Til a survivor. - Å takle urett.

[Gjest Morsk]

Juklerød brukte resten av livet sitt på å forsøke å få psykiatrien til å innrømme at de hadde begått en feil samt å få legene til å skrive en attest på at han var frisk. Dette prosjektet var så viktig for ham at det overskygget alle andre ting i hans liv - og han var totalt uvillig til å se at han kanskje snarere ødela for andre psykiatriske pasienter enn hjalp dem ved sin kamp.

Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Survivers prosjekt blir for meg tilsvarende destruktivt - primært for ham selv og men også for andre psykiatriske pasienter.

Det er ingen tvil om at det begås både feil som kan oppleves som overgrep i psykiatrien, akkurat som i resten av helsevesenet. Det er allikevel slik at manglende behandlingsressurser er et mye større problem enn denne type feil.

Dersom man kun kan se en situasjon ut i fra sitt eget perspektiv, er man sjelden noen god talsmann for en gruppe.

Sitat: Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Det er vanskelig å si. Husk at norsk psykiatri var noe hel annet i 1971 enn det er i dag, hva vedgår åpenhet, synet pa relasjonen pasient/behandler, bruken av tvang osv osv.

Denne vitenskapen har gått fremover og endret seg som alle andre og man skal ikke se bort i fra at Juklerød bidro til å riste litt i et system som trengte å bli nettopp det.

[PieLill]

Tja, jeg vet ikke inn under hvilken kategori jeg vil plassere dem som fremsetter meninger omkring temaer som de ikke selv engang opplever at de har kunnskaper om

Jeg tror nok, uten selv å ha nok kunnskap om temaet, at den godeste Juklerød var såpass hardt kjørt gjennom det han hadde opplevd i livet sitt, at han falt til en sånn ro der han gjorde, som han ikke ville kunne opplevd andre steder.

Etter det jeg erindrer, så nektet han jo også utskrivning, han ville jo altså være frivillig innlagt. Men sykehuset nektet ham det. Så slik sett innså han jo selv at han hadde et sykelig problem. Men sykehuset så det ikke.

Tja.

Det jeg vet om Juklerød er kort fortalt at han opplevde urett i psykiatrien og at han brukte resten av livet på å bekjempe denne uretten. Kampen hans inkluderte å i flere bo i telt el.lignende utenfor Gaustad Sykehus.

Men jeg har ikke i detalj studert alle hendelser i den grad at jeg føler meg berettiget til å mene noe om hvem som hadde rett og tok feil ved en hver anledning. Lang mindre uttale meg om sant eller usant.

Men jeg vet nok om hva som skjedde og hva han gjorde til å vite at den prisen han betalte ikke er en pris jeg ville betalt. Om han syntes det var verdt det, vet jeg ingen ting om.

mvh

[Gjest a survivor]

Juklerød brukte resten av livet sitt på å forsøke å få psykiatrien til å innrømme at de hadde begått en feil samt å få legene til å skrive en attest på at han var frisk. Dette prosjektet var så viktig for ham at det overskygget alle andre ting i hans liv - og han var totalt uvillig til å se at han kanskje snarere ødela for andre psykiatriske pasienter enn hjalp dem ved sin kamp.

Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Survivers prosjekt blir for meg tilsvarende destruktivt - primært for ham selv og men også for andre psykiatriske pasienter.

Det er ingen tvil om at det begås både feil som kan oppleves som overgrep i psykiatrien, akkurat som i resten av helsevesenet. Det er allikevel slik at manglende behandlingsressurser er et mye større problem enn denne type feil.

Dersom man kun kan se en situasjon ut i fra sitt eget perspektiv, er man sjelden noen god talsmann for en gruppe.

Jeg kommenterer egentlig ikke slike utsagn.

Men jeg skal likevel tillate meg å si at mye av det jeg har skrevet er moderert og mer nyansert enn det trengte å være dersom jeg kun tenkte på min egen situasjon, nettopp fordi jeg også har i tankene mennesker som har nytte av tvangsbruk og medikamenter.

[Gjest a survivor]

Tja.

