Hvordan kan jeg nærme meg mannen min i hans sorg?

[Gjest KariKruskakli]

Mannen min har desverre nettopp mistet sin aller nærmeste venn. Det skjedde brått og er helt uvirkelig.

Jeg var bortreist akkurat da og han begynte gråte da han ringte og fortalte meg det.

Jeg reiste hjem, men jeg får ikke trøstet han på noen måte. Jeg forstår ikke så lett hans måte å sørge på. Han er så sint nå. Kjefter og smeller på meg og ungene og har et vanvittig raseri.

Jeg prøver å nå inn til han. Prate litt, trøste, men det går ikke. Han vil ikke ha meg der. Alt låser seg hos han, og det eneste jeg kan gjøre er å flykte inn i et annet rom for å beskytte meg selv.

Han sier at han ikke greier å sørge, at han bare er så fly forbannet.

Jeg vet jo at han egentlig sørger og at han har det fryktelig vondt. Jeg skulle så gjerne ønsket at vi kunne ha støttet hverandre i sorgen.

Jeg vet også at han har fått et veldig sjokk. Han har fått angst på egne vegne og redd for at han også plutselig skal få hjerteinnfarkt.

De jobbet like mye disse to, og jeg har sagt det lenge at han er inne på et fryktelig feil spor nå, noe han ikke ville innsett.

Men jeg har sett han stresset hver dag.

Nå har han fått et alvorlig sjokk. Døden er et tabubelagt tema for han.

Aldri i verden kunne han tenke seg at dette skulle skje noe av hans nærmeste i så ung alder.

Jeg sørger jeg også. Han var en så fin, god og snill fyr, og han døde så alt for ung.

Jeg blir bare sittende og tenke og får ikke gjort noe. Jeg skulle ha vasket klær og pakket til ferien, men jeg får ikke begynt. Jeg vet ikke engang hvordan denne ferien blir nå.

Jeg gråter om kvelden når mannen min har lagt seg. Jeg får ikke sove. Tenker på barna hans. På han. Det er så uvirkelig alt sammen.

Og det helvete som er hjemme nå,gjør bare alt verre.

Vi skulle jo egentlig ha støttet hverandre, men jeg får det ikke til.

Hva kan jeg gjøre?

[Bixit]

Først og fremst vil jeg kondolere. Det er trist når noen dør og enda mer 'meningsløst' når dem er unge.

Sorg er et tøft område og veldig vanskelig å gi råd til noen som en ikke kjenner... du kjenner han jo best og vet gjerne bedre enn de fleste hvordan han takler tøffe situasjoner...

Når det er sagt, så kan jeg gi noen generelle råd.

Noen ganger er alt du kan gjøre å være der for han. Ikke bryt inn i hans sorg men bare la han vite at du er der når han trenger å snakke om det. Det vil nok være tøft for deg også siden du sannsynligvis føler deg skøvet bort, men jeg tror menn og kvinner sørger forskjellig. Dersom du har noen andre du kan snakke med dette om så forsøk det mens han velger å sørge alene. Når han føler tiden er inne for det vil han komme til deg med sine tanker og følelser.

Jeg håper dere kommer gjennom dette og kan se tilbake på det som en nyttig lærdom.

[mil1365380270]

Synes ikke du skal skjule for mannen din at du gråter. Men du skal ikke belemre han med det heller. Ikke forvent noe trøst og støtte. Han tar det tydeligvis tyngst, har nok med seg selv. Gi han tid. Gjør det dere har planlagt, selv om du ikke koser deg, og la tiden jobbe.

Livet hans er snudd på hodet, en viktig person er borte for alltid. Han føler sikkert ansvar for familien hans. Jobben, ja alt. (Sånn jeg har forstått at mannen din er innerst inne.) I tillegg har han fått rett i trynet at han kan dø i morgen, at det like godt kunne vært han. Han kunne dødd fra dere. uten å få gjort opp for seg først. Ordnet ting. Sånt tar tid å bearbeide hvis det er en stund siden man har hatt kontakt med sånne tanker.

Tror ikke du får gjort så mye, så lenge han er i sjokk. Men kanskje det hjelper (muligens ikke umiddelbart) å si rolig til han at du støtter og forstår han, men at det hadde vært fint om det ikke gikk så mye ut over deg og ungene?

