Erfaring fra rettslig avgjørelse mht barnefordeling?

[Gjest snart utslitt]

Det ser ikke ut til at vi klarer å komme frem til en barnefordelingsavtale på egen hånd. Skal til tredje meklingssamtale om ikke lenge, og den ser ut til kun å bli en stadfestelse av at vi ikke kommer til enighet. Dermed går det mot en rettslig avgjørelse.

Er det noen som har erfaring med at retten avgjør hvor barna skal bo og omfanget av samvær? Kan du si noe om hvordan dette opplevdes, og om dere har klart å gjennomføre avtalen i etterkant?

[Craven]

Vi kom ikke så langt som til retten, hun ga seg 18 dager før. Det dreide seg om at hun ville ha hele omsorgen, mens jeg ville ha delt.

Vi kom altså ikke til enighet i meglingsrundene. Det ble så gjort et forsøk på rettslig forlik, altså der dommeren gikk inn og forsøkte å megle. Det nyttet heller ikke.

Eksen krevde sakkyndig oppnevnt, og han anbefalte delt omsorh. Først da ga hun seg altså.

Jeg har siden engasjert meg i slike saker gjennom F2F, og min erfaring er at dommeren ser på hvor barnet bor (altså hvem som ha bostedsadressen til barnet), hvor langt unna foreldrene bor, evne til samarbeid, Dessuten skal barnet høres når det er sju år og eldre.

Det spiller ingen rolle lenger hvorvidt man er mann eller dame, dama har ingen fortrinn lenger i kraft av sitt kjønn.

Jeg anbefaler deg sterkt å teke i gjennom om det er håp om å inngå en frivillig avtale avtale. Det er et helvete å gå gjennom med retten, som tar utrolig med tid. Skittkastingen er voldsom mellom partene, og det koster dyrt. Selv i mitt tilfelle, der jeg selv skrev svar på stevningene fra henne og saken ikke kom til retten, skulle advokaten ha 17.000 til slutt. Utrolig sure penger jeg heller ville brukt til ferietur for meg og ungene, f.eks.

I etterkant er imidlertid samarbeidet blitt veldig bra. Det har gått noen år, og tiden leger sårene. Delt omsorg gjør at man føler rettferdighet, også ungene - og det tvinger til samarbeid.

[Gjest Persille]

Jeg har ingen personlig erfaring - vi ble enige i siste runde.

Men; kan dere unngå retten, GJØR DET!

Nå vet ikke jeg hva konflikten hos dere er, men retten kan kun dømme så den ene får hovedomsorg, og den andre normalt samvær (annenhver helg og én ukedag). De dømmer ikke delt eller utvidet omsorg - og det taper alle på i mine øyne.

Prøv å sette dere inn i hva som er det beste for barnet, gå til flere meklingstimer, det er jo gratis - tenk på hva dere må gi og ta for å bli enige.

Dette handler ikke på noen måte om dere som foreldre - det handler om hva som er det beste for barnet deres, og det er ikke foreldre som sloss i retten.

[Gjest snart utslitt]

Jeg har ingen personlig erfaring - vi ble enige i siste runde.

Men; kan dere unngå retten, GJØR DET!

Nå vet ikke jeg hva konflikten hos dere er, men retten kan kun dømme så den ene får hovedomsorg, og den andre normalt samvær (annenhver helg og én ukedag). De dømmer ikke delt eller utvidet omsorg - og det taper alle på i mine øyne.

Prøv å sette dere inn i hva som er det beste for barnet, gå til flere meklingstimer, det er jo gratis - tenk på hva dere må gi og ta for å bli enige.

Dette handler ikke på noen måte om dere som foreldre - det handler om hva som er det beste for barnet deres, og det er ikke foreldre som sloss i retten.

Det stemmer ikke at retten kun bestemmer minimumssamvær. Det idømmes aldri delt bosted, men det kan godt ende med en 60-40 fordeling.

[Gjest ganske så utslitt]

Det vil bli et rettsforberedende møte, med partene og det er nå vanlig å ha en psykolog tilstede.

