Din egen oppvekst, vs hva du vil gi barna dine

[Gjest Vil så gjerne gi ungene mine en god oppvekst]

Har dere noen gang tenkt over deres egen oppvekst, og hvordan den påvirker valgene dere tar for barna deres?

Mine foreldre hadde veldig dårlig råd. Jeg grudde meg til å komme hjem med lapp om melkepenger, og det hendte jeg gjemte bursdagsinvitasjoner. Klær var det lite av, og ferier var noe man hadde på lånte familiehytter.

Jeg mener ikke at dette var noen dårlig oppvekst, og jeg vil ikke skjemme bort mine barn etter noter, men jeg vil at de skal oppleve mer, ha nok klær (ikke merkeklær), og at de skal kunne gå på fotball uten å ha dårlig samvittighet. Vi har ikke veldig god råd, men unner oss med jevne mellomrom å gå på kafè, besøke svømmehallen eller lekeland. Jeg merker at jeg er veldig bevisst på at snuppa skal få føle seg fin da hun skal i bursdag etc, jeg husker hvor lei jeg ble av den kjolen jeg hadde i flere år på rad.

Har dere noen tanker rundt dette? Kanskje noen har opplevd det motsatte - å være godt vant materielt, og ønske å dempe dette i forhold til egne barn?

[jubalong70]

Vi hadde veldig dårlig råd når jeg var liten, men mor prioriterte oss barna så godt hun kunne.

Vi hadde familie i Tyskland, og sommerferien var biltur til slektninger. Vi hadde med oss kjølebag med mat i, og sov i bilen på tur nedover. Kjempekoselig!

Familien min nå har god råd, men vi lever langt fra et liv i luksus. Jeg vil ikke venne barna mine til at de kan få alt de vil ha.

Vi bruker endel penger på ferier.

Barna har definitivt nok av både klær og leker, men ikke mer enn de fleste andre jeg kjenner.

Jeg tror definitivt det viktigste for barna er at de føler trygghet - enten man har lite eller mye penger.

[laban]

Vi hadde bedre råd hjemme hos oss enn hjemme hos mannen min (bl.a. fordi de var dobbelt så mange barn).

Da datteren min var liten, merket jeg at pappaen hadde lettere for å gi etter for spontant mas om smågaver, typen "å, kan ikke jeg få en sånn!" Jeg tror nok det hadde litt å gjøre med det at han oftere enn jeg måtte leve med ønsker som det var umulig å oppfylle av økonomiske hensyn. Men stort sett har vi blitt veldig enige om hvor lista skal ligge mht. hva ungene får.

Men jeg har lagt merke til noe annet, som ligger litt i samme gata: Det jeg opplevde som veldig strengt i oppdragelsen, er jeg merkbart mye slappere med, i forhold til mine egne unger. F.eks. tilbrakte jeg store deler av barndommen i senga i våken tilstand, og derfor er jeg ikke spesielt streng når det gjelder leggetider.

På andre områder hvor jeg ikke har spesielt dårlige minner, gjenbruker jeg sikkert noen av reglene fra min egen barndom, uten å tenke så mye over det.

[Gjest GA]

Det går ikke så mye på det materielle, selvom vi også hadde dårlig råd da jeg vokste opp.

Jeg vil at mine unger skal ha to foreldre og vite at de kan stole på et forutsigbart reaksjonsmønster hos oss begge to. Jeg vil at de skal ha et godt forhold til både meg og faren sin, og at de skal være trygge på oss.

Jeg vil følge dem opp på skole og på fritidsaktiviteter.

Viktigst av alt, jeg vil gi dem god selvfølelse og de skal vite at vi er glade i dem uansett hva som skjer.

(mye av dette manglet hjemme hos meg...)

[tonie]

Jeg tenker og gjør akkurat som deg. Mine foreldre hadde forholdsvis god råd, men de var veldig opptatt av at vi ikke skulle bli bortskjemte. Vi hadde lite leker, arvet klær og fikk sjelden noe nytt. Jeg opplevde det som et savn. Sønnen min får mye mer enn jeg fikk, men han får ikke _alt_ han ønsker seg.

Han får også mye mer kos, positive tilbakemeldinger og oppmerksomhet enn jeg fikk.

