]

Hei igjen!

Har ikke tid til å svare akkurat nå, men ville bare si at jeg har lest svaret ditt og lover å skrive tilbake når ting er litt roligere heromkring (feriesprell)

God sommerklem til deg så lenge.

Feriesprell :-)

Likte den betegnelsen!

Og Takk for god sommerklem!

Du ser nå det, om du orker å svare.... Egentlig ikke så mye å svare på, sånn sett.

Merkelig at en ser ting litt "klarere" når en bare får luftet det.

Rimelig oppgitt over situasjonen. Nesten som jeg har lyst å gå aktivt inn for å forelske meg på ny, for å komme over tøffelen. Selv om det ikke er min "stil", da..:-/

Ønsker deg en herlig sommer, god klem fra meg :-)

[Gjest sol etter regn]

Feriesprell :-)

Likte den betegnelsen!

Og Takk for god sommerklem!

Du ser nå det, om du orker å svare.... Egentlig ikke så mye å svare på, sånn sett.

Merkelig at en ser ting litt "klarere" når en bare får luftet det.

Rimelig oppgitt over situasjonen. Nesten som jeg har lyst å gå aktivt inn for å forelske meg på ny, for å komme over tøffelen. Selv om det ikke er min "stil", da..:-/

Ønsker deg en herlig sommer, god klem fra meg :-)

Hei!

Tilbake fra sommerferien, og sprell ble det også!! Har ladet batteriene og er klar for en ny omgang med høst..

Hvordan går det med forholdet??

Jeg må si jeg ble veldig betenkt da jeg leste siste innlegget ditt, at han klarer å dra det ut så lenge vitner ikke om særlig handlekraft.

Jeg skjønner at du blir mektig lei og tviler på hele fyren...

Skulle gjerne hatt en oppdatering.. Om du vil kan vi ta det på mail kanskje?

Du kan nå meg på [email protected]

Stor klem fra meg;

[bouenas]

Hei!

Tilbake fra sommerferien, og sprell ble det også!! Har ladet batteriene og er klar for en ny omgang med høst..

Hvordan går det med forholdet??

Jeg må si jeg ble veldig betenkt da jeg leste siste innlegget ditt, at han klarer å dra det ut så lenge vitner ikke om særlig handlekraft.

Jeg skjønner at du blir mektig lei og tviler på hele fyren...

Skulle gjerne hatt en oppdatering.. Om du vil kan vi ta det på mail kanskje?

Du kan nå meg på [email protected]

Stor klem fra meg;

Hei igjen :-)

Takker for tilbud om å skrive på mail, men jeg sliter med overgangsfasen mellom to leverandører av e-post. De skulle liksom overlappe hverandre, men bare trøbbel! Får bare sendt/mottatt en brøkdel av mailene mine, kjempeirriterende! Har hatt support-hjelp fra begge leverandørene, og det ordner seg, men plutselig går alt i kluss igjen.

Flott at du har hatt en fin ferie, og fått ladet batteriene, det trenger vi nå som det går mot vinter!

Så til sakens kjerne;

Jeg skumleste nettopp igjennom mitt innlegg (trådstarten), og kjenner jeg detter litt (mye!!) sammen, for - uff, ja, det er sånn fremdeles.

Blir helt flau, nesten, over meg selv.

Jeg gjorde det slutt med ham i april. Sørget, var sint, og hadde det vondt. Like vondt for ham, sier han. Også han gråt i telefonen.

Også i år ble han med sin x og sønn på ferie. Han presiserer at det var for sønnens del, og at han i tillegg ville passe på ham. Sønnen ville heller ikke reise på noen ferie uten faren. Om dette er påvirkning fra moren, kan jeg jo ikke si sikkert....

Vel.., da han en stund på forhånd fortalte meg at han skulle bli med, ble jeg såret og sint. Vi var ikke sammen, så jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt. (enda mindre, rettere sagt). Enda en periode uten kontakt, jeg ville / orket ikke ha kontakt med ham. Etterhvert, før de reiste, gjenopptok han kontakten. Han ønsket å ringe meg flere ganger, og spurte om lov til å få ringe også mens han var på ferie med dem. Under tvil fikk han det.

Under ferieturen var de på samme sted som mine foreldre har hytte, og han spurte (meg først) om han kunne besøke dem. Jeg var i tvil igjen. Hva f.. skulle han der å gjøre, tenkte jeg. Men jeg luftet det for mine foreldre. De ble kjempeglade, og ønsket ham velkommen. De vet godt om alt dette styret, og de hadde en lang prat også om situasjonen vår. Han var der i 5-6 timer, visstnok veldig kjekt for alle 3, både mine foreldre og ham.

For 3 uker siden var han her. For første gang på 4 måneder. Vi hadde det veldig fint, pratet masse, både heftig diskusjon, gråt og latter.

Han kommer igjen i morgen.

Hvorfor klarer jeg ikke stå i mot ham da?? Jeg blir så irritert på meg selv, jeg er da et oppegående menneske, som ser hvordan ting henger sammen. Og jeg aksepterer det jo ikke!

Ingenting i sakens kjerne er nemlig forandret. Egentlig. Han har igjen sagt til sin x at nå skal sønnen møte oss. Vet du hva hun prestere å svare? At neida, det var så opp og ned med oss, at det var ikke aktuelt. Jeg skulle forstått henne bedre om vi hadde et turbulent forhold "uten grunn". Men forholdet våres er (egentlig) helt topp, bortsett fra at hun ødlegger det fullstendig. Hun styrer alt. Har full kontroll over ham, og bruker aktivt sønnen mot ham.

Så egentlig, inni meg, har jeg gitt opp for lengst. Dette vet han. Jeg sier det som det er, at jeg ser helst at vi kutter hverandre helt. Men så lenge han ikke er enig, er det vanskelig(ere).

Jeg skal dytte ham ned foran pc'en, bitte ham fast, og la ham lese begge disse trådene..;-)

Uff, nå blir jeg så irritert at jeg angrer på at jeg sa ja til at han kan komme.

Sikkert litt lite sammenhengende, dette innlegget. Jeg skulle legge meg rett før jeg så innegget ditt, men ble så glad at jeg bare måtte svare! Og nå er jeg så trøtt at jeg ser nesten dobbelt, og tankene er i sengen ;-)

Hører gjerne hvilke tanker du gjør deg. Stor god natt klem :-)

[Gjest sol etter regn]

Hei igjen :-)

Takker for tilbud om å skrive på mail, men jeg sliter med overgangsfasen mellom to leverandører av e-post. De skulle liksom overlappe hverandre, men bare trøbbel! Får bare sendt/mottatt en brøkdel av mailene mine, kjempeirriterende! Har hatt support-hjelp fra begge leverandørene, og det ordner seg, men plutselig går alt i kluss igjen.

Flott at du har hatt en fin ferie, og fått ladet batteriene, det trenger vi nå som det går mot vinter!

Så til sakens kjerne;

Jeg skumleste nettopp igjennom mitt innlegg (trådstarten), og kjenner jeg detter litt (mye!!) sammen, for - uff, ja, det er sånn fremdeles.

Blir helt flau, nesten, over meg selv.

Jeg gjorde det slutt med ham i april. Sørget, var sint, og hadde det vondt. Like vondt for ham, sier han. Også han gråt i telefonen.

Også i år ble han med sin x og sønn på ferie. Han presiserer at det var for sønnens del, og at han i tillegg ville passe på ham. Sønnen ville heller ikke reise på noen ferie uten faren. Om dette er påvirkning fra moren, kan jeg jo ikke si sikkert....

Vel.., da han en stund på forhånd fortalte meg at han skulle bli med, ble jeg såret og sint. Vi var ikke sammen, så jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt. (enda mindre, rettere sagt). Enda en periode uten kontakt, jeg ville / orket ikke ha kontakt med ham. Etterhvert, før de reiste, gjenopptok han kontakten. Han ønsket å ringe meg flere ganger, og spurte om lov til å få ringe også mens han var på ferie med dem. Under tvil fikk han det.

