Psykiske lidelser.

[Gjest Mirandolina]

En av mine kompiser var innlagt på psykiatrisk i 1 år, og ifølge han var det flere av de som var der som var late og ikke giddet jobbe, og syntes det var behagelig å få alt på et fat.

Men dette gjelder selvsagt ikke alle, ikke flertallet heller.

En kan ikke forvente at folk skal se psykiske lidelser på lik linje med fysiske lidelser. Men psykiske lidelser vet en jo ikke om vedkommende lyver og kun er lat. En ser ikke problemet og da må en bare tro på vedkommende.

Når det gjelder det med å tenke at vedkommende "må jaggu skjerpe seg" så er det vel litt sannhet i det. Dersom en person har en fysisk lidelse som gjør at h*n ikke kan jobbe så forventer jeg at h*n gjør det som er mulig for å bli frisk/bedre. Det samme må en kunne forvente av psykisk syke.

Enig med mye du skriver her...men hvorfor skulle en person ville være på en psykiatrisk institusjon?

Late...?

Det er ikke gøy å være innlagt slik jeg ser det.

Men leste -veronika vil dø-

så jeg forstår hva du mener,noen "finner seg til rette" det,man har lov å være gal,det er fritt frem...sånn fungerer ikke samfunnet,der må man forholde seg til gitte normer.

[Gjest Mirandolina]

*smiler* til Mirandolina

*smiler tilbake* til a survivor,du er unik

Såg du skrev ast kroppen kan ordne opp selv,og det er jo sant også,men kan kroppen/sinnet ornde opp i alt selv?

Mener da f.eks diabetes eller schizofreni..på hvilken måte kan kroppen/sinnet ordne opp selv da?

Eller mente du mindre alvorlige saker..?

Bare lurer,åpen for forslag jeg

[Gjest Mirandolina]

Jeg har gjennom jobben min hatt mye med psykiatrien å gjøre, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen fordommer! Til det har jeg møtt alt for mange mennesker som på hver sin måte har vist meg hva det vil si å slite med psykiske problemer. Og jeg har fått sett at også innenfor psykiatrien snakker vi om mennesker med hver sin historie.

Så bra at du ikke har fordommer,vi trenger flere som deg

[Gjest Mirandolina]

Psykiske lidelser er sykdom, som rammer eller kan ramme de alle fleste tenker jeg. En fordom jeg har er at sikkerhetsposter er for "klin gærne folk", men det vet jeg da egentlig ikke noe om.

Enig,det kan ramme alle...

Og å bli "klin gal" kan også ramme alle...

[Gjest Mirandolina]

Psykiske lidelser er sykdom på lik linje med fysiske lidelser. Men, at enkelte har en vel lav terskel for å takle naturlig nedstemthet er vel hevet over enhver tvil. Enkelte av disse kan med fordel vurdere å "skjerpe seg". Alle opplever motgang, tristhet og nedstemthet fra tid til annen, det kommer mye an på hvordan du takler det.

Jeg tror ikke at de som har en lav terskel for å takle motgang,bare kan skjerpe seg.

Jeg tror også som du sier psykiske og fysiske lidelser er på lik linje,men ikke alle ser dette desverre.

[Gjest Mirandolina]

Dette er en sånn både/og greie.

Psykiske lidelser i seg selv er fullt ut sammenlignbart med fysiske lidelser.

Og som med fysiske lidelser, er det veldig personavhengig hvordan man takler en slik situasjon.

Men i motsetning til fysiske lidelser, er min erfaring/opplevelse at man i noe større grad se at mennesker med psykiske lidelser skaper seg en egen identitet i forhold til det å være psykisk syk.

Med konkret resultat at denne gruppen psykisk syke har liten eller ingen motivasjon til å sette iverk de tiltak og den egeninnsats som er nødvendig for å bli friske.

Man ser selvsagt at også en del med fysiske lidelser opptrer på samme måte; men etter noen år sitter jeg med et klart inntrykk av at dette er mer utbredt blant psykisk syke.

At det å være psykisk syk er en sentral del av et menneskes identitet og personlighet; som brukes som forsvar, krykke og sovepute.

Men liten motivasjon kan jo være en del av sykdomsbildet..

