Skal jeg høre på psykologen eller legen?

[rose23]

Psykologen og fastlegen min som er psykiater har to vidt forskjellige syn på hva det vil si å ha psykiske plager. I perioder der jeg har vært deprimert og selvdestruktiv sier legen at jeg bør begynne på medesiner og sykemelde meg slik at jeg ikke blir enda sykere. Mens psykologen snakker om å holde ut og at han har forståelse for at jeg blir lei meg. Jeg føler den ene skal prakke på med medesiner og ser på meg som syk, mens den andre fraråder å bruke medesiner over lengre tid og prøver å dra fram de sterke og sunne sidene av meg. Hvem jeg hører mest på varierer med humøret. Men tror jeg hører mest på psykologen. Greier ikke å se på meg selv som en syk person. Hvem ville dere har hørt på?

[Gjest Violsa]

vet ikke jeg.

høres ut som en litt vanskelig situasjon.

Hvis du synes medisiner fungerer og hjelper deg så er vel det det viktigste. Har ingen tro på at det er spessielt skadelig å bruke det omså resten av livet. Det er vel individuelt.

[Gjest bare en]

Jeg ville hørt på psykologen, men det er nå meg. Psykiatere har legens tankegang med at bare man finner en diagnose så kan man behandle pasienten og få h*n frisk i en fei.

[Gjest Mirandolina]

Hadde hørt på meg selv,for i bunn og grunn er det den eneste jeg kan stole på.

Typisk dette du forteller om her,uenighet..ulike signaler fra histen og pisten,fører til enda mere kaos.

Er det rart folk klikker?

Hør på deg selv

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svært vanskelig å si uten å kjenne deg.

Hva med et kompromiss? Om du har depresjoner, ta medisner og fortsett på jobb/utdanning.

Sykemelding er sjelden en god medisin.

[PieLill]

Hvor "prinsippielle" er legen og psykologen?

Om legen virker som en som har sykemelding pluss medisin som standardløsning uten videre ettertanke, er h*n ikke mye å lytte til.

På samme måte om psykologen av prinsipp alltid er mot medisiner og sykemelding, er ikke dette heller mye å feste lit til.

Mest tillit kan man ha til de som har et nyansert syn både på behandlingsmetoder og sykemeldinger. Og som også har tatt seg tid til å sette seg inn i din situasjon.

Jeg mener også at de som tar seg bryet med og diskutere foreler og ulemper ved de ulike alternativene med deg, er langt mer å stole på, en de som nærmest bare dikterer til deg hva du skal gjøre.

En annen troverdighetssjekk er måten de følger opp den behandlingen de har foreskrevet. Behandlere som ikke kan/vil evaluere og evt. justere sine "resepter", er verken verdt din tid eller egenandel.

Uenige behandlere er ellers en utmerket anledning til selvstendig tenkning.

mvh

[rose23]

Hvor "prinsippielle" er legen og psykologen?

Om legen virker som en som har sykemelding pluss medisin som standardløsning uten videre ettertanke, er h*n ikke mye å lytte til.

På samme måte om psykologen av prinsipp alltid er mot medisiner og sykemelding, er ikke dette heller mye å feste lit til.

Mest tillit kan man ha til de som har et nyansert syn både på behandlingsmetoder og sykemeldinger. Og som også har tatt seg tid til å sette seg inn i din situasjon.

Jeg mener også at de som tar seg bryet med og diskutere foreler og ulemper ved de ulike alternativene med deg, er langt mer å stole på, en de som nærmest bare dikterer til deg hva du skal gjøre.

En annen troverdighetssjekk er måten de følger opp den behandlingen de har foreskrevet. Behandlere som ikke kan/vil evaluere og evt. justere sine "resepter", er verken verdt din tid eller egenandel.

Uenige behandlere er ellers en utmerket anledning til selvstendig tenkning.

mvh

Den store forskjellen mellom disse karene er at psykiateren ser på mine depresjoner og utskeielser som fysiologisk betingen, mens psykologen ser på det som resultat av psykiske påkjenninger. Jeg er ikke så glad i medesiner og har derfor unngått dem, selv om psykiateren min sa flere ganger at jeg ville bli fortere frisk med dem. Til slutt krøp jeg til korset og ba om en resept. Psykologen er også enig i at det var lurt, men han mener også at medesiner bare bidrar til å bedøve følelseslivet og gjøre ting enda vanskeligere.

