Da forlater jeg min mann

[Gjest Så ekstremt knust av kjærlighets sorg]

I flere år har vi hatt opp og ned mellom oss, mye krangling osv.

Nå orker jeg ikke mer. Mannen min er så unormal på så mange måter at jeg klarer ikke mer.

Jeg elsker han, men smertene ved å bli ødelegger meg fullstendig.

Han er følelsemessig utilgjengelig. Han har svært lite intim, det er jeg som kysser og klemmer han. Han har svært liten sexdrift, og vi har sex sjelden.

Han er ekstremt dårlig på å rose, men flink til å komme med dårlige skjult ord.

Han sukker gjerne høylytt hver gang jeg gjør noe galt.

Vi sover ikke i samme rom, spiser nesten aldri samme mat.

Han er egoistisk og har aldri kjempet for meg. Sier bare at jeg må gå fra han om jeg har det så fælt.

Igår gråt jeg og var desperat etter at han skulle forstå hvordan jeg har det. Istedet så ber han meg bare gå om jeg ikke kan godta ting som det er, og trøster meg ikke.

De gangene jeg tar opp noe som jeg syntes han kan ta litt hensyn til, da blir jeg avfeid med fingrene i ørene og at jeg "maser".

Han er sær på mange ting, og våre felles interesser er svært få.

Dere tenker sikkert nå : "vi får bare høre din side, du er ikke sikkert ikke noe kjekt å leve med heller".

Og det er jeg nok ikke til tider. Jeg har mine ting jeg også.

Men jeg må leve i et ekteskap som består av kjærlighet, kjærtegn, og et godt og deilig samliv.

Det får jeg ikke fra han, og han er blitt verre med årene som går. Han ble slått som barn, men det hjelper ikkke som en unnskyldning for meg.

Jeg har brukt det som en unnskyldning for å bli så lenge nå. At grunnen til at han sliter er pga det at hans far slo han. Jeg tror hans far må ha slått ut alt som heter det å vise noen at man er gla i dem.

han sier han elsker meg, men hva hjelper det når han aldri viser det i kjærtegn eller gode ord? (hvis ikke jeg tvinger han til å komme med noen gode ord, da gjør han det).

Jeg elsker han så jævlig mye, og det gjør så jævla vondt å ha lyst til å være intim og god med en man elsker, men å oppleve at personen man elsker ikke vil ha dette av deg og heller aldri tar initativet til å være det mot meg.

Jeg føler meg ikke verdt noe lenger. Jeg elsker en mann som jeg ikke "kan få" fordi han har så problemer med følelser og intimtet.

Hvorfor må alt være så grusomt vanskelig? Jeg sa til han at jeg går fra han idag, han responderte ikke engang.

Ferien vår til utlandet må jeg nå avlyse i løpet av uken og jeg drar til min mor for 3 uker før jeg flytter.

Det føles som om hjertet mitt er ødelagt, trampet på og revet ut.

Det er så fortvilende og frustrende og hjerteskjærende vondt å elske en man er gift med, men som man føler man ikke kan få eller dele livet med.

Så nær, men allikevel like lang fra meg som om han var en fremmed på gata.

Og det er ikke en ting jeg kan gjøre med det.

Jeg har sykemeldt meg fra jobb for jeg orker ikke å være rundt noen.

Jeg går ikke rundt å gjør annet enn å gråte.

Han, han bare trekker seg inn i seg selv og viser absolutt ingen tegn på noe som helst.

Det er ikke lange stunden siden vi giftet oss etter flere års samliv, og nå går jeg fra han.

Det er så flaut og så pinlig og grusomt at jeg har ikke ord for det.

Men jeg er under 30 og jeg fortjener da et godt liv, gjør jeg ikke? Jeg fortjener da å møte en mann som kan gi meg all den intimeteten og vise meg den kjærligheten som man gjør når man elsker noen?

