Når godt voksne foreldre er utro/evt. går fra hverandre...

[Gjest Nå vil jeg være anonym.]

Mine foreldre er over 60 år begge to. De har vært gift i over tredve år, men kan vel si det sånn at de ikke har hatt noe godt ekteskap. Det har ikke vært så mye krangel og bråk, men de har så og si aldri gjort noe felles ting, og de har så og si levd hvert sitt liv hele tiden. De til og med sover på hvert sitt rom til tider og det har de gjort så lenge jeg kan huske.

Nå nærmer det seg tiden for at min far skal gå av med pensjon. Han har antydet at han kunne tenke seg å kjøpe hus/leilighet i utlandet for å tilbringe vintrene der, men min mor vil ikke det, hun er ikke noe glad i å reise. Min far elsker å reise og oppleve nye ting, så han har stort sett gjort det med kamerater, oss barna eller andre bekjente for å komme seg litt ut på tur.

Nå har vi nylig oppdaget at han har et forhold på si. Vi vet dette med sikkerhet, og vi vet også at det kun har vart et par måneders tid. Om han har vært utro tidligere aner vi ikke, men hvem vet...?

Men nå har vi iallefall sikre bevis. Min mor er også blitt klar over dette. Min mor er mye syk så hun er også litt "avhengig" av sin mann selv om de lever veldig separat, så hun ønsker ikke å konfrontere ham med dette, men sier til oss barna at det er helt greit.

Personlig fatter jeg ikke at man kan si noe sånt, men det får nå hun bestemme selv.

Vi har ikke konfrontert ham med dette ennå noen av oss, men den dagen kommer vel. Jeg er i utgangspunktet veldig knyttet til min far, men nå merker jeg at respekten har forsvunnet helt, og jeg lurer så fælt på hvordan jeg skal kunne klare å takle dette, og hvordan jeg skal forholde meg til ham i fremtiden.

Jeg mener at selv om de ikke har noe bra ekteskap så er det ikke lov å gå ut og være utro, da får han heller gjøre opp for seg først, og gå ut av ekteskapet. Men det er jo ikke mitt bord, så jeg kan liksom ikke legge meg oppi det heller.

Noen som har vært i lignende situasjoner? HVordan forholder dere, dere til foreldrene osv.

Huff, jeg synes dette er en skikkelig kinkig situasjon, og jeg gruer meg veldig til jeg møter faren min igjen...

[flisa]

Syns ikke du skal blande deg inn i dette på noen måte. Det får være helt opp til din mor. Med årene kan folk finne ordninger man selv ikke ville valgt.

[Glimtipper]

Jeg synes ikke du skal dømme for hardt. Du sier selv at de nærmest lever to seperate liv. Foreldrene dine er fra en annen generasjon enn oss, der ekteskap var livsvarig nærmest uansett. Moren din sier hun ikke har noe i mot det, og det er kanskje sant?

Respekter de valgene andre tar angående sine egne liv. Om du har stort behov for det, så kan du si hva du mener, men forhast deg.

[Gjest Vil gjerne være anonym nå]

Syns ikke du skal blande deg inn i dette på noen måte. Det får være helt opp til din mor. Med årene kan folk finne ordninger man selv ikke ville valgt.

Joda jeg har ikke tenkt å blande meg for mye inn, men jeg kjenner familien min, så jeg vet at det vil bli et eller annet i en eller annen sammenheng.

Det jeg gruer meg mest til er å forholde meg til min far. For jeg er så sterkt i mot det han gjør selv om det er godtatt av mor, så jeg vet at jeg får problemer med å være naturlig overfor ham.

[Gjest 7-53+#%]

De som fortsetter et dårlig ekteskap, er etter min mening noen av våre hverdagshelter.

[asterix]

Dette er noe du ikke har noe som helst med. De er voksne mennesker og har ingen barn lenger (man er faktisk ikke barn hele livet) og samlivet sitt har de sin fulle rett til å "organisere" slik de selv vil. Jeg synes faktisk det er ganske så uhørt hvordan enkelte voksne "barn" mener de har rett til å bestemme over foreldrenes liv.

Det virker jo temmelig åpenbart at faren din i mange år allerede har blitt i ekteskapet hovedsaklig av pliktfølelse overfor moren din som har vært "avhengig" av han. Han føler vel at han også har krav på noen gode år før han dør der han har lyst til å bo?

[flisa]

De som fortsetter et dårlig ekteskap, er etter min mening noen av våre hverdagshelter.

nei

[Gjest bibbijah...]

Jeg har vært oppi akkurat samme situasjon som deg:

Mine foreldre er godt over 50 år begge to, og har aldri hatt noe godt ekteskap egentlig. De har heller ikke reist så mye på ferie sammen, og jeg har bare sett dem klemme og kysse hverandre èn gang i hele mitt liv. De siste 5 årene av ekteskapet satt min mor nede på kjøkkenet, løste kryssord, røykte og så på teve, mens min far satte oppe på loftet, surfet på internett og så på teve. De sov i sammen seng, men thats it!

