Hvor like er dere hverandre?

[caap]

Vi har slitt en lang tid pga nye jobber/oppussing/flytting til ny by osv...Det tror i allefall jeg er noen av grunnene til at vi er slitne og har hatt lite ork til å ta vare på hverandre. Vi har likevel rukket å ha et sexualliv (kanskje gj.sn en gang i uken) og jeg synes det er helt greit i perioder...Vi har et barn på 18mnd som krever sitt, og min sambo har en jobb som aldri tar slutt (må jobbe mye kvelder utover dagtid). Jeg ser at vi har nådd bunden som par, men jeg synes absolutt ikke vi skal gi opp. Jeg ønsker å gå i parterapi, og få hjelp til å håndtere hverdagen igjen. Dessuten tror jeg hverdagen blir bedre nå som ting har roet seg litt...Min sambo har ved flere anlendinger nevnt at han savner de dype samtalene....og at vi ikke er like nok. Lik humor osv...Jeg synes vi har våre fine øyeblikk som jeg tar med meg videre og tenker at man kan ikke få alt i en person...Vi har likt syn på store ting her i livet, og vi liker å reise på ferier /unne oss litt ekstra. Vi har ganske likt syn på barneoppdragelse. Vi er fra skremmende like hjem, dvs skilte foreldre på begge sider som ikke er spesielt mer lykkelig i dag...

Dette blir langt...jeg mener man ikke kan få alt i en person. Når vi nå har valgt å få barn synes jeg man ikke bare kan gi opp. Men jeg tviler litt på meg selv pga at min samboer tviler så mye...Jeg spør, Hvor like er dere som personer? Må man være så fryktelig like for å få det til å fungere??

[Gjest Aimabel]

Jeg tror det viktigste er at dere er enige i de store tingene som du sier. F.eks barneoppdragelse, pengebruk, reiser osv. Noen forskjeller kan vel være greit, slik at man kan ta litt pause fra hverandre?

Hvor like _vi_ er hverandre? Vi har ganske lik oppvekst, vi har samme meninger om bosted, barn, økonomi, og vi har noen felles interesser som gjør at vi har mange hyggelige stunder sammen. Skal jeg nevne en ting som er vanskelig må det være det at jeg er veldig følsom type, mens han ikke er flink til å snakke om sånt. (det er vel ikke så unikt ;-)

[Sofline]

Vi er ganske like hverandre. Ganske lik humor, likt syn på barneoppdragelse (og hvor mange barn vi ønsker oss), politisk syn+++, pengebruk osv. Vi kommer fra ulike hjem (han fra A4, jeg fra skillsmisse, halvsøsken osv.), men har fått ganske lik oppdragelse.

Den største forskjellen mellom oss er når hvor vi har lyst til å dra på ferie. Han synes det er for dyrt å dra utenfor Europa, jeg mener man bør se verden (han har reist mye pga. jobb, men ikke sett særlig mye).

Jeg synes noe av det beste i et forhold er den gode, dype samtalen. Bare fordi dere ikke har det akkurat nå, betyr ikke at dere ikke kan få det igjen. Deres situasjon nå er veldig typsisk for småbarnsfamilier. Gi ikke opp!

[Clue1365380406]

Jeg er enig med deg, en kan ikke få alt i èn person.

Det høres imidlertid ut som dere har mye til felles, i og med at dere har likt syn på mye.

De dype samtalene, har dere aldri hatt dem, ettersom han nevner det?

Eller har de bare vært borte nå som dere har hatt det travelt?

Dere kan uansett få dem tilbake, det er bare å sette av litt tid og være bevisst.

Mannen min og jeg er nokså ulike, selv om vi også har like verdier og ser likt på "de store" tingene. Han har helt andre interesser enn jeg, og er nok også mindre sosial.

Jeg savner også den gode praten, og de dype samtalene. Det som skjer hos oss, er at jeg blir blankt avvist når jeg vil prate om ting han ikke er så veldig interessert i, mens jeg godt kan høre på når han snakker om sine ting. Begynner å bli LEI av det, og "stenger døra" litt for ham.

[Gjest Aimabel]

Vi er ganske like hverandre. Ganske lik humor, likt syn på barneoppdragelse (og hvor mange barn vi ønsker oss), politisk syn+++, pengebruk osv. Vi kommer fra ulike hjem (han fra A4, jeg fra skillsmisse, halvsøsken osv.), men har fått ganske lik oppdragelse.

Den største forskjellen mellom oss er når hvor vi har lyst til å dra på ferie. Han synes det er for dyrt å dra utenfor Europa, jeg mener man bør se verden (han har reist mye pga. jobb, men ikke sett særlig mye).

Jeg synes noe av det beste i et forhold er den gode, dype samtalen. Bare fordi dere ikke har det akkurat nå, betyr ikke at dere ikke kan få det igjen. Deres situasjon nå er veldig typsisk for småbarnsfamilier. Gi ikke opp!