Dommeren er administrator og styrer hva som skal skje i samråd med psykologen og advokatene.

De vil høyst sannsynlig forsøke å presse dere til en enighet, da det er en kjensgjerning at et forlik er bedre for samarbeidsklimaet.

Hvis dette ikke fører frem, vil det gå mot hovedforhandling i tingretten, dvs rettsak.

Partene kan kreve sakkyndig oppnevnt, og det er blitt mer vanlig å bruke dette.

Partene får anledning til å sette opp ønsker for hvem denne personen skal være og retten vil etter dette oppnevne en.

En rettsak vil vare fra 1-3 dager.

Hvis det ikke er noe nevneverdig galt med noen av partene, kan retten godt idømme mer enn det som er "normalt" samvær, dette skjer oftere og oftere.

Men dette er avhengig av bosted, tilknytning, foreldrenes personlige egenskaper osv.

Jeg vil sterkt anbefale å inngå forlik, hvis det ikke særdeles spesielle grunner til ikke å gjøre det.

F.eks rusmisbruk, psykisk lidelse e.l.

Jeg har selv kjempet i retten på fjerde året nå høyst ufrivillig. I mitt tilfelle er det særskilte grunner som gjør det vanskelig å få gjennomført avtaler, har forsøkt alt. Mekling på fam.vernkontor, privat avtale, rettsforlig, tingrettsdom, lagmannsretten.

Jeg har hovedomsorgen og jeg kan si at det er svært vanskelig å begrense samvær, det skal være spesielle omstendigheter og gode argumenter til for nekte "utvidet" samvær.

Ellers vil jeg si at det er store personlige kostnader ved dette.

Det kan ta ganske mange måneder for saken å komme opp, du må involvere flere parter som evt. skal vitne.

Mye dritt som kommer til overflaten osv.

Mye bitterhet.

Vanskelig å si noe konkret, da jeg ikke vet hvilken "side" du er på og hvordan situasjonen er pr.dags dato.

Hvis dere ikke kommer til enighet nå, er et rettsforlik å foretrekke for begge parter, da har begge muligheten til å gi og ta.

Dommeren kommer til å fokusere hele tiden på hva som er best for barnet, og det er bare å legge alle såre følelser og bitterhet til side og være saklig.

For noen vil en rettslig avgjørelse føre til at avtalen blir etterlevd, da detligger litt "tyngde" bak en rettslig avgjørelse.

Mens andre igjen vil gi blaffen og gjøre som det passer uansett...som sagt, vanskelig å si noe konkret, da du forteller lite om bakgrunnen...

[petter smart]

Siden du likevel er anonym på nettet hadde det vært interessant å hørt mer om hvorfor dere ikke blir enige? Hva krever du og hva krever h*n? Og hvorfor.

Da blir det litt lettere å gi råd.

[Gjest snart utslitt]

Siden du likevel er anonym på nettet hadde det vært interessant å hørt mer om hvorfor dere ikke blir enige? Hva krever du og hva krever h*n? Og hvorfor.

Da blir det litt lettere å gi råd.

Vanskelig å anonymisere nok og samtidig si noe meningsfylt.

Hovedproblemet sett fra mitt ståsted er at min eks ønsker at hele avtalen skal skreddersys hva som er mest lønnsomt økonomisk, samt ønsker at barna bytter bosted flere ganger pr uke. Min oppfatning er at barn (og voksne) trenger en forutsigbar hverdag, og at siden vi ikke kan se hverandre uten at det blir "hyl og skrik" så må avtalen være tydelig og "firkantet". Videre mener jeg at barna må ha samme bosted, enten i form av delt bosted eller bo fast hos en av oss.

[Gjest snart utslitt]

Det vil bli et rettsforberedende møte, med partene og det er nå vanlig å ha en psykolog tilstede.

Dommeren er administrator og styrer hva som skal skje i samråd med psykologen og advokatene.

De vil høyst sannsynlig forsøke å presse dere til en enighet, da det er en kjensgjerning at et forlik er bedre for samarbeidsklimaet.

Hvis dette ikke fører frem, vil det gå mot hovedforhandling i tingretten, dvs rettsak.

