Familiedrama

[Gjest ting vi ikke snakker om]

Hva gjør man når ens mor forteller at samboeren har bedratt henne i flere år? Dette er en mann vi barn ikke har særlig sansen for, men som vi har vært hyggelige og greie mot i alle år, for familiefredens skyld. Listen er alt for lang, og han har en lei tendens til å forsure hver enste familiesammenkomst. Men vi har som sagt holdt masken og vært hyggelige mot ham, og så har vi snakket det av oss etterpå, oss søsken i mellom. For mor sin skyld... Men nå? Mor sier at hun vil ordne opp selv, og hun er litt sur på meg fordi jeg fortalte det til søsteren min. Men jeg orket rett og slett ikke å bære det alene. Søsteren min sier at for hennes skyld var det spikeren i kisten, og nå er hun lei av å late som om hun liker fyren. Og mor er litt sur fordi jeg fortalte det, mener at søsteren min er litt mer sårbar enn meg. Jeg frykter at mor har tenkt å tilgi mannen enda en gang, og hva gjør vi unger da? Skal vi fortsette å leke snille barn igjen og være hyggelige og greie. For mor sin skyld...? Hva har andre gjort i tilsvarende situasjoner. Det er jo mor sitt valg hva hun vil gjøre, men det involverer jo oss unger også, tross alt. Vi snakker om jul, bursdager, dåp osv.. Og som søsteren min sa. Hadde det vært denne ene gangen han hadde vært en drittsekk, så kunne hun tilgitt ham. Men det var bare toppen på den berømte kransekaken og spikeren i kista fra en mann som vi overhode ikke liker, men som vi har vært hyggelige mot i snart 20 år. "For mor sin skyld". I motsettning til hans unger, som fra dag en har laget helvete og boikottet alt av familiesamvær. Selv etter at de ble voksne. Mor blir aldri invitert i noen som helst av hans unger, vi har invitert ham i brylluper, bursdager, selskaper osv, osv. Med all den dritten som følger med, for han klarer som regel alltid å sette i gang en krangel i forkant (ikke med oss, men med mor). Har ikke tall på alle de julaftene vi har kommet og funnet mor med røde øyne på kjøkkenet, med påfølgende laber stemning resten av kvelden.

Råd ønskes!!!!

[Lillemus]

Er dere sterke nok til å kutte kontakte med ham, men ikke deres mor? At dere heretter inviterer kun henne til sammenkomster, men ikke ham?

En utrolig vanskelig situasjon.

[Gjest ting vi ikke snakker om]

Er dere sterke nok til å kutte kontakte med ham, men ikke deres mor? At dere heretter inviterer kun henne til sammenkomster, men ikke ham?

En utrolig vanskelig situasjon.

Ja det er en utrolig vanskelig situasjon. Det er jo uansett ikke noe alternativ å bryte kontakten med mor, så alternativet er jo å gjøre det vi har fordømt hans unger for å gjøre i alle år, og kun invitere henne og ikke ham. Men så har vi jo ikke lyst til å gjøre det værre for henne heller! Men det er søren ikke lett å forholde seg til en mann man har null respekt for, og som man egentlig ønsker en viss plass. Vi ønsker jo at hun flytter fra ham, men forstår jo at det ikke er bare-bare for en dame på 60+ å bli alene heller. Men det er ingen av oss som har forstått at hun har blitt hos ham alle disse årene, og nå når dette kommer fram så blir det kul umulig å begripe. Men enten må vi fortsette å invitere ham som før, og det innebærer at vi må fortsette å sette opp kunstige smil og føre samtaler med en person vi alle forakter. Eller så må vi si at han ikke er velkommen hos oss lengre, men det rammer jo også mor. Huff, dette er bare ikke lett!

[Gjest PandaMiranda]

Ja det er en utrolig vanskelig situasjon. Det er jo uansett ikke noe alternativ å bryte kontakten med mor, så alternativet er jo å gjøre det vi har fordømt hans unger for å gjøre i alle år, og kun invitere henne og ikke ham. Men så har vi jo ikke lyst til å gjøre det værre for henne heller! Men det er søren ikke lett å forholde seg til en mann man har null respekt for, og som man egentlig ønsker en viss plass. Vi ønsker jo at hun flytter fra ham, men forstår jo at det ikke er bare-bare for en dame på 60+ å bli alene heller. Men det er ingen av oss som har forstått at hun har blitt hos ham alle disse årene, og nå når dette kommer fram så blir det kul umulig å begripe. Men enten må vi fortsette å invitere ham som før, og det innebærer at vi må fortsette å sette opp kunstige smil og føre samtaler med en person vi alle forakter. Eller så må vi si at han ikke er velkommen hos oss lengre, men det rammer jo også mor. Huff, dette er bare ikke lett!

Det er viktig å sette noen grenser, tross alt.

Man har ikke lyst til å bli upopulær, men noen ganger er det kanskje nødvendig. For meg høres det aller mest fornuftig ut det dere snakker om her, å invitere bare mor og ikke samboeren.

Dere må i så fall gjøre det helt klart og tydelig overfor moren din at selv om hun evt. velger å tilgi ham, så har dere fått nok, og det må hun forholde seg til. Skal hun leve med den mannen, må hun ha ham for seg selv og ikke dele ham med dere.

Hvis han lager bråk om det, så er det faktisk hans eget problem - som du sier har hans barn for lengst trukket seg tilbake. Så hvis han ikke evner å se at det er flere enn hans egne barn som har behov for å sette grenser her, så blir vel det bare nok en bekreftelse på at han ikke greier å se andre menneskers behov i det hele tatt.

Noen mennesker er absolutt uforanderlige, og det må man ta inn over seg. Hvis man fortsetter å håpe at ting skal bedre seg, eller at vedkommende skal forstå, ender man bare opp med å lure seg selv. Det å være snill er ikke alltid oppskriften på en god relasjon, dessverre.

Noen ganger kan det være vondt å sette grenser, men likevel kan det være enda vondere å la være. Noen ganger må man bare bestemme seg for at visse former for atferd må få konsekvenser.

[sarah bernard]

Jeg hadde ikke spilt hyggelig datter. Jeg hadde tatt en alvorlig og hard prat med den mannen.

[sarah bernard]

Hm, ja, mitt forrige svar var selvfølgelig min første reaksjon.

Ved nærmere ettertanke, så vet vel ikke samboeren at mor har fortalt deg om utroskapet.

Når slike ting kommer så nære er det vanskelig å være pedagogisk. Det jeg tror jeg hadde gjort, var å være litt "hard" med mor. Sagt at dette kan hun ikke finne seg i. At hun må sette grenser for seg selv. At hun fortjener bedre og alt det der. Jeg tilbydt meg å være støtte for henne i samtale med mannen.

Noen ganger må man sette krav til folk som ikke klarer å sette krav på egne vegne. Noen må ta tak.

[Gjest vil være anonym]

Jeg synes du skal være en støtte for mor og ikke fordømme henne hva hun enn måtte gjøre. Oppfør deg slik du vil at din mor skal oppføre seg mot den du er glad i. Det må uansett være din mors valg hva hun enn vil gjøre.

Bytt ut "mors samboer" med "far"... jeg forstår deg.

[Gjest Ordblinde meg]

Kan du ikke legge inn hele innlegget på nytt, men med AVSNITT?

Bokstavene hopper og danser uten sammenheng foran øynene mine.