Hvilket forhold hadde dere..

[Gjest skal]

..til kroppen som barn?

Som ungdom?

I dag?

Sitter her og prøver å forsone meg med min historie og min kropp - den gang og nå. Trodde jeg var et stort, grovt og ganske stygt barn. Så ser jeg denne søte jentungen som kikker ut fra bildene. Er så rart!!

[Gjest Aimabel]

..til kroppen som barn?

helt fint. Tenkte ikke på hvordan kroppen så ut egentlig. Var helt normal/tynn

Som ungdom?

Helt fint. Jeg var stort sett ganske fornøyd, jeg var litt tynn/slank

I dag?

Har lagt på meg og er ikke lenger fornøyd. Savner den kroppen jeg hadde...

[Åsemor]

Som barn - kroppen var bare der...

Som ungdom - kroppen var kilde til mye vondt

Nå - kroppen er et flott redskap til sex og barnfrembringelse, og ser bare ut som den gjør, uten at jeg kan få gjort så mye med det. Med klær på så ser det ikke så halvgærent ut, og om 20 år syns jeg sikkert at jeg så FLOTT ut på bildene.

[Gjest kritisk nå]

Jeg var som barn og ungdom (ja, faktisk) fornøyd med kroppen min. Nå derimot har jeg blitt veldig kritisk, og prøver å slanke meg.

[Gjest Signert]

Som barn: Husker at jeg la merke til at jeg hadde kraftigere lår enn venninnene mine (men var langt fra kraftig, det var veninnene mine som var spinkle)

Som ungdom: Følte meg svært kraftig selv om jeg til tider var undervektig. Fikk beskjed fra mine slankere venninner om at jeg godt kunne ta av litt rundt magen.

I dag: Veier 10 kg mer enn da jeg var 14, men er fortsatt ikke overvektig. Kunne likevel godt tenke meg å gå ned ca. 5 kg. Føler meg overhodet ikke attraktiv og skyr bikinien.

Er det noen grunn til at du spør?

[Gjest mygod]

Følte meg alltid tjukk som lita. Gikk på turn som 6-åring og følte meg tjukk og klumpete og klossete i turndrakten. Slutta av den grunn. Men mamma har alltid sagt at jeg ikke var tjukk, men helt normal, og det ser jeg jo nå på bildene. Søt var jeg og I puberteten var jeg tynn og flatbrystet og spiste og spiste for å legge på meg. Som 17 åring begynte det å virke, så da begynte jeg å slanke meg, men ikke sykelig...Ser på bildene nå. at da var jeg så slank det går an å være uten å være direkte tynn. Da jeg som 18-åring begynte å forsone meg med kroppen min, ja tilogmed bli stolt av den, ble jeg gravid. La litt på meg, fikk en bråte med overflødig hud, slappe pupper og tusenvis av strekkmerker. Det var visst ikke meningern at jeg noen gang skulle bli fornøyd.. Og det var kjedelig å ha mamma-kropp som 20-åring da alle andre gikk med bar mage og piersing i navlen. Nå er jeg 30 og ser tilbake på 10 år med jevnlig slanking, sukking, klaging, syting og alt som hører med. Men NÅ begynner jeg igjen å forsone meg med kroppen min. Jeg er litt overvektig, men skal faen meg gå i bikini i sommer og prøve å ikke skjemmes. Og jeg har en mann som elsker meg og kroppen min og det er vel det viktigste. (men jeg skal bare ned 3-5 kg først...).

[matildes mor]

Hvilket forhold hadde dere..

..til kroppen som barn?

Da jeg var lita fikk jeg alltid høre hvor stygg og feit jeg var av faren min.Ser på bilder idag og ser at jeg ikke var i nærheten av det han sa engang.

Som ungdom?

Som ungdom forfulgte det meg og jeg var hellig overbevist om at jeg var stygg og feit.Som 17 åring utviklet jeg bulemi og sleit med det til jeg var 27.

I dag?

Idag har jeg forsont meg med min kropp(som oftest)-selv om jeg faktisk har lagt på meg mere enn jeg liker .Jeg trener mye og ser på meg selv som en sunn sjel i en sunn kropp;-)

[Gjest Marres]

Som barn var jeg veldig tjukk, men var liksom ikke helt klar over det /tenkte ikke på det før noen slengte en stygg kommentar til meg som 12åring. Da gikk det rimelig kjapt nedover, men hadde åpent forhold til mamma ang slankinga som det skjedde veldig normalt og ikke noe sykelig (kutta egentlig bare godis).