Under ferieturen var de på samme sted som mine foreldre har hytte, og han spurte (meg først) om han kunne besøke dem. Jeg var i tvil igjen. Hva f.. skulle han der å gjøre, tenkte jeg. Men jeg luftet det for mine foreldre. De ble kjempeglade, og ønsket ham velkommen. De vet godt om alt dette styret, og de hadde en lang prat også om situasjonen vår. Han var der i 5-6 timer, visstnok veldig kjekt for alle 3, både mine foreldre og ham.

For 3 uker siden var han her. For første gang på 4 måneder. Vi hadde det veldig fint, pratet masse, både heftig diskusjon, gråt og latter.

Han kommer igjen i morgen.

Hvorfor klarer jeg ikke stå i mot ham da?? Jeg blir så irritert på meg selv, jeg er da et oppegående menneske, som ser hvordan ting henger sammen. Og jeg aksepterer det jo ikke!

Ingenting i sakens kjerne er nemlig forandret. Egentlig. Han har igjen sagt til sin x at nå skal sønnen møte oss. Vet du hva hun prestere å svare? At neida, det var så opp og ned med oss, at det var ikke aktuelt. Jeg skulle forstått henne bedre om vi hadde et turbulent forhold "uten grunn". Men forholdet våres er (egentlig) helt topp, bortsett fra at hun ødlegger det fullstendig. Hun styrer alt. Har full kontroll over ham, og bruker aktivt sønnen mot ham.

Så egentlig, inni meg, har jeg gitt opp for lengst. Dette vet han. Jeg sier det som det er, at jeg ser helst at vi kutter hverandre helt. Men så lenge han ikke er enig, er det vanskelig(ere).

Jeg skal dytte ham ned foran pc'en, bitte ham fast, og la ham lese begge disse trådene..;-)

Uff, nå blir jeg så irritert at jeg angrer på at jeg sa ja til at han kan komme.

Sikkert litt lite sammenhengende, dette innlegget. Jeg skulle legge meg rett før jeg så innegget ditt, men ble så glad at jeg bare måtte svare! Og nå er jeg så trøtt at jeg ser nesten dobbelt, og tankene er i sengen ;-)

Hører gjerne hvilke tanker du gjør deg. Stor god natt klem :-)

Hei igjen!

Hihi, er nesten som et vennskap dette... Jeg _må_ liksom ha en oppdatering, høre om det har ordnet seg. Skriv til meg en gang på mailadr. så skal du få min _egentlige_ mailadresse, evt. msn om du vil. (Har msn på dol-adressen også)

Jeg skjønner at du blir oppgitt over deg selv - at det er vanskelig å gjøre noe med forholdet når du er så glad i han, selv om du ser at du ikke har godt av det slik det er nå...

Vi har alle en slags gjengs oppfatning av hvordan et forhold skal være, men hvem har sagt at et forhold MÅ være slik eller sånn? Det er bare DERE som bestemmer hvordan forholdet deres skal være! -Vel, EGENTLIG skal det jo være slik! Men i deres tilfelle, så er det en sort sky som henger over dere til enhver tid - nemlig eksen. Beklager, men for meg høres hun ut som Hitler i reinkarnasjon. Noe så maktsykt!!!

Og denne makten hennes øker dess mer han "pingler". Dess mer han unnviker konfrontasjoner og konflikter. Beklager, han er sikkert kjempegod og snill - og den kjærligheten mellom dere har jeg tro på, ut fra det du beskriver! Men.... at han lar seg skvise slik under hælen kan ikke være spesielt tiltrekkende for deg (eller noen!) i lengden...

HVORFOR må han ha tillatelse fra sin "x" (skriver det i gåseøyne, for de har jo tydeligvis et eller annet slags forhold fremdeles!) - hvorfor GJØR han det bare ikke (forteller om deg, lar dere møte hverandre osv, slik som han EGENTLIG har lyst til)?

Hva er det ved henne som stopper han fra det han har lyst til å gjøre her i livet?? Hun må ha en sinnsykt god evne til å manipulere dem rundt seg (han), og bruke det hun kan, for det det er verdt (sønnen, gi mannen skyldfølelse)...

KLART en skal ta hensyn til barnet! Men INGEN barn liker jo forandringer!!! Og samlivsbrudd aller minst av alt her i verden!! Men det han må være klar over, er at sviket ved å føre gutten bak lyset nå, kommer til å slå tilbake på han senere. Det er jeg HELT sikker på (Legger på litt faglig tyngde her).

Jeg skjønner at han er redd for å såre gutten. Men sånn ER livet! Vi møter stadig vanskelige ting vi må (OG SKAL!!!) takle! Hvor godt sønnen hans vil takle slike følelsesmessige utfordringer som voksen, avhenger om han har fått "øve seg" litt som liten. Jeg sier ikke at vi skal utsette barn for mer enn nødvendig, men poenget mitt er at vi ikke skal skåne barna ihjel! Livets opp -og nedturer har en hensikt, de skal gjøre oss sterkere, og mer rustet til å takle det som voksen. Så da må han få lov til å takle et (offentlig) brudd mellom foreldrene -på sin måte.

Han VET at han har loven i hånd når det gjelder samvær - så unnskyldningen om boikotting fra mors side er bare bullshit. Følger hun ikke opp, kan hun risikere å miste omsorgen - om han har guts for å kjempe for ungen sin.

For det er vel her problemet ligger; og ikke i rettighetene... Løsningen er at han må rette ryggen og kjempe seg ut av det grepet hun har på han.

Jeg sier ikke at det er enkelt å forandre seg - tro meg, jeg har prøvd og vet at det ikke er lett!! Men vil man noe sterkt nok, så kan man gjøre noe med det!!! Og så lenge det blir med de tafatte forsøkene han hittil har gjort, så kommer ikke situasjonen til å forandre seg. HAN må komme seg ut av dette alene, det vil HAN vokse på som person! Og selvrespekten vil øke mange hakk.

Tiden går, og situasjonen er på stedet hvil. Lite har skjedd, og månedene har flydd. Jeg skjønner at følelsene dine er sterke for han, men leser jeg deg rett, så har noe endret seg. Jeg tror han skal være veldig forsiktig med å tro at han har deg i all evighet så lenge han ikke gjør noe med situasjonen. For du er sterk nå, og jeg kan ikke forestille meg at du kan gidde sånt over veldig mye lengre tid.

Du vil se resultater, ikke høre flere gode ord. (Selv om du trenger dem også!). Du vil at det skal være dere to, åpent! Du vil ha skikk på livet ditt, og du blir ikke yngre! Så egentlig har du ikke tid å kaste vekk på slikt pingleri...... (Tror vi er ca like gamle, jeg tror man føler det ganske likt i den alderen).

Jeg gleder meg over at du har funnet kjærligheten, og jeg tror han er en flott man på veldig mange områder. Men jeg syns faktisk det store skåret i gleden ikke er hans x, men han selv. Hans store motvilje mot å gjøre noe med situasjonen. For som sagt; hadde han villet gjøre noe, kunne exen ikke gjort en damn shit. Hun kan hyle og bære seg, og lage mye kvalm. Men... Dere vil ha hverandre, og han vil ha stått opp for seg selv og det han tror på. Stått opp for dere. Og han vil ha opptrådt som en som ikke går på akkord med seg selv, men som handler utfra det han har tro på.

Jeg skulle virkelig ønske at han kunne ta seg sammen. Jeg forstår virkelig ikke mennesker som kan lulle seg inn i en slik situasjon. Jeg skjønner at det er ubehagelig å konfrontere noen som er så sterk som exen, men DET MÅ TIL!!! Det å være så konfliktsky kan ikke være spesielt godt for han heller!