Foreldrene mine gjorde mye bra også, da. De var flinke til å legge forholdene til rette for lek. Man merket knapt at de blandet seg, men det gjorde de. Jeg prøver å gjøre det samme med sønnen min, for jeg synes det å kunne leke selvstendig er kjempeviktig. Å kunne konsentrere seg og gå helt inn i leken, og ikke være avhengig av at noen styrer den - veldig bra. Jeg er også veldig glad for at de lærte meg å kjede meg:-) Når man får lov til å kjede seg, altså at foreldrene lar være å finne på tusen festlige ting for at man ikke skal mase, blir man kreativ, tror jeg. I alle fall ble alle vi søskenene det, og det ser ut til at sønnen min også blir det:-)

[Gjest fjso]

Nå har jeg ikke barn ennå, men jeg er i planleggingsfasen, så jeg har tenkt en del over dette.

Til tross for at moren min var alene med oss en god stund, følte jeg aldri vi manglet penger. Som helt små arvet vi en del klær og leker, men når vi ble eldre fikk vi det som oftest nytt. Jeg ser ikke noe galt i å arve. Små barn vet ikke forskjellen allikevel. Vi hadde aldri for lite, men heller ikke for mye. Enkelte har i dag en tendens til å "drukne" i leker. Andre går i merkeklær fra de er ett år. Det ser jeg ingen grunn til.

Vi hadde råd til ferier, fritidsaktiviter ovs, og det vil jeg selvsagt videreføre til mine barn. Det eneste jeg ikke ønsker å videreføre fra min barndom tror jeg er at jeg ikke har planer om å bli skilt. Dessuten hadde moren min en tendens til å skrike til oss i fortvilelse, og det ønsker jeg ikke å gjenta.

[Gjest Debra irl]

Jeg klager ikke på min oppvekst. Jeg ser at det å være alenemor for to små med full jobb ved siden av, uten så mye som en krone i bidrag, eller noen form for avlastning fra min far, ikke har vært lett. Jeg har ikke noe å klage på egentlig. Men i voksen alder ser jeg jo en del ting, som jeg dengang ikke reagerte på, men som jeg nå ser at jeg "manglet".

Så det jeg gjør annerledes:

sender med matpakke- hver dag.

gjør leksene med dem. - hver gang.

overvåker tannpussen- hver dag.

følger dem til fritidsaktiviteter.

Følger opp foreldremøter og samtaler.

Sjekker sekken kvelden i forveien.

Materielt sett hadde vi det ok, arvet en del og det syns vi var stas. Omsorgen var også fin. Ble lest og sunget mye for. Ferier hadde vi på lånte hytter eller hos mormor. Det er mer den daglige oppfølgingen det skortet litt på. Så den delen er jeg veldig obs på. Jeg vet hva jeg savnet selv og prøver så godt jeg kan at det ikke skal bli et savn hos mine.

Men perfekt blir det vel aldri.

[Mrs. Wallace]

Jeg hadde en trygg og god oppvekst med stabile foreldre, og det hadde mannen min også. Dermed vil vi nok prøve å gjøre mye av det samme for våre egne barn.

Men foreldrene min gikk nok av og til litt vel langt for å legge ting til rette for meg, både mht oppgaver hjemme og materielle goder. Så jeg merker at jeg er litt strengere der enn foreldrene mine var. Jeg vil ikke gjøre dem den bjørnetjenesten.

Samtidig er vi nok begge mer lekne enn foreldrene våre var. De var veldig "voksne", altså nærmest litt satte.

[NeaNoor]

Nå har ikke jeg barn, men jeg håper å få det en gang og jeg håper inderlig at jeg klarer å gi dem den oppveksten jeg selv hadde.

Foreldrene mine har god råd, og det hadde de også da vi barna vokste opp. Men dette har aldri vært et tema, og det var først som voksen at jeg fant ut hvor god råd de egentlig hadde.

For av ting og tang fikk vi sjelden mer enn andre. Det var ikke snakk om å bare peke og få. Vi fikk, og får enda, dyre gaver til jul og fødselsdager. Faren min sa en gang: "Dere får ikke allverdens ellers i året, og jeg har aldri hørt dere kreve, så derfor velger vi å gjøre det slik".

Den største fordelen ved at de har hatt god råd, er at de har hatt muligheten til å ta oss med på reiser. Vi har sett og opplevd mye, og jeg er veldig glad for det.

