Alt er svart

[Sliten_og_Trøtt]

Hvordan ser jeg framover når det ikke er noe å se etter? Jeg ser ingenting. Kun en sommer som går over i et mørke uten noen framtid. Jeg ser ikke lenger frem enn til høsten. Etter sommeren er alt svart, som om alt vil opphøre, slutte å eksistere. Når jeg lukker øynene ser jeg ingenting.

Jeg er en vanskelig person ingen kjenner. Vanskelig fordi ingen kjenner meg. Enkel for alle de som tror de kjenner meg, men de tar feil. De kjenner meg ikke. De vet ikke hvordan jeg tikker. De ser meg sammen med andre og ser et midtpunkt, en blid og munter mann som lever livet og tar dagene som de kommer, uten å henge seg opp i gråvær og som lar stiv kuling og storm prelle av som brottsjø mot steinfylt land. Jeg har alltid vært sånn. Ikke bare som voksen. Også som barn. Jeg var han som tålte all motgang mens andre lå nede for telling, en samtalepartner for de som sleit, og jeg ga gode råd og var en god venn. Men jeg lurer på om jeg har tatt innover meg for mye av deres smerte, og glemt min egen.

Nå har jeg nettopp bedt en bønn. Jeg gråt mens jeg ba. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt. Så lenge siden er det. Men jeg har ingen å snakke med, og derfor snakket jeg i et svakt øyeblikk med en imaginær kraft. Jeg snarere tryglet enn ba. Det var forbausende patetisk. Men det var en slags siste utvei. Et nådeløst brøl etter å bli hørt. Men det føles ikke som om noen hørte meg nå heller, selv om jeg holdt på i 45 minutter.

Hvis jeg ser tilbake på livet har jeg ikke oppnådd noe. Med reduserte forutsetninger tatt med i betraktningen, lå jeg likevel greit an. Jeg kunne blitt hva jeg ville. Jeg ble ingenting. Jeg ser bra ut og er intelligent, og kommer godt overens med det motsatte kjønn. Mitt kjærlighetsliv er en fiasko. Det har alltid vært en fiasko. Jeg slipper ingen inn, og jeg tillater meg ikke å elske. Jeg er redd for å bli såret, og redd for å såre. Jeg tør ikke involvere meg. Jeg registrerer at jeg i større grad enn tidligere skyver folk unna. Venner og kjente. Jeg trives ikke lenger blant folk. Jeg som var så sosial.

Nå har jeg nettopp avsluttet noe med den eneste jeg virkelig har elsket. Vi fikk aldri hverandre, i hvert fall ikke som de elskende i eventyret skal få hverandre. Men vi hadde hverandre. Ikke ofte, men de gangene vi begge tok ferie fra hverdagen og var sammen, levde jeg på minnene i evigheter. Minnene holdt meg oppe. Det å føle meg elsket, om enn bare for en natt, betydde all verden. Men nå er det forbi og over en gang for alle. Jeg har sørget for det selv. Hun er den eneste som virkelig har kjent meg. Men jeg ødela det også.

Med jevne mellomrom har jeg lekt med tanken om å forsvinne. Pakke sammen det mest nødvendige og sette meg på et tog eller et fly. Bare bli borte. Kanskje ned til Østen. Finne en bungalow på en strand langt unna mennesker, og bare være der i mine egne tanker fram til jeg dør av alderdom eller annet. Uten å fortelle noen at jeg drar. Uten å fortelle noen hvor jeg er. Men jeg har familie, og de som meg har heller ikke kommet enkelt ut av det, og jeg vet ikke om de hadde taklet det hvis jeg forsvant og bare ble borte. Likevel vurderer jeg for første gang i hele mitt liv å kun tenke på meg selv, og forsvinne en gang for alle. Men min samvittighet for mine nærmeste holder meg igjen. De aner ikke engang at jeg sliter. For dem er jeg fortsatt han sterke. Men jeg sliter. Det er som om jeg tar alt av elendighet innover meg, andres elendighet, og at alt det jeg tidligere fortrengte nå slår ned i meg med en tungvektsboksers kraft.