Argh, jeg blir irritert. At det går an! Hadde han bare skadet seg selv ved å være så unnvikende, så... Men her trekker han DEG ned i søla (og indirekte ungene dine - fordi de ikke får oppleve noe normalt familieliv, og du er ulykkelig osv), OG han skader sønnen sin (ved å lulle han inn i en fantasitilværelse som ikke eksisterer), OG han skader exen; ingen har godt av å ha så mye makt!!

Noen mennesker ER bare utrivelige og ekle å forholde seg til. Jeg tror ikke at dere blir kvitt exen ved at han bryter ut. Men som jeg har sagt tidligere; da vil dere iallefall ha hverandre. Da vil dere iallefall være 2!

Sånn som det humper og går nå, så er jeg redd for at dine følelser for han vil kjølne betraktelig med tiden, og til slutt gå over i forakt. Du sier selv at noe har endret seg, jeg tror den utviklingen vil fortsette, om ikke det skjer noe drastisk. For selv om du er GLAD i han, så mister du respekten for han. Og da er det kjørt...

Håper du får bundet han fast til stolen. Ingen utflukter nå. La han lese - det blir sikkert ikke noe hyggelig lesing for han, men... kanskje det kan være en øyeåpner? Kanskje han kan ta seg i nakken og begynne et nytt liv? Ingenting ville gledet meg (og sikkert deg) mer....

God klem tilbake til deg!

Klem fra ei som har tro på kjærligheten;

[bouenas]

Hei igjen!

Hihi, er nesten som et vennskap dette... Jeg _må_ liksom ha en oppdatering, høre om det har ordnet seg. Skriv til meg en gang på mailadr. så skal du få min _egentlige_ mailadresse, evt. msn om du vil. (Har msn på dol-adressen også)

Jeg skjønner at du blir oppgitt over deg selv - at det er vanskelig å gjøre noe med forholdet når du er så glad i han, selv om du ser at du ikke har godt av det slik det er nå...

Vi har alle en slags gjengs oppfatning av hvordan et forhold skal være, men hvem har sagt at et forhold MÅ være slik eller sånn? Det er bare DERE som bestemmer hvordan forholdet deres skal være! -Vel, EGENTLIG skal det jo være slik! Men i deres tilfelle, så er det en sort sky som henger over dere til enhver tid - nemlig eksen. Beklager, men for meg høres hun ut som Hitler i reinkarnasjon. Noe så maktsykt!!!

Og denne makten hennes øker dess mer han "pingler". Dess mer han unnviker konfrontasjoner og konflikter. Beklager, han er sikkert kjempegod og snill - og den kjærligheten mellom dere har jeg tro på, ut fra det du beskriver! Men.... at han lar seg skvise slik under hælen kan ikke være spesielt tiltrekkende for deg (eller noen!) i lengden...

HVORFOR må han ha tillatelse fra sin "x" (skriver det i gåseøyne, for de har jo tydeligvis et eller annet slags forhold fremdeles!) - hvorfor GJØR han det bare ikke (forteller om deg, lar dere møte hverandre osv, slik som han EGENTLIG har lyst til)?

Hva er det ved henne som stopper han fra det han har lyst til å gjøre her i livet?? Hun må ha en sinnsykt god evne til å manipulere dem rundt seg (han), og bruke det hun kan, for det det er verdt (sønnen, gi mannen skyldfølelse)...

KLART en skal ta hensyn til barnet! Men INGEN barn liker jo forandringer!!! Og samlivsbrudd aller minst av alt her i verden!! Men det han må være klar over, er at sviket ved å føre gutten bak lyset nå, kommer til å slå tilbake på han senere. Det er jeg HELT sikker på (Legger på litt faglig tyngde her).

Jeg skjønner at han er redd for å såre gutten. Men sånn ER livet! Vi møter stadig vanskelige ting vi må (OG SKAL!!!) takle! Hvor godt sønnen hans vil takle slike følelsesmessige utfordringer som voksen, avhenger om han har fått "øve seg" litt som liten. Jeg sier ikke at vi skal utsette barn for mer enn nødvendig, men poenget mitt er at vi ikke skal skåne barna ihjel! Livets opp -og nedturer har en hensikt, de skal gjøre oss sterkere, og mer rustet til å takle det som voksen. Så da må han få lov til å takle et (offentlig) brudd mellom foreldrene -på sin måte.

Han VET at han har loven i hånd når det gjelder samvær - så unnskyldningen om boikotting fra mors side er bare bullshit. Følger hun ikke opp, kan hun risikere å miste omsorgen - om han har guts for å kjempe for ungen sin.

For det er vel her problemet ligger; og ikke i rettighetene... Løsningen er at han må rette ryggen og kjempe seg ut av det grepet hun har på han.

Jeg sier ikke at det er enkelt å forandre seg - tro meg, jeg har prøvd og vet at det ikke er lett!! Men vil man noe sterkt nok, så kan man gjøre noe med det!!! Og så lenge det blir med de tafatte forsøkene han hittil har gjort, så kommer ikke situasjonen til å forandre seg. HAN må komme seg ut av dette alene, det vil HAN vokse på som person! Og selvrespekten vil øke mange hakk.

Tiden går, og situasjonen er på stedet hvil. Lite har skjedd, og månedene har flydd. Jeg skjønner at følelsene dine er sterke for han, men leser jeg deg rett, så har noe endret seg. Jeg tror han skal være veldig forsiktig med å tro at han har deg i all evighet så lenge han ikke gjør noe med situasjonen. For du er sterk nå, og jeg kan ikke forestille meg at du kan gidde sånt over veldig mye lengre tid.

Du vil se resultater, ikke høre flere gode ord. (Selv om du trenger dem også!). Du vil at det skal være dere to, åpent! Du vil ha skikk på livet ditt, og du blir ikke yngre! Så egentlig har du ikke tid å kaste vekk på slikt pingleri...... (Tror vi er ca like gamle, jeg tror man føler det ganske likt i den alderen).

Jeg gleder meg over at du har funnet kjærligheten, og jeg tror han er en flott man på veldig mange områder. Men jeg syns faktisk det store skåret i gleden ikke er hans x, men han selv. Hans store motvilje mot å gjøre noe med situasjonen. For som sagt; hadde han villet gjøre noe, kunne exen ikke gjort en damn shit. Hun kan hyle og bære seg, og lage mye kvalm. Men... Dere vil ha hverandre, og han vil ha stått opp for seg selv og det han tror på. Stått opp for dere. Og han vil ha opptrådt som en som ikke går på akkord med seg selv, men som handler utfra det han har tro på.

Jeg skulle virkelig ønske at han kunne ta seg sammen. Jeg forstår virkelig ikke mennesker som kan lulle seg inn i en slik situasjon. Jeg skjønner at det er ubehagelig å konfrontere noen som er så sterk som exen, men DET MÅ TIL!!! Det å være så konfliktsky kan ikke være spesielt godt for han heller!

Argh, jeg blir irritert. At det går an! Hadde han bare skadet seg selv ved å være så unnvikende, så... Men her trekker han DEG ned i søla (og indirekte ungene dine - fordi de ikke får oppleve noe normalt familieliv, og du er ulykkelig osv), OG han skader sønnen sin (ved å lulle han inn i en fantasitilværelse som ikke eksisterer), OG han skader exen; ingen har godt av å ha så mye makt!!

Noen mennesker ER bare utrivelige og ekle å forholde seg til. Jeg tror ikke at dere blir kvitt exen ved at han bryter ut. Men som jeg har sagt tidligere; da vil dere iallefall ha hverandre. Da vil dere iallefall være 2!

