Hvordan gjøre det slutt mellom barn og eks-kjæreste?

[Gjest Persille]

Okei...

Jeg tror jeg ville sagt - uten at jeg er noen ekspert på akkurat dette - at "Mamma og "Per" er ikke kjærester lenger. Det betyr at mamma og "Per" ikke kommer til å være sammen eller treffes mer. Jeg vet at du synes det er dumt og trist, men dessverre så betyr det at "Per" og jeg ikke er kjærester lenger at du ikke kan treffe ham mer."

Noe i den duren...

Og legge til at HUN har lov til å være sinna på deg for det, og synes det er dumt, og at hun har lov til å savne ham - og støtte henne i at han aldri har sagt eller gjort noe dumt mot henne.

Og hvis hun raser, protesterer og/eller argumenterer, så får du ta den varianten som både du og Lillemus allerede har vært inne på - at du vet at hun ikke liker det, men at dette er det dere som voksne som bestemmer, og at sånn blir det (og at hun har lov til å ikke like det, og at hun har lov til å like "Per" og savne ham).

Hva sier han forresten om saken? Er han en sånn type som kunne forklart henne omtrent det tilsvarende selv, sånn at hun har det fra dere begge?

Misunner deg ikke dette, håper ting roer seg i sjela litt fortere enn du tror akkurat nå!

"Hva sier han forresten om saken? Er han en sånn type som kunne forklart henne omtrent det tilsvarende selv, sånn at hun har det fra dere begge?"

Den har jeg ikke tenkt på - og det skal jeg spørre ham om. Jeg tror nok han kunne forklart det helt fint ti henne... Problemet er bare at han er veldig glad i henne, og synes det er forferdelig trist at han ikke får treffe henne mer.

"Misunner deg ikke dette, håper ting roer seg i sjela litt fortere enn du tror akkurat nå! "

Åh, jeg har hatt en nærmest søvn- og matløs uke, og har skikkelige konsentrasjonsproblemer, så det MÅ bli bedre snart ellers klikker det... Jeg hadde aldri trodd det skulle være SÅ ille?? Og jeg har aldri opplevd det før heller...

[Gjest Persille]

Hva i alle dager er problemet? Ungen er 3 år! Du sier til henne at dere dessverre ikke skal ha kontakt mer, at han er flyttet e.l. Om en uke eller to har hun glemt at han eksisterer.

Hadde skjønt det om jenta var 12 og hadde kjent han i ti år.

Det er faktisk ikke sånn at barn glemmer at voksne de er knyttet til eksisterer.

Hun er tre år, har levd med ham i to - det er omtrent det samme som om jeg skulle sagt at hun ikke fikk treffe faren igjen, og du innser vel antagelig selv at det ikke faller i god jord, eller at hun glemmer ham på to uker.

[Gjest Persille]

Har barnet tilbrakt tid med han alene; eller har barnets samkvem med fyren kun vært når du har vært til stede?

Ikke at det betyr så veldig mye - men om barnet ditt har en velutviklet hukommelse og har tilbrakt alenetid med denne fyren; vil det nok ta noe lengre tid før barnet glemmer vedkommende.

Ellers er det vel å forklare så enkelt og ukomplisert som mulig - "mamma og xxx er ikke venner lengre, og derfor kommer vi ikke til å besøke xxx noe mer".

Eller noe i den dur.

"Sånn er det bare" på eventuelle gravespørsmål.

Ihvertfall hva jeg ville forsøkt om jeg kom i tilsvarende situasjon en gang.

Ja, de har vært alene rett som det er. Vi har vært på flere ferier sammen, så vi har opplevd mange nye ting sammen alle tre - blant annet store ting hun ikke kommer til å glemme på lenge, og som hun relaterer han til.

Han har vært barnevakt, hun har vært med til familien hans når vi har vært invitert dit de helgene hun er hos meg osv - så det er ikke bare en hvilken som helst voksen.

Og, hun har både god hukommelse, og forståelse for ting jeg aldri hadde trodd hun skulle tenke over.

Og jeg har sagt at vi ikke kan treffe ham mer pga sånn og sånn - men det er ting som er relatert til meg, og hun svarer da med at hun kan treffe ham alene

[Gjest Persille]

Ikke så lett vet du for noen som ikke har særlig kjennskap til barn og hvordan de tenker, for det har hun tydeligvis ikke.