Det jeg vet om Juklerød er kort fortalt at han opplevde urett i psykiatrien og at han brukte resten av livet på å bekjempe denne uretten. Kampen hans inkluderte å i flere bo i telt el.lignende utenfor Gaustad Sykehus.

Men jeg har ikke i detalj studert alle hendelser i den grad at jeg føler meg berettiget til å mene noe om hvem som hadde rett og tok feil ved en hver anledning. Lang mindre uttale meg om sant eller usant.

Men jeg vet nok om hva som skjedde og hva han gjorde til å vite at den prisen han betalte ikke er en pris jeg ville betalt. Om han syntes det var verdt det, vet jeg ingen ting om.

mvh

Da kan vi vel egentlig konkludere med at ingen av oss to har nok kunnskaper til å kunne mene noe minneverdig om hans situasjon ;-)

[frosken]

Sitat: Slik jeg ser det førte Juklerødsaken med seg økte fordommer og angst i forhold til psykiatrisk behandling/psykiatriske sykehus.

Det er vanskelig å si. Husk at norsk psykiatri var noe hel annet i 1971 enn det er i dag, hva vedgår åpenhet, synet pa relasjonen pasient/behandler, bruken av tvang osv osv.

Denne vitenskapen har gått fremover og endret seg som alle andre og man skal ikke se bort i fra at Juklerød bidro til å riste litt i et system som trengte å bli nettopp det.

Juklerød sin protestaksjon foregikk vel stort sett fra 1985 og utover, og på det tidspunktet hadde psykiatrien allerede gjennomgått store endringer i forhold til det systemet han kritiserte.

Det begynner å bli en stund siden Juklerød-striden nå, men slik jeg husker det så fremførte han svært få prinsipielle synspunkter. Derimot kvernet han om og om igjen på de sammen tingene og fremførte en mengde personangrep i forhold til de personene som hadde behandlet ham. Etter min mening var Juklerød i sin fulle rett til å protestere over behandling han var blitt utsatt for, men jeg kan ikke se at hans protestaksjon medførte noe positivt for psykiatriske pasienter generelt sett.

[frosken]

Jeg kommenterer egentlig ikke slike utsagn.

Men jeg skal likevel tillate meg å si at mye av det jeg har skrevet er moderert og mer nyansert enn det trengte å være dersom jeg kun tenkte på min egen situasjon, nettopp fordi jeg også har i tankene mennesker som har nytte av tvangsbruk og medikamenter.

De nyansene som måtte være tilstede drukner fullstendig i forhold til resten.

[PieLill]

Da kan vi vel egentlig konkludere med at ingen av oss to har nok kunnskaper til å kunne mene noe minneverdig om hans situasjon ;-)

Jeg vet nok til å vite at _jeg_ ikke hadde orket å parkere livet mitt på den måten og vie det til å bekjempe en urett begått mot meg. Og jeg hadde definitivt ikke orket å bo i telt utenfor et sykehus.

Så når raseri og forbitrelse sniker seg på, hva det nå måtte gjelde, er faktisk Juklerødsaken noe av det jeg tenker på for å gi meg selv det nødvendig sparket i ræva for å finne noe annet å dytte inn i tanker og følelser. Den veien han valgte vil ikke jeg gå. Ikke på noen som helst måte.

Så å kjempe for egen rettferdighet er kun kortsiktige og sterkt avgrensede prosjekter for meg.

mvh

[frosken]

Jeg vet nok til å vite at _jeg_ ikke hadde orket å parkere livet mitt på den måten og vie det til å bekjempe en urett begått mot meg. Og jeg hadde definitivt ikke orket å bo i telt utenfor et sykehus.

Så når raseri og forbitrelse sniker seg på, hva det nå måtte gjelde, er faktisk Juklerødsaken noe av det jeg tenker på for å gi meg selv det nødvendig sparket i ræva for å finne noe annet å dytte inn i tanker og følelser. Den veien han valgte vil ikke jeg gå. Ikke på noen som helst måte.