Og man kan jo bli fysisk syk av psykisk sykdom,og visa versa...

Kan ikke forstå at det er godt/et valg å bruke sykdom som sovepute,det er jo livet man går glipp av...og hvis man velger det er det trist.

[Gjest Mirandolina]

Klart jeg ikke ser ned på psykiske lidelser, men det hindrer meg ikke i å tenke at noen innimellom får se å skjerpe seg litt likevel.

Klart noen kan sikkert "skjerpe" seg...noen kan det..men det funker ikke for alle.

Og folk forteller ofte ikke om hvordan de har det,virkelig har det,det er ikke sånn man snakker om,tror heller man prøver å sjule det..

Men som alt annet er det jo individuelt

[Gjest Mirandolina]

Jeg kan til en viss grad tenke slik om både fysiske og psykiske lidelser. Jeg har jobbet i helsesektoren i flere år, og har møtt på alle slags typer mennesker.

Det er folk som gir opp og ønsker hjelp til stell, matlaging og alt mulig, fordi de mister funksjonen i den ene armen. Da tenker jeg at det er på tide å ta seg sammen, for dette mennesket har helt klart potensiale for å klare seg som alle andre i hverdagen, men innser ikke det selv. Jeg vil tro de færreste egentlig liker å måtte bli fulgt på do eller i dusjen, så om det er folk som helt klart kan klare dette selv, men bare litt backup, så tenker jeg at det bør de gjøre.

Vi treffer også på mange med psykiske lidelser av forskjellige sorter. Noen med angst burer seg helt inne i sin egen leilighet og gir opp. Jeg prater en del med dem, og noen av dem sier at de nok hadde turt å gå ut dersom de hadde med seg en person, men "huff", de orker ikke.

Eller deprimerte mennesker som har veldig lyst ut på verandaen i finværet, og akker og oi'er seg for at de ikke orker.

Jeg har selv hatt store psykiske problemer. JEG klarte å bli helt frisk etter årelang depresjon, med tre innleggelser i psykiatriske sykehus, et par akuttinnleggelser pga overdoser, samt mange år med psykologer og medisiner. Jeg nekter å tro at det ikke i det minste er et forbedringspotensiale i alle mennesker.

Bra skrevet

Og all ære til deg fordi du stod på og ikke gav opp,godt å høre solskinnshistorier,det må du fortelle dem du jobber med om,det kan virke motiverende,men det gjør du sikkert også

[Gjest Mirandolina]

Det kommer an på situasjonen. Enten en er fysisk eller psykisk syk så er det mye en kan gjøre selv for å få det bedre. Har en et vondt kne og veier 150, så kan en feks slanke seg for å belaste kneet mindre. Røyker en og har problemer med hoste og slim, så får en kutte røyken. En kan trene opp både muskulatur og psyke. Men ting tar tid. Folk i dag er alt for utålmodige, de skal ha en ferdig løsning på alt. Kan bli irritert på slike, enten det er fysisk eller psykisk grunn.

Enig,egeninnsatsen må nok være der for å få et resultat

enten det er fysisk eller psykisk.....

Men det virker som om noen bare ikke kommer videre,selv hvor hardt de prøver,hva med dem....er det derfor de gir opp...de har prøvd og prøvd..uten resultat.

[Gjest Samfunnskritiker]

Hei.

Igjen vil jeg nok komme med et innlegg, som ikke alltid faller i god jord.

Det gjelder om jeg ser psykiske lidselser på lik linje som med fysiske lidelser. DET GJØR JEG IKKE.

En fysisk sykdom, f. eks kreft, stoffskiftesykdommer, gallestein, blodforrgiftning, hjerneslag etc er jo sykdommer vi ser og som fysisk kan måles.

Psykiske lidelser derimot er jo egentlig, bare en rekke atferder- som er ramset opp, og satt i et nokså ulogisk system. Ingen konkrete funn(Nesten), er å finne innen de fleste psykiatriske diagnose systemet.

Jeg syns kanskje det er betebkelig at så mange "normalatferder", blir definert som sykdom. Bare denne defineringen, bidrar jo til at folk blir psykotiske, autistiske, deprimerte, shizofrene osv.