Partene kan kreve sakkyndig oppnevnt, og det er blitt mer vanlig å bruke dette.

Partene får anledning til å sette opp ønsker for hvem denne personen skal være og retten vil etter dette oppnevne en.

En rettsak vil vare fra 1-3 dager.

Hvis det ikke er noe nevneverdig galt med noen av partene, kan retten godt idømme mer enn det som er "normalt" samvær, dette skjer oftere og oftere.

Men dette er avhengig av bosted, tilknytning, foreldrenes personlige egenskaper osv.

Jeg vil sterkt anbefale å inngå forlik, hvis det ikke særdeles spesielle grunner til ikke å gjøre det.

F.eks rusmisbruk, psykisk lidelse e.l.

Jeg har selv kjempet i retten på fjerde året nå høyst ufrivillig. I mitt tilfelle er det særskilte grunner som gjør det vanskelig å få gjennomført avtaler, har forsøkt alt. Mekling på fam.vernkontor, privat avtale, rettsforlig, tingrettsdom, lagmannsretten.

Jeg har hovedomsorgen og jeg kan si at det er svært vanskelig å begrense samvær, det skal være spesielle omstendigheter og gode argumenter til for nekte "utvidet" samvær.

Ellers vil jeg si at det er store personlige kostnader ved dette.

Det kan ta ganske mange måneder for saken å komme opp, du må involvere flere parter som evt. skal vitne.

Mye dritt som kommer til overflaten osv.

Mye bitterhet.

Vanskelig å si noe konkret, da jeg ikke vet hvilken "side" du er på og hvordan situasjonen er pr.dags dato.

Hvis dere ikke kommer til enighet nå, er et rettsforlik å foretrekke for begge parter, da har begge muligheten til å gi og ta.

Dommeren kommer til å fokusere hele tiden på hva som er best for barnet, og det er bare å legge alle såre følelser og bitterhet til side og være saklig.

For noen vil en rettslig avgjørelse føre til at avtalen blir etterlevd, da detligger litt "tyngde" bak en rettslig avgjørelse.

Mens andre igjen vil gi blaffen og gjøre som det passer uansett...som sagt, vanskelig å si noe konkret, da du forteller lite om bakgrunnen...

Synes du det har hjulpet å ha sakkyndig med i prosessen? For oss har ikke familiekontoret medført noen fremgang.

[Gjest ganske så utslitt]

Synes du det har hjulpet å ha sakkyndig med i prosessen? For oss har ikke familiekontoret medført noen fremgang.

Helt klart vært nyttig med en sakkyndig.

Denne utfordrer fastgrodde tankesett og tar samtidig fokuset vekk fra foreldrekonflikten og setter et tydelig skille mellom de voksnes problemer og barnas behov.

Nå er min case litt spesiell, da det dreier seg om en forelder som har en personlighetsforstyrrelse. Det vil aldri, uansett hvor god avtalen er, bli enighet så lenge den ene part lever og ånder for selve konflikten og ønsker å vedlikeholde denne.

Men jeg har gått med på forskjellige avtaler som jeg innerst inne ikke har vært enig i, bare for å forsøke å få litt rolige omgivelser for barna.

Jeg har også opplevd at avtaler inngått på forhånd mellom meg og den andre forelder er blitt stoppet og nektet godtatt som forlik fordi dommer og sakkyndig ikke har vært enig i at det var barnas beste.

Dette har pågått i flere år, og sakkyndig har nå landet på, etter utallige forsøk, at den andre forelder ikke er istand til å ivareta barnas beste, og ikke bør ha samvær. Dette er nå anket og sakkyndig er på nytt inne i saken

Jeg har på en måte visst dette hele tiden, men det må "bevises" i praksis og jeg føler nå jeg blir hørt på vegne av barna.

Men dette er som sagt et spesielt tilfelle, det er nok ikke dette som er normalen.

Som regel er begge foreldre istand til å yte god omsorg.

Og i slike tilfeller mener jeg det er bra at sakkyndig er inne i bildet i forhandlingene, og jeg mener også at dette virker konfliktdempende.