Så å kjempe for egen rettferdighet er kun kortsiktige og sterkt avgrensede prosjekter for meg.

mvh

På den måten er jeg enig i at Juklerødsaken har vært nyttig for andre:-)

[Gjest a survivor]

Dette innlegget ble nok litt for langt for meg. Håper du bærer over med det. Men jeg skummet gjennom og bet meg merke i dette.

"Det jeg tror dere misforstår litt på... det er at dere tror at jeg ville fått en "normalt" liv... at jeg villle oppdaget gledene i livet.. dersom jeg hadde tatt en viljesbeslutning og å aldri mer skrive om psykiatri og dets påvirkning på meg...."

Jeg tror ikke at du ville fått et "normalt" liv, hva nå det enn måtte være, om du fullstendig sluttet å skrive og snakke om dette. Jeg tror ikke at konsekvensene av det du har opplevd automatisk ville forsvunnet. Jeg tror heller ikke det er realistisk å snakke om _aldri_ nevne om i en slik sammenheng.

Men jeg tror du ville fått det _bedre_ om du kraftig begrenset intensiteten, hyppigheten og ikke minst tiden du brukte på dette. Du ville da ha mer tid og krefter til å erfare hyggelige sider ved livet også. Over tid vil de hyggelige erfaringene kunne sette livet totalt i et triveligere perspektiv. Og behovet for å utbrodere det som skjedde vil bli mindre. Vi kan mate og vi kan sulte ut følelser og minner.

Når fattigmann er sint får stuedøra smellen. Når andre slår i stykker viktige biter i livet vårt og nekter for at de har gjort noe galt, kan følelsen av maktesløshet bli nesten verre enn selve hendelsen. Det er da fristende å nekte og være glad. Å nekte å gå videre med livet sitt. For å markere at dette går da bare ikke an. For på en eller annen måte må det bli synlig.

Problemet er at man kan være sint, skrive og skrive, argumentere, slite seg ut, men de som startet problemene bryr seg likevel ikke katta. Man ilegger sin "overgriper" en bot man betaler selv.

Jeg kaller også passiv motstand for kamp. Jeg kaller alle innlegg du skriver her for å få aksept for ditt syn for kamp. Så vi legger nok ulike ting i dette.

Du kan ikke gjøre noe bare fordi en eller annen dust som meg her på DOL mener du bør gjøre det.

Men jeg hadde inderlig unnet deg å greie å legge disse tingene til side lenge nok til at bedre ting kunne få anledning til å få plass livet ditt.

mvh

Jeg gjør jo nettopp disse tingene. Intensitet, hyppighet og tid, det varierer med tiden i løpet av disse sju årene. Og jeg påpeker at det følelsesmessig går nedover. Bare det at jeg ikke blir frustrert etter ditt innlegg viser dette

Det at jeg bruker mer tid på dette, vel, det er ikke nødvendigvis negativt. Og med passivitet, så mener jeg nok noe annet enn du tror. Med det mener jeg at følelsene produserer det som jeg velger å slippe ut. Det jeg slipper ut er ikke noe jeg sitter å funderer på, selve innholdet altså. Ordene bare kommer av seg selv.

Og - ingen er duster Heller ikke du eller noen andre er duster Ingen er duster Alle er vi like og unike mennesker.

Og - jeg skriver ikke alt jeg gjør for å rettferdiggjøre noe, eller for å få aksept for noe.

Jeg skriver det jeg gjør, fordi ordene vil ut. Vanskeligere er det ikke

Ordene kommer til meg. Det er ikke meg som skaper ordene. See the difference?

Og heldigvis så merker at følelsene avtar.

Og - en ting skal du vite, at det er nettopp gjennom slike skriverier som dette, når folk kommer meg i møte, selv på et slikt plan som dette.

En slik dialog veier opp for mange andres kortvarige uttalser, som egentig sikkert ikke annet enn fortvilte måter de forsøker å hjelpe meg på, eller også direkte uttrykk for at de misliker meg eller det jeg skriver.

Så: Tusen tusen takk for at du ser meg!

Ønsker deg alt riktig godt!

Og husk som jeg skrev tidligere:

"Veien går ikke alltid helt der som andre observerer at man går.