Jeg mener at variasjonen innen alle disse diagnosegruppene er så stor, at det kanskje blir feil å kategorisere og plassere folk i båser. Det viktigste tenker jeg, må være å få hjelp med den atferden som rent faktisk oppleves som problematisk for den det gjelder. Ergo trenger ikke psykiske lidelser være sykdom, på lik linje som med fysisk sykdom.

[Gjest Ferri]

Okey

Men jeg ser forskjell på et velment smil og et sleipt smil.

Kay, tror ikke jeg gjør det men, kansje neste år

[Gjest Mirandolina]

Hei.

Igjen vil jeg nok komme med et innlegg, som ikke alltid faller i god jord.

Det gjelder om jeg ser psykiske lidselser på lik linje som med fysiske lidelser. DET GJØR JEG IKKE.

En fysisk sykdom, f. eks kreft, stoffskiftesykdommer, gallestein, blodforrgiftning, hjerneslag etc er jo sykdommer vi ser og som fysisk kan måles.

Psykiske lidelser derimot er jo egentlig, bare en rekke atferder- som er ramset opp, og satt i et nokså ulogisk system. Ingen konkrete funn(Nesten), er å finne innen de fleste psykiatriske diagnose systemet.

Jeg syns kanskje det er betebkelig at så mange "normalatferder", blir definert som sykdom. Bare denne defineringen, bidrar jo til at folk blir psykotiske, autistiske, deprimerte, shizofrene osv.

Jeg mener at variasjonen innen alle disse diagnosegruppene er så stor, at det kanskje blir feil å kategorisere og plassere folk i båser. Det viktigste tenker jeg, må være å få hjelp med den atferden som rent faktisk oppleves som problematisk for den det gjelder. Ergo trenger ikke psykiske lidelser være sykdom, på lik linje som med fysisk sykdom.

Hei igjen!

Men forstår ikke helt...mener du fysiske sykdommer er realistiske,men at psykiske sykdommer ikke eksisterer?

Har tenkt tanken jeg også,alle er jo mere eller mindre "syke" psykisk...men....nei dette ble forvirrende.

Men er enig i at man kanskje ikke burde fokusere så mye på diagnoser...psykisk...men heller ta tak i symptomene.

[Gjest Calóni]

Bra skrevet

Og all ære til deg fordi du stod på og ikke gav opp,godt å høre solskinnshistorier,det må du fortelle dem du jobber med om,det kan virke motiverende,men det gjør du sikkert også

Jeg forteller ikke om det til noen av brukerne jeg jobber med. Det ville være uprofesjonelt, å skulle fortelle så mye om mitt eget privatliv. Brukere med psykiske lidelser er i fåtall i forhold til de andre brukerne vi har, og ikke overfor noen kan vi egentlig legge ut om mye privat. Jeg ville ikke likt det om min psykolog eller noen på psykehuset hadde fortalt meg om sine egne psykiske problemer heller.

Men gjennom mine opplevelser har jeg fått mange erfaringer som er nyttige å ta med seg, og jeg får god kontakt med de fleste av disse brukerne, og klarer å sette meg inn i deres situasjon, selv om jeg ikke kan si dem hvorfor.

Takk for svaret ditt, det er godt at noen synes det er bra å få høre om sånt, og ikke bare blir brydd

[Gjest Samfunnskritiker]

Hei igjen!

Men forstår ikke helt...mener du fysiske sykdommer er realistiske,men at psykiske sykdommer ikke eksisterer?

Har tenkt tanken jeg også,alle er jo mere eller mindre "syke" psykisk...men....nei dette ble forvirrende.

Men er enig i at man kanskje ikke burde fokusere så mye på diagnoser...psykisk...men heller ta tak i symptomene.

Psykisk sykdom eller lidelser er jo bare en rekke symtomer av atferdkategorier. Hva er angst? Om man har angst er man redd for alt? eller går det an å definere mer konkret?

I utgagspunktet er angst en helt vanlig og akseptert atferd. Du er med?

Vi er redd for edderkopper, fly, gå alene når det er mørkt, innvandrere eller hva det måtte være. Dette er en akseptert redsel.

Det er først når atferden å være redd for edderkopper, går utover hverdagen og hverdagslige utfordringer at denne angsten blir et problem. Fortsatt med?