Noen trøstende ord fra dere? jeg bryter snart totalt sammen her jeg sitter.

[Glimtipper]

Jeg støtter deg helt i denne avgjørelsen.

Du har gjort hva du kan. Og du vil garantert klare deg bedre alene. I alle fall fram til du finner en som tør vise at han elsker deg og vil dele _livet_ sitt med deg, ikke bare bosted.

Lykke til!

[Cinnamona]

Jeg vil bare si at jeg føler med deg. Jeg får klump i halsen av det du skriver, for jeg vet så inderlig godt hvor vondt du har det. Ikke bry deg om hva andre tenker, det er nå du må fokusere på deg selv, sørge i fred og komme deg videre.

Husk, du er fortsatt ung, og fortjener og kommer til å møte en ny og enda større kjærlighet en dag. Tro meg.

Stor trøsteklem fra meg.

[dolores83]

Selvfølgelig fortjener du kjærlighet. Vet ikke hva annet jeg kan si enn at jeg føler med deg og håper du vil få det bedre snart. Det må være forferdelig vondt å leve sånn som du gjør nå.

og du, det er ikke noe flaut eller pinlig i å bryte et forhold som ikke er sunt for deg.

Lykke til videre!

[Osiris]

Lykke til.

Du er fortsatt ung og har livet foran deg. Ut i fra det du beskriver tror jeg du har foretatt et fornuftig valg.

Nyt sommeren og resten av livet.

stor klem

[jubalong70]

*Trøsteklem*

Jeg føler så med deg. Det høres ikke ut som om dette er noen god situasjon. Men utifra det du skriver så forstår jeg deg veldig godt. Du har prøvd å få ham til å forstå hva du trenger, men han kan ikke gi deg det.

Vi trenger alle omsorg og ømhet. Og den som er nærmest til å gi oss dette skal jo være ektefellen/samboeren.

Kan jeg spørre hvorfor dere giftet dere? Han var vel slik før dere giftet dere også? Jeg mener ikke å være utidig, bare litt nysgjerrig.

Reis til din mor og bli pleid litt. Gråt så mye du får til. Kanskje det kan hjelpe å skrive dagbok nå også, få ut litt frustrasjon, sinne, sårhet osv.

Du har min fulle støtte.

[Gjest en som har vært der]

Du har tatt riktig avgjørelse. Det er jeg sikker på. Jovisst får vi høre bare din versjon, men det er dine følelser og de må du ta hensyn til.

Han mannen din høres ut som en som ikke ville ha snakket om sine i det hele tatt.

Du fortjener bedre enn det så åpen og omtenksom som du er.

Nyt ferien hos din mor. Og et lite tips på veien, når du har det som verst, for tunge stunder vil komme nå. så prøv å se deg selv litt fram i tid. Tenk deg hvordan livet ditt er om et år eller to.Ikke tenk på at det blir ensomt, for mer ensomt enn du har det nå går det vel ikke an å ha det.

Nå ligger alle muligheter åpen for deg.

Stor trøsteklem til deg fra meg.

[Gjest Så ekstremt knust av kjærlighets sorg]

*Trøsteklem*

Jeg føler så med deg. Det høres ikke ut som om dette er noen god situasjon. Men utifra det du skriver så forstår jeg deg veldig godt. Du har prøvd å få ham til å forstå hva du trenger, men han kan ikke gi deg det.

Vi trenger alle omsorg og ømhet. Og den som er nærmest til å gi oss dette skal jo være ektefellen/samboeren.

Kan jeg spørre hvorfor dere giftet dere? Han var vel slik før dere giftet dere også? Jeg mener ikke å være utidig, bare litt nysgjerrig.

Reis til din mor og bli pleid litt. Gråt så mye du får til. Kanskje det kan hjelpe å skrive dagbok nå også, få ut litt frustrasjon, sinne, sårhet osv.

Du har min fulle støtte.

Giftet oss fordi jeg elsker han.

