Hvordan oppdra forsiktige og engstelige / pysete barn?

[Gjest Venter en til :)]

Barn er jo forskjellige, og det finnes vel ikke noen fasit på dette. Broren min var et veldig forsiktig og pysete barn, han trakk seg unna andre barn, og likte best å sitte på mammas fang. Jeg mener han kanskje kunne ha godt av barnehage, mamma mente ikke det. Hun var hjemme med han helt til skolestart, og forskjellen var enorm sammenliknet de tøffe barna som hadde gått i bhg flere år.

Er det ikke bedre å forsiktig oppmuntre slike barn til å prøve nye utfordringer, eller skal man beskytte dem mest mulig? Om de ikke tør å være hos besteforeldre en kveld, skal man da avlyse alle invitasjoner, eller har de godt av å være litt borte?

Jeg har to barn selv, veldig aktive og utadvendte, men vi venter en til, og h*n kan jo være en helt annen type..

[Sofline]

Enig med deg i at man ikke skal isolere forsiktige barn. Det blir det bare verre av.

[Gjest mamma til en forsiktig en]

Ikke enkelt å gi noe fasitsvar på det! :-)

Jeg er selv mor til ett forsiktig, engstelig og noe pysete barn - og ett utadvendt og mer pågående barn. Og jeg vil si... det er ikke nødvendigvis sånn at hvis man pusher barna så blir de trygge, selvsikre og utadvendte.

Jeg tror at mye (det meste) av dette ligger i barnets natur, og at bare litt påvirkes av oppdragelse og miljø. Jeg tror at et engstelig barn som pushes like godt kan bli enda mer usikkert. Eller barnet kan bli tøffere. Men det kan man ikke vite på forhånd, for ikke alle barn er like.

Jeg er sikker på at min noe forsiktige og engstelige har hatt behov for den tryggheten vi har gitt han. Vi har aldri kunnet hatt barnevakt til han, ikke en gang besteforeldrene. Men han går i barnehage. Han blir fort engstelig og er vel hva mange vil kalle mammadalt. Men sånn er han bare. Og slik jeg kjenner akkurat han så ville pushing bare gjort han MER usikker.

Jeg tror heller ikke det er noen automatikk i at barna blir tøffe av å gå i barnehagen. De blir derimot vant til å omgås barn i større grupper, og vant med å si i fra når de trenger hjelp til noe, men tøffere? Neppe. Min har gått i barnehage fra han var 2 år, er nå 5, og han er slett ikke blitt noe modigere av den grunn.

Jeg tror at foreldre og barn må finne en slags felles plattform. Foreldrene må godta barnets natur, selv om det kanskje strider mot deres egen, og mot deres idealer av hvordan barn skal være. Foreldrene må finne balansen mellom å pushe og beskytte. Det må være barnets behov som står i sentrum, akkurat slik man prøver å møte det utadvendte barnet slik akkurat det barnet trenger å møtes.

Jeg tror mange foreldre ser forsiktige og engstelige barn som et slags nederlag. De prøver å pushe barnet til å gjøre ting som barnet ikke vil, og det tror jeg ikke er bra. Man skal ikke hemme barn som vil klatre eller er utadvendte, men man skal heller ikke presse barnet som trives best med å iaktta omgivelsene. Begge deler blir like galt.

[birdie]

Ikke enkelt å gi noe fasitsvar på det! :-)

Jeg er selv mor til ett forsiktig, engstelig og noe pysete barn - og ett utadvendt og mer pågående barn. Og jeg vil si... det er ikke nødvendigvis sånn at hvis man pusher barna så blir de trygge, selvsikre og utadvendte.

Jeg tror at mye (det meste) av dette ligger i barnets natur, og at bare litt påvirkes av oppdragelse og miljø. Jeg tror at et engstelig barn som pushes like godt kan bli enda mer usikkert. Eller barnet kan bli tøffere. Men det kan man ikke vite på forhånd, for ikke alle barn er like.

Jeg er sikker på at min noe forsiktige og engstelige har hatt behov for den tryggheten vi har gitt han. Vi har aldri kunnet hatt barnevakt til han, ikke en gang besteforeldrene. Men han går i barnehage. Han blir fort engstelig og er vel hva mange vil kalle mammadalt. Men sånn er han bare. Og slik jeg kjenner akkurat han så ville pushing bare gjort han MER usikker.

Jeg tror heller ikke det er noen automatikk i at barna blir tøffe av å gå i barnehagen. De blir derimot vant til å omgås barn i større grupper, og vant med å si i fra når de trenger hjelp til noe, men tøffere? Neppe. Min har gått i barnehage fra han var 2 år, er nå 5, og han er slett ikke blitt noe modigere av den grunn.