Hvorfor ikke ta utgangspunkt i den atferden som gjør hverdagen problematisk?

Istedet for å si; hun har angst, sliter med psyken, tørr ingen ting- så kan vi være mer atferdsspesifikke i måten vi omtaler sykdommen på. F.eks i stedet for angst, så kan vi si un har edderkopp forbi, eller fikser ikke være i store folkemengder.

På denne måten sykliggjør vi ikke atferd som er normal, vi plasserer ikke folk i båser og vi viser omverden at det er akseptabelt og greit å føle vanlige, normale følelser- også når de blir problematiske.

[Gjest Mirandolina]

Jeg forteller ikke om det til noen av brukerne jeg jobber med. Det ville være uprofesjonelt, å skulle fortelle så mye om mitt eget privatliv. Brukere med psykiske lidelser er i fåtall i forhold til de andre brukerne vi har, og ikke overfor noen kan vi egentlig legge ut om mye privat. Jeg ville ikke likt det om min psykolog eller noen på psykehuset hadde fortalt meg om sine egne psykiske problemer heller.

Men gjennom mine opplevelser har jeg fått mange erfaringer som er nyttige å ta med seg, og jeg får god kontakt med de fleste av disse brukerne, og klarer å sette meg inn i deres situasjon, selv om jeg ikke kan si dem hvorfor.

Takk for svaret ditt, det er godt at noen synes det er bra å få høre om sånt, og ikke bare blir brydd

Bra du bruker dine erfaringer på en posetiv måte

Er en "pasient" selv,og de behandlerene jeg har fått mest tillit til er de som har opplevd litt selv,de har også fortalt meg om dette.

Det ser jeg som en tillitsærklæring,det har vært godt for meg iallefall,men forstår at det kan være belastende for noen.

Men det er godt å høre at de også er mennesker på en måte,og ikke roboter

Men man kan jo tenke seg til ting selv også,alle har jo problemer på et eller annet plan.

[Gjest Mirandolina]

Psykisk sykdom eller lidelser er jo bare en rekke symtomer av atferdkategorier. Hva er angst? Om man har angst er man redd for alt? eller går det an å definere mer konkret?

I utgagspunktet er angst en helt vanlig og akseptert atferd. Du er med?

Vi er redd for edderkopper, fly, gå alene når det er mørkt, innvandrere eller hva det måtte være. Dette er en akseptert redsel.

Det er først når atferden å være redd for edderkopper, går utover hverdagen og hverdagslige utfordringer at denne angsten blir et problem. Fortsatt med?

Hvorfor ikke ta utgangspunkt i den atferden som gjør hverdagen problematisk?

Istedet for å si; hun har angst, sliter med psyken, tørr ingen ting- så kan vi være mer atferdsspesifikke i måten vi omtaler sykdommen på. F.eks i stedet for angst, så kan vi si un har edderkopp forbi, eller fikser ikke være i store folkemengder.

På denne måten sykliggjør vi ikke atferd som er normal, vi plasserer ikke folk i båser og vi viser omverden at det er akseptabelt og greit å føle vanlige, normale følelser- også når de blir problematiske.

Okey,forstod det bedre nå,er forsåvidt enig med deg i det,at man godt kan være mere konkret istedenfor å sykeligjøre alt.

Men det er jo så mange diagnoser,så mange kriterier for ditt og datt...

[Hawkwind]

Men liten motivasjon kan jo være en del av sykdomsbildet..

Og man kan jo bli fysisk syk av psykisk sykdom,og visa versa...

Kan ikke forstå at det er godt/et valg å bruke sykdom som sovepute,det er jo livet man går glipp av...og hvis man velger det er det trist.

Liten motivasjon kan være en del av sykdomsbildet ja; men det er måten man takler det på som blir en greie.

Det er de som gjør et forsøk på å utvide grensene sykdommen setter for dem (selv om de er tvilende til at det har en virkning), og det er de som selv med veldig god støtte aldri tester grensene (fordi de er jo syke).

I disse tilfellene er det til syvende og sist holdninger det er snakk om.

Og tross alt - langt de fleste av oss vil få nok motivasjon til å kjempe bare ved vissheten om at det er hva man må gjøre for å kunne bli frisk.

