Min talerstol

[Gjest mij]

Dette temaet med blogg har blitt fremsagt noen ganger tidligere.

Jeg forsøkt å opprette en på dagbladet... men jeg fant aldri registeringssiden... jeg bad om hjelp fra noen her... til å finne linken... men har ikke fått den ennå....

Hva er linken til å opprette blogg på Dagbladet?

For øvrig, så er det slik at det ikke betyr at jeg forsvinner fra DOL for godt. For jeg får mange gode tilbakemeldinger her, som stimulerer meg videre. Deriblant den du gav meg nå.

Det er ikke sikkert at jeg vil oppnå det samme på dagbladets blogg.

Dessuten - noe som man ikke oppnår i en blogg, det er å skrive sammen med andre , på like linje.

Det oppnår man kun på et forum. Og det er viktig for meg. Å føle meg inkludert på en måte.

Og det oppnås gjennom andres tilbakemeldinger, kanskje kan jeg også oppnå det på dagbladet. Det vil bare tiden vise. Men jeg har altså ikke funnet linken for å registere meg der. Har du den?

Hei - jeg vet dessverre ikke hvordan man oppretter blogg, men fant denne linken via Dagbladets sider.

http://www.blogging.no/blog.php/plogblog/template/page/about

Skriving er stor terapi, jeg synes du skal fortsette med det, så får heller andre velge om de vil lese eller hoppe over. Det er viktig å få ut og forsøksvis systematisere det man har i hodet.

[Gjest Guis]

Jeg kan vel ikke egentlig gjoere annet enn å ta imot henstillingene fra Webmaster. Og ennå har jeg ikke fått kritikk fra denne, bortsett fra at innlegg har blitt slettet. Men så lenge intet sies direkte, og siden jeg får endel positive tilbakemeldinger som denne fra deg nå, så velger jeg å forbli her.

Men det er vel slik at dersom de som klager på meg, skal få det som de ønsker, så må de være mer konkrete i sin kritikk. For mennesker reagerer så ulikt. I tillegg til å si at de ønsker at jeg ikke skriver her, så må de også skrive en begrunnelse for det, annet enn bare spam. For jeg skriver om såpass mange ulike temaer her inne på Åpent at den begrunnelsen holder ikke. Dessuten er det også ganske mange tråder som startes mellom mine.

Når du spør om hvor mange bærsorter det finnes? Eller lignende.Innbiller du også deg selv at du faktisk oppriktig talt genuint er innteressert i det? Eller ser du ikke selv at du får et eller annet ut av at folk svarer på innleggene dine.

[Gjest a survivor]

Jeg har i alle fall satt pris på innleggene dine. Du bidrar til mangfold. Livet er ikke bare en diskusjon om doruller.

Jeg mener at verden må være åpen for oss alle.

Takk. Men det er vel heller ikke riktig å påføre andre min egen smerte gjennom det jeg skriver.

Men det som er med dette, det er jo at dette er en offentlig plass. Og da er det jo bare for andre å la være å lese det jeg skriver. For jeg vil påstå at jeg iallefall ikke nå lengre buser ut med de mest alvorlige tingene, selv om det også kan forekomme.

Men jeg ser mitt egen ansvar oppe i dette. Det er ikke riktig av meg å for all fremtid overøse dette forumet, sånn at det endrer karakter utfra hva det var før jeg kom inn hit.

Det er overhodet ikke min hensikt.

Men jeg er bare en mann i gata. Og når ikke psykiatrien er istand til å lytte til meg. Så må jeg jo finne andre areaner.

Psykiaterien medisinerer jo bare bort mine ord, og så tror de at det går over av den grunn. Men det som da skjer, det er jo nettopp bare det at de påfører meg enda mer smerte. For det er jo nettopp tvangen som er min smerte.

Og ja, det jeg skriver nå, er sterkt for meg selv. Det er det. For det gir meg dybden i det.

Og det er da jeg merker at dette ikke hører hjemme her. For det er vanlige mennesker som leser dette. Og man skal ikke påføre andre mennesker sin egen historie.