Sånn som det humper og går nå, så er jeg redd for at dine følelser for han vil kjølne betraktelig med tiden, og til slutt gå over i forakt. Du sier selv at noe har endret seg, jeg tror den utviklingen vil fortsette, om ikke det skjer noe drastisk. For selv om du er GLAD i han, så mister du respekten for han. Og da er det kjørt...

Håper du får bundet han fast til stolen. Ingen utflukter nå. La han lese - det blir sikkert ikke noe hyggelig lesing for han, men... kanskje det kan være en øyeåpner? Kanskje han kan ta seg i nakken og begynne et nytt liv? Ingenting ville gledet meg (og sikkert deg) mer....

God klem tilbake til deg!

Klem fra ei som har tro på kjærligheten;

Hei, og Tusen Takk for et utrolig godt svar!! :-)

Og vennskap - ja, føles absolutt sånn. Du virker til å være et utrolig godt og varmt menneske, og du har en vannvittig god evne til å sette deg inn i andres liv.

Har både gledet og gruet meg til ditt svar, nettopp pga dette at du _leser_ meg så godt :-) Du har rett i alt du skriver!!!! (nesten skremmende :-)) Det er helt klart like mye hans svakhet ovenfor x'en som dominerer her. Ikke bare henne. At du skriver "x", er jeg enig i. Et slags "forhold" er det jo. Jeg og min eks (egentlig mest ham), brukte lang tid på løsrivelsen. Derfor har jeg tilgitt ham (kjæresten) litt. Fordi jeg vet at sånt tar tid. Men det får nå være grenser.

Det er så godt at du klarer å være så positiv oppi all dritten her, at du _ser_ at det er kjærlighet her, ikke bare lureri. Det er jeg oppriktig glad for.

Som du skriver _har_ det skjedd noe med meg. Med mine følelser. Jeg elsker ham veldig sterkt, og vet at det er gjensidig. Men likevel er et noe som skurrer sterkt. Jeg er redd det går den veien du så godt beskriver, at min kjærlighet til ham kjølner i takt med synkende respekt ovenfor ham.

Akkurat nå ligger han og sover på sofaen :-) Ungene sover sin søteste drøm, og jeg sitter her og koser meg med et glass Sangria foran pc'en :-) Drikker aldri mer med ungene hjemme, er livredd for brann osv. Men et glass eller to tror jeg jeg kan unne meg med relativt god samvittighet.

Han kom i 6-tiden i kveld. Har hjelpt (hjulpet?) meg i hagen i flere timer. Kjøpte pizza til oss alle som vi har kost oss med nå i kveld.

Så han var trøtt, og sa han bare kunne legge seg nedpå litt. Han snorker nå :-)

Han skal så absolutt ikke få reise herifra før han har lest alt dette, det skal jeg sørge for!

Jeg skal skrive deg en liten oppdatering på hvordan han tok alt dette, osv, etter at han har reist.

God klem fra din Dol-venn

[Gjest sol etter regn]

Hei, og Tusen Takk for et utrolig godt svar!! :-)

Og vennskap - ja, føles absolutt sånn. Du virker til å være et utrolig godt og varmt menneske, og du har en vannvittig god evne til å sette deg inn i andres liv.

Har både gledet og gruet meg til ditt svar, nettopp pga dette at du _leser_ meg så godt :-) Du har rett i alt du skriver!!!! (nesten skremmende :-)) Det er helt klart like mye hans svakhet ovenfor x'en som dominerer her. Ikke bare henne. At du skriver "x", er jeg enig i. Et slags "forhold" er det jo. Jeg og min eks (egentlig mest ham), brukte lang tid på løsrivelsen. Derfor har jeg tilgitt ham (kjæresten) litt. Fordi jeg vet at sånt tar tid. Men det får nå være grenser.

Det er så godt at du klarer å være så positiv oppi all dritten her, at du _ser_ at det er kjærlighet her, ikke bare lureri. Det er jeg oppriktig glad for.

Som du skriver _har_ det skjedd noe med meg. Med mine følelser. Jeg elsker ham veldig sterkt, og vet at det er gjensidig. Men likevel er et noe som skurrer sterkt. Jeg er redd det går den veien du så godt beskriver, at min kjærlighet til ham kjølner i takt med synkende respekt ovenfor ham.

Akkurat nå ligger han og sover på sofaen :-) Ungene sover sin søteste drøm, og jeg sitter her og koser meg med et glass Sangria foran pc'en :-) Drikker aldri mer med ungene hjemme, er livredd for brann osv. Men et glass eller to tror jeg jeg kan unne meg med relativt god samvittighet.

Han kom i 6-tiden i kveld. Har hjelpt (hjulpet?) meg i hagen i flere timer. Kjøpte pizza til oss alle som vi har kost oss med nå i kveld.

Så han var trøtt, og sa han bare kunne legge seg nedpå litt. Han snorker nå :-)

Han skal så absolutt ikke få reise herifra før han har lest alt dette, det skal jeg sørge for!

Jeg skal skrive deg en liten oppdatering på hvordan han tok alt dette, osv, etter at han har reist.

God klem fra din Dol-venn

Hihi.. Så deilig.. Både sangriaen og beskrivelse av dagen. :-) Det høres ut som om dere har kost dere skikkelig i dag, alle sammen!

Det hadde vært deilig om det kunne fortsette! Ikke på en løgn ("pappa er på reise"), men som en normal del av livet - ikke sant??

Jeg er sikker på at han lengter etter det samme like sterkt. Når han kan være så avslappet og legge seg ned på sofaen og snorke - så sier det meg at han føler seg hjemme hos deg. At han kan være seg selv 100%...

Noen ville kanskje sagt at han får i pose og sekk, og det gjør han for så vidt også - men jeg tror han føler seg mest naturlig sammen med dere. Jeg skulle bare ønske at han kan ta tak i situasjonen, slik at dere kan få det godt sammen i hjemmet DITT iallefall!!

Jeg håper og tror at det kan ordne seg. Håper at han kan få ut finger'n og gjøre noe drastisk. Det er på tide nå. For mister han deg, så har han gjort sitt livs største tabbe!!

Nattaklem fra rangletuppa

[bouenas]

Hihi.. Så deilig.. Både sangriaen og beskrivelse av dagen. :-) Det høres ut som om dere har kost dere skikkelig i dag, alle sammen!

Det hadde vært deilig om det kunne fortsette! Ikke på en løgn ("pappa er på reise"), men som en normal del av livet - ikke sant??

Jeg er sikker på at han lengter etter det samme like sterkt. Når han kan være så avslappet og legge seg ned på sofaen og snorke - så sier det meg at han føler seg hjemme hos deg. At han kan være seg selv 100%...

Noen ville kanskje sagt at han får i pose og sekk, og det gjør han for så vidt også - men jeg tror han føler seg mest naturlig sammen med dere. Jeg skulle bare ønske at han kan ta tak i situasjonen, slik at dere kan få det godt sammen i hjemmet DITT iallefall!!

Jeg håper og tror at det kan ordne seg. Håper at han kan få ut finger'n og gjøre noe drastisk. Det er på tide nå. For mister han deg, så har han gjort sitt livs største tabbe!!

Nattaklem fra rangletuppa

Så skjønn du er!! :-)

Kjempekoselig svar!

Ja, han sier selv at han slapper så godt av her. Og at han helt sikkert kan slutte med blodtrykksmedisinen om han bor med meg/oss :-) Godt skussmål det da!

Han leste deler av tråden. Bandt ham ikke fast, hehe :-) Han fikk nok en liten vekker, tror jeg. Sa at han vet vi har rett, alle sammen. Stakkar, får nesten vondt av ham, så mange "mot" en....

Jeg skal prøve å være litt mer tolmodig, en stund til.. Så får vi se. Kan vel ikke vente forandringer over natten, men føler han er på gli. Ikke værst bare det :-)

Vi hadde det forøvrig helt topp; gikk lang tur søndagen, gode samtaler, lagde vafler og bare koste oss. Han reiste sent om kvelden, ringte da han var hjemme, og takket for en super helg.