Men det er en god del som finner det langt mer behagelig for dem selv å bli værende i en situasjon som syke.

Om ikke annet så er det trygt, forutsigbart - og gir svært gode muligheter for å kunne fraskrive seg ansvaret for eget liv.

[Gjest Calóni]

Bra du bruker dine erfaringer på en posetiv måte

Er en "pasient" selv,og de behandlerene jeg har fått mest tillit til er de som har opplevd litt selv,de har også fortalt meg om dette.

Det ser jeg som en tillitsærklæring,det har vært godt for meg iallefall,men forstår at det kan være belastende for noen.

Men det er godt å høre at de også er mennesker på en måte,og ikke roboter

Men man kan jo tenke seg til ting selv også,alle har jo problemer på et eller annet plan.

Jeg er ikke åpen om mine tidligere problemer overfor hverken kollegaer eller andre, så om de plutselig skulle begynne å høre det fra brukerne, så ville det blitt litt galt

Det hadde kanskje vært annerledes om jeg hadde jobbet kun med psykiatriske pasienter. Nå jobber jeg i hjemmetjenesten, og besøkene vi har hos disse er kun korte tilsyn/støttesamtaler, og det kan gå et par uker mellom hver gang jeg ser den enkelte. Det blir vanskelig å skulle skape noe veldig til tillitsforhold da.

Men det er greit å høre fra deg, at du synes det har vært fint å høre om behandlerens erfaringer, da kan jeg jo ta det til etterretning.

Men det -er- litt vanskelig for meg når de ringer fra psykehuset jeg har vært innlagt for å diskutere en av brukerne mine. Er han bruker, eller er han medpasient, må jeg ofte spørre meg selv om.

[Gjest Mirandolina]

Liten motivasjon kan være en del av sykdomsbildet ja; men det er måten man takler det på som blir en greie.

Det er de som gjør et forsøk på å utvide grensene sykdommen setter for dem (selv om de er tvilende til at det har en virkning), og det er de som selv med veldig god støtte aldri tester grensene (fordi de er jo syke).

I disse tilfellene er det til syvende og sist holdninger det er snakk om.

Og tross alt - langt de fleste av oss vil få nok motivasjon til å kjempe bare ved vissheten om at det er hva man må gjøre for å kunne bli frisk.

Men det er en god del som finner det langt mer behagelig for dem selv å bli værende i en situasjon som syke.

Om ikke annet så er det trygt, forutsigbart - og gir svært gode muligheter for å kunne fraskrive seg ansvaret for eget liv.

Ja,det er vel sant det,men hvilket liv blir det...

Men da er det vel et valg da,å ha en slik "behagelig" situasjon.

[Gjest Mirandolina]

Jeg er ikke åpen om mine tidligere problemer overfor hverken kollegaer eller andre, så om de plutselig skulle begynne å høre det fra brukerne, så ville det blitt litt galt

Det hadde kanskje vært annerledes om jeg hadde jobbet kun med psykiatriske pasienter. Nå jobber jeg i hjemmetjenesten, og besøkene vi har hos disse er kun korte tilsyn/støttesamtaler, og det kan gå et par uker mellom hver gang jeg ser den enkelte. Det blir vanskelig å skulle skape noe veldig til tillitsforhold da.

Men det er greit å høre fra deg, at du synes det har vært fint å høre om behandlerens erfaringer, da kan jeg jo ta det til etterretning.

Men det -er- litt vanskelig for meg når de ringer fra psykehuset jeg har vært innlagt for å diskutere en av brukerne mine. Er han bruker, eller er han medpasient, må jeg ofte spørre meg selv om.

Det siste du nevte der blir jo en vanskelig situasjon ja..medpasient eller pasient,kan ikke alle være medmennesker...?

Selv psykologer/leger blir innlagt på modum bad f.eks for behandling,det er ikke et nederlag å få en psykisk lidelse,det kan skje den beste.

Og din historie var jo oppløftende

Du høres ut som en god person som gjør en god jobb,det må du fortsette med

Og det at du tar til deg ting som pasienter sier/skriver,viser at du er en av dem som virkelig bryr seg.

Det er tross alt pasienten selv som vet hva som er bra for dem,og det har jo du vært så "heldig" å få erfare selv.