[Gjest Signert]

Retten vil ta utgangspunkt i hva som er barnets beste. Den vil neppe komme til at barna skal bytte bosted flere ganger per uke, da barn behøver stabilitet og trygghet.

Man ser ofte at retten kommer til at barna skal bo mest hos den av foreldrene de har nærest forhold til og hvem av dem som evt. er best skikket til å ta vare på barna. Det er ikke vanlig å dele en søskenflokk slik at et eller flere barn bor fast hos mor mens et eller flere anndre bor fast hos far.

Hvor det ikke foreligger særskilte forhold, vil det normalt bli den av foreldrene som evt. vil bli boende i nærheten av barnas venner og skole som får hovedomsorgen, mens den andre får besøksrett. Bor foreldrene i nærheten av hverandre (og nå mener jeg svært nærme - nesten naboer) kan retten komme til at barna skal bo en uke hos hver.

Som du sikkert skjønner er det en konkret vurdering som legges til grunn i den enkelte sak. Det er vanskelig å forutsi noe som helst når du ikke kan gi flere opplysninger.

Til slutt kan jeg si at min erfaring med barnefordelingssaker (bl.a. fra familien) er at de er svært opprivende både for foreldrene og barna. Husk at de er uskyldige i dette. Her gjelder det å ikke tenkte egoistisk.

[Gjest snart utslitt]

Helt klart vært nyttig med en sakkyndig.

Denne utfordrer fastgrodde tankesett og tar samtidig fokuset vekk fra foreldrekonflikten og setter et tydelig skille mellom de voksnes problemer og barnas behov.

Nå er min case litt spesiell, da det dreier seg om en forelder som har en personlighetsforstyrrelse. Det vil aldri, uansett hvor god avtalen er, bli enighet så lenge den ene part lever og ånder for selve konflikten og ønsker å vedlikeholde denne.

Men jeg har gått med på forskjellige avtaler som jeg innerst inne ikke har vært enig i, bare for å forsøke å få litt rolige omgivelser for barna.

Jeg har også opplevd at avtaler inngått på forhånd mellom meg og den andre forelder er blitt stoppet og nektet godtatt som forlik fordi dommer og sakkyndig ikke har vært enig i at det var barnas beste.

Dette har pågått i flere år, og sakkyndig har nå landet på, etter utallige forsøk, at den andre forelder ikke er istand til å ivareta barnas beste, og ikke bør ha samvær. Dette er nå anket og sakkyndig er på nytt inne i saken

Jeg har på en måte visst dette hele tiden, men det må "bevises" i praksis og jeg føler nå jeg blir hørt på vegne av barna.

Men dette er som sagt et spesielt tilfelle, det er nok ikke dette som er normalen.

Som regel er begge foreldre istand til å yte god omsorg.

Og i slike tilfeller mener jeg det er bra at sakkyndig er inne i bildet i forhandlingene, og jeg mener også at dette virker konfliktdempende.

I vårt tilfelle er det akkurat som om behovet for å dyrke konflikten (og straffe meg) overskygger ønsket om å være en ok forelder. Hvis jeg ikke sier meg enig i nøyaktig det vedkommende ønsker, så er responsen at enten skal avtalen være slik at barna nesten ikke er hos meg eller så skal vedkommende nesten ikke være sammen med dem (fordi det ikke er ønskelig "å hjelpe meg").

Det bekymrer meg at ønsket om å straffe meg ser ut til å fullstendig overskygge alt annet. Håper en sakkyndig kan hjelpe vedkommende med å sortere hva som handler om hva.

Tror også at ungene trenger hjelp slik at de ikke drukner i konflikten.

[Gjest snart utslitt]

Retten vil ta utgangspunkt i hva som er barnets beste. Den vil neppe komme til at barna skal bytte bosted flere ganger per uke, da barn behøver stabilitet og trygghet.

Man ser ofte at retten kommer til at barna skal bo mest hos den av foreldrene de har nærest forhold til og hvem av dem som evt. er best skikket til å ta vare på barna. Det er ikke vanlig å dele en søskenflokk slik at et eller flere barn bor fast hos mor mens et eller flere anndre bor fast hos far.