Han har ringt to ganger i dag, og sånn sett er alt bare herlig. Er spent på fortsettelsen. Men jeg føler han må ta "valget" selv heretter. Han vet så godt hvor skapet står, og jeg vil ikke presse ham, om du skjønner. Selv er han ikke det minste i tvil om at det er meg han vil ha, (sier han), men han er livredd for å såre sin sønn. Jeg forstår hans dilemma, og får egentlig bare prøve og ta det som det kommer.

Nå lever jeg nok godt på denne helgen en stund, det samme sier han. Vi er nok litt rare, her vi svever på hver vår kant :-) I vanskelige perioder er det tungt, og de kommer nok igjen. Så får vi bare se hvor rasjonell jeg klarer å være, eller om jeg blir så forbannet at jeg ber ham ryke og reise ;-) Han er jo alltid like irriterende rolig og fornuftig :-)

Jeg må få takke for din støtte!! Det er bare utrolig flott. Har vært og er godt. Og skikkelig artig!! :-) Håper jeg kan få støtte deg om du trenger det noen gang!

Vi snakkes, nattaklem fra ranglebøtta som prøver å skjerpe seg :-)

[Gjest sol etter regn]

Så skjønn du er!! :-)

Kjempekoselig svar!

Ja, han sier selv at han slapper så godt av her. Og at han helt sikkert kan slutte med blodtrykksmedisinen om han bor med meg/oss :-) Godt skussmål det da!

Han leste deler av tråden. Bandt ham ikke fast, hehe :-) Han fikk nok en liten vekker, tror jeg. Sa at han vet vi har rett, alle sammen. Stakkar, får nesten vondt av ham, så mange "mot" en....

Jeg skal prøve å være litt mer tolmodig, en stund til.. Så får vi se. Kan vel ikke vente forandringer over natten, men føler han er på gli. Ikke værst bare det :-)

Vi hadde det forøvrig helt topp; gikk lang tur søndagen, gode samtaler, lagde vafler og bare koste oss. Han reiste sent om kvelden, ringte da han var hjemme, og takket for en super helg.

Han har ringt to ganger i dag, og sånn sett er alt bare herlig. Er spent på fortsettelsen. Men jeg føler han må ta "valget" selv heretter. Han vet så godt hvor skapet står, og jeg vil ikke presse ham, om du skjønner. Selv er han ikke det minste i tvil om at det er meg han vil ha, (sier han), men han er livredd for å såre sin sønn. Jeg forstår hans dilemma, og får egentlig bare prøve og ta det som det kommer.

Nå lever jeg nok godt på denne helgen en stund, det samme sier han. Vi er nok litt rare, her vi svever på hver vår kant :-) I vanskelige perioder er det tungt, og de kommer nok igjen. Så får vi bare se hvor rasjonell jeg klarer å være, eller om jeg blir så forbannet at jeg ber ham ryke og reise ;-) Han er jo alltid like irriterende rolig og fornuftig :-)

Jeg må få takke for din støtte!! Det er bare utrolig flott. Har vært og er godt. Og skikkelig artig!! :-) Håper jeg kan få støtte deg om du trenger det noen gang!

Vi snakkes, nattaklem fra ranglebøtta som prøver å skjerpe seg :-)

Hehe, den ene natterangleren værre enn den andre..... :-P

Syns tonen din er stigende positiv i de siste innleggene. Det er godt å lese. Høres ut som om helgen din har vært en vitamininnsprøytning du sårt trengte.. Håper det fortsetter!!! :-)

Jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og ikke klare å (eller ville) gi slipp.. Det at man har havnet i en vanskelig situasjon, på en måte styrt av ytre omstendigheter, er forferdelig frustrerende! For man er på en måte fanget i sine egne følelser. Det er egentlig ikke et alternativ å gi opp denne personen som man VET er den "rette" - når omstendighetene er greie.

Men så er det snakk om hvor lenge man skal vente på at de skal BLI greie. Harald & Sonja ventet på hverandre i 9 år, var det ikke sånn? Helt sikkert ikke en spesielt enkel situasjon det heller. Men det sier seg selv at det må være ekstremt sterke følelser i sving!

Han jeg er glad i VET jeg er en som kan gjøre meg og livet mitt til en solskinnsdag. Han vil gi meg glede og kjærlighet, latter, kos, nærhet og omsorg. Han har sikkert sine sider han også, men.. så lenge basisen er god, så tror jeg at det er mye man kan velge å leve med.

Vi har valgt å ikke ha kontakt denne perioden. Hittil har den vart i 1.5 år. Det har vært (og er) tungt, og han er den første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på om kvelden. Jeg er så glad i den mannen, at.... kommer han i morgen, så er alt greit! Bare han kommer da...

Jeg skal ikke bygge luftslott rundt han heller. For ingen er "perfekt". Men han er "min", og jeg klarer heller ikke gi slipp - i hjertet mitt.. Jeg vet ikke om hvor lang tid det vil ta før han evt. kommer, eller OM han kommer i det hele tatt (han bedyret om og om igjen at han vil komme en dag, når ting ligger til rette for det). Jeg har ikke gitt opp håpet, men jeg er veldig forberedt på at det ikke kommer til å skje.. Just in case. Er vel en forsvarsmekanisme..

Det er vel kanskje derfor jeg har engasjert meg såpass i deg og ditt - jeg kjenner meg litt igjen i følelsene dine. Og jeg tror at kjæresten din er en god mann! Jeg har også mange (vonde) livserfaringer fra oppvekst/livet, så jeg kunne sette meg inn i dine følelser rundt det med eksen din. Jeg ble så stolt over at du kom deg ut av det og har reist deg igjen, for (selv om jeg ikke har vært i tilsvarende situasjon selv), så vet jeg at det koster!!!

Om det ikke ordner seg for MEG, så håper (og tror) jeg at det vil ordne seg for deg! Kanskje jeg håper det ekstra, fordi jeg syns du fortjener det ekstra mye!

Som sagt ørti ganger før; jeg tror ikke det blir enkelt, med den hekse-eksen i ryggsekken. Men jeg håper at kjæresten din vil rette ryggen og ta tak i ting selv om det blir tøft.

Gutten hans VIL bli såret. Og sint! Og gråte! Men det ordner seg!!! Han vil få en lykkelig pappa, som kan gi han mer ved å være ærlig med seg selv. Min erfaring er; Når foreldrene har det bra, har ungene det bra!! (Er ikke det din erfaring også?) Den erfaringen er universell. Den gjelder for din kjæreste og barnet hans også..... :-)

Forandringer ER kjempeskumle!! Noen skumlere enn andre. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Det er naturlig at man vegrer seg for å ta en beslutning. Men når avgjørelsen først er tatt, forsvinner klumpen fra magen, og ti kilo fra skuldrene.. Så tar man det derfra. Et skritt om gangen..

Jeg gleder meg stort om det ordner seg for dere!!

Keep in touch!

Klem fra

[bouenas]

Hehe, den ene natterangleren værre enn den andre..... :-P

Syns tonen din er stigende positiv i de siste innleggene. Det er godt å lese. Høres ut som om helgen din har vært en vitamininnsprøytning du sårt trengte.. Håper det fortsetter!!! :-)

Jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og ikke klare å (eller ville) gi slipp.. Det at man har havnet i en vanskelig situasjon, på en måte styrt av ytre omstendigheter, er forferdelig frustrerende! For man er på en måte fanget i sine egne følelser. Det er egentlig ikke et alternativ å gi opp denne personen som man VET er den "rette" - når omstendighetene er greie.

Men så er det snakk om hvor lenge man skal vente på at de skal BLI greie. Harald & Sonja ventet på hverandre i 9 år, var det ikke sånn? Helt sikkert ikke en spesielt enkel situasjon det heller. Men det sier seg selv at det må være ekstremt sterke følelser i sving!