Kan ikke gi deg noe bedre svar.

Men jeg hadde store kvaler både før og etter jeg giftet meg.

Jeg klarte på en måten ikke å takle det som skjeddde. Jeg bare lot meg rive med. Følte meg helt maktesløs.

Hvor dum kan man bli tenker du sikkert nå.

Ja jeg vet. Og jeg måte betale for konsekvensene av det.

[jubalong70]

Giftet oss fordi jeg elsker han.

Kan ikke gi deg noe bedre svar.

Men jeg hadde store kvaler både før og etter jeg giftet meg.

Jeg klarte på en måten ikke å takle det som skjeddde. Jeg bare lot meg rive med. Følte meg helt maktesløs.

Hvor dum kan man bli tenker du sikkert nå.

Ja jeg vet. Og jeg måte betale for konsekvensene av det.

Du er da ikke dum selv om du giftet deg med ham! I etterpåklokskapen kan man jo si du kanskje handlet litt overilt. Men hjertet og hjernen snakker sjelden samme språk.

Ønsker deg lykke til. Jeg vil tro du kommer til å få det godt når du kommer over kjærlighetssorgen. Etter en stund alene er du sikkert klar for å finne kjærligheten på nytt. Da satser jeg på at du har lært, og finner en som også kan se at andre har behov.

[emoso]

Synes du har valgt riktig, jeg sitter med et omvendt problem, min mann vil ha meg, han hadde hentet månen til meg hvis han kunne. Jeg kan ikke besvare hans kjærlighet, og strever med å gå ut av et veldig langt samliv. Du fortjener å bli elsket og ha et bra liv. Men ser ut til at følelsene vi strir med allikevel kan sammenlignes, det føles som om hjertet rives ut av kroppen.

Men gjør som du har bestemt, du har mange år igjen og vil sikkert finne en som kan gi deg det du fortjener.

[Gjest jeg forstår deg veldig godt.]

Jeg sitter her med tårer i øynene jeg når jeg leser dette fordi jeg forstår så altfor godt hvordan du har det. Det var som jeg skulle skrevet det selv...

Jeg sitter i samme situasjonen der jeg nå vurderer å gå ut av et langt samboerskap. Vi har også to små barn sammen. Jeg går rundt og bare gråter og tenker hele tiden. Er kjempesliten av å leve med noen som ikke greier å sette seg inn i hvordan jeg har det. Vi har en del felles venner, men det er venner han i utgangspunktet kjente. Mine venner eller familie vil han helst ikke ha så mye med å gjøre. De gangene vi blir invitert bort til noen av disse har han alltid en unnskyldning på lur. Vi har heller ikke noen felles interesser lenger. For øvrig det eneste han gjør om dagen er å leve sitt liv med jobb, jo bb og slappe av hjemme...

Jeg føler meg ensom, og han skal ikke snakke om problemer. Tar jeg opp noe jeg tenker på eller noe han gjør, sier som plager meg får han snudd problemet til at alt er min feil.

Her en kveld begynte jeg å gråte, var sliten og kjempelei meg- han ligger ved siden av meg å leser bok... etter en stund snur han seg å spør hva det er. Når jeg sier jeg er lei meg og begynner å snakke om problem får jeg til svar at jeg må bli ferdig å snakke slik at han slipper å ligge å høre på meg hele natten, så snur han ryggen til meg.Jeg ber på mine knær nesten om at han skal holde rundt meg, da får jeg en slapp hånd rundt meg en liten stund. Uten ett ord...Det er fryktelig å være ensom i ett forhold.

Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skla gjøre ennå, pga ulike årsaker, men du har min fulle sympati og støtte. Ønsker deg alt godt og trøsteklem. Lykke til....

Hilsen en som kommer til å gjøre det samme etterhvert.

[rose23]

Jeg vil bare ønske deg lykke til med ditt nye liv. På tide å gå videre nå ja!