Samtidig har det vært trygt og godt. Vi har aldri manglet utstyr eller ting vi har trengt. Nå har det seg slik at jeg og mine søsken vil arve mine foreldre en dag og dermed få god råd selv om vi ikke har godt betalte jobber fra før. Og da tror og håper jeg at jeg klarer å vise mine barn det samme som mine foreldre viste meg.

Men først og fremst har de vært omsorgsfulle, støttende og rett og slett flotte foreldre. De har vist, og viser enda, i ord og handlinger at de elsker oss. Og de har vært støe som fjell. Og det er denne siste biten jeg håper å kunne oppfylle når jeg forhåpentligvis får barn en gang selv. Den solide tryggheten. Jeg visste at jeg alltid kunne komme hjem fra skolen, uten at mamma eller pappa lå døddrukken på sofaen eller at jeg avbrøt dem i en heftig krangel.

Så selv om jeg har vokst opp i et velstående hjem, er det absolutt ikke det jeg tenker først på når jeg tenker på oppveksten min. Jeg tenker på to foreldre som alltid stilte opp, som satt grensene der det var nødvendig å sette dem, som hadde sine feil og mangler, men som jeg aldri ville byttet ut.

[org]

Min egen barndom var preget av uforutsigbarhet, i forhold til min mor som var psykisk ustabil og mye syk. Først da jeg ble tenåring fikk jeg vite at hun hadde MS. Det kunne forklare mye av oppførslen hennes.

Så hvis jeg nå skulle bli syk på en eller annen måte, vil jeg så godt det er mulig forklare barna hva som skjer, og hvorfor. Samtidig som jeg tidligere vil søke hjelp for ting jeg ikke klarer med.

Heldigvis hadde vi en _topp_ far, som stilte opp på absolutt alt, fra skoletilstelninger, svømmehall, ja, absolutt alt!

Mor var ikke slem og urettferdig, som jeg faktisk trodde periodevis, men hun var veldig syk. Derfor ble engasjementet så som så, nå forstår jeg hvorfor.

Derfor vil jeg aldri holde mine barn utenfor, men innvie dem i alt, alt etter modenhet og alder, naturligvis.

Mor og far hadde dårlig råd da vi var små og vokste opp. Men det er faktisk mindre viktig, slik jeg ser det. Vi hadde forsåvidt det vi trengte, og da var alt vel. Mange fine campingturer hadde vi iallefall.

[Gjest "fattig" familie jeg også..]

Jeg har også vokst opp i et hjem med lite penger og trange kår. Det stod alltid varm mat på bordet til middag, men svært ofte bestod middagen av bare poteter og brun eller hvit saus. Vi hadde ikke penger til annet. Jubelen stod i taket når det var f.eks fiskeboller til middag. Da fikk vi kun to boller hver så det skulle rekke til alle. Vi reiste aldri på ferier som kostet noe, men det hendte vi reiste på besøk til mormor som bodde langt unna ved havet. Jeg har mange gode ferieminner derfra.

Jeg har mange gode minner fra barndommen og kan ikke huske at jeg tenkte spesielt over dette - før jeg ble eldre og begynte å sammenlikne meg med andre. Jeg kunne ikke være med på de samme aktivitetene som de andre, jeg hadde ikke alltid råd til bursdaggave, og ofte manglet jeg utstyr f.eks joggesko til gymmen, regntøy når vi skulle på tur etc..

Som forelder er jeg veldig bevisst på at barna skal prioriteres når det gjelder f.eks klær og utstyr, bursdager og aktiviteter. De blir ikke bortskjemt på noen måte, de får ikke dyre merkeklær og alt de peker på. Men de skal ha det de trenger! Jeg har også bevisst gjort et valg om at vi ikke skal ha flere barn enn vi klarer å forsørge med god margin.

Når det er sagt, har jeg fått med mange verdier hjemmefra som jeg setter stor pris på. Det å kunne glede seg over ikke materielle ting er uvurderlig. Det vil jeg forsøke å videreføre til barna mine. Jeg er opptatt av å gjøre ting sammen med barna heller enn å kjøpe ting til dem. Vi planlegger at vi skal gjøre noe sammen hele familien, hver helg.

[mariamamma]

Det jeg husker som noe av det beste fra min barndom var å ha åpent hus for venner. Og foreldre som var lekne. Det husker jeg som utrolig fint fra min barndom, og jeg håper jenta vår vil huske det samme.