Han jeg er glad i VET jeg er en som kan gjøre meg og livet mitt til en solskinnsdag. Han vil gi meg glede og kjærlighet, latter, kos, nærhet og omsorg. Han har sikkert sine sider han også, men.. så lenge basisen er god, så tror jeg at det er mye man kan velge å leve med.

Vi har valgt å ikke ha kontakt denne perioden. Hittil har den vart i 1.5 år. Det har vært (og er) tungt, og han er den første jeg tenker på om morgenen og det siste jeg tenker på om kvelden. Jeg er så glad i den mannen, at.... kommer han i morgen, så er alt greit! Bare han kommer da...

Jeg skal ikke bygge luftslott rundt han heller. For ingen er "perfekt". Men han er "min", og jeg klarer heller ikke gi slipp - i hjertet mitt.. Jeg vet ikke om hvor lang tid det vil ta før han evt. kommer, eller OM han kommer i det hele tatt (han bedyret om og om igjen at han vil komme en dag, når ting ligger til rette for det). Jeg har ikke gitt opp håpet, men jeg er veldig forberedt på at det ikke kommer til å skje.. Just in case. Er vel en forsvarsmekanisme..

Det er vel kanskje derfor jeg har engasjert meg såpass i deg og ditt - jeg kjenner meg litt igjen i følelsene dine. Og jeg tror at kjæresten din er en god mann! Jeg har også mange (vonde) livserfaringer fra oppvekst/livet, så jeg kunne sette meg inn i dine følelser rundt det med eksen din. Jeg ble så stolt over at du kom deg ut av det og har reist deg igjen, for (selv om jeg ikke har vært i tilsvarende situasjon selv), så vet jeg at det koster!!!

Om det ikke ordner seg for MEG, så håper (og tror) jeg at det vil ordne seg for deg! Kanskje jeg håper det ekstra, fordi jeg syns du fortjener det ekstra mye!

Som sagt ørti ganger før; jeg tror ikke det blir enkelt, med den hekse-eksen i ryggsekken. Men jeg håper at kjæresten din vil rette ryggen og ta tak i ting selv om det blir tøft.

Gutten hans VIL bli såret. Og sint! Og gråte! Men det ordner seg!!! Han vil få en lykkelig pappa, som kan gi han mer ved å være ærlig med seg selv. Min erfaring er; Når foreldrene har det bra, har ungene det bra!! (Er ikke det din erfaring også?) Den erfaringen er universell. Den gjelder for din kjæreste og barnet hans også..... :-)

Forandringer ER kjempeskumle!! Noen skumlere enn andre. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Det er naturlig at man vegrer seg for å ta en beslutning. Men når avgjørelsen først er tatt, forsvinner klumpen fra magen, og ti kilo fra skuldrene.. Så tar man det derfra. Et skritt om gangen..

Jeg gleder meg stort om det ordner seg for dere!!

Keep in touch!

Klem fra

Hei igjen, nattmenneske:-) Jeg var bare innom 100 siste, og så du hadde svart meg! Kan ikke gå og legge meg da!!

Jeg får helt frysninger av å lese innlegget ditt!! :-) Her sitter du og selv har problemer i bøttevis, og likevel bryr deg om meg.. Så rørende at jeg har frysninger enda!

Jeg vet ikke hvorfor dere har valgt å ikke ses på så lenge, men det høres svært vanskelig ut. For dere begge! 1,5 år er jo en evighet i så måte! (En god trøst for oss begge, det med Sonja & Harald - det visste jeg ikke :-))

Du må være sterk, du. Må si jeg beundrer deg for din utholdenhet. Veldig tydelig at dere har et solid bånd som ikke lar seg knekke, selv med lang tids avstand. Det er rart med det, når en vet at han er den Rette - når det er som du sier, at han er den første du tenker på om morningen, og den siste du tenker på om kvelden. Ja det er utvilsomt kjærlighet. En sterk sådann.

Forstår likevel veldig godt din forsvarsmekanisme. At du er forberedt på at han kanskje ikke kommer. Slik tenker jeg også. Men jeg får en følelse av at mannen du er glad i er en slik (sjelden) fornuftig kar som ønsker å ha rammene på plass før han er ordentlig klar. Og at han da kommer, fullt og helt.

Håper vi ikke snakker om samme mann her, hehe ;-)

Ja, jeg så selv at de siste innleggene mine var mye mer positive nå.. Nesten flaut å bli så preget av "settingen", men jeg er forberedt på bølgedalene. Lett å si nå, forresten, men.. Jeg vet jo med meg selv at jeg vil nok bli både rasende, skuffet og såret over ham flere ganger. Men som du sa fikk jeg i helgen en sårt tiltrengt vitamininnspøytning, og da er det enklere å holde hodet over vannet.

Jeg er veldig enig i at når foreldrene har det bra, har også ungene det bra. At det vil bli tøffe tak om han gjennomfører "revolusjonen", er sikkert. Det gjelder å klare å se stort på det, se helheten. Tror jeg. At det kan bli lettere da.

"Jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og ikke klare å (eller ville) gi slipp.. Det at man har havnet i en vanskelig situasjon, på en måte styrt av ytre omstendigheter, er forferdelig frustrerende! For man er på en måte fanget i sine egne følelser. Det er egentlig ikke et alternativ å gi opp denne personen som man VET er den "rette" - når omstendighetene er greie."

Utrolig godt skrevet!!

Jeg tror du gjør lurt i å vente på denne mannen. Så lenge du vet med deg selv at det er håp, og du klarer å takle ventingen. "Tro, håp og kjærlighet" er vakre ord!

Trist å lese at du har mange vonde opplevelser bak deg. Jeg håper du har fått bearbeidet det, og at du ikke sliter for mye med det i hverdagen. Jeg vet ikke hva det er, men slikt vil uansett for alltid prege oss, om vi vil eller ikke. For å snu det til noe positivt, har det muligens vært med på å gjøre deg til et sånt godt (med)menneske som du i høyeste grad synes å være! Det er veldig rart - synd på en måte, men likevel flott; at mennesker som har opplevd vonde ting, klarer å reise seg igjen, og til og med bli mer relekterte og bedre mennesker.

Dette kan høres ut som det også er selvskryt, men det er det overhodet ikke, det var ikke myntet på meg selv. Selv om jeg egentlig merker dette selv også. Jeg tenkte på deg! :-)

Tenk at du skriver at du er stolt over meg!! Så utrolig godt det gjør å høre sånt. Selv fra en helt "ukjent". Jeg skriver ukjent i anførselstegn fordi vi likevel har så nære "samtaler" :-) Og vet du hva? Jeg er stolt over deg også!! :-)

Jeg håper din kjære kommer snart. Du fortjener det virkelig. VIRKELIG!! :-)

Nå MÅ jeg legge meg!

Ha en god natt, og ta vare på deg selv. Du er verdifull!.

[Gjest sol etter regn]

Hei igjen, nattmenneske:-) Jeg var bare innom 100 siste, og så du hadde svart meg! Kan ikke gå og legge meg da!!

Jeg får helt frysninger av å lese innlegget ditt!! :-) Her sitter du og selv har problemer i bøttevis, og likevel bryr deg om meg.. Så rørende at jeg har frysninger enda!

Jeg vet ikke hvorfor dere har valgt å ikke ses på så lenge, men det høres svært vanskelig ut. For dere begge! 1,5 år er jo en evighet i så måte! (En god trøst for oss begge, det med Sonja & Harald - det visste jeg ikke :-))

Du må være sterk, du. Må si jeg beundrer deg for din utholdenhet. Veldig tydelig at dere har et solid bånd som ikke lar seg knekke, selv med lang tids avstand. Det er rart med det, når en vet at han er den Rette - når det er som du sier, at han er den første du tenker på om morningen, og den siste du tenker på om kvelden. Ja det er utvilsomt kjærlighet. En sterk sådann.