Legen min er en grei kar, men han virker utrolig sliten og sløv. Han husker aldri navnet mitt, men jeg blir ikke fornærmet når han spør hva det var jeg het nå igjen. Da jeg slet som verst spurte han også hver gang jeg var hos han om jeg ville ha noe å sove på, og da hadde jeg allerede 100 imovaner hjemme. Han sa også at jeg kunne gå sykemeldt et helt år med lønn visst jeg følte for det. Men etter en måned begynte jeg å jobbe igjen. Men jeg trengte virkelig en sykemelding da det var veldig tungt å fungere i en krevende jobb samtidig som jeg var dypt deprimert. Ingen tvil om at pillene gjorde det enklere å komme ut av depresjonen, men samtidig får jeg dårlig samvittighet. Synest jeg har tatt en feig vei ut av mørket. Skulle ønske jeg kunne prate meg ut av det i stedenfor.

[Gjest Violsa]

Den store forskjellen mellom disse karene er at psykiateren ser på mine depresjoner og utskeielser som fysiologisk betingen, mens psykologen ser på det som resultat av psykiske påkjenninger. Jeg er ikke så glad i medesiner og har derfor unngått dem, selv om psykiateren min sa flere ganger at jeg ville bli fortere frisk med dem. Til slutt krøp jeg til korset og ba om en resept. Psykologen er også enig i at det var lurt, men han mener også at medesiner bare bidrar til å bedøve følelseslivet og gjøre ting enda vanskeligere.

Legen min er en grei kar, men han virker utrolig sliten og sløv. Han husker aldri navnet mitt, men jeg blir ikke fornærmet når han spør hva det var jeg het nå igjen. Da jeg slet som verst spurte han også hver gang jeg var hos han om jeg ville ha noe å sove på, og da hadde jeg allerede 100 imovaner hjemme. Han sa også at jeg kunne gå sykemeldt et helt år med lønn visst jeg følte for det. Men etter en måned begynte jeg å jobbe igjen. Men jeg trengte virkelig en sykemelding da det var veldig tungt å fungere i en krevende jobb samtidig som jeg var dypt deprimert. Ingen tvil om at pillene gjorde det enklere å komme ut av depresjonen, men samtidig får jeg dårlig samvittighet. Synest jeg har tatt en feig vei ut av mørket. Skulle ønske jeg kunne prate meg ut av det i stedenfor.

hvis SSRI funker synes jeg man bør gå på det.

Hvis det er snakk om å dope seg ned på b-preparater for å ikke føle så er ikke det noen varig løsning

[Gjest missa n.]

Den store forskjellen mellom disse karene er at psykiateren ser på mine depresjoner og utskeielser som fysiologisk betingen, mens psykologen ser på det som resultat av psykiske påkjenninger. Jeg er ikke så glad i medesiner og har derfor unngått dem, selv om psykiateren min sa flere ganger at jeg ville bli fortere frisk med dem. Til slutt krøp jeg til korset og ba om en resept. Psykologen er også enig i at det var lurt, men han mener også at medesiner bare bidrar til å bedøve følelseslivet og gjøre ting enda vanskeligere.

Legen min er en grei kar, men han virker utrolig sliten og sløv. Han husker aldri navnet mitt, men jeg blir ikke fornærmet når han spør hva det var jeg het nå igjen. Da jeg slet som verst spurte han også hver gang jeg var hos han om jeg ville ha noe å sove på, og da hadde jeg allerede 100 imovaner hjemme. Han sa også at jeg kunne gå sykemeldt et helt år med lønn visst jeg følte for det. Men etter en måned begynte jeg å jobbe igjen. Men jeg trengte virkelig en sykemelding da det var veldig tungt å fungere i en krevende jobb samtidig som jeg var dypt deprimert. Ingen tvil om at pillene gjorde det enklere å komme ut av depresjonen, men samtidig får jeg dårlig samvittighet. Synest jeg har tatt en feig vei ut av mørket. Skulle ønske jeg kunne prate meg ut av det i stedenfor.

"Synest jeg har tatt en feig vei ut av mørket. Skulle ønske jeg kunne prate meg ut av det i stedenfor."

Sånn er slik holdning og mening andre kan ha, som jeg selv aldri vil forstå.

Jeg ser ikke på det som en feig vei ut av mørket å ta medisin, når det er medisin som får meg ut av det, mens prat bare holder meg i live, men aldri gjør meg bedre. Mens medisin gjorde meg frisk. På 3 året nå.

En tar vel det som virker for en, det er vel ikke feigt?

Skulle likt å prøvd å prate meg ut av denne hosta jeg har slitt med i en mnd nå, fikk hostesaft på resept fra legen idag, etter flere ukers mas fra venner. En slurk og jeg er mye bedre allerede.

[rose23]

"Synest jeg har tatt en feig vei ut av mørket. Skulle ønske jeg kunne prate meg ut av det i stedenfor."

