Gravid og tidligere misbrukt

[Gjest (Anonymous)]

Jeg ble misbrukt som barn, tror det skjedde en-to ganger. Og jeg har i en årrekke fått slike "ekle følelser" av og til. Jeg føler meg naken, og at jeg må gjemme meg bort. Dette kom ikke så ofte før, men etter at jeg ble gravid har det kommet mye oftere! Jeg har til og med begynt å få det når jeg er sammen med samboeren min, og vi behøver ikke være naken eller intim for at jeg får det. Det kan også komme ute blandt folk når jeg er fullt påkledt!

Det er skikkelig ekkelt, og jeg bekymrer meg for dette når fødselen begynner å nærme seg!

Tør heller ikke snakke med jordmoren min om dette, for jeg føler at hun ikke er en person jeg kan si slike ting til. Jeg tror heller ikke det er mulighet for å bytte jordmor ettersom vi bor på en liten plass og hun er "omreisende."

Dette bekymrer meg veldig, og det er jo vanskelig og snakke om. Vet ikke hva jeg skal gjøre? Og dette får meg til å grue meg litt til fødselen.

[kie]

Hei,

Nå er ikke jeg jordmor (regner med at hun også vil svare deg), men jeg tenkte jeg kunne fortelle litt om mine egne erfaringer ang. dette.

Jeg vil så absolutt råde deg til å fortelle jordmor om dine følelser før fødsel. Graviditet og fødsel bringer ofte slike opplevelser opp i overflaten igjen, og dette er jordmødre flest veldig flinke til å ta hensyn til ved fødsel.

Jeg tror dette er et tema som tas opp spesielt under jordmorutdanningen.

Jeg har selv noen vonde opplevelser bak meg, og har opplevd flashback's i fødesituasjonen. Heldigvis nevnte jeg det da jeg var inne med falsk alarm før første fødsel. Jordmor spurte om hun fikk lov til å skrive det ned i journalen min, slik at de som skulle ta meg imot kunne være obs på det og ta hensyn til det.

Jeg sa ja, og er veldig glad for det. På 3 av mine 4 fødsler har jeg hatt en og samme jordmor, og hun er veldig flink til å lede meg når jeg blir "fortapt" i angsten. Hun når frem, rett og slett. Den siste gangen jeg fødte hadde jeg faktisk ikke snev av denne altoppslukende angsten på noe tidspunkt.

Det var hele tiden klart for meg at jeg IKKE var i noen av mine overgrepssituasjoner, men at jeg faktisk fødte.

På et tidspunkt ble jeg "vanlig" redd. (Dvs. uten flashback eller forveksling med overgrepssituasjonen.) En verden av forskjell på "vanlig" frykt og skikkelig angst...

Jeg husker at jeg så på jordmor og sa "jeg er så redd", og at hun så meg dypt inni øynene og nikket som et signal på at hun hørte meg.

Dette er et av de fineste fødselsminnene jeg har. Jeg følte meg ikke alene, jordmor var der og var liksom sterk for meg. Og jeg fikk styrke fra dette øyeblikket. (Vanskelig å forklare...)

Det var så godt å bli forstått, på alle plan og å få hjelp til å ikke forsvinne ned i et hav av angst. For min del, var nettopp denne ikke-verbale kommunikasjonen det som hjalp meg.

Da jeg fikk disse "flasback"-ene var nettopp evnen til å kommunisere med omverdenen det som forsvant først.

Jeg oppfattet ikke så mye av det som skjedde, og klarte ikke å kommunisere med andre. Jeg følte det som et overgrep skjedde der og da.

Det at jordmor visste hva som foregikk inni hodet mitt, og klarte å høyt og tydelig si navnet mitt, få meg til å se på henne og "låse" blikket mitt mens hun fortalte at dette ville jeg klare. At det ikke var lenge igjen nå, og det og det skjedde med kroppen min akkurat nå, betød alt.