Min far er den som har tatt seg mest av oss barna. Det er han som har vasket alle klær, hengt dem opp, lagt dem sammen, skiftet på sengene, ryddet og vasket huset, fått oss barna opp om morgenen og laget frokost og matpakker til oss osv...

Min mor har alltid vært temperamentsfull. Hun har alltid vært sur og bitter hele tiden. Hun har aldri giddet å gjøre noenting i huset og har sittet stort sett på ræva og røyka sigaretter.

Plutselig en dag for noen år tilbake, fant min mor tilfeldigvis et postkort som var til min far fra ei eller annen dame fra utlandet. Hun klarte ikke dy seg og lette gjennom hele kontoret til far, alle papirene hans og alle skuffene hans. Hun fant mer fra denne kvinnen som syntes å like min far veldig godt. Min mor ble forbannet, men konfronterte ikke far med dette med det første. Istedet fortalte hun alt til meg, sin datter. Jeg ville egentlig ikke vite noenting om denne saken, men hun begynte å bruke meg som psykolog og jeg ble psykisk nedbrutt selv.

Da pappa året etterpå kom hjem fra en europatur han hadde vært på, lette hun gjennom lommene hans og fant to teaterbilletter, og to museumsbiletter, enda han hadde vært på ferie alene...

Min mor begynte å konfrontere ham med denne kvinnen. Men min far nektet. Hun ble til slutt et helvete å leve med, så de skilte lag. Den utenlandske kvinnen kom til norge og de giftet seg...

Nå lever faren min som plommen i egget. Jeg ser han lyser opp og har det godt. Selv om jeg kan si at jeg hater kvinnen han er gift med som splittet familien vår, så er jeg glad på mine fars vegne. Jeg unnder ham dette. Han har levet et stressende liv i 30 år med min mor. Han har alltid vært så snill og god mot oss barna, aldri kjeftet, men alltid snakket til oss på en saklig måte.

Det som skjedde i ettertid var at min mor brukte meg også som psykolog i 1,5 år etter dette, så jeg måtte gå til psykolog selv... det hjalp ikke for meg, så jeg har måttet bygge meg opp igjen på egenhånd...

Min far er fortsatt gift med den nye kvinnen og har det bra. Hvis jeg ringer ham og trenger hjelp til en liten filleting, så kommer han bort med en gang og skal hjelpe til. Han kjøper hele tiden ting som jeg og samboeren trenger, og er alltid snill og god. Min mor er fortsatt like sur og bitter, men har skjerpet seg litt etter at det første barnebarnet kom til verden. Men når vi ringer henne, tar det som oftest noen dager før hun kommer bort, hvis hun i det hele tatt gidder. Hun sier mye rare ting: hun syntes det var uhørt at je lå i sengen og så på film mens jeg ammet barnet mitt, og det måtte ikke barnevernet få vite om... og så måtte ikke barnevernet få vite at jeg løftet sønnen min ut av bilsetet sitt for å ta ham med meg inn på butikken for å handle... jeg har aldri på noen som helst måte hatt kontakt med barnevernet, og kommer heller aldri til å ha det, men min mor har et litt forvrengt syn på ting, og jeg forstår veldig godt at min far skillte seg fra henne, men han burde gjort det før han fant hun nye da...

[flisa]

Jeg har vært oppi akkurat samme situasjon som deg:

Mine foreldre er godt over 50 år begge to, og har aldri hatt noe godt ekteskap egentlig. De har heller ikke reist så mye på ferie sammen, og jeg har bare sett dem klemme og kysse hverandre èn gang i hele mitt liv. De siste 5 årene av ekteskapet satt min mor nede på kjøkkenet, løste kryssord, røykte og så på teve, mens min far satte oppe på loftet, surfet på internett og så på teve. De sov i sammen seng, men thats it!

Min far er den som har tatt seg mest av oss barna. Det er han som har vasket alle klær, hengt dem opp, lagt dem sammen, skiftet på sengene, ryddet og vasket huset, fått oss barna opp om morgenen og laget frokost og matpakker til oss osv...

Min mor har alltid vært temperamentsfull. Hun har alltid vært sur og bitter hele tiden. Hun har aldri giddet å gjøre noenting i huset og har sittet stort sett på ræva og røyka sigaretter.

Plutselig en dag for noen år tilbake, fant min mor tilfeldigvis et postkort som var til min far fra ei eller annen dame fra utlandet. Hun klarte ikke dy seg og lette gjennom hele kontoret til far, alle papirene hans og alle skuffene hans. Hun fant mer fra denne kvinnen som syntes å like min far veldig godt. Min mor ble forbannet, men konfronterte ikke far med dette med det første. Istedet fortalte hun alt til meg, sin datter. Jeg ville egentlig ikke vite noenting om denne saken, men hun begynte å bruke meg som psykolog og jeg ble psykisk nedbrutt selv.