Sånn er slik holdning og mening andre kan ha, som jeg selv aldri vil forstå.

Jeg ser ikke på det som en feig vei ut av mørket å ta medisin, når det er medisin som får meg ut av det, mens prat bare holder meg i live, men aldri gjør meg bedre. Mens medisin gjorde meg frisk. På 3 året nå.

En tar vel det som virker for en, det er vel ikke feigt?

Skulle likt å prøvd å prate meg ut av denne hosta jeg har slitt med i en mnd nå, fikk hostesaft på resept fra legen idag, etter flere ukers mas fra venner. En slurk og jeg er mye bedre allerede.

Jeg dømmer ingen andre for å velge å ta antidepressiva. Jeg har selv rådet venner av meg til å prøve det, og jeg ser at for dem har det vært en god løsning. Det at jeg ikke vil ta piller er vel kanskje at jeg ikke vil innse at jeg trenger dem. Vil liksom klare meg uten, være sterk og frisk. Bedreier meg selv i tunge perioder og tenker "Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen". Hadde vært enklere dersom jeg feks. hadde hatt kreft.

[Gjest Violsa]

Jeg dømmer ingen andre for å velge å ta antidepressiva. Jeg har selv rådet venner av meg til å prøve det, og jeg ser at for dem har det vært en god løsning. Det at jeg ikke vil ta piller er vel kanskje at jeg ikke vil innse at jeg trenger dem. Vil liksom klare meg uten, være sterk og frisk. Bedreier meg selv i tunge perioder og tenker "Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen". Hadde vært enklere dersom jeg feks. hadde hatt kreft.

sånn har jeg også tenkt.

Men ærlig talt , om antidepressiva er det som gjør at man får det bedre og kan fungere så ville jeg gledelig tatt det.

er ikke så lett å snakke og bearbeide seg ut av ting. SSRI kan gjøre at man får livsgnisten og energien tilbake til å gjøre noe med livet sitt. Jeg har jo opplevd overgrep , og hun jeg går til nå sier det ikke er riktig å bearbeide vanskelig følelser i forhold til det når man er så veldig veldig sårbar.

når man går på ssri kan man av og til få en litt distanse til det , at man blir sikrere , og at det går ann å bearbeide det.

når man er kjempedeppa og sykt nede så får man heller ikke noe særlig konstruktiv ut av terapi er min mening..

men vet ikke jeg

[Gjest missa n.]

Jeg dømmer ingen andre for å velge å ta antidepressiva. Jeg har selv rådet venner av meg til å prøve det, og jeg ser at for dem har det vært en god løsning. Det at jeg ikke vil ta piller er vel kanskje at jeg ikke vil innse at jeg trenger dem. Vil liksom klare meg uten, være sterk og frisk. Bedreier meg selv i tunge perioder og tenker "Hvorfor kan jeg ikke bare ta meg sammen". Hadde vært enklere dersom jeg feks. hadde hatt kreft.

er nettopp det sjø, at med medisin, ER jeg sunn og sterk.:-)

Ikke et gråtende vrak sperra inn på en institusjon. Men jeg hadde det så ille før jeg fikk medisin, at jeg tryglet om å få det da, var en enorm lettelse når det hjalp. Så om en ikke har det så ille at en må, så kanskje det er verre å ville ta dem? Til meg var det nemlig slik at jeg overhodet ikke holdt det ut mer, som å ta en smertestillende under verste menskrampa. Hva er så "sterkt" med å prøve holde ut den verste menskrampa, husker en gang jeg var veldig ung og fikk det, gikk ut at butikken og satte meg ned ved utenfor, kjempekvalm og svimmel, og så vondt at jeg bare måtte konsentrere meg om å puste, ble sittende der lenge før jeg greide begynne gå hjem. Da har jeg funnet ut det er greiere å ta en Ibux så det går over.:-)

Jeg sammenligner litium med dette.

Men enhver får finne sin egen vei...

[bugge -jenta]

sånn har jeg også tenkt.

Men ærlig talt , om antidepressiva er det som gjør at man får det bedre og kan fungere så ville jeg gledelig tatt det.

er ikke så lett å snakke og bearbeide seg ut av ting. SSRI kan gjøre at man får livsgnisten og energien tilbake til å gjøre noe med livet sitt. Jeg har jo opplevd overgrep , og hun jeg går til nå sier det ikke er riktig å bearbeide vanskelig følelser i forhold til det når man er så veldig veldig sårbar.

når man går på ssri kan man av og til få en litt distanse til det , at man blir sikrere , og at det går ann å bearbeide det.

når man er kjempedeppa og sykt nede så får man heller ikke noe særlig konstruktiv ut av terapi er min mening..