Dette er også er et av psykiatriens grunnleggende problemer, nemlig at man setter nærmest likhetstegn mellom det man observerer av adferd hos en person, og personens indre psykiske tilstand.

Men ofte kan det være en tidsforsinkelse inni bildet her.

For når en tsunami bryter ut av havets overflate, så er det slik at det da for lengst har blitt stille på havets bunn."

[PieLill]

På den måten er jeg enig i at Juklerødsaken har vært nyttig for andre:-)

Få ting er som å speile seg i ytterligheten av sine egne holdninger og handlinger...

;-)

mvh

[Gjest a survivor]

Få ting er som å speile seg i ytterligheten av sine egne holdninger og handlinger...

;-)

mvh

Man glemmer da vil det si å bli fullstendig parkert og utkjørt.

[PieLill]

Man glemmer da vil det si å bli fullstendig parkert og utkjørt.

Det er når man er fullstenig parkert og utkjørt man trenger solide påminnelser om hva man vil og ikke vil her i livet.

For meg er det nyttig for å gi meg selv noen nogen lunde absolutte grenser i situasjoner sårbare situasjoner der jeg fort kan trå alvorlig feil.

mvh

[Gjest a survivor]

De nyansene som måtte være tilstede drukner fullstendig i forhold til resten.

Takk for informasjon. Men det er likevel viktig å påpeke disse nyansene, og så er det også viktig å påpeke at jeg ikke fremfører noe prosjekt her på DOL. Alle må vel snart forstå at det er mitt utløp for følelser.

Jeg er ikke istand til å utføre noe "prosjekt" før følelsene er redusert til et normalnivå, det vil si, den dagen jeg kan prate om psykiatri på lik linje med hvordan jeg omtaler eksempelvis EU, landbrukspolitikk, samferdsel, næringspolitikk, sosialpolitikk, etc.

Men dit har jeg altså ikke kommet ennå, fordi jeg fortsatt altfor lett lar meg styre av uønskede følelsene. Men jeg er på rett vei. Håper jeg iallefall.

Dersom bare min slitenhet vil gi seg, og det begynner jeg å få tro på. Det handler kanskje om tid.

Og det hele skyldes i bunn og grunn i all hovedsak at Stortinget gav meg et pusterom, gjennom at de bad Regjeringen om å utrede opphevelse av psykisk helsevernslovens behandlingskriterium. Det betyr langt fra at det vil bli opphevet. Men saken vil bli belyst fra mange sider på en strukturert måte. Og det er jo nettopp dette jeg har etterlyst, for jeg vet så lite om hvordan andre reagerer på tvang.

Og når det er sagt, når Stortinget ber om dette, så gjør de ikke det pga at jeg har vært alene om å fremsi mitt syn på tvang.

Sannsynligvis er det fortsatt slik i et demokrati at flere enn en person må til for å påvirke en hel stortingskomite til å gå til et slikt skritt.

Men du har rett, mine nyanser drukner i alt det andre jeg skriver om min egen situasjon her, og iallefall på DOL stemmer dette.

Men det skyldes altså som jeg sa innledningsvis, at jeg fortsatt har en for stor grad av følelser, selv om denne graden er avtakende.

Takk for din kommentar.

[Adriana]

Kan du kort fortelle om Juklerøds psykiatriske historie, og hva hans kritikk gikk på deretter?

"Alle" kjenner vi jo Juklerød-navnet, men jeg har av ulike årsaker ikke dybdekunnskaper om hans sak, bortsett fra at jeg har lest i en avisartikkel og i en annen udokumenert internettartikkel at han brukte masse energi på en skolesak i Telemark, der han bodde, og at han ble tvangsinnlagt/tvangsmedisinert i tre år, og at han slo opp telt på Gaustad deretter, og fremførte sin "sak" på ulike måter derfra. Men hva som var innholdet i hans år i psykiatrien, og i hans kritikk deretter, har jeg ikke kommet så langt at jeg har fått klarhet i.

Jeg har funnet nok info til å skrive ned "litt" (det ble ganske mye) om Juklerøds liv, fra han ble innlagt og til han døde:

Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Juklerød ble i 1968 valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han mange lovbrudd fra myndighetenes side.