Hvor det ikke foreligger særskilte forhold, vil det normalt bli den av foreldrene som evt. vil bli boende i nærheten av barnas venner og skole som får hovedomsorgen, mens den andre får besøksrett. Bor foreldrene i nærheten av hverandre (og nå mener jeg svært nærme - nesten naboer) kan retten komme til at barna skal bo en uke hos hver.

Som du sikkert skjønner er det en konkret vurdering som legges til grunn i den enkelte sak. Det er vanskelig å forutsi noe som helst når du ikke kan gi flere opplysninger.

Til slutt kan jeg si at min erfaring med barnefordelingssaker (bl.a. fra familien) er at de er svært opprivende både for foreldrene og barna. Husk at de er uskyldige i dette. Her gjelder det å ikke tenkte egoistisk.

Jeg er ikke primært bekymret for hva retten vil komme til å fastsette, jeg kan "leve med" flere løsninger der .

Problemet er hvordan forholde seg til at motparten ikke er villig til å inngå noen form for avtale som de fleste vil anse som relativt fornuftig.

[Gjest Signert]

Jeg er ikke primært bekymret for hva retten vil komme til å fastsette, jeg kan "leve med" flere løsninger der .

Problemet er hvordan forholde seg til at motparten ikke er villig til å inngå noen form for avtale som de fleste vil anse som relativt fornuftig.

Det er her retten kanskje vil kunne finne en fornuftig løsning. Etter det du skrev nedenfor er det lite som tyder på at din eks vil være i stand til dette..

[Gjest veldigveldigveldig anonym]

Synes du det har hjulpet å ha sakkyndig med i prosessen? For oss har ikke familiekontoret medført noen fremgang.

I mitt tilfelle var det IKKE nyttig med sakkyndig.

Den sakkyndige ga meg beskjed pr. telefon om at han gjerne ville snakke med 2 bekjente av meg, og jeg brukte en del tid på å tenke ut hvem dette burde være for å gi et mest mulig utfyllende bilde av meg og av situasjonen.

Morsomt da å få lese rapporten i ettertid, og oppdage at den andre parten hadde fått stille med sin samboer, mor, voksne sønn, to bekjente og èn tidligere perifer venn av meg.

Mye tyder på at han hadde bestemt seg allerede før han snakket med meg og de av mine bekjente som var bedt om å uttale seg.

[Gjest snart utslitt]

I mitt tilfelle var det IKKE nyttig med sakkyndig.

Den sakkyndige ga meg beskjed pr. telefon om at han gjerne ville snakke med 2 bekjente av meg, og jeg brukte en del tid på å tenke ut hvem dette burde være for å gi et mest mulig utfyllende bilde av meg og av situasjonen.

Morsomt da å få lese rapporten i ettertid, og oppdage at den andre parten hadde fått stille med sin samboer, mor, voksne sønn, to bekjente og èn tidligere perifer venn av meg.

Mye tyder på at han hadde bestemt seg allerede før han snakket med meg og de av mine bekjente som var bedt om å uttale seg.

Hva slags type avtale anbefalte den sakkyndige, og hvordan har det vært for dere å samarbeide i ettertid? Er det noe du ville gjort annerledes i dag?

[Gjest veldigveldigveldig anonym]

I vårt tilfelle er det akkurat som om behovet for å dyrke konflikten (og straffe meg) overskygger ønsket om å være en ok forelder. Hvis jeg ikke sier meg enig i nøyaktig det vedkommende ønsker, så er responsen at enten skal avtalen være slik at barna nesten ikke er hos meg eller så skal vedkommende nesten ikke være sammen med dem (fordi det ikke er ønskelig "å hjelpe meg").

Det bekymrer meg at ønsket om å straffe meg ser ut til å fullstendig overskygge alt annet. Håper en sakkyndig kan hjelpe vedkommende med å sortere hva som handler om hva.

Tror også at ungene trenger hjelp slik at de ikke drukner i konflikten.

Kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver her.