Da pappa året etterpå kom hjem fra en europatur han hadde vært på, lette hun gjennom lommene hans og fant to teaterbilletter, og to museumsbiletter, enda han hadde vært på ferie alene...

Min mor begynte å konfrontere ham med denne kvinnen. Men min far nektet. Hun ble til slutt et helvete å leve med, så de skilte lag. Den utenlandske kvinnen kom til norge og de giftet seg...

Nå lever faren min som plommen i egget. Jeg ser han lyser opp og har det godt. Selv om jeg kan si at jeg hater kvinnen han er gift med som splittet familien vår, så er jeg glad på mine fars vegne. Jeg unnder ham dette. Han har levet et stressende liv i 30 år med min mor. Han har alltid vært så snill og god mot oss barna, aldri kjeftet, men alltid snakket til oss på en saklig måte.

Det som skjedde i ettertid var at min mor brukte meg også som psykolog i 1,5 år etter dette, så jeg måtte gå til psykolog selv... det hjalp ikke for meg, så jeg har måttet bygge meg opp igjen på egenhånd...

Min far er fortsatt gift med den nye kvinnen og har det bra. Hvis jeg ringer ham og trenger hjelp til en liten filleting, så kommer han bort med en gang og skal hjelpe til. Han kjøper hele tiden ting som jeg og samboeren trenger, og er alltid snill og god. Min mor er fortsatt like sur og bitter, men har skjerpet seg litt etter at det første barnebarnet kom til verden. Men når vi ringer henne, tar det som oftest noen dager før hun kommer bort, hvis hun i det hele tatt gidder. Hun sier mye rare ting: hun syntes det var uhørt at je lå i sengen og så på film mens jeg ammet barnet mitt, og det måtte ikke barnevernet få vite om... og så måtte ikke barnevernet få vite at jeg løftet sønnen min ut av bilsetet sitt for å ta ham med meg inn på butikken for å handle... jeg har aldri på noen som helst måte hatt kontakt med barnevernet, og kommer heller aldri til å ha det, men min mor har et litt forvrengt syn på ting, og jeg forstår veldig godt at min far skillte seg fra henne, men han burde gjort det før han fant hun nye da...

Hvorfor hater du denne kvinnen som helt sikkert har holdt motet i faren din oppe og som han nå har det så godt med?

[Lillemus]

Hvorfor hater du denne kvinnen som helt sikkert har holdt motet i faren din oppe og som han nå har det så godt med?

Enig. Hun burde heller hate sin mor som har drevet sin far til et slikt punkt. Ikke at et dårlig ekteskap er noen unnskyldning, men i noen tilfeller har jeg ingen problemer med å skjønne den som er utro. Og dette er et slikt tilfelle.

[Gjest bibbijah...]

Hvorfor hater du denne kvinnen som helt sikkert har holdt motet i faren din oppe og som han nå har det så godt med?

Tja.. hate er vel egentlig sterkt ord... Jeg misliker henne fordi hun var hyggelig mot oss søsknene i begynnelsen, men etter at hun giftet seg med sin far for å få oppholdstillatelse ble hun helt annerledes. Min far er blitt en tøffelhelt etter at de ble gift og hun har tatt å så og si kontroll over livet hans. Hun har ikke peiling på unger, og da jeg og samboeren tok med vår 1 mnd gamle baby på besøk til dem, så skrek han fordi han var trøtt, og da lå han på benken mens hun satt og Hysjet surt på den lille stakkaren. Da min far prøvde å trøste og kose med babyen, satt hun bare å stirret på ham i sofaen og så helt stresset ut. Hun er ofte små-sur når vi søsknene kommer på besøk. Vi er ikke så ofte der borte fordi vi føler hun ikke vil ha oss der...Men min far er alltid lykkelig over å se oss... Jeg mener han kunne funnet noen bedre, han ble bare så blendet av min mors temperament at han ikke aner hva "likestillingt" betyr...Han tror sikkert ikke det finnes noen snillere

[Gjest slitsomt er det .....]

Gjett om vi har ..... puuuuh

Svigerfar hadde ei på si i ca 5 år .... ryktene gikk, han kom til oss og avsannet ryktene, fikk svigermor til å dra ned å "trøste" den andre .....

Etter nye 2 år smalt bomben, da fortalte svigerfar det til svigermor og flyttet ut 1/2 time etterpå ...... etter det har han vært innom en gang, da ba svigermor han komme innom, hun hadde mange spørsmål hun ville ha svar på, det fikk hun ikke han satt bare å trakk på skuldra. Han hadde forventet at hun skjønte hva han hadde holdt på med !

De har ingen kontakt idag, vi ser svigerfar til bursdager og til jul, ellers har vi liten og ingen kontakt.

Hans to døtre og ene sønn var en liten tid "mellomleddet" mellom han og svigermor, men vi nektet etterhvert, han fikk ordne opp etter seg selv, det har han ikke gjort, selv nå 7 år etter.

Det har blitt en stor splittelse i hele familien på farssiden dessverre.