Så fint at du har analysert det hele for meg, da

Tusen takk for flotte bidrag i debatten!!

[mumitrollet]

Er det "full krig" mellom dere, eller kan han bidra til å gjøre overgangen enklere? Er det sånn at han absolutt ikke kan få se henne mer, eller kan barnet å tilbringe litt tid sammen med ham, i alle fall i en overgangsfase?

Legg i alle fall vekt på å forklare henne hva som har skjedd, og ikke la fantasien hennes få fritt spillerom slik at hun tolker situasjonen dithen at det er noe gak\lt med henne, siden han ikke "vil" se henne mer. 3-åringer får med seg mye, men de har ikke kapasitet til å skjønne hvorfor ting skjer. Tror mao at det verste du kan gjøre er å fortie hele greia.

[Gjest Persille]

Er det "full krig" mellom dere, eller kan han bidra til å gjøre overgangen enklere? Er det sånn at han absolutt ikke kan få se henne mer, eller kan barnet å tilbringe litt tid sammen med ham, i alle fall i en overgangsfase?

Legg i alle fall vekt på å forklare henne hva som har skjedd, og ikke la fantasien hennes få fritt spillerom slik at hun tolker situasjonen dithen at det er noe gak\lt med henne, siden han ikke "vil" se henne mer. 3-åringer får med seg mye, men de har ikke kapasitet til å skjønne hvorfor ting skjer. Tror mao at det verste du kan gjøre er å fortie hele greia.

Nei, det er ikke full krig sånn sett.

Men jeg er fortsatt veldig veldig glad i ham, og hadde helst sett at dette skulle vare for alltid. Når han da mener det ikke kan fungere - så kan jeg ikke gjøre annet enn å akseptere det.

Fordi jeg takler litt dårlig å måtte omgås han - så blir det vanskelig at hun gjør det...

Og de har snakket sammen og møttes den siste tiden, bare i mye mindre grad enn før, og det fortsetter jeg med - trapper ned.

Problemet er at hun hele tiden maser om å dra dit - noe jeg ikke vil. Jeg må forklare at vi ikke kan, samtidig som jeg ikke belaster henne med skyld som du sier. Jeg har sagt at jeg ikke vil treffe ham, og at jeg ikke har lyst til at hun skal treffe ham heller, men hun klarer på et vis å argumentere mot det, for han er jo bare snille med henne. "Han er jo glad i meg, mamma"... Og hva svarer man på det?

Jeg kan ikke si at han ikke er det, for det vil jo knuse henne, men jeg kan heller ikke si at han er det - men ikke vil treffe henne. Hittil har jeg tatt "skylden" - men det fungerer altså ikke så bra lenger

[Hawkwind]

Ja, de har vært alene rett som det er. Vi har vært på flere ferier sammen, så vi har opplevd mange nye ting sammen alle tre - blant annet store ting hun ikke kommer til å glemme på lenge, og som hun relaterer han til.

Han har vært barnevakt, hun har vært med til familien hans når vi har vært invitert dit de helgene hun er hos meg osv - så det er ikke bare en hvilken som helst voksen.

Og, hun har både god hukommelse, og forståelse for ting jeg aldri hadde trodd hun skulle tenke over.

Og jeg har sagt at vi ikke kan treffe ham mer pga sånn og sånn - men det er ting som er relatert til meg, og hun svarer da med at hun kan treffe ham alene

Såpass ja.

Den kan bli litt verre å hanskes med.

Ut fra hva du beskriver her, har han ikke bare vært mammas venn/kjæreste, men en rollemodell og pappafigur, som hun har knyttet til seg. Med tilhørende utvidet familie.

Mange emosjonelle koblinger for et lite barn det der, og mange individuelle erindringer og erfaringer.

Når bildet er såvidt komplisert, tror jeg det kunne vært klokt å oppsøke mennesker med litt kunnskap om barns psykologi; for å få råd om hvordan disse båndende kan brytes uten alt for mye kortvarig skade.

På lang sikt vil jo disse personene uansett bli visket ut; men gjøres det for brutalt kan bruddet i seg selv skape enkelte senvirkninger - ikke minst en frykt for å binde seg til nye (manns)personer som er venner/kjærester med mamma.