[Gjest veldigveldigveldig anonym]

Hva slags type avtale anbefalte den sakkyndige, og hvordan har det vært for dere å samarbeide i ettertid? Er det noe du ville gjort annerledes i dag?

Han anbefalte at søskenflokken skulle splittes. Han tok intet hensyn til at jeg kunne dokumentere at den andre forelderen forskjellsbehandlet barna, samt manipulerte barnet som h*n ønsket omsorgen for - og det til tross for at han var enig med meg i at den andre forelderen opptrådte manipulerende. ("Men det går ikke ut over barnet." sa han)

Han kom ikke med noe forslag til samværsavtale utover det med fast bosted, dette ble avtalt da vi inngikk rettsforlik. Jeg valgte til slutt å inngå forlik fordi jeg mente at denne konflikten (som varte i 3 år) begynte å bli en alvorlig risiko for barnets helse.

Resultatet ble at "barnet som begge ville ha" endte opp hos den andre forelderen, og jeg fikk en god samværsavtale - på papiret.

Den andre forelderen brøt avtalen allerede samme dag som rettsforliket ble inngått, og det har ikke blitt bedre med tiden. Avtalen er med andre ord ikke verdt papiret den er skrevet på engang.

[petter smart]

Vanskelig å anonymisere nok og samtidig si noe meningsfylt.

Hovedproblemet sett fra mitt ståsted er at min eks ønsker at hele avtalen skal skreddersys hva som er mest lønnsomt økonomisk, samt ønsker at barna bytter bosted flere ganger pr uke. Min oppfatning er at barn (og voksne) trenger en forutsigbar hverdag, og at siden vi ikke kan se hverandre uten at det blir "hyl og skrik" så må avtalen være tydelig og "firkantet". Videre mener jeg at barna må ha samme bosted, enten i form av delt bosted eller bo fast hos en av oss.

Problemet ditt er at din eks ikke ønsker å komme fram til den beste løsningen for begge. Gir du han lillefingeren kan hele hånden forsvinne.

Ellers ville jeg anbefalt deg å prøvd å få til en ordning der dere på papiret to 1 barn hver slik at begge blir stående som enslige forsørgere. Det ville lønt seg økonomisk for begge to. Så kunne barna i praksis enten hovedsaklig vært hos deg eller en viss periode hos hver.

Men problemet da er han kan gå tilbake på dette og lage et helvete for spesielt barna. Å flytte flere ganger pr uke er ikke bra for noen, og jeg klarer ikke å forstå at en far kan foreslå noe sånt.

Så lenge han ikke er samarbeidsvillig er du nok best tjent med en "firkantet" avtale ja.

[Nikki]

Slike saker er tunge og opprivende, og ender desverre ofte opp med krangling.

Jeg tror nok en dommer vil se ditt ståsted med tanke på å få til en stabil løsning for barna dine. Det høres ut som et ståsted som er tatt med tanke på barnets beste.

Ut fra hva du har sagt i innleggene dine, vil jeg tro at problemet ditt vil bli å få den andre til å følge en dom i ettertid. Det er vanskelig å tvangsgjennomføre en dom som omhandler barn - det er tross alt små mennesker det er snakk om. Man har få tvangsmidler dersom den ene foreldren ikke følger dommen. Tvangsmulkt er eneste "straff" , men dommerne kvier seg for å idømme dette.

Dette problemet vil nok vise seg størst dersom den andre får daglig omsorg og du samvær. Har du noen garanti for at h*n vil følge den som er satt opp i dommen?

Man skal være forsiktig med å gi juridisk råd etter noen få korte innlegg, men har du vurdert å kreve den daglige omsorgen? Dette rådet forutsetter at du har rett i at den andre parten ikke vil inngå eller følge noen fastsatt plan.

Dersom saken havner i retten vil dere bli forespurt om å delta i saksforberedende møter med dommer og sakkyndig. Dette er i realiteten en ny runde med mekling, som har vist seg å være veldig effektiv. Jeg anbefaler deg å si ja til dette, da min erfaring er at dommeren og den sakkyndige vil legge stort press på begge parter til å inngå en avtale som er til det beste for barna.