Er jeg urimelig? Ang. ærlighet i et forhold

[Gjest fortvilet og usikker]

Vi har vært sammen i 11 år, gift i 9 og har 2 barn på 3 og 5 år.

Det siste året har forholdet svingt mer enn vanlig og av og til er jeg usikker på om jeg er glad i ham lenger. Eller - egentlig så er jeg usikker på hvem han er. Jeg er jo glad i den jeg trodde han var.

Problemet er at jeg ikke klarer å stole på ham fordi han har løyet for meg. Den ene tingen var ganske grov. (har skrevet innlegg om det tidligere med sign (leste melding på mobilen hans) Men jeg tror ikke at han har vært utro eller noe. Det som skjedde var at jeg fant noen meldinger på mobilen hans (ikke at jeg har til vane å lese de altså - jeg skulle bare låne tlf. hans). Og så konfronterte jeg han med en melding - og da løy han ganske grovt til meg.

Etter det så har forholdet vårt kjølnet betraktelig. Jeg har store problemer med å stole på han. Og er usikker på kjærligheten min til han. Det var nettopp på vei til å bli bedre igjen - men så løy han til meg igjen.

Så nå lurer jeg på om det er meg eller han det er noe galt med. Kanskje en av oss burde få behandling.

Jeg ønsker å ha 100% (tilnærmet) ærlighet i et forhold. Hva er problemet med det hvis man ikke har noe å skjule? Jeg vil at vi skal være nære hverandre og dele våre innerste tanker osv.

Alt dette er jo borte nå. I går så løy han til meg igjen om en dagligdags ting som han ikke visste at jeg kunne forstå. Når jeg konfronterte han så prøvde han først å bortforklare og bagatellisere løgnen. Jeg blir jo selvfølgelig sikker på at han lyver om mye annet også siden det tydeligvis er så lett for han. Tror det har med personligheten hans å gjøre - han lyver for at ting skal høres bedre ut. Og for å unngå konflikter.

Jeg vil bare vite hvor jeg har ham hen! Vite hva han står for og at han skal ta ansvar for seg selv og sine meninger. Mens han er redd for å si hva han mener om ting og liker ikke diskusjoner.

Vi var hos en fagperson etter det med meldingen og hun mente at JEG var for "kvass" når jeg snakte mens han var som et glatt såpestykke som snodde seg ut av alt. Jeg mener at måten han er på tvinger meg til å være kvass fordi jeg vil ha SVAR. Da jeg var yngre var jeg sjenert og usikker og hadde ikke særlig stor selvtillit. Men etter å ha gått til psykolog (pga. familiære forhold - ikke noe alvorlig) så lærte jeg veldig mye om meg selv og at jeg kunne stå opp for meg selv og ikke alltid bare tenke på hva andre syntes om meg. Jeg skulle ønske at mannen min også hadde fått denne muligheten - å gå til psykolog. Psykologen mente at mannen min fikk all makt i forholdet pga den unnvikende måten han var på.

Av og til så føler jeg at han vil at jeg skal være mora hans og passe på han! (Han er minst i søskenflokken sin og jeg er eldst). Men jeg vil ikke bli "ei sur kjerring" som skal "gi han lov til ditt og datt". Han skal være voksen og mann og ta ansvar for seg selv og også ta ansvar for barna!

Jeg er ganske trist og deprimert og blir også spydig mot han. Fordi jeg er sint og frustrert og fortvilet. Jeg mistenker han jo også for å lyve. Han er altfor rund i kantene liksom!

Det er en ting til jeg aldri har klart å venne meg til - og det er tidsoppfatningen hans. Han KLARER ikke å beregne tid! Uansett så kommer han for sent - både til min og andres frustrasjon. For meg er alt nesten ødelagt om vi kommer for sent. Dette med å ikke beregne riktig tid skjer så og si hver dag.

Vi er visst veldig forskjellige - men jeg trodde vi hadde et bra forhold før! Iom at det som har skjedd har skjedd så har jeg begynt å tvile på det som var tidligere også. Var det bare en illusjon?

Jeg klarer ikke tanken på skilsmisse - men orker ikke å gå å være ulykkelig heller? Hva skal jeg gjøre? Er det vanlig å lyve i et forhold, kan det holde i lengden? Er det jeg som har urealistiske krav/forventninger?

[Lillemus]

Nei, det er ikke vanlig å lyve i et forhold! Når det gjelder ting som skjer i den tiden man er sammen mener jeg bestemt at man kan forlange 100% ærlighet ja. Dvs. om min beste venninne betror seg til meg om sin kjærlighetssorg er ikke det noe min kjære har noe med, men du skjønner hva jeg mener.

Og når det gjelder tidsoppfatning... Min eks var/er et kroneksempel! Han kommer _ALDRI_ tidsnok! Jeg tror ikke det har hendt mer enn en håndfull ganger. Husker jeg til slutt begynte å si til ham at de avtalene jeg hadde inngått med andre om at vi skulle møtes (kino f.eks.) var et kvarter tidligere, da klarte vi nemlig å være bortimot presise. *Oppgitt* Innrømmer at det var en av de aller største kildene til irritasjon i vårt mangeårige forhold.

[Gjest skeptisk!]