Det kan sammenlignes med å kave rundt i et stort, mørkt hav og holde på å drukne. Også er det noen som rekker deg en hånd og trekker deg opp.

Jeg synes du skal gi jordmor en sjanse til å hjelpe deg på denne måten dersom det blir nødvendig.

Noen steder har man også tilbud om hjelp under svangerskapet i tillegg. Tror det er på bl.a. Aker sykehus. Dersom du ringer overjordmor på ditt sykehus, kan du jo høre om det er mulig å få komme inn til samtale der f.eks.

Uansett, ikke gå og bær på dette alene. Snakk med noen!

Kanskje jordmoren du går til, vil vise seg fra en annen side dersom hun forstår litt mer om hvor sårbar du er akkurat nå?

Ellers kan du jo ta kontakt med andre, som sagt. Du er en av mange, mange, MANGE som har det sånn. Fødselsangst er et velkjent begrep i dag. Det er ingen som vil se rart på deg pga. dette, og det er mye hjelp å få når du først har fortalt litt om hva du strever med.

Lykke til :-)

Mvh en som nå venter sitt femte barn, nemlig

[Trine Endsjø, jordmor]

Svangerskapet er en fase av livet hvor gamle, smertefulle minner gjerne dukker opp igjen. Vi er enormt sårbare i denne fasen og dermed er det duket for gode muligheter til å beiarbeide gamle sår. Det er den positive siden ved at minnene aktualiseres i form av angst, sterke minner eller sanseopplevelser, som du beskriver. Den negative effekten av at slikt dukker opp, er at man kan få sterke psykiske problemer, som ikke lar seg avlede, hvis man ikke tar tyren ved hornene. Det hadde helt sikkert vært lurt å ta opp problemet med din jordmor, hvis det hadde vært slik at du hadde tillit til henne. Et alternativ er at du snakker med en lege du har tillit til. Du kan bli henvist til spesialist, f.eks. en psykolog. Det går også an å komme i kontakt med støtteforeningen for incest-offere, hvor du kan samtale med andre som er utsatt for overgrep.

Det konkrete som du forteller, at du føler deg avkledd/naken i enkelte situasjoner, sier sikkert mye om dine gamle følelser. Du ble avkledd i situasjoner hvor du ikke ønsket det. Kanskje føler du skam, noe som også er veldig vanlig blant overgrepsoffere. Jeg kan ikke være noen psykolog her, men jeg har vært borte i mange kvinner som får store problemer i svangerskapet p.g.a. tidligere overgrep. Dette har de kanskje klart å leve med/fortrenge i lange perioder. Når de blir gravide, føler de gjerne at de blir innhentet. Kanskje har det noe med at det vokser et lite barn inne i en uten at man har den helt store kontrollen. Uansett hva du føler eller hvor hardt du føler at det hemmer deg, synes jeg du skal ta det på alvor, og tenke på hvilket potensiale det ligger i denne sårbarheten. Hvis du ønsker det, kan du finne noe på biblioteket eller bokhandelene av fødselspsykolog Lisbeth Brudal. Hun har god innsikt i temaet og har skrevet flere gode bøker om det å gå gravid/bli foreldre. Det finnes også et senter for fødselspsykologi (tokologi) , som du kan kontakte pr.brev eller telefon (har dessverre ikke adresse).

[Gjest Pingo]

Jeg er litt sent ute med svaret mitt til deg, men håper at du allikevel får lest det.

Til kie - takk for et flott innlegg.

Jeg har hatt en fødsel hvor ingen kjente til min overgrepshistorie, og sverget etterpå for meg selv at hvis det noensinne ble flere barn, ja så skulle jeg la jordmor få vite om det på forhånd.

Det har jeg gjort denne gangen (er i 19.uke), og det var som å slå på Lyset. Jordmoren ble kjempeglad (litt galt ord, men allikevel...) for at jeg fortalte det, og legger et eget løp for oss i forhold til det.

Endelig er jeg i stand til å se fødselen i møte med annet enn angstøyne.

Og det - det er godt!!!!

Lykke til!