SIden da har min største skrekk vært å legge på meg siden jeg vet "jeg har det i meg" og at jeg faktisk KAN bli skikkelig feit. PÅ en måte skulle jeg tatt livet av han som introduserte meg til kroppsidealet, men det hadde vel kommet før eller siden.

Idag: liten og søt og fornøyd med vekta. Men klarer aldri å slappe av, så livredd for å legge på meg. Ikke helt avslappa, men fornøyd.

[Gjest skal]

Som barn: Husker at jeg la merke til at jeg hadde kraftigere lår enn venninnene mine (men var langt fra kraftig, det var veninnene mine som var spinkle)

Som ungdom: Følte meg svært kraftig selv om jeg til tider var undervektig. Fikk beskjed fra mine slankere venninner om at jeg godt kunne ta av litt rundt magen.

I dag: Veier 10 kg mer enn da jeg var 14, men er fortsatt ikke overvektig. Kunne likevel godt tenke meg å gå ned ca. 5 kg. Føler meg overhodet ikke attraktiv og skyr bikinien.

Er det noen grunn til at du spør?

Jobber mye med forholdet til kroppen min for tiden. Hadde et veldig dårlig forhold til den fra 5-6 års alderen pga av mye drit som jeg ikke orker å skrive om i kveld. Overgrep.

Begynner å ta inn både hvor langt fra virkeligheten mitt kroppsbilde var. Så ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan det er for andre!

Takk for svar! :-)

[Gjest skal]

Som barn - kroppen var bare der...

Som ungdom - kroppen var kilde til mye vondt

Nå - kroppen er et flott redskap til sex og barnfrembringelse, og ser bare ut som den gjør, uten at jeg kan få gjort så mye med det. Med klær på så ser det ikke så halvgærent ut, og om 20 år syns jeg sikkert at jeg så FLOTT ut på bildene.

Høres godt ut! skal dit en dag kanskje.. *lov å håpe*

[Gjest skal]

Hvilket forhold hadde dere..

..til kroppen som barn?

Da jeg var lita fikk jeg alltid høre hvor stygg og feit jeg var av faren min.Ser på bilder idag og ser at jeg ikke var i nærheten av det han sa engang.

Som ungdom?

Som ungdom forfulgte det meg og jeg var hellig overbevist om at jeg var stygg og feit.Som 17 åring utviklet jeg bulemi og sleit med det til jeg var 27.

I dag?

Idag har jeg forsont meg med min kropp(som oftest)-selv om jeg faktisk har lagt på meg mere enn jeg liker .Jeg trener mye og ser på meg selv som en sunn sjel i en sunn kropp;-)

Godt å høre at det går! Kryper laaaaangsom den veien jeg og!

[Gjest togli]

Når jeg var liten tenkte jeg aldri over hvordan kroppen min var.

Når jeg ble rundt 12 år gammel, skøyt jeg rett i været og kom i puberteten. Jeg var tynn (168 cm høy og 42 kg), så jeg følte meg skikkelig hengslete og langbeint (på en negativ måte). På bilder ser jeg at jeg på en måte virker litt lut i ryggen (prøvde å bli lavere og skjule begynnende pupper...)

Nå er jeg 36 år gammel og fornøyd med kroppen min. Jeg har født tre barn, ammet i tilsammen fire og et halvt år, og kroppen min ser likevel ganske bra ut :-)

[Mrs. Wallace]

Som barn: Kjempefint. Kroppen var et redskap som fungerte optimalt, jeg tenkte aldri på hvordan den så ut for øvrig.

Som ungdom: Full av komplekser. Jeg var sykt opptatt av å trekke genseren over rumpa, for eksempel. I ettertid ser jeg at jeg var en nydelig, slank ungjente - men det skjønte jeg ikke da.

I voksen alder: Nå er jeg på langt nær den slanke, lekre jenta med struttepupper, men jeg er på absurd vis mye mer avslappet og tilfreds med meg selv enn da jeg var ungdom.

[bugge -jenta]

Jeg husker at jeg vurderte det slik at jeg ikke kunne bli drillpike, fordi knærne mine var for stygge. De er ikke den beste delen på kroppen min i dag heller forsåvidt. Men jeg hadde tydeligvis tidlig oppfatning rundt min kropp. Jeg husker jeg følte meg keitete. På bilder ser jeg voksen ut. Spesielt fra 10-årsalder er det som om ansiktet mitt er uten alder på et vis. Som tenåring kom det en gris vandrende inn i mitt liv, og resten vet du litt om.

