er det mulig!?!

[Gjest no way!!!]

35 år med ett barn på 6. Singel siden før jeg fikk barnet. Før den tid var jeg student og hadde mange kortvarige forhold. Uten unntak var det jeg som brøt opp av disse forholdene, fordi jeg etter kort tids "gransking" fant tåpelige små feil ved disse (stort sett, da) veldig OK mennene.

Anyway, etter alle disse single årene har jeg klart med fint alene, men innimellom har jeg jo ønsket meg en kjæreste. Og, jeg har også et ønske om et barn til før det er for sent.

Ganske nylig kom det er hyggelig mann inn i mitt liv, som jeg egentlig godt kunne tenke meg å bli nærmere kjent med. Hvem vet - kanskje vi kunne ha en fremtid? Han er både søt og sexy, og er såvidt jeg skjønner klar for å slå seg til ro. Han har ingen motforestillinger mot at jeg har et barn, og jeg tror han og barnet vil kunne komme godt overens.

Men hva skjer? Allerede begynner jeg å få kalde føtter. Akkurat som før begynner jeg å lete etter "feil" ved ham.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre? Noen som har lignende erfaringer? Begynner å tro at det er noe alvorlig galt med meg...

[Gjest TDI1305]

hehe....dette kunne jeg ha skrevet selv *S*

Har vært som deg hele livet, er nå 37 år og har aldri hatt et langvarig godt forhold. Inntil for 7 måneder siden - da traff jeg "drømmemannen"! Og jeg finner ikke en eneste feil ved ham selv om jeg leter og leter!! Utrolig men sant!

Jeg tror grunnen til at jeg (og du?) leter etter feil er redsel for kjærlighet... Er så "brent" fra tidligere i livet (skuffelser og svik fra barndommen) at jeg ikke har maktet å innlede nære relasjoner. Derfor har jeg funnet en taktikk for å holde potensielle kandidater unna - nemlig finne "feil" slik at jeg kunne kutte de ut.

Av en eller annen grunn har jeg denne gangen ikke "kommet meg unna" med denne taktikken (kanskje det er ekte kjærlighet som det så fint heter?)

Det er så mange følelser som skal takles når man går inn i et forhold, for meg også smerte, usikkerhet, følelse av utilstrekkelighet... Det å måtte analysere disse følelsene, kjenne på dem, snakke om det... VELDIG vanskelig og sårt, men har fungert nesten som terapi.

Kanskje det er grunner til at du også leter etter feil hos alle menn du treffer? Noen vil kanskje si at du er selvgod og tror for godt om deg selv siden du ikke syns noen er "god nok", men det dreier seg ikke om det. Heller en grunnleggende utrygghet i seg selv vil jeg tro.

Kanskje en eller annen form for terapi kunne hjelpe? Eller kanskje selveste Drømmeprinsen dukker opp hos deg også en dag - og du opplever at det ikke finnes noen feil lengre :-) Lykke til!

[Clue1365380406]

hehe....dette kunne jeg ha skrevet selv *S*

Har vært som deg hele livet, er nå 37 år og har aldri hatt et langvarig godt forhold. Inntil for 7 måneder siden - da traff jeg "drømmemannen"! Og jeg finner ikke en eneste feil ved ham selv om jeg leter og leter!! Utrolig men sant!

Jeg tror grunnen til at jeg (og du?) leter etter feil er redsel for kjærlighet... Er så "brent" fra tidligere i livet (skuffelser og svik fra barndommen) at jeg ikke har maktet å innlede nære relasjoner. Derfor har jeg funnet en taktikk for å holde potensielle kandidater unna - nemlig finne "feil" slik at jeg kunne kutte de ut.

Av en eller annen grunn har jeg denne gangen ikke "kommet meg unna" med denne taktikken (kanskje det er ekte kjærlighet som det så fint heter?)

Det er så mange følelser som skal takles når man går inn i et forhold, for meg også smerte, usikkerhet, følelse av utilstrekkelighet... Det å måtte analysere disse følelsene, kjenne på dem, snakke om det... VELDIG vanskelig og sårt, men har fungert nesten som terapi.

Kanskje det er grunner til at du også leter etter feil hos alle menn du treffer? Noen vil kanskje si at du er selvgod og tror for godt om deg selv siden du ikke syns noen er "god nok", men det dreier seg ikke om det. Heller en grunnleggende utrygghet i seg selv vil jeg tro.

