Forhold mellom søsken

[Gjest Jellybelly]

Jeg har selvsagt alltid vært klar over det vi driver med er galt, men i perioder har jeg tenkt lite på det.

Det begynte med at jeg og søsteren min måtte dele rom. Vi har foreldre som har hatt store alkoholproblemer og ble ofte mishandlet, slått, låst inne i lengre perioder og mye annet. Etterhvert ble søsteren min så redd på kvelden at hun ville sove innenfor meg i min seng. Etterhvert skjedde det bare, vi kysset og ettervhert hadde vi sex, mange ganger. Vi var veldig gode venner og veldig sammsveiset pga vår situasjon men dette var selvsagt en grense å trå over.

Jeg fikk meg etterhvert en jobb og flyttet ett lite stykke fra der jeg bodde i Oslo og jeg kunne bare ikke la hun bo sammen med de fulle idiotene alene, det hadde bare ikke gått så hun flyttet sammen med meg. Viste jo hvordan det ville gå men følte ikke jeg hadde noe valg. Vi har egentlig levd som ett kjærestepar, har det utrolig fint sammen og alt er helt topp, men jeg har begynt å tenke mer og mer på hvordan dette skal gå etterhvert.

Føles som livet mitt er ødelagt nå og jeg ikke har noen vei tilbake til ett "normalt" liv.

Har tenkt på å gå til psykolog, er ikke deprimert eller noe men for å få bort det at jeg har følelser langt utover det som er vanlig for min egen søster, og hun for meg, sin bror.

Vi har det veldig bra, men det på samme tid helt feil det vi driver med.

Hun har snakket om at vi skal flytte ett annet sted der vi ikke bør være forsiktige, tror ikke hun tenker sånn som meg.

Hva bør jeg/vi gjøre?

Jeg kan ikke bare kaste henne ut, jeg kan ikke bare skru av de følelsene jeg nå har fått selv om de er "gale".

Tror ikke det er noe alvorlig feil med oss, i hodet liksom selv om det sikkert virker sånn. For de som kjenner oss virker vi ihvertfall normale.

Vi er begge i begynnelsen av 20årene.

[Gjest sjøstjerna]

Fint at du har begynt å tenke over saken. Det er første skritt på veien til et vanlig liv, som du kaller det.

At det er blitt som det er blitt, er lite å gjøre ved. Dere ble på en måte drevet ut i det. Men det trenger/bør ikke fortsette... Det vil alltid oppleves og følges av skam. Og dere vil aldri på sikt ha det bra slik.

Snakk i lag. Snakk gjerne med psykolog begge to, for å få hjelp til å godta det som skjedde- og får å lære måte å tenke for å gå tilbake til "vanlig liv". Din søster er sikkert utrygg uten deg, og trenger derfor også denne hjelpen- av psykolog OG deg- til å stå på egne ben. Ved siden av deg- men ikke fullstendig avhengig av deg...

Håper det ordner seg for dere, at dere får normalt liv hver for dere, og et vanlig søskenforhold på sikt. For jeg tror også at følelsene kan være litt "innlært". Dere har jo blitt drevet til hverandre- og har aldri lært og stå hver for seg. Dere burde prøve bo hver for seg. Lære å bli glad i dere selv- og lære å leve uten å ha kjæresteforhold med hverandre.

Så igjen, jeg synes det er fint du har begynt å tenke over saken. Ideen din om psykolog er sikkert et godt middel på vei mot målet- nemlig et "vanlig liv."

[Gjest livet er ikke lett]

Egentlig er det ikke så rart det du forteller om når en får tenkt litt.

Fra dere var små har dere måttet beskytte og ta vare på hverandre, og dere har knyttet et veldig nært og godt bånd som inneholder trygghet, tillit, respekt og felles forståelse.

Etter hvert som en vokser så setter normal ungdomstid inn, med kropper som naturlig "krever mer".

Og pga. deres situasjon og det dere har bygget opp dere imellom så har terskelen blitt noe lavere for å gå steget/bli revet med av kroppens behov.

I en slik ungdomstid vil vi vanligvis ha behov for en annen form for kontakt, en annen form for "kjærlighet", noe nært, trygt og sterkt som inneholder spenning på det plan. Dere har helt enkelt utviklet dere normalt, men situasjonen har gjort sitt til at dere har søkt dette innad og ikke ute hos annen ungdom.

Så selv om det du forklarer kan ses på som helt "unormalt", så har jeg ingen problem med å se hvorfor det har blitt slik eller at det faktisk kan være ganske normalt for dere i deres situasjon.

Vel, det er som du sier ikke noen fremtidsplan å leve sammen slik. Dere er tross alt søsken og ville fått en god del problemer om dette fikk fortsette. Det beste ville jo også vært om dere kom tilbake på "vanlig søskenplan" hvor dere kunne støtte hverandre og være til for hverandre på "normalt vis".

Jeg synes du skal snakke ordentlig med din søster, dere vet godt begge to at dette egentlig ikke kan fortsette. Dere trenger begge to også å få kommet ut blandt andre ungdom å leve følelser og oppleve ting sammen med andre.

Jeg tror at dette aller best er en hemmelighet dere bør beholde hos dere to, det er ikke altfor mange forståelsesfulle mennesker der ute når det kommer til slikt.

Dere får kanskje få profesjonell hjelp til å bryte litt av det båndet dere har, og å lære å omgås hverandre med grenser selv om kjærlighet, respekt og tillit får bestå.

Kan hende dere må være litt ekstra sterke rundt dette resten av livet deres, fordi dere har en felles sterkt og spesiell livshistorie, men det er også store muligheter for at dere begge finner kjærester og eget liv på hver deres kant og at dere har hverandre som en god støttespiller og venn for alltid.

Det viktigste er at dere sammen hjelpes med dette og at dere jobber i samme retning og etter felles mål. Vær ærlig med henne om hva du ønsker og forsikre henne om at hun aldri vil komme til å miste deg.

Det kan være redselen hennes, at om dere bryter disse båndene så blir hun helt alene, hun kan føle det slik. Så hun bør skjønne at selv om dere fortsetter på en annet plan så vil hun aldri miste sin venn som er den som virkelig kjenner henne og forstår henne.

Lykke til.

[Gjest Streker på veggen..!]

Helt enig i det Livet og Sjøstjerna sier.

Ville bare nevne at det er ganske så normalt at søsken utforsker hverandre og dette er ikke noe dere behøver og være flaue over når dere kommer dere til en behandler.

Hvis ikke dere havner hoss en helt GAL behandler så kommer dere til og bli møtt med respekt og forståelse