Jeg hadde en mamma som var hjemme. Vi hadde ikke god råd, men vi hadde det godt.- Vi har lagt om livet vårt etter vi fikk jenta vår og tilpasset jobb etter å ha fått barn. Det har vært tøffe tak økonomisk. Men så glade vi er for den tiden vi har hatt og har.

Og hun elsker loppings, så det har aldri vært noe problem ;o)

Ellers vokste jeg opp på 70-tallet. Vi hadde dårlig råd, men det var ikke av økonomiske grunner det var en del leker jeg ikke fikk... Det var nok mer av prinsipp: Barbie var fy. - Jenta mi har barbier og jeg var nok den som syntes det var mest stas da noen kom med en hel pose med dukker og de mest fantastiske kjoler. Til og med en hvit hest med rosa man. Wow!

Alt skulle være såååå sunt og jeg hatet det ordet, så her snakker vi om mat som godt og jeg er litt mer avslappet selv om vi spiser rimelig sunt og variert.

Ellers hadde mamma de mykeste hender som strøk meg over pannen når jeg skulle sove.

- Det gjør jeg med jenta mi også.

Vi hadde rimelig frie tøyler mht hvor vi fikk gå og var ute i timesvis. - Jeg er ganske striks på grenser her og slakker tøylene gradvis.

Det såre fra barndommen var vel det å alltid skulle være så stor. var størst og de andre fikk mer oppmerksomhet og jeg følte meg endel ensom og ønsket at de kunne høre litt mer på meg. - Jeg tar meg alltid god tid til å lytte og snakke med jenta mi og gir henne mange kjærlighetserklæringer hver eneste dag. Men nå har jeg jo også tid for jeg har jo bare henne forløpig.

mannen min vokste opp med en meget millitant far og man kan trygt si mannen min er den motsatte pappan.

Det viktigste for oss er ikke hva hun får av ting, men at hun føler seg elsket, sett, og er trygg. Hun viker hvertfall som et ganske lykkelig barn, så jeg håper og tror vi gjør vårt beste.

[Gjest Ukjent nick idag]

Far slo og mor kjeftet.

Jeg ble en som ble god til å finne lyspunkter i triste dager.

Aldri i verden om jeg slår mine egne!! Anbefales ikke!!

Og den kjeftingen er nesten verre. Får en til å føle seg som en ussel lus. Og skrekken sitter i - lenge.

[Liliaceae]

manglet aldri noe i barndommen, hverken oppmerksomhet, kjærlighet eller noe materielt.

det som jeg synes er koseligst, er alle opplevelsene vi har delt.Ferieturer i inn-og utland, koselige middager både hjemme og ute, masse venner av foreldrene våre som kom til oss og som vi besøkte ofte.

De stilte alltid opp på det vi ønsket av fritidsaktiviteter og støttet oss mht skolegang og utdannelse.

Jeg ønsker at barna skal få oppleve masse med oss, at ikke barndommen bare skal huskes som rutine og skole og lekser... Men av masse lystbetonte aktiviteter, ferier og gode samtaler med oss foreldre, søsken imellom og med øvrig familie/venner.

[puppola]

Vi hadde veldig dårlig råd når jeg var liten, men mor prioriterte oss barna så godt hun kunne.

Vi hadde familie i Tyskland, og sommerferien var biltur til slektninger. Vi hadde med oss kjølebag med mat i, og sov i bilen på tur nedover. Kjempekoselig!

Familien min nå har god råd, men vi lever langt fra et liv i luksus. Jeg vil ikke venne barna mine til at de kan få alt de vil ha.

Vi bruker endel penger på ferier.

Barna har definitivt nok av både klær og leker, men ikke mer enn de fleste andre jeg kjenner.

Jeg tror definitivt det viktigste for barna er at de føler trygghet - enten man har lite eller mye penger.

Hvorfor snakker alle om god eller dårlig råd?

Er det noe dere barna fikk innblikk i som små? Synes det er merkelig at foreldre "overfører" økonomiske bekymringer på sine barn og isåfall bør jo det være et mål for deres egne barn at de ikke skal få innblikk i dette. Synes det er forskjell på å fortelle barn at ting koster penger, at man ikke har råd til alt og det å la barna få vite at det er dårlig råd ute å går. Hvis barn får innblikk i dette , og andre voksenbekymringer, tror jeg det er mer skadelig enn vi aner- barn tar jo som kjent på seg skyld for det meste. Det beste vi kan gi barna våre er muligheten til å være barn lengst mulig uten voksenbekymringer!