Det var kona og den eldste sønnen til Juklerød som dro til distriktslegen (som visstnok hadde alkoholproblemer)og fikk han til å tvangsinnlegge Juklerød. Det skjedde etter at han og kona hadde hatt en konflikt der han mente at kona maste for mye på han da han var sliten pga. skolesaken og fordi han bygget et nytt hus. Derfor løftet han henne opp og satte henne på trappa utenfor.

Da han kom til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard som anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Han fikk sterke kramper og lammelser, men gikk på disse medisinene til han ble utskrevet fra Gaustad sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv følte seg i elendig form, men kom seg tilbake i jobben sin som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg (som drev med noe sprengegreier). Der var de i utgangspunktet fornøyde med han, men politiet fikk de til å sparke Juklerød.

8. mars 1974 dro han for å treffe datteren sin for første gang på to og et halvt år. Han hadde med seg tegnesaker, frukt og smør. Han hadde selv sagt fra at han skulle komme, og da han kom frem til huset sitt ble han møtt av to lensmannsbetjenter. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, bestående av 43 svært sinnslidende. Denne gangen fikk han diagnosen "paranoia kverulantis". Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Han ble slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende - uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid.

27. mars 1985 ble Juklerød skrevet ut fra Gaustad, selv om han nektet å la seg utskrive før diagnosen "sykelig kverulant" var fjernet. Mange mente det var merkelig at sykehuset kunne skrive ut en mann som de selv mente var "farlig sinnssyk". Juklerød selv mente at en farlig mann ikke hadde noe utenfor gjerdet på sykehuset å gjøre. De nektet likevel å fjerne noen diagnose fra Juklerød og ba politiet om å hente han, men de mente at dette ikke var noen jobb for politiet fordi han ble regnet som strafferettslig utilregnelig. Da ansatte Gaustad to politifolk som skulle passe på at Juklerød ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring (etter ca. 7 uker uten mat, ser det ut til) fikk han 21. mai 1985 et blødende magesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod, men legene på Gaustad nektet å hjelpe han. Han var bevisstløs da han ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet sykehus (Trondheim) og innlagt der for at sakkyndige skulle komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden.

Kommisjonen konkluderte med at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Det tok nesten ett år før kommisjonen presenterte erklæringen, og Juklerød ble i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Juklerød ble likevel kjempeglad for å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser (så sånn sett vant han jo litt). Problemet var bare at den rettsmedisinske kommisjonen avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom». Denne vurderingen ble godkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Mange mente at motivet for at de forandret synspunkt var å redde skinnet til overlege Nils Adolf Retterstøl og resten av Gaustad.

Juklerød bodde lenge i telt utenfor Gaustad sykehus. Sykehusets ledelse prøvde å få han bort og de måtte ansette en politimann som sørget for at Juklerød ikke kom seg inn. De tok fra han seng, telt, briller og flere av de andre eiendelene hans. Til slutt ga sykehuset han en brakke der han bodde til sin død (i 1996 tror jeg?). Han gikk også rettens vei for å få innsyn i sin egen journal, noe han fikk på begynnelsen av 90-tallet

Høsten 1995 innrømmet de sentrale skolemyndigheter å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater og demonstrasjon mot psykiatrien bidro til å undergrave tilliten til behandlingsopplegget.

I 2005 ble det faktisk plassert ut en byste av Juklerød på Gaustad!

Det er ikke sikkert at han har hatt så mye positivt å si for andre psykiatriske pasienter, men han vil i det minste bli husket da ;-)

[Gjest a survivor]

Det er når man er fullstenig parkert og utkjørt man trenger solide påminnelser om hva man vil og ikke vil her i livet.

For meg er det nyttig for å gi meg selv noen nogen lunde absolutte grenser i situasjoner sårbare situasjoner der jeg fort kan trå alvorlig feil.

mvh

Påminnelser som det gode livet der ute er viktig ja. Det kan være med på å gi en håp om at ens tilstand ikke trenger å vedvare livet ut.