Uten at jeg skal gå for mye i detalj, så har jeg nær kjennskap til sykelig løgnaktighet. En nær bekjent hadde rett og slett diktet opp hele livet sitt - både store ting (som jobb, utdannelse og familie og småtteri - som hvor vedkommende var da og da osv)! Vedkommende får nå behadling, men er ikke kurert, for å si det sånn. Etter dette er jeg blitt veldig skeptisk til folk som lyver om noe som helst. Stoler ikke på dem i det hele tatt.

Lyver han om mer enn du vet?

[Gjest fortvilet og usikker]

Uten at jeg skal gå for mye i detalj, så har jeg nær kjennskap til sykelig løgnaktighet. En nær bekjent hadde rett og slett diktet opp hele livet sitt - både store ting (som jobb, utdannelse og familie og småtteri - som hvor vedkommende var da og da osv)! Vedkommende får nå behadling, men er ikke kurert, for å si det sånn. Etter dette er jeg blitt veldig skeptisk til folk som lyver om noe som helst. Stoler ikke på dem i det hele tatt.

Lyver han om mer enn du vet?

SÅ ille er det ikke i denne saken ihvertfall - det vet jeg da. Tror det handler mest om at vi er forskjellige personligheter..

[Gjest fortvilet og usikker]

Etter å ha lest gjennom innlegget - den psykologen som snakket om meg og mannen min er altså den fagpersonen jeg skrev om i innlegget. Psykologen som jeg snakket med pga. familieforhold var for mange år siden.

Ellers så har mannen min og jeg snakket sammen. Han er enig i at det første eksemplet var grov løgn - men han sier at det var enestående.

Ellers mener han at han ikke lyver - men at han vrir på sannheten ang. ufarlige ting for å få det til å høres bedre ut. For å unngå konflikter. Så et problem her er hvorfor han er så redd for konflikter? Han ser situasjoner der det ikke er noen situasjon i det hele tatt. Er altså SÅ redd for å komme i et dårlig lys at han heller lyver om det - til meg og andre. Det er derfor jeg tror han hadde hatt godt av å gå til psykolog.

Men jeg klarer som sagt ikke å stole på han når jeg ikke vet hvor jeg har ham hen. Og hvorfor skal jeg tro på han nå? Jeg kan jo ikke vite hva som er sant.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du skriver langt og tydelig om din situasjon. Jeg skulle ønske vi satt sammen og kunne snakke med hverandre. Tilbakemelding på mail blir ofte for snaue. Men det er jo rammen her.

Forholdet deres høres ut til å ha skåret seg, og at dere nå sitter på hver deres haug og angriper og vokter hverandre. Det blir ofte slik når forventningene ikke blir innfridd i samspillet.

En som blir tatt i løgn mister ansikt. Du har på en måte avkledd ham,han opplever deg som sterk, og antakelig vet han ikke hvordan han skal være nå. Du kan regne med at han ikke ser situasjonen sånn som du ser den.

Ingen vil forandre seg før de får høre at de er noe verdt, og før de føler seg rimelig vel. Du kommer altså ikke nærmere mannen din ved å huke ham i alle feilene han gjør. Prøv det motsatte, gå inn for en mer positiv stemning hjemme. Det betyr jo ikke at problemet er løst. Men klimaet for å komme hverandre nærmere og i tale må endres før dere kommer til den gode samtalen.

Ellers synes jeg ikke du har urealistiske forventninger til parforholdet. Lyving er det verste, for utgangspunktet er jo gjensidig tillit. Det motsatte bryter ned respekten. Men løgn og svik kan repareres. Jeg er usikker på om mannen din jakter på kontakter bak din rygg.

Jeg forstår at du er villig til å strekke deg langt for å bevare forholdet. Da må du begynne å gå skritt for skritt mot det målet. Samlivsproblemer løses ikke i en fei.

Hvis begge er motivert for det, vil jeg anbefale parterapi for dere.

[Gjest skeptisk!]

SÅ ille er det ikke i denne saken ihvertfall - det vet jeg da. Tror det handler mest om at vi er forskjellige personligheter..

Det samme ville samboeren til vedkommende sagt for halvannet år siden.

[Gjest kvitsymra]

Heisann!

For noen år siden kom en super stor løgn fra samboeren min frem til dage. Vi fikk hjelp av bank, svigerforeldre og familivernkontor for å finne tilbake til forholdet igjen. Den gangen lovet han å aldri å lyve for meg igjen.

Vi giftet oss, og en bjelle ringte svakt i det fjerne. Fyren er smart, og vridde og snodde på forklaringene sine, og eg ble nesten"kjøttdeig" i topplokket, fordi eg ikke fikk tingene til å stemme. Tilslutt klarte eg avslørt 5 løgner på rappen -som perler på en snor. (fikk tips/info av en hans kollega)

Ekteskapet røk etter 10 mnd. Vi har ungene 50-50. Gode venner og samarbeider godt!

Kjenner eg fortsatt er kjempe glad i denne mannen. Men er det ikke tillit i et forhold, så går det ikke.

Tror ikke han mente å drive med halvsannheter eller bortforklaringer med vilje... et problem som kan løses hos psykolog, kanskje... men dit går han iallefall ikke.

Lykke til!