Hva har jeg i vente?

[Gjest hjelpemeg]

For åtte måneder siden fikk jeg en lite men allikevel stor sønn, jeg har veldig lyst på flere unger, men tør ikke tenke tanken på å gå igjennom det samme en gang til.

Jeg hadde et komplisert svangerskap både fysisk og følelses-messig, og fikk ikke helt den enkle fødselen jeg forventet meg.

Fødselen startet med vannavgang en torsdagskveld etter en våkenatt med sterke kynnere, og jeg dro på legevakten der jeg fikk beskjed om at fødselen var så godt igang at jeg måtte dra rett på sykehuset. Da jeg kom dit fikk jeg beskjed om at jeg hadde to centimeter åpning og at det ville ta litt tid, vakthavende jordmor trodde heller ikke på at vannet hadde gått og jeg syntes det var skrekkelig pinlig å ikke bli trodd på. Fødselen gikk så sent, og natten og neste dag var skikkelig slitsomme, og den kvelden jeg fikk ikke ha noen hos meg, jeg ble "påpresset" pethidin,for å sove og samle krefter, jeg ble så dopet at fy, men jeg fikk ikke sove, for riene kom oftere og var sterkere. Neste dag fikk jeg epidural, det var skikkelig deilig, men ungen ville ikke ut, så da epiduralen sluttet å virke måtte jeg prøve uten, jeg må tilstå at jeg tagg og ba om å få mer men det gjorde jeg ikke før det hadde gått en hvis tid,dette gjorde de tre ganger, men da kom det en lege og han sendte meg rett ned på operasjonssalen og endelig kom sønnen min ut. Etterpå lå jeg på sykehuset i 11 dager, helt ute av stand til å ta vare på meg selv og ungen, fikk ikke engang prøvd å skifte bleie før jeg ble hjemsendt.

De sa at det var tilfeldigheter som gjorde at det ble slik det ble, ungen var stor og lå feil vei + at jeg hadde litt smalt bekken, men ikke værre enn at det kunne gå bra med en normal fødsel neste gang sa de. Men den sjansen vet jeg ikke om jeg er villig til å ta, jeg overlevde sant nok, men ble skikkelig skremt av det makten de har over deg på sykehuset, jeg er ikke den typen som tør å si i fra så jeg er livredd for at de på et sent tidspunkt bestemmer seg for at jeg skal føde normalt, får helt panikkangst når jeg tenker på det.

Ble rådet til å dra tilbake på sykehuset for ny samtale med en jordmor for å få klarnet opp i ting, men det ville jeg ikke da, ville bare glemme alt med en gang, men nå tenker jeg mer å mer på det, husker mer gjør jeg også og det hjelper iallefall ikke.

Dette ble et skikkelig syte-brev, men jeg har iallefall fått skrevet det ned, det hjelper det også, når jeg nå sitter her i angst for å være gravid igjen og den eneste utveien jeg ser er å ta abort. Har du noen gode råd?

[Trine Endsjø, jordmor]

Du har helt klart hatt en veldig tøff opplevelse på fødeavdelingen da du fikk ditt barn. Det hender innimellom at man i etterpåklokskapens tegn kan se at mye burde vært gjort annerledes, og jeg vil anta at mange av aktørene under din fødsel vil være enig i det. Det er ikke sjelden at man alt for tidlig begynner å forberede fødsel på bakgrunn av at man har litt rier, som strengt tatt ikke er fødselsrier. Hvis man først har begynt å tulle med petidinj, stimulering og epidural, må man nesten følge løpet helt ut. I ettertid kan man kanskje se at det beste hadde vært om du ble latt i fred, kanskje sovet dårlig, men latt kroppen bygge seg sakte men sikkert opp til fødsel i eget tempo. Mange har blitt mye mer avholde til å bruke petidin for å få hvilt seg før fødselen virkelig starter. Noen ganger blir det brukt for at kroppen skal slappe av tilstrekkelig, noe som ofte kan føre til at kraftige åpningsrier kommer spontant. Andre ganger blir man bare ubehagelig ruset, slik du beskriver. Jeg har full forståelse av at du kvier deg for å gå inn i et nytt svangerskap, men jeg er helt sikker på at det finnes hjelp å få. Du burde helt klart få hjelp til å bearbeide dine opplevelser og tanker om framtiden. Det første du bør gjøre, er å skrive et brev til overjordmor på sykehuset der du hører til. Beskriv det du har opplevd, og fortell om din angst. Mange sykehus har et tilbud om spesialsamtaler med jordmor som er spes. skolert i å snakke med gravide med fødselsangst/traumatiske opplevelser. Her har de også tilgang på journalen fra din forrige fødsel, noe som er viktig for å få gått gjennom det hele, skritt for skritt. Det er viktig at du våger å sette ord på din harme og følelse av å bli overkjørt under fødselen. Føler du at du ikke tør, så ta med deg noen som kan støtte deg, f.eks. din partner.

Lykke til videre.

[Trine Endsjø, jordmor]

Du har helt klart hatt en veldig tøff opplevelse på fødeavdelingen da du fikk ditt barn. Det hender innimellom at man i etterpåklokskapens tegn kan se at mye burde vært gjort annerledes, og jeg vil anta at mange av aktørene under din fødsel vil være enig i det. Det er ikke sjelden at man alt for tidlig begynner å forberede fødsel på bakgrunn av at man har litt rier, som strengt tatt ikke er fødselsrier. Hvis man først har begynt å tulle med petidinj, stimulering og epidural, må man nesten følge løpet helt ut. I ettertid kan man kanskje se at det beste hadde vært om du ble latt i fred, kanskje sovet dårlig, men latt kroppen bygge seg sakte men sikkert opp til fødsel i eget tempo. Mange har blitt mye mer avholde til å bruke petidin for å få hvilt seg før fødselen virkelig starter. Noen ganger blir det brukt for at kroppen skal slappe av tilstrekkelig, noe som ofte kan føre til at kraftige åpningsrier kommer spontant. Andre ganger blir man bare ubehagelig ruset, slik du beskriver. Jeg har full forståelse av at du kvier deg for å gå inn i et nytt svangerskap, men jeg er helt sikker på at det finnes hjelp å få. Du burde helt klart få hjelp til å bearbeide dine opplevelser og tanker om framtiden. Det første du bør gjøre, er å skrive et brev til overjordmor på sykehuset der du hører til. Beskriv det du har opplevd, og fortell om din angst. Mange sykehus har et tilbud om spesialsamtaler med jordmor som er spes. skolert i å snakke med gravide med fødselsangst/traumatiske opplevelser. Her har de også tilgang på journalen fra din forrige fødsel, noe som er viktig for å få gått gjennom det hele, skritt for skritt. Det er viktig at du våger å sette ord på din harme og følelse av å bli overkjørt under fødselen. Føler du at du ikke tør, så ta med deg noen som kan støtte deg, f.eks. din partner.

Lykke til videre.