Om du skjønner hvordan jeg tenker her...?

[Gjest gormet]

En noe brutal beskjed til en tre-åring kanskje?

Synes du jeg skal slenge på årsaken til det også?

Poenget mitt er å få henne til forstå at vi ikke kan treffes mer uten å sverte ham, uten å såre henne.

Du hverken sverter eller sårer ved å si det som det er da. Og hva er brutalt ved den sanneheten der? Dere SKAL jo ikke treffe hverandre mer, det må hun jo skjønne, er det ikke det du vil da? Eller skal du lure henne til å tro at hun skal se ham igjen?

Vi snakker om et barn her altså, med egen hjerne. Hun forstår saker og ting, og sannheten er alltid best.

[Gjest Men i alle dager]

Eh, om han har vært som en far for henne, kutter du ham da ikke ut av livet hennes fordi DU ikke klarer og omgås ham?

[Gjest gormet]

Nei, det er ikke full krig sånn sett.

Men jeg er fortsatt veldig veldig glad i ham, og hadde helst sett at dette skulle vare for alltid. Når han da mener det ikke kan fungere - så kan jeg ikke gjøre annet enn å akseptere det.

Fordi jeg takler litt dårlig å måtte omgås han - så blir det vanskelig at hun gjør det...

Og de har snakket sammen og møttes den siste tiden, bare i mye mindre grad enn før, og det fortsetter jeg med - trapper ned.

Problemet er at hun hele tiden maser om å dra dit - noe jeg ikke vil. Jeg må forklare at vi ikke kan, samtidig som jeg ikke belaster henne med skyld som du sier. Jeg har sagt at jeg ikke vil treffe ham, og at jeg ikke har lyst til at hun skal treffe ham heller, men hun klarer på et vis å argumentere mot det, for han er jo bare snille med henne. "Han er jo glad i meg, mamma"... Og hva svarer man på det?

Jeg kan ikke si at han ikke er det, for det vil jo knuse henne, men jeg kan heller ikke si at han er det - men ikke vil treffe henne. Hittil har jeg tatt "skylden" - men det fungerer altså ikke så bra lenger

Men du.. hvis denne mannen har vært pappaen henne i to av hennes tre år, så ser hun på ham som pappa? Har hun kontakt med sin far?

Det burde ikke være noe i veien for at hun skulle kunne ha kontakt med ham som om hun ville hatt om det var pappaen du gjorde det slutt med da. Men DU vil ikke at hun skal ha kontakt fordi det plager DEG?

HVA hvis det HADDE vært pappaen henne da, ingen kontakt da heller?

Trodde først det dreide seg om en forbipasserende kjæreste det her jeg, ikke en pappafigur.

[Gjest Persille]

Såpass ja.

Den kan bli litt verre å hanskes med.

Ut fra hva du beskriver her, har han ikke bare vært mammas venn/kjæreste, men en rollemodell og pappafigur, som hun har knyttet til seg. Med tilhørende utvidet familie.

Mange emosjonelle koblinger for et lite barn det der, og mange individuelle erindringer og erfaringer.

Når bildet er såvidt komplisert, tror jeg det kunne vært klokt å oppsøke mennesker med litt kunnskap om barns psykologi; for å få råd om hvordan disse båndende kan brytes uten alt for mye kortvarig skade.

På lang sikt vil jo disse personene uansett bli visket ut; men gjøres det for brutalt kan bruddet i seg selv skape enkelte senvirkninger - ikke minst en frykt for å binde seg til nye (manns)personer som er venner/kjærester med mamma.

Om du skjønner hvordan jeg tenker her...?

Ja, jeg skjønner hva du mener - og det er derfor jeg nå spør om råd her, jeg innser jo at jeg (heldigvis) har begrenset erfaring med dette.

Vi var veldige forsiktige i begynnelsen, og fulgte den rette oppskriften for hvordan innvolvere barn, men etter at vi hadde vært sammen så lenge at vi regnet med at det var "for alltid" - så ble jo den grensesettingen slappere...

Og nå straffes vi uheldigvis for det alle tre...

[Gjest Persille]

Eh, om han har vært som en far for henne, kutter du ham da ikke ut av livet hennes fordi DU ikke klarer og omgås ham?