Jeg tror at foreldre og barn må finne en slags felles plattform. Foreldrene må godta barnets natur, selv om det kanskje strider mot deres egen, og mot deres idealer av hvordan barn skal være. Foreldrene må finne balansen mellom å pushe og beskytte. Det må være barnets behov som står i sentrum, akkurat slik man prøver å møte det utadvendte barnet slik akkurat det barnet trenger å møtes.

Jeg tror mange foreldre ser forsiktige og engstelige barn som et slags nederlag. De prøver å pushe barnet til å gjøre ting som barnet ikke vil, og det tror jeg ikke er bra. Man skal ikke hemme barn som vil klatre eller er utadvendte, men man skal heller ikke presse barnet som trives best med å iaktta omgivelsene. Begge deler blir like galt.

Det var veldig bra summert opp.

[filiokus81]

Ikke enkelt å gi noe fasitsvar på det! :-)

Jeg er selv mor til ett forsiktig, engstelig og noe pysete barn - og ett utadvendt og mer pågående barn. Og jeg vil si... det er ikke nødvendigvis sånn at hvis man pusher barna så blir de trygge, selvsikre og utadvendte.

Jeg tror at mye (det meste) av dette ligger i barnets natur, og at bare litt påvirkes av oppdragelse og miljø. Jeg tror at et engstelig barn som pushes like godt kan bli enda mer usikkert. Eller barnet kan bli tøffere. Men det kan man ikke vite på forhånd, for ikke alle barn er like.

Jeg er sikker på at min noe forsiktige og engstelige har hatt behov for den tryggheten vi har gitt han. Vi har aldri kunnet hatt barnevakt til han, ikke en gang besteforeldrene. Men han går i barnehage. Han blir fort engstelig og er vel hva mange vil kalle mammadalt. Men sånn er han bare. Og slik jeg kjenner akkurat han så ville pushing bare gjort han MER usikker.

Jeg tror heller ikke det er noen automatikk i at barna blir tøffe av å gå i barnehagen. De blir derimot vant til å omgås barn i større grupper, og vant med å si i fra når de trenger hjelp til noe, men tøffere? Neppe. Min har gått i barnehage fra han var 2 år, er nå 5, og han er slett ikke blitt noe modigere av den grunn.

Jeg tror at foreldre og barn må finne en slags felles plattform. Foreldrene må godta barnets natur, selv om det kanskje strider mot deres egen, og mot deres idealer av hvordan barn skal være. Foreldrene må finne balansen mellom å pushe og beskytte. Det må være barnets behov som står i sentrum, akkurat slik man prøver å møte det utadvendte barnet slik akkurat det barnet trenger å møtes.

Jeg tror mange foreldre ser forsiktige og engstelige barn som et slags nederlag. De prøver å pushe barnet til å gjøre ting som barnet ikke vil, og det tror jeg ikke er bra. Man skal ikke hemme barn som vil klatre eller er utadvendte, men man skal heller ikke presse barnet som trives best med å iaktta omgivelsene. Begge deler blir like galt.

Så flott skrevet! Dette skal jeg kopiere over i et worddokument og vise sambo hvis lillemor blir et såkalt forsiktig barn. Han er veldig til å pushe og utfordre henne allerede nå, og jeg er skeptisk.

[Kathrine]

Yngstejenta mi er ei veldig forsiktig lita dame. Nå er hun snart 6 år og skal begynne på skolen til høsten, men har gått i barnehage 3 dager i uka fra hun var to år og fram til i sommer, og det har hun hatt veldig godt av. Der har hun blitt kjent med andre barn og blitt litt tøffere. Vi pusher ikke på henne, og det har heller ikke barnehagen gjort, men vi lar henne bli trygg først, da er det utrolig hvor mye hun tør å prøve ut, hun gjør det meste da.

Jeg var veldig forsiktig selv da jeg var lita, og trivdes aller best på mammas fang. Mamman min pushet på litt for mye, så jeg ble mer usikker, noe jeg husker som veldig vondt og ubehagelig, det skal ikke jenta mi få oppleve!

Det viktigste tror jeg er å la barnet få tid nok til å føle seg trygg og barnehage er en fin ting, bare et par-tre dager i uka holder jo så de blir kjent med andre barn uten at mamma og pappa er tilstede:)

[mumitrollet]

Gi dem utfordringer du VET de kan klare. Push dem, litt og litt. Min engstelige pode var redd mye, men svæmme/vanntilvenningskurset i vinter (ca 5 mnd) gjorde susen. Det lå utrolig mye mestring i det å lære seg å slappe av i vann, og dette ser vi tydelig er overført til andre områder.