Forstår likevel veldig godt din forsvarsmekanisme. At du er forberedt på at han kanskje ikke kommer. Slik tenker jeg også. Men jeg får en følelse av at mannen du er glad i er en slik (sjelden) fornuftig kar som ønsker å ha rammene på plass før han er ordentlig klar. Og at han da kommer, fullt og helt.

Håper vi ikke snakker om samme mann her, hehe ;-)

Ja, jeg så selv at de siste innleggene mine var mye mer positive nå.. Nesten flaut å bli så preget av "settingen", men jeg er forberedt på bølgedalene. Lett å si nå, forresten, men.. Jeg vet jo med meg selv at jeg vil nok bli både rasende, skuffet og såret over ham flere ganger. Men som du sa fikk jeg i helgen en sårt tiltrengt vitamininnspøytning, og da er det enklere å holde hodet over vannet.

Jeg er veldig enig i at når foreldrene har det bra, har også ungene det bra. At det vil bli tøffe tak om han gjennomfører "revolusjonen", er sikkert. Det gjelder å klare å se stort på det, se helheten. Tror jeg. At det kan bli lettere da.

"Jeg vet hvordan det er å være glad i noen, og ikke klare å (eller ville) gi slipp.. Det at man har havnet i en vanskelig situasjon, på en måte styrt av ytre omstendigheter, er forferdelig frustrerende! For man er på en måte fanget i sine egne følelser. Det er egentlig ikke et alternativ å gi opp denne personen som man VET er den "rette" - når omstendighetene er greie."

Utrolig godt skrevet!!

Jeg tror du gjør lurt i å vente på denne mannen. Så lenge du vet med deg selv at det er håp, og du klarer å takle ventingen. "Tro, håp og kjærlighet" er vakre ord!

Trist å lese at du har mange vonde opplevelser bak deg. Jeg håper du har fått bearbeidet det, og at du ikke sliter for mye med det i hverdagen. Jeg vet ikke hva det er, men slikt vil uansett for alltid prege oss, om vi vil eller ikke. For å snu det til noe positivt, har det muligens vært med på å gjøre deg til et sånt godt (med)menneske som du i høyeste grad synes å være! Det er veldig rart - synd på en måte, men likevel flott; at mennesker som har opplevd vonde ting, klarer å reise seg igjen, og til og med bli mer relekterte og bedre mennesker.

Dette kan høres ut som det også er selvskryt, men det er det overhodet ikke, det var ikke myntet på meg selv. Selv om jeg egentlig merker dette selv også. Jeg tenkte på deg! :-)

Tenk at du skriver at du er stolt over meg!! Så utrolig godt det gjør å høre sånt. Selv fra en helt "ukjent". Jeg skriver ukjent i anførselstegn fordi vi likevel har så nære "samtaler" :-) Og vet du hva? Jeg er stolt over deg også!! :-)

Jeg håper din kjære kommer snart. Du fortjener det virkelig. VIRKELIG!! :-)

Nå MÅ jeg legge meg!

Ha en god natt, og ta vare på deg selv. Du er verdifull!.

Tusen takk for et omtenksomt innlegg! Det varmet langt inn i hjerterota..

Jeg har hatt det litt stritt, på flere felt. Av motgang blir man sterkere, sant?

Situasjonen med denne mannen har vært veldig spesiell fra begynnelsen av. Vi hadde kontakt over nettet/telefon i flere år før vi endelig møttes. Og alle brikker bare falt på plass. Det var akkurat som vi hadde trodd, bare bedre. Det ble noen korte og hektiske uker helt i tåkeheimen, så forelska var vi... Fantastisk hærlig å oppleve, må jeg si. Har ikke vært (fjortis)forelska i voksen alder, måtte jeg plutselig erkjenne.

Så skjedde det noe, veldig spesielle omstendigheter på hans kant, som gjør at han ikke kan ta noen inn i livet sitt nå. Vil ikke gå så detaljert i det her, pga gjenkjennelsesfaktoren (for andre). Jeg kan si at det finnes et annet menneske inne i bildet - bare ikke på "den" måten. Tror ikke det iallefall. Jeg må jo bare stole på han... (høres kjent ut?)

Det at han har valgt å kutte kontakten, gjør meg både frustrert og ydmyk. For sånn jeg kjenner han, har han en enorm omsorg og varme for de han er glad i. Hadde vi møtt hverandre før denne situasjonen oppstod, hadde det hele ikke vært noe problem. For da hadde jeg vært en av hans "etablerte" nære, om du skjønner. En som han ikke hadde valgt ut, samme hvor sterkt det blåste.

Jeg har jo likevel en usikkerhet inni meg, og må være forberedt på at alt kan være oppspinn og at jeg aldri kommer til å få han. Jeg har bare sånn tro på han, at jeg "nekter" å innse det. Uten å være blind. For jeg ser jo alle sidene. Det er usikkerheten som er vond. At jeg ikke VET sikkert at han elsker meg, innerst inne. Vi kom aldri så langt at vi sa de ordene. Men vi sa akkurat det (og mente det); "jeg kan ikke si at jeg ELSKER deg enda, men jeg er så glad i deg.... så det er så nærme det KAN bli"-opplegg.

Det er godt for meg at du skriver at vi har sterke bånd, for det er det vi har. Har ikke holdt kontakten i åresvis før vi møttes uten at det var noe spesielt hver gang. Det var en dypere forståelse av hverandre og en kontakt som var heeelt spesiell. Kan nesten sammenlignes med den kontakten vi har, bare mye dypere. :-D

"Håper vi ikke snakker om samme mann her, hehe" ;-)

Nei, det tror jeg ikke, med mindre dere bor på vestlandet, laaangt sør så er vel muligheten ganske liten? *krysse fingre*

"Jeg tror du gjør lurt i å vente på denne mannen. Så lenge du vet med deg selv at det er håp, og du klarer å takle ventingen. "Tro, håp og kjærlighet" er vakre ord!"

Tusen takk for fantastisk varmende ord! Jeg liker å tro at denne mannen er veldig verdt å vente på.. Hvis ikke, så finnes det nok med tiden en fisk eller to til der ute..

Og tusen takk for varmende og støttende ord!! Jeg har opplevd mye, både i oppveksten og senere. Og det er tungt å dra lasset alene med barn..

Fikk meg en knekk i januar, sykmeldt siden da. Nå ser livet mye lysere ut, heldigvis fikk jeg psykologhjelp ganske raskt, og begynner i gradert sykemelding fra neste uke. Skal bli godt å "virke litt" igjen. :-D

Å bygge seg opp igjen tar tid, en stein om gangen. Jeg føler at vi to har en del "felles" - uansett har du iallefall truffet en nerve i meg, både gjennom dine egne opplevelser og gjennom måten du skriver på. Du skriver så klokt og gjennomtenkt - og det går rett inn i sjela på meg. Suger til meg alle gode ord, og tar med med dine refleksjoner rundt livet/forhold inn i min egen tilværelse.

Pass godt på deg selv også - du fortjener det aller beste!!!

Stor god klem fra ei som skal være på jobb (aktiv sykmeldt) om 5 min!! :-O

[bouenas]

Tusen takk for et omtenksomt innlegg! Det varmet langt inn i hjerterota..

Jeg har hatt det litt stritt, på flere felt. Av motgang blir man sterkere, sant?

Situasjonen med denne mannen har vært veldig spesiell fra begynnelsen av. Vi hadde kontakt over nettet/telefon i flere år før vi endelig møttes. Og alle brikker bare falt på plass. Det var akkurat som vi hadde trodd, bare bedre. Det ble noen korte og hektiske uker helt i tåkeheimen, så forelska var vi... Fantastisk hærlig å oppleve, må jeg si. Har ikke vært (fjortis)forelska i voksen alder, måtte jeg plutselig erkjenne.