Hvis han ikke forandrer mønster etter begravelsen, synes jeg du skal begynne å tenke i andre baner, få det til å stoppe. Alle opplever sorg, og vi skal egentlig ikke la det gå ut over uskyldige. Det har vi ingen rett til, ikke han heller. Raseriet er bare konstruktivt som en del av sorgen. En eller annen gang må sårbarheten frem, om så bare bittelitt, tror jeg.

[Gjest Trainis]

Sørg for at han vet du er der for han uansett. Når han "kommer til seg selv" igjen (enuke? to mnd? hvem vet? forlk er forskjellige) så vil han klare å være takknemlig for din støtte. Men ikke mas på på han, eller forlange at han skal spytte ut sjela til deg. Folk takler sorg på hver sin måte, ofte til stor frustrasjon for pårørende. Men vær der, så kommer han nok å prater med deg når han har bearbeidet det tilstrekkelig slik at han er klar for det.

Lykke til!

[KaVa]

Først av alt - så trist! Kondolerer!

Sorg er vanskelig å takle for alle - og alle må jobbe seg gjennom sin egen sorg. Gi mannen din beskjed om at du er der for han, når han måtte trenge deg. At du ser at han har det vondt, og at du gjerne vil gjøre det du kan for han, men det må være hans valg.

Jeg ville også si at sinne er en OK reaksjon å at dette har skjedd - men det er ikke rettferdig å rette det mot barna eller deg. Det kan du ikke godta.

Vær der for han når han gir tegn til at han trenger deg - lytt, mer enn å trøste.

[løvinne71]

Jeg forstår det som at dette har skjedd ganske nylig. Så jeg tror rett og slett mannnen din må få litt mere tid på seg før han forsoner seg med det som har hendt.

For øyeblikket virker det som han har nok med å takle tankene og følelsene sine på egenhånd.

Og siden hans reaksjon til nå har vært mest preget av sjokk, sinne og kanskje redsel, så er han kanskje ikke på det nivået at han trenger "trøst og støtte"

Det er ofte typisk menn å trekke seg unna omgivelsene når de opplever noe trist og leit, fordi de ønsker å tenke, og bearbeide opplevelsen på egenhånd.

Synes derfor du skal la ham være ifred en stund fremover.

La ham vite at du er der hvis han trenger deg, men vent til intiativet kommer fra ham selv til å søke støtte hos deg..

[løvinne71]

Synes ikke du skal skjule for mannen din at du gråter. Men du skal ikke belemre han med det heller. Ikke forvent noe trøst og støtte. Han tar det tydeligvis tyngst, har nok med seg selv. Gi han tid. Gjør det dere har planlagt, selv om du ikke koser deg, og la tiden jobbe.

Livet hans er snudd på hodet, en viktig person er borte for alltid. Han føler sikkert ansvar for familien hans. Jobben, ja alt. (Sånn jeg har forstått at mannen din er innerst inne.) I tillegg har han fått rett i trynet at han kan dø i morgen, at det like godt kunne vært han. Han kunne dødd fra dere. uten å få gjort opp for seg først. Ordnet ting. Sånt tar tid å bearbeide hvis det er en stund siden man har hatt kontakt med sånne tanker.

Tror ikke du får gjort så mye, så lenge han er i sjokk. Men kanskje det hjelper (muligens ikke umiddelbart) å si rolig til han at du støtter og forstår han, men at det hadde vært fint om det ikke gikk så mye ut over deg og ungene?

Hvis han ikke forandrer mønster etter begravelsen, synes jeg du skal begynne å tenke i andre baner, få det til å stoppe. Alle opplever sorg, og vi skal egentlig ikke la det gå ut over uskyldige. Det har vi ingen rett til, ikke han heller. Raseriet er bare konstruktivt som en del av sorgen. En eller annen gang må sårbarheten frem, om så bare bittelitt, tror jeg.

"Etter begravelsen"??

Er liksom begravelsen slutten på sørgeprossessen???

Jeg skjønte bare ikke hvorfor du satte den som en tidsbegrensning for når han burde endre reaksjonsmønster??

[mil1365380270]

"Etter begravelsen"??

Er liksom begravelsen slutten på sørgeprossessen???