Jeg klarer ikke tenke framover. Jeg ser de neste dagene og ukene, men jeg ser ikke høsten. På et punkt fram i tid blir alt svart. Det er ingenting etter dette punktet, og jeg er redd. Redd for at noe skal skje. Jeg er ikke suicidal, men jeg tenker mye på hva som skjer etterpå. Jeg tenker mye på hvorfor jeg aldri lykkes med noe. Jeg tenker på reinkarnasjon og om jeg straffes nå for tidligere synder, og at det er en mening med alt som skjer. Jeg vet jeg høres ustø ut. Jeg er det. Og jeg føler meg svak og tekkes derfor i guddommelige retninger.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her. Jeg har droppet alt av detaljer. Jeg orker ikke å gå inn på det.

Jeg vet bare at jeg vil forsvinne og bli borte. Enten i denne verden eller i en annen. Helst en bedre en. Jeg er bare så sliten og så mye eldre enn min alder, og klarer ikke å se et eneste lyspunkt ved tilværelsen.

Jeg trenger å få det ut, og her er jeg anonym.

[Gjest filosofine]

Jeg vet ikke hvem du er. Men sorgen din virker veldig vond. Det du skriver er som om det er en jeg kjenner som skriver. Han kunne ha skrevet dette, for det ligner hans sorg. Jeg kjenner til sorgen, men jeg kan ikke gjøre noe.

Jeg kan gråte med deg, men jeg kan ikke gå gjennom sorgen din. Jeg ser du er sliten, men jeg kan ikke gå veien for deg.

Kan du søke råd og veiledning hos noen? Trenger ikke å være psykolog, men en sjelesørger? Om det er østen som tiltrekker deg, finne en person fra østens filosofi og søke veiledning. Kanskje du finner din vei i livet. Du sier du kunne ha blitt noe men ble ingenting. Det er ennå ikke for sent.

Prøv å se lyset fremfor deg, for det er der, et lite spirende lys, som venter på deg for å vokse.

Vet dette ble rotete. Men ikke gi opp livet ditt. Det er mange som trenger deg, og det er mye du fortsatt kan utrette. Søk råd og personlig utfordring hos noen som passer din livsfilosofi.

[Gjest Summersunny]

Prøv å tvinge deg selv til å smile i minst 10 minutter...hva skjer?

Fokuser på kun det du har....du vil bli overrasket?

Gå deg en tur i naturen eller ta med fiskestanga ved et vann. Se på omgivelsene rundt deg, fokuser på detaljene og gled deg over at du kan oppleve dette.. er ikke livet herlig?

Du stille deg de riktige spørsmålene for det er de som fremkaller følelsene i deg.

1. Hvorfor får jeg ikke gjort noe?

2. Hvorfor er ingen glad i meg?

Disse spørsmålene fremkaller bare dårlige følelser i deg.

i stedet kan du tenke:

1. Hvordan kan jeg forbedre meg og samtidig ha det gøy - og se for deg resultatet. Lag en liten gjøremålsliste av helt banale ting og kryss av etterhvert som du får gjort det.

Sett deg noen mål, små skritt av gangen. Føle at du er i bevegelse. Du kan bare bli bedre enn du er nå

2. Hvordan kan jeg gi av meg selv slik at de kan se at jeg er glad i dem?

Et lite smil, en hjelpende hånd, at du ringer noen du ikke har snakket med på lenge, gi noen ros....

Det er alltid sol bak skyene så våg å gi av deg selv og vær raus med deg selv. Gi deg selv en sjanse.

Du trenger ikke å endre atferd utad men følelsene inni deg.

En liten miljøforandring i form av reise til et hyggelig sted kan gjøre underverker og sette perspektiv på livet ditt

God sommer!

[Gjest my sunshine]

hei,trist at du sliter slik. det finnes heldigvis hjelp.synes du høres deprimert ut,og du kan komme ut av dette.ta kontakt med fastlegen din, og få råd om du evt trenger psykolog.se også tråder på siden for psykiatri:negativt tankemønster,og å lære å tenke positivt.

[yellow]

Aner ikke hvorfor jeg svarer deg, for jeg har egentlig ikke noe smart å komme med..:-(

....men innlegget ditt rørte meg utrolig mye.

[hidi]

For all del ikke bare forsvinn uten å fortelle det til familien!!!

Vil du at de skal gå gjennom helvete?

Værsåsnill.......

[Gjest manjanana]

Og om du en dag treffer noen som har det på samme måte?

Du er tydeligvis en smart fyr, men vil du tørre å ta steget videre og utforske det å være naken og sårbar for en annen, dersom du fikk muligheten?