[Gjest GA]

Hvorfor snakker alle om god eller dårlig råd?

Er det noe dere barna fikk innblikk i som små? Synes det er merkelig at foreldre "overfører" økonomiske bekymringer på sine barn og isåfall bør jo det være et mål for deres egne barn at de ikke skal få innblikk i dette. Synes det er forskjell på å fortelle barn at ting koster penger, at man ikke har råd til alt og det å la barna få vite at det er dårlig råd ute å går. Hvis barn får innblikk i dette , og andre voksenbekymringer, tror jeg det er mer skadelig enn vi aner- barn tar jo som kjent på seg skyld for det meste. Det beste vi kan gi barna våre er muligheten til å være barn lengst mulig uten voksenbekymringer!

Man merker jo det som barn om man får mye klær eller lite klær i forhold til venninner, ferie på hytta eller i Egypt, mye ukepenger eller lite ukepenger, masse julegaver eller lite julegaver etc.

Ihvertfall fra skolealder er ikke det lett å holde skjult for ungene at man har mindre penger enn naboene.

personlig synes ikke jeg det materielle er viktigst, jeg led mye mer under en hissig og uberegnelig far enn jeg gjorde under det at vi hadde det trangt økonomisk.

[Mirabell]

Man merker jo det som barn om man får mye klær eller lite klær i forhold til venninner, ferie på hytta eller i Egypt, mye ukepenger eller lite ukepenger, masse julegaver eller lite julegaver etc.

Ihvertfall fra skolealder er ikke det lett å holde skjult for ungene at man har mindre penger enn naboene.

personlig synes ikke jeg det materielle er viktigst, jeg led mye mer under en hissig og uberegnelig far enn jeg gjorde under det at vi hadde det trangt økonomisk.

Bare en kommentar: Det er oftes mye dyrere å ha hytte en å dra på ferie til Egypt eller tilsvarende. (Er enig med deg ellers, alstå!)

[jubalong70]

Hvorfor snakker alle om god eller dårlig råd?

Er det noe dere barna fikk innblikk i som små? Synes det er merkelig at foreldre "overfører" økonomiske bekymringer på sine barn og isåfall bør jo det være et mål for deres egne barn at de ikke skal få innblikk i dette. Synes det er forskjell på å fortelle barn at ting koster penger, at man ikke har råd til alt og det å la barna få vite at det er dårlig råd ute å går. Hvis barn får innblikk i dette , og andre voksenbekymringer, tror jeg det er mer skadelig enn vi aner- barn tar jo som kjent på seg skyld for det meste. Det beste vi kan gi barna våre er muligheten til å være barn lengst mulig uten voksenbekymringer!

Da jeg var liten var det ikke noe tema, men etter at jeg ble litt større skjønte jeg det jo.

[PieLill]

Hvorfor snakker alle om god eller dårlig råd?

Er det noe dere barna fikk innblikk i som små? Synes det er merkelig at foreldre "overfører" økonomiske bekymringer på sine barn og isåfall bør jo det være et mål for deres egne barn at de ikke skal få innblikk i dette. Synes det er forskjell på å fortelle barn at ting koster penger, at man ikke har råd til alt og det å la barna få vite at det er dårlig råd ute å går. Hvis barn får innblikk i dette , og andre voksenbekymringer, tror jeg det er mer skadelig enn vi aner- barn tar jo som kjent på seg skyld for det meste. Det beste vi kan gi barna våre er muligheten til å være barn lengst mulig uten voksenbekymringer!

Når man ikke har mer penger er det svært vanskelig å skjule for barna at de ikke kan få nye sko. Eller at det ikke går an å kjøpe gave til den bursdagen de skal i.

Foreldre med nokså god råd kan velte sine bekymringer over på barna. Og foreldre med dårlig råd kan opptre med en tilfredshet som gir barna en følelse av velstand.

Men det er en grense for hvor lite penger en kan ha uten at barna lider under det og merker det.

At penger ikke er så viktig sier kun de som aldri virkelig har manglet det.

mvh

[PieLill]

Bare en kommentar: Det er oftes mye dyrere å ha hytte en å dra på ferie til Egypt eller tilsvarende. (Er enig med deg ellers, alstå!)

Å ha en hytte er dyrt, å låne en hytte er ganske billig.

mvh