Og jeg har også absolutte grenser, uten at jeg skal utdype dem her. Noen av dem har jeg hatt hele livet, andre har tilkommet underveis i denne prosessen. De har nok vært viktige i disse årene ja.

Tusen takk for det du skriver, selv om jeg ikke gir det min tilslutning alltid, så er det veldig nyttig å få andres tanker å bryne seg på

Selv om jeg nok tror at eksempelets makt er det beste å fremsi, altså fortelle om ens eget liv, sånn at vi kan lære av hverandres liv, i stedet for å forsøke å gå inn i observasjoner av andres liv og laget et "opplegg" rundt det.

Tusen takk for din innsats for meg idag!

[Gjest a survivor]

Jeg har funnet nok info til å skrive ned "litt" (det ble ganske mye) om Juklerøds liv, fra han ble innlagt og til han døde:

Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Juklerød ble i 1968 valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han mange lovbrudd fra myndighetenes side.

Det var kona og den eldste sønnen til Juklerød som dro til distriktslegen (som visstnok hadde alkoholproblemer)og fikk han til å tvangsinnlegge Juklerød. Det skjedde etter at han og kona hadde hatt en konflikt der han mente at kona maste for mye på han da han var sliten pga. skolesaken og fordi han bygget et nytt hus. Derfor løftet han henne opp og satte henne på trappa utenfor.

Da han kom til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard som anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Han fikk sterke kramper og lammelser, men gikk på disse medisinene til han ble utskrevet fra Gaustad sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv følte seg i elendig form, men kom seg tilbake i jobben sin som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg (som drev med noe sprengegreier). Der var de i utgangspunktet fornøyde med han, men politiet fikk de til å sparke Juklerød.

8. mars 1974 dro han for å treffe datteren sin for første gang på to og et halvt år. Han hadde med seg tegnesaker, frukt og smør. Han hadde selv sagt fra at han skulle komme, og da han kom frem til huset sitt ble han møtt av to lensmannsbetjenter. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, bestående av 43 svært sinnslidende. Denne gangen fikk han diagnosen "paranoia kverulantis". Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Han ble slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende - uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid.

27. mars 1985 ble Juklerød skrevet ut fra Gaustad, selv om han nektet å la seg utskrive før diagnosen "sykelig kverulant" var fjernet. Mange mente det var merkelig at sykehuset kunne skrive ut en mann som de selv mente var "farlig sinnssyk". Juklerød selv mente at en farlig mann ikke hadde noe utenfor gjerdet på sykehuset å gjøre. De nektet likevel å fjerne noen diagnose fra Juklerød og ba politiet om å hente han, men de mente at dette ikke var noen jobb for politiet fordi han ble regnet som strafferettslig utilregnelig. Da ansatte Gaustad to politifolk som skulle passe på at Juklerød ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring (etter ca. 7 uker uten mat, ser det ut til) fikk han 21. mai 1985 et blødende magesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod, men legene på Gaustad nektet å hjelpe han. Han var bevisstløs da han ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet sykehus (Trondheim) og innlagt der for at sakkyndige skulle komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden.

Kommisjonen konkluderte med at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Det tok nesten ett år før kommisjonen presenterte erklæringen, og Juklerød ble i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Juklerød ble likevel kjempeglad for å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser (så sånn sett vant han jo litt). Problemet var bare at den rettsmedisinske kommisjonen avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom». Denne vurderingen ble godkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Mange mente at motivet for at de forandret synspunkt var å redde skinnet til overlege Nils Adolf Retterstøl og resten av Gaustad.

Juklerød bodde lenge i telt utenfor Gaustad sykehus. Sykehusets ledelse prøvde å få han bort og de måtte ansette en politimann som sørget for at Juklerød ikke kom seg inn. De tok fra han seng, telt, briller og flere av de andre eiendelene hans. Til slutt ga sykehuset han en brakke der han bodde til sin død (i 1996 tror jeg?). Han gikk også rettens vei for å få innsyn i sin egen journal, noe han fikk på begynnelsen av 90-tallet

Høsten 1995 innrømmet de sentrale skolemyndigheter å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater og demonstrasjon mot psykiatrien bidro til å undergrave tilliten til behandlingsopplegget.