Jeg liker ikke kroppen min dessverre, men objektivt sett tror jeg at jeg ikke jeg har stort å klage over, min alder tatt i betraktning. Har vært heldig med manglende åreknuter og strekkmerker, selv etter all jojoslankingen og fødsel. Men det er ikke slikt som avgjør hva en føler. Om jeg hadde blitt aldri så perfekt, lærte jeg å vende hatet mot min egen kropp.

Men jeg gir meg ikke, det jobbes hardt for å få en forandring på det. Og da tenker jeg ikke på slankekurer, men på dypere ting.

Ønsker deg en god sommerferie,

skal.

Sommerklem fra

[Gjest anonym på det]

Barn: ok

Ungdom: syntes jeg var tykk. Ser på bilder at jeg ikke var det. (Ble litt mobbet også.)

Nå: hater kroppen min. Jeg har lagt på meg og har mage (ser gravid ut). Da jeg gikk på videregående hadde jeg også litt kulemage, og siden har den vært der. Jeg tenker hver dag på at jeg er overvektig.

[Aryane]

Hadde et godt forhold til kroppen min som barn, fikk stadig høre at jeg som hadde så flott kropp burde danse ballett.

Så traff jeg en mann som fikk meg til å føle meg feit, noe som førte til stadige slankekurer, skjønner jo nå når jeg ser på bilder av meg selv da jeg veide 50 kg at det var mannen som var dum og ikke jeg som var feit. Utrolig hva en dum kommentar kan gjøre med selvfølelsen til en ung jente.

I dag er jeg noenlunde fornøyd, selv om jeg stadig prøver å gå ned de siste par kiloene.

[mrxx]

Har aldri hatt noe dårlig forhold til kroppen min. Var nok ganske tynn og henglsete i ungdommen, men i dag er jeg ganske godt trent.

Det er hva som sitter i hode som er viktig, bra at du ser ei søt lita jente på bildene, for da har du vært det:-)

Da er du sikkert det i dag også:-)

[Lillemus]

Har i grunnen hatt et helt greit forhold til kropp og tryne hele livet jeg. Er ingen fotomodell, ganske gjennomsnittlig og jeg er meg. ) Klarer nesten ikke bruke sminke engang for da føler jeg at jeg ikke blir meg lengre.

[KaVa]

Så flott at du var et søtt barn!

Selv var jeg veldig guttete på alle måter. Kortklipt, stridt mørkt hår, alltid skitten og med hullete klær (bortsett fra 2 sek. etter mamma sendte meg ut - alltid i hele, rene klær - som jeg hærpa på null tid) Jeg var kjempemager en periode, men ble så mer "normal" i kroppen. Jeg var alltid strålende fornøyd med meg selv, identifiserte meg mer med guttene enn de "søte jentene" i barnehagen/skolen.

I ungdommen var jeg veldig søt, ser jeg nå. veltrent, langt, pent hår og lite eller ingen sminke. Var vel OK fornøyd med meg selv, den gang og (i den grad 15-16 åringer er fornøyd med seg selv :-)

I voksen alder er jeg lettere overvektig, men trives likefullt. Føler meg innimellom flott, innimellom som en slask. Mestparten av tiden er jeg vel fremdeles fornøyd med meg selv, på tross av noen kilo for mye over baken, strekkmerker på magen og ett og annet hvitt hår som geiper mot meg i speilet.

[Gjest bobsey]

Som barn: Fornøyd, men vekslet litt mellom å like at folk kommenterte at jeg var tynn, og bli lei det. Som ungdom: Fornøyd med kroppen, det var fjeset og håret alt var feil med. Nå: Fornøyd med kroppen, men utrolig lei av at folk fortsatt kommenterer at jeg er tynn. På dårlige dager ønsker jeg jeg var litt fyldigere, vil ikke gå rundt å se syk ut (som noen vennlige familiemedlemmer og kollegaer har fortalt meg at jeg gjør). På bilder er jeg tynn og blek som barn (men det gjør/gjorde da ingenting?), perfekt som ungdom, og helt ok nå (bør skjerpe meg med holdningen og bruke finere klær.)