psykologer og selvmord - NHD?

[Gjest håper på et seriøst svar]

Har psykologer plikt til å stoppe en person som har tenkt å ta selvmord? Hvis denne personen har bestemt seg, planlagt alt og virkelig vil dette, har det noen betydning? Går det an å akseptere en slik beslutning? Går det i det hele tatt an å diskutere en planlagt "avslutning" med psyken uten at det oppfattes som et "rop om hjelp" eller noe sånt? Har faktisk antydet dette tidligere, og fikk da inntrykk av at han ikke kunne stoppe meg direkte, men kunne ikke akkurat oppmuntre meg til det heller.

Det virker kanskje litt sært, men jeg gleder meg faktisk, og vil bare SI det til noen, og av åpenbare grunner er det ikke så mange andre å si det til. MEN, vil ikke at hele greien skal bli ødelagt heller, så... ja. Kan jeg snakke om det, eller burde jeg holde deg for meg selv?

?

[Gjest Magna]

Hei.

Det er vanlig å snakke om selvmord ved psykiatrisk behandling. Ved depresjoner er det noe av tankene til pasienten som det er viktig å ha åpenhet rundt. Når temaet debaterers mister det noe av sin kraft i pasienten og angsten rundt disse tankene blir mindre?. For egentlig så får pasienten en del skyldfølelse av å ha slike tanker.

Ikke nøl med å snakke med psykologen din, det er faktisk hans jobb å hjelpe deg ift. til dette.

Ansvaret for deg har du selv, husk det. Du har ansvaret for deg ift. til din familie, det perspektivet skal du ikke glemme. Dine nærmeste vil bli ødelagte inni seg ved at du begår selvmord.

Det har vært hovedgrunnen til at jeg er meg fortsatt. Så vondt gjør jeg ikke ift. mine kjære. Enda jeg godt kunne tenkt meg løsningen, egentlig.

Det er bare noen perspektiver på temaet.

[Gjest Jon]

Hei.

Det er vanlig å snakke om selvmord ved psykiatrisk behandling. Ved depresjoner er det noe av tankene til pasienten som det er viktig å ha åpenhet rundt. Når temaet debaterers mister det noe av sin kraft i pasienten og angsten rundt disse tankene blir mindre?. For egentlig så får pasienten en del skyldfølelse av å ha slike tanker.

Ikke nøl med å snakke med psykologen din, det er faktisk hans jobb å hjelpe deg ift. til dette.

Ansvaret for deg har du selv, husk det. Du har ansvaret for deg ift. til din familie, det perspektivet skal du ikke glemme. Dine nærmeste vil bli ødelagte inni seg ved at du begår selvmord.

Det har vært hovedgrunnen til at jeg er meg fortsatt. Så vondt gjør jeg ikke ift. mine kjære. Enda jeg godt kunne tenkt meg løsningen, egentlig.

Det er bare noen perspektiver på temaet.

Hei

Du må ikke være redd for å snakke om dine innerste tanker, selv om det er så alvorlig som selvmord. Du må få det ut, ikke bær alt det vonde kaoset du sikkert har inni deg alene. Tro på tiden som skal komme, tenk på de som vil sitte igjen om du tar livet ditt. Det at du lever er unikt, uansett hvem du er så er du et helt spesielt menneske. Og husk at alt er i forandring, selv din psyke. Ikke gi opp, lev livet selv om det smerter. Har selv forsøkt å ta livet av meg. Nå i ettertid er jeg glad for at jeg lever. Livet er verd å leve.

[Soria]

Har du planlagt alt, virkelig vil det og forteller dette til noen så vil de stoppe deg.

Du kan fortelle at du tenker på å gjøre det sånn og sånn, men ikke at du vil gjøre det da og da.

På den annen side. Om du forteller om det ofte nok vil de stoppe deg et par ganger og så gir de opp. Da er det opp til deg.

Det som ikke kommer til å skje er at noen sitter og holder deg i hånden mens du gjør det. Så tydelig tillatelse og støtte får du ikke.

[Zitha]

En psykolog har ikke noen straffesanksjonert plikt til å stoppe en pasient som planlegger å begå selvmord.

Men psykologen har heller ingen plikt til å godta en slik beslutning, og kan faktisk gå langt i å hindre at planene blir gjennomført, f.eks ved å sørge for at pasienten blir tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Også selv om vilkårene for tvangsinnleggelse ikke er oppfylt, kan psykologen i kraft av nødrett gå langt for å hindre at planene bli gjennomført.

Om en beslutning om å ta sitt eget liv kan aksepteres? Jeg ville ikke klart å akseptere en persons beslutning om å ta sitt eget liv, uansett hvor godt gjennomtenkt beslutningen var. Jeg ville gjort det jeg kunne for å hindre at planene ble gjennomført.

Det virker som du har bestemt deg for å ta ditt eget liv, og har tenkt grundig igjennom det. Jeg håper du i så fall tar det opp med psykologen din, og forklarer hvorfor du har kommet til den konklusjonen at det er den beste løsningen. Det kan jo hende at psykologen kan hjelpe deg med en annen løsning. Et selvmord er et så drastisk skritt å ta, at alle mulig andre løsninger bør prøves. Ikke bare de du selv kommer på, men også de løsningene f.eks psykologen kan bidra med.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det finnes ingen juridisk plikt, men en fagetisk:

Det vil være store individuelle forskjeller når en kommer inn i et så vanskelig emne.

Jeg kan tenke meg minst tre muligheter:

*Pasienten har en god objektiv grunn som jeg aksepterer. F.eks. ingen pårørende og langt fremskreden kreft. Jeg kan diskutere selvmordet med han, og endog si at jeg forstår og aksepterer det.

*Pasienten er ikke psykotisk, lidelsen har vart svært lenge, pasienten er tilregnelig og har tenkt seg om over lang tid. God behandling er forsøkt og fører ikke frem. Jeg kan forstå pasientens beslutning. Jeg kan uttrykke min uenighet med konklusjonen, men la være å forhindre selvmordet.

*Pasienten er psykotisk, lidelsen har vart kort, alle rimelige behandlingstiltak er ikke prøvd: jeg synes det er min plikt med alle midler å avverge selvmordet.

Håper det ble seriøst nok..