Så kan man selvsagt innvende at de bare kan la være å lese den. Det er jo bare å la være å lese innlegg under mitt navn.

For jeg må ta hensyn til meg selv også.

Og uten det egenansvaret jeg har tatt, så hadde ikke dette gått bra.

Det må jeg få lov til å fremheve.

Kanskje det viktigste jeg har bidratt med gjennom min fremgangsmåte, er at folk begynner å prate mer om sitt indre med vanlige mennesker.

For hvorfor skal vi skjule det så mye som vi gjør.

De fleste mennesker man møter på, er hyggelige. Og det er svært få mennesker som slår mennesker som ligger nede.

Men de finnes. Men det er ikke den grunnen man bruker for å fjerne mennesker som utleverer seg selv og sin smerte.

Grunnen man bruker, er jo at man dummer seg selv ut. Men dette argumentet kan jo iallefall ikke brukes på en relativt anonym nettside.

Så når problemer oppstår, og man blir informert om at man er uønsket, så er det en eneste grunn for det, og det er fordi ens kamuflerte smerte er for sterk for denne verden.

Men på den andre side, dersom jeg ikke slipper den ut, så vil den vedvare.

Og - så er det slik at kjærligheten gjemmer ikke på det vonde. Den slipper ut det vonde.

Og - da vil jeg bare nok engang oppfordre mennesker som ikke tåler det jeg skriver, til å la være å lese det.

Men det med at verden ikke tåler å se smerte. Er den egentlige grunnen for tvangsbehandling også.

For noen ganger er det faktisk slik at de som står rundt, lider mer av å se på, fordi de mistolker den som er syk.

Men nå skal jeg ikke gå i detaljer på dette. For selvsagt lider den som er syk mest.

Men - man trenger ikke bruke tvang for å fjerne denne smerten. Og - det er ikke sikkert at smerten skal fjernes.

Kanskje skal den bare dø ut av seg selv. For faktisk er det slik at dersom man lar friheten og naturens gang få råde, og imøtekommer dem på deres premisser, så er det veldig mye som kan oppnås. Tror jeg.

Og for min egen del er det kun en ting som kan få meg ut av min tilstand - og det er at folk lytter til meg. Ikke alle folk. Det holder med en person, av gangen. Eller et forum av gangen.

Så veksler jeg mellom ulike personer og ulike fora.

Og så går dette den riktige veien.

Det gjør faktisk det. Rent følelsesmessig. Og det er vel egentlig ens følelser som definerer hvordan ens psykiske tilstand er faktisk.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Og beklager til alle som føler negativt for det jeg skriver.

Og tusen takk til alle dere som støtter meg og oppmuntrer meg.

Dere skal vite at dere betyr noe for meg. Tusen takk!

[Gjest a survivor]

Hei a survivor. Kunne du ikke bare skrive hva det er? Hva er det som gjør livet ditt vanskelig (det er det du mener, ikke sant?)

Og du, jeg vil ikke grafse i livet ditt, det er ikke sånn ment.

Det som gjør livet mitt vanskelig er at jeg har blitt utsatt for tvangsbehandling i psykiatrien, men det er forsåvidt historie, så det som egentlig gjør det vanskelig, er senbelastning av dette, og i størst grad, muligheten for å kunne oppleve dette på nytt.

For å si det kort: Det som gjør livet mitt vanskelig, er behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.

Dette er et kriterium som tillater tvangsbehandling uten at det er noen fare for liv.

[Gjest a survivor]

Det som gjør livet mitt vanskelig er at jeg har blitt utsatt for tvangsbehandling i psykiatrien, men det er forsåvidt historie, så det som egentlig gjør det vanskelig, er senbelastning av dette, og i størst grad, muligheten for å kunne oppleve dette på nytt.

For å si det kort: Det som gjør livet mitt vanskelig, er behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.

Dette er et kriterium som tillater tvangsbehandling uten at det er noen fare for liv.