Han har ikke det - hun har en far allerede.

Men de har hatt et godt forhold lenge, har brukt mye tid sammen, og har gjort mange ting sammen som gir henne gode minner.

Når vi nå ikke skal være sammen lenger, så må jo kontakten dem imellom også nødvendigvis avta - jeg bare lurer på hvordan.

[Gjest Persille]

Men du.. hvis denne mannen har vært pappaen henne i to av hennes tre år, så ser hun på ham som pappa? Har hun kontakt med sin far?

Det burde ikke være noe i veien for at hun skulle kunne ha kontakt med ham som om hun ville hatt om det var pappaen du gjorde det slutt med da. Men DU vil ikke at hun skal ha kontakt fordi det plager DEG?

HVA hvis det HADDE vært pappaen henne da, ingen kontakt da heller?

Trodde først det dreide seg om en forbipasserende kjæreste det her jeg, ikke en pappafigur.

"hvis denne mannen har vært pappaen henne i to av hennes tre år, så ser hun på ham som pappa?"

Nei, og det har han ikke vært. Vi har ikke bodd sammen, men vi har gjort mye sammen.

"Har hun kontakt med sin far?"

Ja, på regelmessig basis.

"Men DU vil ikke at hun skal ha kontakt fordi det plager DEG?"

Vel, om han får ny kjæreste - hvordan skal han forklare henne at han fortsatt omgås mitt barn? Eller min evnt. tilkomne? Og skal de to tilbringe tid alene sammen når de ikke egentlig har noen relasjon utover at han har vært sammen med meg i to år? Hva er naturlig med det? Jeg innser at hun etterhvert vil komme over ham - det jeg lurer på er hvordan jeg skal gjøre dette mest mulig smertefritt for henne, og samtidig kutte kontakten på sikt. De trenger ikke kutte helt - men ihvertfall begrense MYE.

"HVA hvis det HADDE vært pappaen henne da, ingen kontakt da heller?"

Det er da noe helt annet...

[Gjest Persille]

Du hverken sverter eller sårer ved å si det som det er da. Og hva er brutalt ved den sanneheten der? Dere SKAL jo ikke treffe hverandre mer, det må hun jo skjønne, er det ikke det du vil da? Eller skal du lure henne til å tro at hun skal se ham igjen?

Vi snakker om et barn her altså, med egen hjerne. Hun forstår saker og ting, og sannheten er alltid best.

Sannheten om hvorfor jeg ikke vil treffe ham mer er ikke hun stor nok til å forstå, nei.

[Gjest gormet]

Sannheten om hvorfor jeg ikke vil treffe ham mer er ikke hun stor nok til å forstå, nei.

Nei, men hvorfor skal du si noe om det da? Holder i massevis å forklare at voksne går fra hverandre og at man da ikke ser de mer. Det betyr ikke at man ikke savner dem eller var/er glad i dem. Bare slik livet er. Og hun vil få andre å bli glad i å gjøre ting med senere.

[Hawkwind]

Ja, jeg skjønner hva du mener - og det er derfor jeg nå spør om råd her, jeg innser jo at jeg (heldigvis) har begrenset erfaring med dette.

Vi var veldige forsiktige i begynnelsen, og fulgte den rette oppskriften for hvordan innvolvere barn, men etter at vi hadde vært sammen så lenge at vi regnet med at det var "for alltid" - så ble jo den grensesettingen slappere...

Og nå straffes vi uheldigvis for det alle tre...

Tror kanskje det kunne vært en ide med innspill fra fagperson her på forumet - evt. at du tar kontakt med tilsvarende utenfor forum.

Med mindre det er sertifiserte barnepsykologer blant brukerne her som kan være snille og ile til med kunnskapsbaserte råd fremfor mer eller mindre logiske synsinger.

Og ja, dere straffes alle tre - men den største emosjonelle belastninger faller på barnet her. Når man er så liten, knyttes det veldig sterke bånd til rollemodeller.

I tillegg til at små barn jo er svært sensible på større omveltninger i livet sitt...

Misunner deg ikke; settingen du beskriver høres ut til å være en real kattepine.

