til en av legene...

[andrine]

Altså, jeg har slitt noen år med spiseforstyrrelser(anorexi/bulimi)og det går fremdeles opp og ned, og slik har det gjort lenge. Jeg har det siste året følt at det ikke er noe å leve for lenger. JEg har prøvd å gjøre ting som gir meg mening, som for eksempel å melde meg inn i Røde Kors, ta godt vare på små søte babyer(søskenbarn)ol. men likevel, det hjelper liksom ikke. JEg går til lege 1 gang hver 5 uke, men vi har liksom ikke kommet noen vei. Har tenkt litt på å bli blodgiver, jeg har ganske stabil vekt, og oppfyller kravene til vekt som sykehusene stiller. Jeg lurer litt på om det er lurt av meg å melde meg, og om legen min vil gå med på det. vet ikke hva slags praksis man har på slikt jeg. Ønsker liksom å bidra med noe meningsfylt.....det hjelper meg i det minste til å holde det gående......føler ivertfall at jeg bør avklare dette med legen min før jeg "melder" meg. synes du dette høres helt dust ut, eller kan det være noe i det??????

mvh

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære andrine! Tanken din er svært bra, da vi vet at det er mangel på blod her i landet. Likevel vil jeg råde deg til å snakke med legen din om dette. Han/hun vet hvordan helsetilstand din er og om du er egnet til å gi blod etter angivelig mange år med anoreksia/bulimia. For meg kan jeg få et inntrykk av at du trenger hyppigere samtaler enn det du får nå. Du prøver å gjøre ting hvor du kan være til nytte, men får du noe tilbake, tar noen vare på deg? Det er vanskelig å få bearbeide tanker og følelser, når du antagligvis "samler opp" det viktigste til neste time. Kanskje du og legen din skal vurdere om du kunne ha nytte av samtaleterapi hos psykiater eller psykolog? Lykke til på veien videre!

[andrine]

Kjære andrine! Tanken din er svært bra, da vi vet at det er mangel på blod her i landet. Likevel vil jeg råde deg til å snakke med legen din om dette. Han/hun vet hvordan helsetilstand din er og om du er egnet til å gi blod etter angivelig mange år med anoreksia/bulimia. For meg kan jeg få et inntrykk av at du trenger hyppigere samtaler enn det du får nå. Du prøver å gjøre ting hvor du kan være til nytte, men får du noe tilbake, tar noen vare på deg? Det er vanskelig å få bearbeide tanker og følelser, når du antagligvis "samler opp" det viktigste til neste time. Kanskje du og legen din skal vurdere om du kunne ha nytte av samtaleterapi hos psykiater eller psykolog? Lykke til på veien videre!

Takk for svar.....jeg er enig med deg i det du sier.Jeg tror jeg burde gå til legen min oftere...kjemien mellom oss er ganske bra, og det er omtrent bare han jeg klarer å åpne meg helt til. Gikk til psykolog våren 00, da jeg og legen min stod helt fast, og ikke ko lenger. Dette synes jeg ikke var særlig til hjelp, det ble så mye opp igjen av det vi hadde snakket om før, måtte liksom starte helt på begynnelsen igjen, noe som var svært tungt.

Jeg skal til legen min over påske, og da vil jeg spørre ham om dette med å bli blodgiver. Det jeg skrev om gir meg ivertfall en mening med livet...men det er ikke nok. Har nettopp blitt 18, en bursdag jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle oppleve. Nå har jeg opplevd den, men livet har ikke gitt meg mye den siste måneden likevel. For at livet mitt overhode skal ha en mening, må jeg rett og slett bare gjøre ting som jeg føler er riktig. JEg mener, jeg har jo lest om mennesker som blir boldgivere bare for å gå ned i vekt, men det fungerer jo alldeles ikke. Det dannes jo nytt likevel.......jeg kan da ivertfall gjøre det slik at det betyr noe for meg, kanskje jeg presser meg selv til å spise mer og riktig, dersom jeg kan tenke på at det faktisk er noen andre som trenger en del av meg?????

Vel, har tømt meg for noen av tankene mine, det var godt. Det er på en måte godt å vite hva andre leger mener, før du går til din egen, med en såkalt sprø ide...

mvh

[Gjest suselusa]

Takk for svar.....jeg er enig med deg i det du sier.Jeg tror jeg burde gå til legen min oftere...kjemien mellom oss er ganske bra, og det er omtrent bare han jeg klarer å åpne meg helt til. Gikk til psykolog våren 00, da jeg og legen min stod helt fast, og ikke ko lenger. Dette synes jeg ikke var særlig til hjelp, det ble så mye opp igjen av det vi hadde snakket om før, måtte liksom starte helt på begynnelsen igjen, noe som var svært tungt.

Jeg skal til legen min over påske, og da vil jeg spørre ham om dette med å bli blodgiver. Det jeg skrev om gir meg ivertfall en mening med livet...men det er ikke nok. Har nettopp blitt 18, en bursdag jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle oppleve. Nå har jeg opplevd den, men livet har ikke gitt meg mye den siste måneden likevel. For at livet mitt overhode skal ha en mening, må jeg rett og slett bare gjøre ting som jeg føler er riktig. JEg mener, jeg har jo lest om mennesker som blir boldgivere bare for å gå ned i vekt, men det fungerer jo alldeles ikke. Det dannes jo nytt likevel.......jeg kan da ivertfall gjøre det slik at det betyr noe for meg, kanskje jeg presser meg selv til å spise mer og riktig, dersom jeg kan tenke på at det faktisk er noen andre som trenger en del av meg?????

Vel, har tømt meg for noen av tankene mine, det var godt. Det er på en måte godt å vite hva andre leger mener, før du går til din egen, med en såkalt sprø ide...

mvh

Hei andrine!

Vil bare si at det var noen kjempefine tanker du har her - tror det er mange med sf som kan ha godt av å lete etter noen gode ting å fylle livet med istedet for sf, iallefall til en viss grad. Hvis man gjør noe godt for andre kan det kanskje hjelpe en til å få litt bedre samvittighet? (for det er jo ingen hemlighet at mange med sf ofte har veldig dårlig samvittighet overfor alt og alle rundt seg...)

Jeg har selv tenkt på ting man kan gjøre som er bra for andre, og som kan fylle livet ens, og de tinga du sa var veldig fine syntes jeg. Ville bare si det til deg - flere skulle tenkt sånn:)Håper du får bedre forhold til legen din neste gang du prater med han! Lykke til:)

Klems,