I 2005 ble det faktisk plassert ut en byste av Juklerød på Gaustad!

Det er ikke sikkert at han har hatt så mye positivt å si for andre psykiatriske pasienter, men han vil i det minste bli husket da ;-)

Tusen takk for informasjon. Dette var en meget sterk historie om en manns liv fra 1968 til 1996, uansett om det som skjedde var "rett" eller ei. Meget sterk historie, på mange måter!

Jeg har et spørsmål: Den andre innleggelsen foregikk i mer enn 1100 døgn, det må jo bli i omtrent tre år, fra 1974 til 1977.

Så skriver du i neste avsnitt om en utskrivelse i 1985, hvor han nektet utskriving.

Hva skjedde fra 1977 til 1985? Bodde han i telt i denne perioden også, eller ble han innlagt kort tid etter utskrivning i 1977? Det manglet sju viktige år her...

For øvrig synes jeg at det er oppsiktsvekkende hvis ledelsen ved Gaustad nå tillater en byste av Juklerød på Gaustad.... Betyr det at ledelsen nå har endret "politikk" i sitt syn på det Juklerød stod for, slik at de er kommet på linje med den første kommisjonen fra Reitgjerdert i 1986, var det vel...?

[PieLill]

Jeg har funnet nok info til å skrive ned "litt" (det ble ganske mye) om Juklerøds liv, fra han ble innlagt og til han døde:

Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Juklerød ble i 1968 valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han mange lovbrudd fra myndighetenes side.

Det var kona og den eldste sønnen til Juklerød som dro til distriktslegen (som visstnok hadde alkoholproblemer)og fikk han til å tvangsinnlegge Juklerød. Det skjedde etter at han og kona hadde hatt en konflikt der han mente at kona maste for mye på han da han var sliten pga. skolesaken og fordi han bygget et nytt hus. Derfor løftet han henne opp og satte henne på trappa utenfor.

Da han kom til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard som anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Han fikk sterke kramper og lammelser, men gikk på disse medisinene til han ble utskrevet fra Gaustad sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv følte seg i elendig form, men kom seg tilbake i jobben sin som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg (som drev med noe sprengegreier). Der var de i utgangspunktet fornøyde med han, men politiet fikk de til å sparke Juklerød.

8. mars 1974 dro han for å treffe datteren sin for første gang på to og et halvt år. Han hadde med seg tegnesaker, frukt og smør. Han hadde selv sagt fra at han skulle komme, og da han kom frem til huset sitt ble han møtt av to lensmannsbetjenter. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, bestående av 43 svært sinnslidende. Denne gangen fikk han diagnosen "paranoia kverulantis". Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Han ble slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende - uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid.

27. mars 1985 ble Juklerød skrevet ut fra Gaustad, selv om han nektet å la seg utskrive før diagnosen "sykelig kverulant" var fjernet. Mange mente det var merkelig at sykehuset kunne skrive ut en mann som de selv mente var "farlig sinnssyk". Juklerød selv mente at en farlig mann ikke hadde noe utenfor gjerdet på sykehuset å gjøre. De nektet likevel å fjerne noen diagnose fra Juklerød og ba politiet om å hente han, men de mente at dette ikke var noen jobb for politiet fordi han ble regnet som strafferettslig utilregnelig. Da ansatte Gaustad to politifolk som skulle passe på at Juklerød ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring (etter ca. 7 uker uten mat, ser det ut til) fikk han 21. mai 1985 et blødende magesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod, men legene på Gaustad nektet å hjelpe han. Han var bevisstløs da han ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet sykehus (Trondheim) og innlagt der for at sakkyndige skulle komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden.

Kommisjonen konkluderte med at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Det tok nesten ett år før kommisjonen presenterte erklæringen, og Juklerød ble i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Juklerød ble likevel kjempeglad for å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser (så sånn sett vant han jo litt). Problemet var bare at den rettsmedisinske kommisjonen avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom». Denne vurderingen ble godkjent av den rettsmedisinske kommisjonen. Mange mente at motivet for at de forandret synspunkt var å redde skinnet til overlege Nils Adolf Retterstøl og resten av Gaustad.