Jeg synes noe av det beste i et forhold er den gode, dype samtalen.

Hva legger du i "den gode samtalen"? Hvilket emne tas opp? Er det en liten samtale, eller en dyp dyp? Bare lurer jeg :-)

[Sofline]

Jeg synes noe av det beste i et forhold er den gode, dype samtalen.

Hva legger du i "den gode samtalen"? Hvilket emne tas opp? Er det en liten samtale, eller en dyp dyp? Bare lurer jeg :-)

Tja, alt mulig faktisk. Den kan godt være dyp, om fremtidsplaner, følelser for hverandre osv, men den kan også være veldig overfladisk og handle om en bok, hvor irriterende det er med reklamer osv.

[Sofline]

Vi er ganske like hverandre. Ganske lik humor, likt syn på barneoppdragelse (og hvor mange barn vi ønsker oss), politisk syn+++, pengebruk osv. Vi kommer fra ulike hjem (han fra A4, jeg fra skillsmisse, halvsøsken osv.), men har fått ganske lik oppdragelse.

Den største forskjellen mellom oss er når hvor vi har lyst til å dra på ferie. Han synes det er for dyrt å dra utenfor Europa, jeg mener man bør se verden (han har reist mye pga. jobb, men ikke sett særlig mye).

Jeg synes noe av det beste i et forhold er den gode, dype samtalen. Bare fordi dere ikke har det akkurat nå, betyr ikke at dere ikke kan få det igjen. Deres situasjon nå er veldig typsisk for småbarnsfamilier. Gi ikke opp!

Og vi har samme sosiale behov. Veldig viktig, synes jeg.

[Gjest Trainis]

Vi er like mtp samme syn på moral/etikk/verdier, barneoppdragelse, ja de store tingene. Ellers er vi ganske ulike. Han er veldig rolig, avbalansert og tolmodig, mens jeg er høyt og lavt, ikke alltid med bena på jorda. Takker han der oppe titt og ofte for at sambo er litt mer realistisk og tar tak i meg og sier nok er nok og at det er på tide å komme seg ned på jorda.

De dype samtalene har vi svært sjelden. Sambo er super og prate med, men skjønner ikke alltid hva som er vitsen "vi har det jo bra vi, er det noe å prate om da?". I stormfulle tider skylder han derimot ofte på at vi er forskjellige og dette "er håpløst å diskutere med deg", men når stormen har gitt seg er vi alltid like enige om at har vi vært såå like så hadde livet enten hvert j**** kjedelig eller litt for kaotisk og ute av kontroll.

Tror ikke man må være like for å ha det bra sammen. Kommunikasjon er tingen, samt det å ha tid til hverandre. Med en liten unge i huset tror jeg alle har sine tunge stunder, like eller ikke. Synes ikke det er noen unnskyldning å bruke det at dere er ulike. Virker bare som en ussel grunn for å slippe å ta stilling til noe som helst.

Har ikke noe løsning på prob, men min umiddelbare tanke var at dere burde komme dere litt vekk fra kjas og mas og være litt sammen dere to. Da kommer nok samtalen og de fine stundene tilbake.

[Gjest Aimabel]

Tja, alt mulig faktisk. Den kan godt være dyp, om fremtidsplaner, følelser for hverandre osv, men den kan også være veldig overfladisk og handle om en bok, hvor irriterende det er med reklamer osv.

Hmm, lurer sånn på hvordan andre menn er. Jeg har jo ikke vært sammen med noen andre enn samboeren min. Men ofte så savner jeg "den gode samtalen" som alle snakker om. Vi har jo gode stunder sammen, men Vi snakker ikke akkurat dypt. Jeg savner det. Men når jeg sier det til han svarer han: Hva skal jeg si da? Uff, jeg blir oppgitt altså. Unnskylder han med at menn ikke er flinke til sånt. Men jeg vet jo at noen menn er faktisk ganske gode å snakke med...

[Gjest Aimabel]

Vi er like mtp samme syn på moral/etikk/verdier, barneoppdragelse, ja de store tingene. Ellers er vi ganske ulike. Han er veldig rolig, avbalansert og tolmodig, mens jeg er høyt og lavt, ikke alltid med bena på jorda. Takker han der oppe titt og ofte for at sambo er litt mer realistisk og tar tak i meg og sier nok er nok og at det er på tide å komme seg ned på jorda.

De dype samtalene har vi svært sjelden. Sambo er super og prate med, men skjønner ikke alltid hva som er vitsen "vi har det jo bra vi, er det noe å prate om da?". I stormfulle tider skylder han derimot ofte på at vi er forskjellige og dette "er håpløst å diskutere med deg", men når stormen har gitt seg er vi alltid like enige om at har vi vært såå like så hadde livet enten hvert j**** kjedelig eller litt for kaotisk og ute av kontroll.