Jeg skjønte bare ikke hvorfor du satte den som en tidsbegrensning for når han burde endre reaksjonsmønster??

Fordi en uke med kjefting på familien er mer enn lenge nok, og begravelsen er gjerne en manifestasjon som røsker litt opp. Skjer det null endring i oppførselen, selv etter denne sterke dagen, mener jeg man må prøve å finne på noe. Hvor mener du jeg har skrevet at begravelsen er slutten på sørgeprosessen?

[Gjest Aimabel]

Uff, det var da trist. Jeg vet hvordan du har det, da vi har vært i lignende situasjonen selv.

Det er veldig vanskelig å leve så nært når man reagerer så forskjellig på sorg. Men jeg tror at den beste støtten du kan være for mannen din nå er å ikke mase,forall del ikke anklage han, bare la han få ta initsiativet. Han trenger nok tid. Han må jo ikke føle at han takler dette "feil" for da kan han få dårlig samvittighet for sin reaksjon.

Hvis det ser ut til at han ikke ønsker å snakke om det, ville jeg snakket ut om min egen sorg/frustrasjoner med venninner.

[Hawkwind]

Vanskelig situasjon det der ja.

Hadde jeg som mann havnet i en lignende situasjon; tror jeg nok jeg kunne kommet til å reagere på en ganske lik måte er jeg redd - men muligens av andre grunner en din mann.

For jeg ville nok foretrukket å være alene frem til begravelsen; å ha stillhet og ro til å tenke og gjenfinne egen emosjonell balanse - å refelktere over hva som har skjedd, livssituasjon og veien(e) å gå videre. Samt ha anledning til å føle på min egen, helt private sorg.

Samtale og trøst ville jeg rett og slett ikke vært moden for å takle før etter en begravelse - muligens fordi den seremonien så klart og brutalt tilkjennegir at en epoke er slutt og at man nå må fortsette videre.

[Gjest Sukkerert]

Først og fremst vil jeg kondolere. Det er trist når noen dør og enda mer 'meningsløst' når dem er unge.

Sorg er et tøft område og veldig vanskelig å gi råd til noen som en ikke kjenner... du kjenner han jo best og vet gjerne bedre enn de fleste hvordan han takler tøffe situasjoner...

Når det er sagt, så kan jeg gi noen generelle råd.

Noen ganger er alt du kan gjøre å være der for han. Ikke bryt inn i hans sorg men bare la han vite at du er der når han trenger å snakke om det. Det vil nok være tøft for deg også siden du sannsynligvis føler deg skøvet bort, men jeg tror menn og kvinner sørger forskjellig. Dersom du har noen andre du kan snakke med dette om så forsøk det mens han velger å sørge alene. Når han føler tiden er inne for det vil han komme til deg med sine tanker og følelser.

Jeg håper dere kommer gjennom dette og kan se tilbake på det som en nyttig lærdom.

Kondolerer.Føler med dere.

Ser flere nevner av menn og kvinner sørger forskjellig.. Tror heller det er forskjell fra person til person.

Uansett jeg stenger min sorg inne, har gjort det i 2 år. Borte ble en som bare rakk å bli 21 år. Jeg er av de som fortrenger at det har skjedd for å unngå det vonde som jeg ikke orker ta innover meg.

Din mann trenger kanskje også tid.. Det lønner seg nok ikke å trenge seg på. Selv om du gjerne vil snakke og vise dine følelser. Det kommer nok en dager hvor ting vil løsne litt etter litt. Håper det ordner seg bra for dere alle.

[Gjest KariKruskakli]

Takk til alle som svarte.

Følelsene går selvfølgelig opp og ned, men han har blitt roligere nå.

Muligens er han over det første sjokket.

[løvinne71]

Fordi en uke med kjefting på familien er mer enn lenge nok, og begravelsen er gjerne en manifestasjon som røsker litt opp. Skjer det null endring i oppførselen, selv etter denne sterke dagen, mener jeg man må prøve å finne på noe. Hvor mener du jeg har skrevet at begravelsen er slutten på sørgeprosessen?

Jeg reagerte bare på at du i det hele tatt stadfestet et konkret tidspunkt for å avgjøre når "nok er nok" i en sørge / reaksjons-prossess.