men vet ikke jeg

Selv unngikk jeg medisiner til jeg nærmet meg tretti. Var miserabel, deprimert, men klarte meg uten. Saken er ikke å klare seg uten eller ikke, det handler om å våge ta de valg man tror gir best livskvalitet. Jeg var feig i mange år og tok ikke medisiner. Det ser jeg i tilbaketid. Jeg hadde fordommer. Og mente jeg var sterkere uten dem. Selv om jeg var dønn ulykkelig. En dag så jeg for meg meg selv på dødsleiet, gammel og grå. Og ulykkelig. Og jeg slo meg på brystet og sa fast; Ulykkelig har keg kanskje vært, men ikke en medisin er i hvertfall kommet inn i denne kroppen!! Det ble så absurd plutselig. For når jeg begynte på SSRI, var det tydelig at min kropp og min hjerne trengte den. Og jeg måtte gå en runde med meg selv på å omskrive "personligheten" min. jeg hadde identifidert meg så mye med denne deprimerte tilstanden at jeg følte det var en del av meg, noe som tilhørte meg. Nå tar ikke medisiner alt, og jeg er nok en dystymiker av "natur", men jeg er mer enn hva jeg trodde i så mange år, siden jeg har vært deprimert fra barndommen av. Og depressive episoder kan man fint oppleve på SSRI, noe jeg har fått erfare i det siste.

Litt strøtanker før jeg setter meg i bilen og reiser på ferie. jeg mener ikke alle skal gå på medisiner, men jeg mener man skal tørre å prøve ut og kjenne hva som kjennes best ut, mest fruktbart ut, veie bivirkninger opp mot virkning osv, og så ta valg. Valg for å få det bedre nå, og på sikt. Begge deler er viktig.

babler i vei:o)

Klem fra en ferieklar

Hva er egentlig dette med sterk, svak? Handler det ikke om å ha det miserabelt til bra/godt? Og på den skalaen finner noen ut at de er best hjulpet uten medisiner, andre at de er best hjulpet med. Som deg har jeg ikke blitt avstumpet av alle AD. De har hjulpet meg både i prosessen og i livet. Jeg tror at uansett årsak til depresjon, blir hjernens signalstoffer påvirket, og SSRI kan derfor hjelpe om der er såkalt endogent eller ikke. Ofte er det nok begge deler, det er det for meg.

[bugge -jenta]

Selv unngikk jeg medisiner til jeg nærmet meg tretti. Var miserabel, deprimert, men klarte meg uten. Saken er ikke å klare seg uten eller ikke, det handler om å våge ta de valg man tror gir best livskvalitet. Jeg var feig i mange år og tok ikke medisiner. Det ser jeg i tilbaketid. Jeg hadde fordommer. Og mente jeg var sterkere uten dem. Selv om jeg var dønn ulykkelig. En dag så jeg for meg meg selv på dødsleiet, gammel og grå. Og ulykkelig. Og jeg slo meg på brystet og sa fast; Ulykkelig har keg kanskje vært, men ikke en medisin er i hvertfall kommet inn i denne kroppen!! Det ble så absurd plutselig. For når jeg begynte på SSRI, var det tydelig at min kropp og min hjerne trengte den. Og jeg måtte gå en runde med meg selv på å omskrive "personligheten" min. jeg hadde identifidert meg så mye med denne deprimerte tilstanden at jeg følte det var en del av meg, noe som tilhørte meg. Nå tar ikke medisiner alt, og jeg er nok en dystymiker av "natur", men jeg er mer enn hva jeg trodde i så mange år, siden jeg har vært deprimert fra barndommen av. Og depressive episoder kan man fint oppleve på SSRI, noe jeg har fått erfare i det siste.

Litt strøtanker før jeg setter meg i bilen og reiser på ferie. jeg mener ikke alle skal gå på medisiner, men jeg mener man skal tørre å prøve ut og kjenne hva som kjennes best ut, mest fruktbart ut, veie bivirkninger opp mot virkning osv, og så ta valg. Valg for å få det bedre nå, og på sikt. Begge deler er viktig.

Hva er egentlig dette med sterk, svak? Handler det ikke om å ha det miserabelt til bra/godt? Og på den skalaen finner noen ut at de er best hjulpet uten medisiner, andre at de er best hjulpet med. Som deg har jeg ikke blitt avstumpet av alle AD. De har hjulpet meg både i prosessen og i livet. Jeg tror at uansett årsak til depresjon, blir hjernens signalstoffer påvirket, og SSRI kan derfor hjelpe om der er såkalt endogent eller ikke. Ofte er det nok begge deler, det er det for meg.

Babler i vei.

Klem fra