Tror ikke man må være like for å ha det bra sammen. Kommunikasjon er tingen, samt det å ha tid til hverandre. Med en liten unge i huset tror jeg alle har sine tunge stunder, like eller ikke. Synes ikke det er noen unnskyldning å bruke det at dere er ulike. Virker bare som en ussel grunn for å slippe å ta stilling til noe som helst.

Har ikke noe løsning på prob, men min umiddelbare tanke var at dere burde komme dere litt vekk fra kjas og mas og være litt sammen dere to. Da kommer nok samtalen og de fine stundene tilbake.

"vi har det jo bra vi, er det noe å prate om da?".

Puh, så det er flere som har det sånn........

[Sofline]

Hmm, lurer sånn på hvordan andre menn er. Jeg har jo ikke vært sammen med noen andre enn samboeren min. Men ofte så savner jeg "den gode samtalen" som alle snakker om. Vi har jo gode stunder sammen, men Vi snakker ikke akkurat dypt. Jeg savner det. Men når jeg sier det til han svarer han: Hva skal jeg si da? Uff, jeg blir oppgitt altså. Unnskylder han med at menn ikke er flinke til sånt. Men jeg vet jo at noen menn er faktisk ganske gode å snakke med...

Hvis jeg ønsker en dyp samtale med samboeren, må jeg for all del ikke nevne "dyp samtale". Da må det hintes og gås omveier. Eks. ønsker man å snakke om å få barn, spør tilfeldig om hans holdning til barn hvis det er et program om barn på TV.

[Gjest Trainis]

"vi har det jo bra vi, er det noe å prate om da?".

Puh, så det er flere som har det sånn........

Ditto!

Irriterer meg grenseløst innimellom når jenta i meg slår ful blomst og jeg har bare lyst til skvaldre om livet. Men ser jo (med litt anstregelse) at han har rett. Ikke alltid så kompliserte de der, gutta

[Gjest Aimabel]

Hvis jeg ønsker en dyp samtale med samboeren, må jeg for all del ikke nevne "dyp samtale". Da må det hintes og gås omveier. Eks. ønsker man å snakke om å få barn, spør tilfeldig om hans holdning til barn hvis det er et program om barn på TV.

takk for tipset! Det handler vel mye om å legge tilrette for gode samtaler også. Som å spise sammen eller slappe av sammen uten tv eller andre forstyrrelser. Blir nok dårlig med gode samtaler nå i to uker til men...Får leve med det da ;-)

[Sofline]

takk for tipset! Det handler vel mye om å legge tilrette for gode samtaler også. Som å spise sammen eller slappe av sammen uten tv eller andre forstyrrelser. Blir nok dårlig med gode samtaler nå i to uker til men...Får leve med det da ;-)

Mannfolk er noen sære dyr. :-)

[Gjest Aimabel]

Ditto!

Irriterer meg grenseløst innimellom når jenta i meg slår ful blomst og jeg har bare lyst til skvaldre om livet. Men ser jo (med litt anstregelse) at han har rett. Ikke alltid så kompliserte de der, gutta

Nja.. Det er vanskelig det der. Ja, jenter snakker ofte mer enn nødvendig. Og av og til er det bedre å bryte av enn å "grave i møkka"

Men, det _er_ viktig å kunne snakke åpent sammen da. Jeg synes det blir feil hvis man ikke får dekket det behovet hjemme og må gå til andre med problemer osv... Det er en ballanse. Man skal jo ikke slite hverandre ut heller.

[Hawkwind]

Det er slett ikke nødvendig å ha like personligheter for å fungere sammen som par.

Man bør ha en del fellesnevnere som grunnmur selvsagt - samt ha evnen til å inngå kompromisser - men utover det kan selv svært forskjellige mennesker fungere svært godt sammen som par.

Tilværelsen du skildrer er en av de store prøvelsene i et forhold. Små barn, krevende jobbsituasjon og krevende prosjektarbeid på hjemmeplan.

I en slik livsfase berøves man for noe av det grunnleggende for å fungere sammen som par: Felles aktiviteter og felles opplevelser.

Og min oppfatning er at dette er noe av det dere bør forsøke å få til nå som livet har roet seg noe ned - felles opplevelser og aktiviteter.

Ikke ene og alene; egne interesser bør helt klart og få plass; men en del opplevelser dere gjør sammen vil kunne styrke deres forhold igjen.

Ikke minst felles opplevelser uten barn; det være seg å gå ut å spise, gå på kino eller besøke venner. Eller andre ting som gir en felles opplevelser og felles minner.

--

Så får du vurdere om dette høres fornuftig ut eller ikke ;-)

[Gjest alwaysstaytogether]

Åhhh jeg er så lei av par som ikke tror at det finnes dårlig dager og perioder i samlivet.

Man MÅ jobbe for forholdet og forelskelsen er der bare i begynnnelsen, men så tar den slutt...

Et forhold er ikke rosenrødt alltid...

Det går opp og ned, opp og ned opp og ned...

Slik er livet!!