Jeg mener det er helt individuelt hvordan man reagerer, og hvor lang tid man trenger på å "bli seg selv igjen" etter et stort tap. Og om personen er begravet eller ikke, er i mine øyne helt irrelevant for hvor fort man kommer igjennom denne prossessen.

Med tanke på at begravelsen også finner sted forholdsvis kort tid etter dødsfallet, så vil nok mange trenge adskillig lengre tid før de kommer over sjokket, og man kan forvente at de oppfører seg "normalt" igjen.

[mil1365380270]

Jeg reagerte bare på at du i det hele tatt stadfestet et konkret tidspunkt for å avgjøre når "nok er nok" i en sørge / reaksjons-prossess.

Jeg mener det er helt individuelt hvordan man reagerer, og hvor lang tid man trenger på å "bli seg selv igjen" etter et stort tap. Og om personen er begravet eller ikke, er i mine øyne helt irrelevant for hvor fort man kommer igjennom denne prossessen.

Med tanke på at begravelsen også finner sted forholdsvis kort tid etter dødsfallet, så vil nok mange trenge adskillig lengre tid før de kommer over sjokket, og man kan forvente at de oppfører seg "normalt" igjen.

Ja, men nå skrev jo jeg at det gjaldt sorgreaksjonen (kjeftingen) hans som går ut over familien, da.

[Gjest glaice]

Ja, men nå skrev jo jeg at det gjaldt sorgreaksjonen (kjeftingen) hans som går ut over familien, da.

Jeg skjønner hva du mener!

Jeg har også tenkt over dette før, at de verste dagene er før begravelsen.

Da går vi i sorgen og gruer litt for begravelsen som er en tøff opplevelse, og vi vet ikke helt hvordan vi vil oppleve oss selv i begravelsen. Vet ikke hvordan vi vil reagere i begravelsen.

Selvom sorgen er stor og tung og bære, så opplever ihverfall jeg gang på gang, at ting går litt lettere etter begravelsen, klarer å begynne å leve litt mer normalt igjen. Ikke det at sorgen er borte, men den er litt enklere å bære etter begravelsen. Jeg tror mange opplever det slik....

[ShitDiddelyDo]

Har ikke noe fornuftig å skrive, men ville bare kondolere.

Unge mennesker skal ikke dø.

[jubalong70]

Vi opplevde det samme for 3-4 år siden. Mannen min mistet en av sine beste venner. Han ble syk på torsdag og døde på tirsdag. Mannen min fikk ikke sagt farvel, da vennen bodde langt unna.

Mannen min er en mann av få ord, men han fikk sagt at han ikke ønsket trøst.

Som kvinne er jo det vanskelig. Vi vil jo så gjerne trøste og øse ut omsorg.

Jeg gjorde mitt beste, og lot ham være i fred. Heldigvis ble ikke mannen min sint. MEn han var mutt og stille.

Det bedret seg betraktelig etter begravelsen. Vi fikk grått alle sammen under begravelsen. Etter begravelsen snakket vi ganske mye om vennen. Vi mintes rare ting, morsomme ting, fine ting og triste ting.

Jeg kan jo ikke si hva som er riktig å gjøre i forhold til mannen din. Men jeg tror det er viktig å gi ham rom nå. Vær der hvis han ønsker å snakke, men ikke press ham i det hele tatt.

[Gjest Ett dårlig råd!]

Uff, det var da trist. Jeg vet hvordan du har det, da vi har vært i lignende situasjonen selv.

Det er veldig vanskelig å leve så nært når man reagerer så forskjellig på sorg. Men jeg tror at den beste støtten du kan være for mannen din nå er å ikke mase,forall del ikke anklage han, bare la han få ta initsiativet. Han trenger nok tid. Han må jo ikke føle at han takler dette "feil" for da kan han få dårlig samvittighet for sin reaksjon.

Hvis det ser ut til at han ikke ønsker å snakke om det, ville jeg snakket ut om min egen sorg/frustrasjoner med venninner.

Snakke ut med venninner!! Gjett om fyren blir forbanna om han oppdager det? Det kan oppleves som rent forræderi og bli skilsmissegrunn i seg selv. Du bør snakke med en privat radgiver, som staten ikke subsidierer, og la ham få vite om det.