Juklerød bodde lenge i telt utenfor Gaustad sykehus. Sykehusets ledelse prøvde å få han bort og de måtte ansette en politimann som sørget for at Juklerød ikke kom seg inn. De tok fra han seng, telt, briller og flere av de andre eiendelene hans. Til slutt ga sykehuset han en brakke der han bodde til sin død (i 1996 tror jeg?). Han gikk også rettens vei for å få innsyn i sin egen journal, noe han fikk på begynnelsen av 90-tallet

Høsten 1995 innrømmet de sentrale skolemyndigheter å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater og demonstrasjon mot psykiatrien bidro til å undergrave tilliten til behandlingsopplegget.

I 2005 ble det faktisk plassert ut en byste av Juklerød på Gaustad!

Det er ikke sikkert at han har hatt så mye positivt å si for andre psykiatriske pasienter, men han vil i det minste bli husket da ;-)

En byste.

Det gir meg asosiasjoner til et system med frykelig dårlig samvittighet og minst like dårlig evne til å innrømme feil og be om unnskyldning.

Men det er bare asosiasjoner.

mvh

[Adriana]

Tusen takk for informasjon. Dette var en meget sterk historie om en manns liv fra 1968 til 1996, uansett om det som skjedde var "rett" eller ei. Meget sterk historie, på mange måter!

Jeg har et spørsmål: Den andre innleggelsen foregikk i mer enn 1100 døgn, det må jo bli i omtrent tre år, fra 1974 til 1977.

Så skriver du i neste avsnitt om en utskrivelse i 1985, hvor han nektet utskriving.

Hva skjedde fra 1977 til 1985? Bodde han i telt i denne perioden også, eller ble han innlagt kort tid etter utskrivning i 1977? Det manglet sju viktige år her...

For øvrig synes jeg at det er oppsiktsvekkende hvis ledelsen ved Gaustad nå tillater en byste av Juklerød på Gaustad.... Betyr det at ledelsen nå har endret "politikk" i sitt syn på det Juklerød stod for, slik at de er kommet på linje med den første kommisjonen fra Reitgjerdert i 1986, var det vel...?

Han ble kun innlagt to ganger og det var i 1972 og 1974. Så ble han skrevet ut i 1985. I 1972 var det kun en kort innleggelse (2 mnd). Finner ikke ut det i forhold til de døgnene, dessverre... Uansett så var det etter 1985 at han la seg utenfor Gaustad. Så det ser ut til at han må ha vært innlagt hele den perioden. Mer vet jeg ikke...

[Gjest a survivor]

Tusen takk for informasjon. Dette var en meget sterk historie om en manns liv fra 1968 til 1996, uansett om det som skjedde var "rett" eller ei. Meget sterk historie, på mange måter!

Jeg har et spørsmål: Den andre innleggelsen foregikk i mer enn 1100 døgn, det må jo bli i omtrent tre år, fra 1974 til 1977.

Så skriver du i neste avsnitt om en utskrivelse i 1985, hvor han nektet utskriving.

Hva skjedde fra 1977 til 1985? Bodde han i telt i denne perioden også, eller ble han innlagt kort tid etter utskrivning i 1977? Det manglet sju viktige år her...

For øvrig synes jeg at det er oppsiktsvekkende hvis ledelsen ved Gaustad nå tillater en byste av Juklerød på Gaustad.... Betyr det at ledelsen nå har endret "politikk" i sitt syn på det Juklerød stod for, slik at de er kommet på linje med den første kommisjonen fra Reitgjerdert i 1986, var det vel...?

Jeg søkte rundt på nettet, og fant at Juklerød var innlagt også i de sju årene, altså sammenhengende i elleve år blir det vel da.

Og så skrev jeg om de over 1100 døgnene. det korrekte er 1119.

Hvert eneste døgn er viktig.1

Faktisk.

Gosj... stakkars mann..

Dette gav meg veldig masse.

Tusen takk.