Og i tillegg så er all form for tvangsmedisinering vanskelig for meg. Bare tanken på å skulle kunne oppleve dette på nytt, er vanskelig for meg.

[Gjest a survivor]

Hei - jeg vet dessverre ikke hvordan man oppretter blogg, men fant denne linken via Dagbladets sider.

http://www.blogging.no/blog.php/plogblog/template/page/about

Skriving er stor terapi, jeg synes du skal fortsette med det, så får heller andre velge om de vil lese eller hoppe over. Det er viktig å få ut og forsøksvis systematisere det man har i hodet.

Tusen takk!!

[Kitina]

Takk. Men det er vel heller ikke riktig å påføre andre min egen smerte gjennom det jeg skriver.

Men det som er med dette, det er jo at dette er en offentlig plass. Og da er det jo bare for andre å la være å lese det jeg skriver. For jeg vil påstå at jeg iallefall ikke nå lengre buser ut med de mest alvorlige tingene, selv om det også kan forekomme.

Men jeg ser mitt egen ansvar oppe i dette. Det er ikke riktig av meg å for all fremtid overøse dette forumet, sånn at det endrer karakter utfra hva det var før jeg kom inn hit.

Det er overhodet ikke min hensikt.

Men jeg er bare en mann i gata. Og når ikke psykiatrien er istand til å lytte til meg. Så må jeg jo finne andre areaner.

Psykiaterien medisinerer jo bare bort mine ord, og så tror de at det går over av den grunn. Men det som da skjer, det er jo nettopp bare det at de påfører meg enda mer smerte. For det er jo nettopp tvangen som er min smerte.

Og ja, det jeg skriver nå, er sterkt for meg selv. Det er det. For det gir meg dybden i det.

Og det er da jeg merker at dette ikke hører hjemme her. For det er vanlige mennesker som leser dette. Og man skal ikke påføre andre mennesker sin egen historie.

Så kan man selvsagt innvende at de bare kan la være å lese den. Det er jo bare å la være å lese innlegg under mitt navn.

For jeg må ta hensyn til meg selv også.

Og uten det egenansvaret jeg har tatt, så hadde ikke dette gått bra.

Det må jeg få lov til å fremheve.

Kanskje det viktigste jeg har bidratt med gjennom min fremgangsmåte, er at folk begynner å prate mer om sitt indre med vanlige mennesker.

For hvorfor skal vi skjule det så mye som vi gjør.

De fleste mennesker man møter på, er hyggelige. Og det er svært få mennesker som slår mennesker som ligger nede.

Men de finnes. Men det er ikke den grunnen man bruker for å fjerne mennesker som utleverer seg selv og sin smerte.

Grunnen man bruker, er jo at man dummer seg selv ut. Men dette argumentet kan jo iallefall ikke brukes på en relativt anonym nettside.

Så når problemer oppstår, og man blir informert om at man er uønsket, så er det en eneste grunn for det, og det er fordi ens kamuflerte smerte er for sterk for denne verden.

Men på den andre side, dersom jeg ikke slipper den ut, så vil den vedvare.

Og - så er det slik at kjærligheten gjemmer ikke på det vonde. Den slipper ut det vonde.

Og - da vil jeg bare nok engang oppfordre mennesker som ikke tåler det jeg skriver, til å la være å lese det.

Men det med at verden ikke tåler å se smerte. Er den egentlige grunnen for tvangsbehandling også.

For noen ganger er det faktisk slik at de som står rundt, lider mer av å se på, fordi de mistolker den som er syk.

Men nå skal jeg ikke gå i detaljer på dette. For selvsagt lider den som er syk mest.

Men - man trenger ikke bruke tvang for å fjerne denne smerten. Og - det er ikke sikkert at smerten skal fjernes.

Kanskje skal den bare dø ut av seg selv. For faktisk er det slik at dersom man lar friheten og naturens gang få råde, og imøtekommer dem på deres premisser, så er det veldig mye som kan oppnås. Tror jeg.

Og for min egen del er det kun en ting som kan få meg ut av min tilstand - og det er at folk lytter til meg. Ikke alle folk. Det holder med en person, av gangen. Eller et forum av gangen.