Kanskje en eller annen form for terapi kunne hjelpe? Eller kanskje selveste Drømmeprinsen dukker opp hos deg også en dag - og du opplever at det ikke finnes noen feil lengre :-) Lykke til!

Tror du er inne på noe i det du skriver.

Selv har jeg kun hatt lange forhold bak meg, og har funnet ut at ingen er feilfri.

Det spørs bare hvilke feil (eller egenskaper) man kan leve med og ikke. Noe er bagateller, det er helt greit. Noe er større feil, og ta kan man godt vurdere om dette er noe man vil gå videre med eller ikke.

[sarah bernard]

Tror det er mye i det TCI1305 sier.

[Gjest no way!!!]

hehe....dette kunne jeg ha skrevet selv *S*

Har vært som deg hele livet, er nå 37 år og har aldri hatt et langvarig godt forhold. Inntil for 7 måneder siden - da traff jeg "drømmemannen"! Og jeg finner ikke en eneste feil ved ham selv om jeg leter og leter!! Utrolig men sant!

Jeg tror grunnen til at jeg (og du?) leter etter feil er redsel for kjærlighet... Er så "brent" fra tidligere i livet (skuffelser og svik fra barndommen) at jeg ikke har maktet å innlede nære relasjoner. Derfor har jeg funnet en taktikk for å holde potensielle kandidater unna - nemlig finne "feil" slik at jeg kunne kutte de ut.

Av en eller annen grunn har jeg denne gangen ikke "kommet meg unna" med denne taktikken (kanskje det er ekte kjærlighet som det så fint heter?)

Det er så mange følelser som skal takles når man går inn i et forhold, for meg også smerte, usikkerhet, følelse av utilstrekkelighet... Det å måtte analysere disse følelsene, kjenne på dem, snakke om det... VELDIG vanskelig og sårt, men har fungert nesten som terapi.

Kanskje det er grunner til at du også leter etter feil hos alle menn du treffer? Noen vil kanskje si at du er selvgod og tror for godt om deg selv siden du ikke syns noen er "god nok", men det dreier seg ikke om det. Heller en grunnleggende utrygghet i seg selv vil jeg tro.

Kanskje en eller annen form for terapi kunne hjelpe? Eller kanskje selveste Drømmeprinsen dukker opp hos deg også en dag - og du opplever at det ikke finnes noen feil lengre :-) Lykke til!

Du har sikkert mye rett i det du sier. Det er alltids noe småtteri i min fortid som kan bidra til å forklare dette, men neppe verre enn mange andre opplever. Føler ikke noe sterkt behov for terapi el.l., egentlig.

Hva skal man gjøre da? Dumpe denne også og vente på om "drømmemannen" kanskje dukker opp? Eller skal jeg ta en sjanse på at dette er så bra som det blir, for meg? At disse "feilene" jeg finner er noe som alle andre også finner med sin kjæreste, men som de godt klarer å leve med.

Finnes det virkelig en "drømmemann/dame" for alle der ute? Jeg er ikke så sikker på det. Jeg tror kanskje mange er rimelig fornøyd om de finner en OK person å dele livet med.

Jeg har ikke panikk for å være/forbli alene, bare så det er sagt. Holdt i grunnen på med å slå meg til ro med det. Men så kom altså denne mannen inn i livet mitt, og jeg har egentlig lyst til å la det gå ltt videre denne gang, om han vil, da. Forsøke et litt lengre forhold, forplikte seg osv., samt kanskje få et barn SAMMEN med noen. Synes det er på tide at også jeg får oppleve alt det der.

Vi får se hva som skjer. Har desverre en følelse av at dte vil gå i d... denne gangen også, før jeg i det hele tatt har prøvd ordentlig.

[Gjest singelogsang]

Ikke noe galt med deg. Din underbevissthet prøver å fortelle deg at det bare følger bråk, spetakkel, undertrykkelse og sorg med å ha en fast partner. Nyt singellivet i stedet og voks i stedet for å forsvinne i et forhold.

[Gjest no way!!!]

Ikke noe galt med deg. Din underbevissthet prøver å fortelle deg at det bare følger bråk, spetakkel, undertrykkelse og sorg med å ha en fast partner. Nyt singellivet i stedet og voks i stedet for å forsvinne i et forhold.

Mine tidligere forhold har i veldig liten grad vært preget av "bråk, spetakkel, undertrykkelse og sorg". Ingen slike problemer hos mine foreldre el.l. heller. Så hvordan kan min underbevissthet fortelle meg det?