For deg og barnets skyld håper jeg du greier å ta vare på deg selv i denne svært emosjonelle settingen og; uansett hvordan situasjonen løses trenger barnet en sterk og trygg mamma vet du :-)

[Gjest gormet]

Tror kanskje det kunne vært en ide med innspill fra fagperson her på forumet - evt. at du tar kontakt med tilsvarende utenfor forum.

Med mindre det er sertifiserte barnepsykologer blant brukerne her som kan være snille og ile til med kunnskapsbaserte råd fremfor mer eller mindre logiske synsinger.

Og ja, dere straffes alle tre - men den største emosjonelle belastninger faller på barnet her. Når man er så liten, knyttes det veldig sterke bånd til rollemodeller.

I tillegg til at små barn jo er svært sensible på større omveltninger i livet sitt...

Misunner deg ikke; settingen du beskriver høres ut til å være en real kattepine.

For deg og barnets skyld håper jeg du greier å ta vare på deg selv i denne svært emosjonelle settingen og; uansett hvordan situasjonen løses trenger barnet en sterk og trygg mamma vet du :-)

Det jeg da undres på er hvor er faren hennes? Han burde da ha farsrollen her, og hun burde kunne "trøste" seg med ham. Er ikke slik at hun mister all pappafigur vel, hun burde jo fremdeles ha pappan sin?

[Gjest Persille]

Tror kanskje det kunne vært en ide med innspill fra fagperson her på forumet - evt. at du tar kontakt med tilsvarende utenfor forum.

Med mindre det er sertifiserte barnepsykologer blant brukerne her som kan være snille og ile til med kunnskapsbaserte råd fremfor mer eller mindre logiske synsinger.

Og ja, dere straffes alle tre - men den største emosjonelle belastninger faller på barnet her. Når man er så liten, knyttes det veldig sterke bånd til rollemodeller.

I tillegg til at små barn jo er svært sensible på større omveltninger i livet sitt...

Misunner deg ikke; settingen du beskriver høres ut til å være en real kattepine.

For deg og barnets skyld håper jeg du greier å ta vare på deg selv i denne svært emosjonelle settingen og; uansett hvordan situasjonen løses trenger barnet en sterk og trygg mamma vet du :-)

Hm, ta vare på meg selv...

Jeg har alltid og uten unntak vært et sånt klippemenneske, som sjonglerer hundre baller, er engasjert i alt, som alle får hjelp av - du vet...

Men nå, for første gang - så klarer jeg faktisk ikke å håndtere situasjonen i det hele tatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere at jeg bryr meg så mye om et menneske som ikke vil ha meg, hvordan jeg skal komme over det, eller hvordan jeg skal klare å konsentrere meg om alt det andre jeg faktisk MÅ få til å fungere nå.

Det passer litt dårlig kan man si

Løsningen så langt har vært å bruke mer tid enn vanlig med Billa, som gir meg positivt påfyll, mindre tid på jobb (har ikke vært på nett i helgen!!), og forsøker å være i aktivitet hele tiden så jeg ikke skal bli sittende å tenke. Det fungerer noen dager, andre dager ikke i det hele tatt...

Men, de sier jo at tiden leger alle sår...

[Gjest Persille]

Det jeg da undres på er hvor er faren hennes? Han burde da ha farsrollen her, og hun burde kunne "trøste" seg med ham. Er ikke slik at hun mister all pappafigur vel, hun burde jo fremdeles ha pappan sin?

Herregud - slutt nå.

Dette har ingenting med faren å gjøre! Og det er ikke sånn at man kan erstatte en mann med en annen bare fordi han er mann!

[Gjest Persille]

Nei, men hvorfor skal du si noe om det da? Holder i massevis å forklare at voksne går fra hverandre og at man da ikke ser de mer. Det betyr ikke at man ikke savner dem eller var/er glad i dem. Bare slik livet er. Og hun vil få andre å bli glad i å gjøre ting med senere.

Nei, det holder ikke i massevis. En vitebegjærlig tre-åring lar seg ikke avspise med "vi skal ikke treffes mer, sånn er det".

Dessuten vil jeg ikke gjøre det sånn, da jeg ikke har kontroll på hva hun tenker om hvorfor det har skjedd, og jeg ønsker ikke at hun skal bli såret, eller påvirket i større negativ forstand en absolutt nødvendig.

En ti-åring kunne jeg fortalt det til, en tre-åring kan man ikke det - da må det løses rent praktisk.