Så veksler jeg mellom ulike personer og ulike fora.

Og så går dette den riktige veien.

Det gjør faktisk det. Rent følelsesmessig. Og det er vel egentlig ens følelser som definerer hvordan ens psykiske tilstand er faktisk.

Tusen takk for oppmerksomheten.

Og beklager til alle som føler negativt for det jeg skriver.

Og tusen takk til alle dere som støtter meg og oppmuntrer meg.

Dere skal vite at dere betyr noe for meg. Tusen takk!

Jeg er medlem i en landsdekkende organisasjon som jobber for at tvangsbehandling i psyiatrien ikke skal forekomme. Her er en egen støttetelefon for de som trenger å snakke litt.

Det er fint å prate med folk som forstår, og som ikke lar seg skremme vekk av andres smerte.

[Gjest a survivor]

Og i tillegg så er all form for tvangsmedisinering vanskelig for meg. Bare tanken på å skulle kunne oppleve dette på nytt, er vanskelig for meg.

Det som generelt sett er vanskelig for meg, er at jeg lever i en rettsstat som tillater frihetsberøvelse uten at det er fare for liv. Og i en rettsstat som tillater tvangsmedisinering generelt, at man altså skal kunne gripe inn i, enten det er gjennom munnen eller gjennom et hull i huden, mot personens vilje.

Det som gjør det vanskelig for meg er at verken landets lovgiver, utøvende organ, domstolen - eller psykiatrien ser alvorligheten av frihetsberøvelse.

[org]

Det som gjør livet mitt vanskelig er at jeg har blitt utsatt for tvangsbehandling i psykiatrien, men det er forsåvidt historie, så det som egentlig gjør det vanskelig, er senbelastning av dette, og i størst grad, muligheten for å kunne oppleve dette på nytt.

For å si det kort: Det som gjør livet mitt vanskelig, er behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.

Dette er et kriterium som tillater tvangsbehandling uten at det er noen fare for liv.

Ok, takk for svar, håper alt ordner seg for deg etterhvert.

[Gjest a survivor]

Hei - jeg vet dessverre ikke hvordan man oppretter blogg, men fant denne linken via Dagbladets sider.

http://www.blogging.no/blog.php/plogblog/template/page/about

Skriving er stor terapi, jeg synes du skal fortsette med det, så får heller andre velge om de vil lese eller hoppe over. Det er viktig å få ut og forsøksvis systematisere det man har i hodet.

For øvrig, det ser ut som man må bekrefte med mobiltelefon.

Det er fortsatt et problem for meg.

Men det kommer en dag hvor det ikke lenger vil være noe problem for meg. Men da skriver jeg heller under fullt navn.

Men så langt har jeg ennå ikke kommet.

Men dagbladets blogging krever altså mobiltelefon-registering, og da er jeg like langt.

Det er mange som kjenner min identitet. Og det er helt greit. Da er de som har snoket i ting de ikke skulle ha gjort.

Men jeg vil ikke selv oppgi min identitet gjennom et mobilnummer.

Fordi - jeg er ikke klar til å formidle min historie under mitt fulle navn ennå.

Men skulle en journalist eller andre dukke opp. Så forteller jeg mer enn villig, slik jeg gjør når jeg treffer folk fra nettet, dersom de spør da.

Jeg overkjører ikke noen ansikt-til-ansikt med min historie.

[Prozak]

Det som generelt sett er vanskelig for meg, er at jeg lever i en rettsstat som tillater frihetsberøvelse uten at det er fare for liv. Og i en rettsstat som tillater tvangsmedisinering generelt, at man altså skal kunne gripe inn i, enten det er gjennom munnen eller gjennom et hull i huden, mot personens vilje.

Det som gjør det vanskelig for meg er at verken landets lovgiver, utøvende organ, domstolen - eller psykiatrien ser alvorligheten av frihetsberøvelse.