Så skjedde det noe, veldig spesielle omstendigheter på hans kant, som gjør at han ikke kan ta noen inn i livet sitt nå. Vil ikke gå så detaljert i det her, pga gjenkjennelsesfaktoren (for andre). Jeg kan si at det finnes et annet menneske inne i bildet - bare ikke på "den" måten. Tror ikke det iallefall. Jeg må jo bare stole på han... (høres kjent ut?)

Det at han har valgt å kutte kontakten, gjør meg både frustrert og ydmyk. For sånn jeg kjenner han, har han en enorm omsorg og varme for de han er glad i. Hadde vi møtt hverandre før denne situasjonen oppstod, hadde det hele ikke vært noe problem. For da hadde jeg vært en av hans "etablerte" nære, om du skjønner. En som han ikke hadde valgt ut, samme hvor sterkt det blåste.

Jeg har jo likevel en usikkerhet inni meg, og må være forberedt på at alt kan være oppspinn og at jeg aldri kommer til å få han. Jeg har bare sånn tro på han, at jeg "nekter" å innse det. Uten å være blind. For jeg ser jo alle sidene. Det er usikkerheten som er vond. At jeg ikke VET sikkert at han elsker meg, innerst inne. Vi kom aldri så langt at vi sa de ordene. Men vi sa akkurat det (og mente det); "jeg kan ikke si at jeg ELSKER deg enda, men jeg er så glad i deg.... så det er så nærme det KAN bli"-opplegg.

Det er godt for meg at du skriver at vi har sterke bånd, for det er det vi har. Har ikke holdt kontakten i åresvis før vi møttes uten at det var noe spesielt hver gang. Det var en dypere forståelse av hverandre og en kontakt som var heeelt spesiell. Kan nesten sammenlignes med den kontakten vi har, bare mye dypere. :-D

"Håper vi ikke snakker om samme mann her, hehe" ;-)

Nei, det tror jeg ikke, med mindre dere bor på vestlandet, laaangt sør så er vel muligheten ganske liten? *krysse fingre*

"Jeg tror du gjør lurt i å vente på denne mannen. Så lenge du vet med deg selv at det er håp, og du klarer å takle ventingen. "Tro, håp og kjærlighet" er vakre ord!"

Tusen takk for fantastisk varmende ord! Jeg liker å tro at denne mannen er veldig verdt å vente på.. Hvis ikke, så finnes det nok med tiden en fisk eller to til der ute..

Og tusen takk for varmende og støttende ord!! Jeg har opplevd mye, både i oppveksten og senere. Og det er tungt å dra lasset alene med barn..

Fikk meg en knekk i januar, sykmeldt siden da. Nå ser livet mye lysere ut, heldigvis fikk jeg psykologhjelp ganske raskt, og begynner i gradert sykemelding fra neste uke. Skal bli godt å "virke litt" igjen. :-D

Å bygge seg opp igjen tar tid, en stein om gangen. Jeg føler at vi to har en del "felles" - uansett har du iallefall truffet en nerve i meg, både gjennom dine egne opplevelser og gjennom måten du skriver på. Du skriver så klokt og gjennomtenkt - og det går rett inn i sjela på meg. Suger til meg alle gode ord, og tar med med dine refleksjoner rundt livet/forhold inn i min egen tilværelse.

Pass godt på deg selv også - du fortjener det aller beste!!!

Stor god klem fra ei som skal være på jobb (aktiv sykmeldt) om 5 min!! :-O

Hei igjen, og takk for kjempeherlig tilbakemelding!! :-)

Har vært uten internett de siste dagene, for jeg hadde ikke betalt regningen.., hmf., så pyton! Nå er dritten betalt, og I'm back ;-)

Forstår godt at du er usikker mht alt som har skjedd. Det virker likevel (fortsatt) som at dere har noe spesielt som bunner i sterk kjærlghet. Om ikke dere kom så langt at dere sa de "rette" ordene, høres det ut som at dere i høy grad elsker hverandre. Tror jeg da.

En tanke slår meg, og jeg kan ikke dy meg mot å foreslå det. Du har vist verdens største tolmodighet, ventet trofast på ham. Jeg er sikker på at det har kostet deg mange tårer og søvnløse netter. Det har gått 1,5 år. Finnes det mulighet for at du nå kan oppsøke ham?

Viss du vet hvor han bor, telefonnummer osv. Jeg forstår at det er nok litt av en terskel, siden det har gått så lang tid, og du bærer så på mye usikkerhet. Ble dere enige om at det skulle gå en viss tid, eller at han skulle komme når han var klar?

Jeg aner jo ikke hva som ligger til grunn, men tror ikke du det går an å bare ta "litt" kontakt..? La ham vite at du forsatt er der for ham, at du fremdeles venter? Da får du ihvertfall en viss anelse om det fremdeles er håp, hvor mye lenger tid han eventuelt trenger osv.

Skjønner godt at tanken på et eventuelt "svar" er skummel. Det kan muligens slå begge veier. Men jeg får så vondt av deg, du har gått så lenge og ventet på mannen du elsker så høyt. Klarer du å vente stort lenger? Nå vet ikke jeg om du har kontakt med ham, men jeg forstod det slik at det har du ikke. Det høres veldig vondt ut, og jeg synes synd på deg!! Du er utrolig tapper, og jeg håper virkelig at han er verdt deg.

Selvsagt har vi alle dårlige sider, og det er bra du ser at til og med han kan ha noen. At du ikke bygger luftslott rundt ham, som du sier. Men noe av kjærligheten er jo nettopp også det å kunne godta den andre parts mindre flatterende sider. Til en viss grad, selvsagt.

Jeg får en følelse av at vi som har opplevd vonde ting og utrygghet, binder oss sterkere til de vi først slipper innpå oss. Kan det stemme..?

Jeg tror du kommer til å vente lenger på ham, og jeg har et håp for deg at dere vil lykkes. Samtidig er jeg glad for at du vet med deg selv at det finnes flere gode menn der ute.

Ja, vi er visst ganske så like på flere felt. Selv om vi har opplevd motgang, så tror jeg vi begge har en medfødt optimisme og styrke. Vi må bare passe oss for å ikke bli for snille, naive.

Er veldig glad du er på bedringens vei siden knekken du hadde. Det med å bygge stein for stein er kjempeviktig, og akkurat slik det fungerer. Ting tar tid, det må vi forsøke å godta. Flott at du fikk psykologhjelp raskt. Jeg gikk også til psykiater lenge. Den fantastiske mannen bygget meg opp mer enn han vet selv, tror jeg. Jeg ble så glad i ham, at jeg sikkert kunne ha giftet meg med ham! :-)

Du er flink som har aktiv sykemelding! Hadde jeg hatt bedre kroppslig helse, ville jeg valgt det samme.

Tusen takk for at du synes jeg skriver greit. Liker å skrive om ting som opptar meg, og jeg vil virkelig at du skal lykkes i livet! :-) Er glad for å høre at mine små ord kan være litt positivt, det synes jeg er kjempebra. Og skulle bare mangle, forresten, så mye som du har hjulpet meg!

Du skriver også veldig godt og velformulert, og du har en fantastisk god evne til å se ting fra flere sider.

Jeg håper det ordner seg for deg, og hører gjerne igjen hvordan det går.

Selv ble jeg som nyforelsket i min kjære etter forrige helg, og nå blir det ikke lenge til vi ses igjen, tror jeg. Vi snakker sammen på telefon flere ganger daglig, og har fått tilbake gnisten begge to. Så håper jeg at han etterhvert tar mot til seg, og gjør det som skal til for at vi kan fungere sammen på ordentlig.

Nå må jeg begynne på middagen, god klem til deg! :-)