På den annen side, så er det flere livsfarlige individer som blir ignorert av helsevesenet. Ofte blir ikke psykiatrien og psykologene i helsevesenet enige om hvem som har ansvaret, og resultatet blir at ingen gjør noe. Dette har jeg sett flere ganger, og resultatet blir sjelden bra.

"............................................."

[Gjest a survivor]

Ok, takk for svar, håper alt ordner seg for deg etterhvert.

Takk. Det er mye opp til psykiatrien selv og Stortinget å sørge for det.

Og så lenge jeg ikke oppnår det jeg ønsker, så ivaretar jeg min situasjon på best mulig måte.

Og jeg skal klare å komme meg gjennom dette også uten Stortingets og psykiatriens støtte.

Men det tar bare mye lengre tid da. Men sånn er det.

Takk for din kommentar.

[Gjest a survivor]

Hei a survivor. Kunne du ikke bare skrive hva det er? Hva er det som gjør livet ditt vanskelig (det er det du mener, ikke sant?)

Og du, jeg vil ikke grafse i livet ditt, det er ikke sånn ment.

Det vanskeligste ved situasjon er at jeg ikke blir forstått på livets for meg viktigste og meste omfattende punkt.

Takk for din kommentar!

[Gjest a survivor]

På den annen side, så er det flere livsfarlige individer som blir ignorert av helsevesenet. Ofte blir ikke psykiatrien og psykologene i helsevesenet enige om hvem som har ansvaret, og resultatet blir at ingen gjør noe. Dette har jeg sett flere ganger, og resultatet blir sjelden bra.

"............................................."

Det har du fullstendig rett i. Og også dette er noe jeg har skrevet om endel ganger.

Det er helt utrolig at ikke noen politikere eller fagpersoner innen helsevesenet snart begynner på alvor å lytte til brukere, og ikke fagfolk.

For man må jo snart forstå, at det er inni pasientene selv at svaret ligger.

Både på det problemet jeg tar opp, og på det problemet du tar opp.

De er meget alvorlige begge problemene.

[Gjest a survivor]

Når du spør om hvor mange bærsorter det finnes? Eller lignende.Innbiller du også deg selv at du faktisk oppriktig talt genuint er innteressert i det? Eller ser du ikke selv at du får et eller annet ut av at folk svarer på innleggene dine.

Det er en adspredelse. Og jeg får noe ut av det ja. Dersom jeg ikke hadde fokusert på andre temaer innimellom, så hadde jeg ikke klart å holde ut så lenge som jeg kommer til å gjøre.

Takk forpåminnelsen.

[Gjest a survivor]

Jeg er medlem i en landsdekkende organisasjon som jobber for at tvangsbehandling i psyiatrien ikke skal forekomme. Her er en egen støttetelefon for de som trenger å snakke litt.

Det er fint å prate med folk som forstår, og som ikke lar seg skremme vekk av andres smerte.

Jeg skriver når jeg har behov for det. Og så prater jeg når jeg har behov for det.

Takk for påminnelsen.

[Gjest a survivor]

Smerten må slippes ut i små porsjoner til rett tid. Du er klar når du er klar til å begynne å sette ord på ting.

Jeg følger naturens gang så godt det lar seg gjøre. Noen ganger betyr det små porsjoner. Andre ganger betyr det timesvis i strekk.

[Gjest a survivor]

Jeg følger naturens gang så godt det lar seg gjøre. Noen ganger betyr det små porsjoner. Andre ganger betyr det timesvis i strekk.

Men samtidig er jeg meget bevisst på at jeg har en fri vilje.

Og det er jo min frie vilje hele saken dreier seg om.

[Gjest Personifica]

Jeg er spent på å høre om historien din. leser det meste du skriver, jeg og og har lurt på hva det er du egentlig har opplevd.

Følger med! Klem.

[Gjest a survivor]

Jeg er spent på å høre om historien din. leser det meste du skriver, jeg og og har lurt på hva det er du egentlig har opplevd.

Følger med! Klem.

Tusen takk. Kan ikke love hvor mye og eventuelt når det kommer oppfølging. Tusen takk for kommentaren din.